Den Norske Dommerforenings medieutvalg v/ leder, justitiarius Anne Cathrine Frøstrup mot Verdens Gang
VG brakte onsdag 17. oktober 2001 en reportasje på førstesiden med hovedtittelen: » SLAPP SIKRING – 33-åring siktet for VOLDTEKT IGJEN». Undertittelen var: » 1999: Dømt for fire voldtekter og to voldtektsforsøk. 2001: Siktet for voldtekt av 12-årig jente. »
Inne i avisen var overskriften » Juni 1998: 33-åringen dømmes for fire voldtekter. Slipper sikring. Oktober 2001: Siktes for voldtekt av 12-åring. » Ingressen var:
» LILLEHAMMER: Etter fire brutale voldtekter og to voldtektsforsøk anbefalte de sakkyndige at mannen ble idømt streng sikring. Men lagmannsretten sa nei. »
Reportasjen gikk innledningsvis nærmere inn på hva den omtalte mannen på nytt var siktet for. Deretter sto følgende:
» Den siktede 33-åringen fra Telemark slapp ut fra fengselet så sent som i fjor. Der sonet han en dom for flere brutale voldtekter og voldtektsforsøk, avslører Oppland Arbeiderblad.
I juni 1998 ble han opprinnelig dømt til seks års fengsel og fem års sikring i Skien og Porsgrunn byrett. 33-åringen ble funnet skyldig i fire voldtekter, fire voldtektsforsøk og frihetsberøvelse. Overgrepene var begått mot hans egen samboer, hans søster og vilt fremmede kvinner. De sakkyndige mente det var en klar fare for gjentagelse og anbefalte sikring og behandling. »
Under mellomtittelen » Voldsom og aggressiv » sto følgende:
» I januar 1999 behandlet Agder lagmannsrett ankesaken mot 33-åringen. Der opprettholdt de sakkyndige sin vurdering. Psykolog Gjermund Nysveen, en av de to rettspsykiatrisk oppnevnte, beskriver i sin rapport den tiltalte som en voldsom og aggressiv person, med et enormt kontaktbehov og klart seksuelt behov. Mannen beskrives videre som insensitiv overfor kvinner og til tider dominerende. Psykologen mener 33-åringens atferd var preget av hensynsløshet og manglende respekt for lover og regler. De sakkyndige fant begge at han hadde mangelfullt utviklede sjelsevner.
Dommerne i Agder lagmannsrett frikjente 33-åringen for to voldtektsforsøk, men fant ham skyldig i samtlige av de andre overgrepene. Straffen ble satt ned fra seks år til tre år og ni måneders fengsel. Under tvil ble også sikringsdommen opphevet med denne begrunnelsen: «Lagmannsretten er imidlertid, i motsetning til byretten, blitt stående ved at faren for nye straffbare handlinger ikke er tilstrekkelig nærliggende til at sikring bør idømmes i denne saken. Det vises om dette til at NN ikke er tidligere straffet, at han ifølge vitner som var nye for lagmannsretten over tid har hatt forhold til kvinner som ikke har hatt noe å utsette på ham, og at fengselsstraffen for de forholdene han dømmes for må kunne forventes å ha en individualpreventiv virkning på ham. »
I en uthevet liten ramme i reportasjen sto:
» Dommerne i lagmannsretten: Lagmann Ola Rygg, lagdommer Tormod Rafgård og ekstraordinær lagdommer Halvor Sigurdsen. »
VG fulgte opp saken med en ny reportasje torsdag 18. oktober 2001 . Overskriften var » Dommeren beklager at retten TOK FEIL «, og ingressen var følgende:
» Flere unge jenter kunne trolig blitt spart for sitt livs verste opplevelse, hvis voldtektsmannen (33) var blitt idømt sikring i 1999. Lagdommer Ola Rygg kan i dag bare beklage at retten tok feil .»
Første avsnitt i reportasjen lød:
» – Jeg skulle ønske vi hadde foretatt en annen vurdering den gang. Vi mente dommen på tre år og ni måneders fengsel var tilstrekkelig. Når det ikke har slått til, må jeg bare beklage, sier lagdommer Ola Rygg i Agder lagmannsrett til VG.
Aktor i voldtektssaken mot 33-åringen i januar 1999, statsadvokat Per Halsbog, nedla påstand om seks års fengsel og fem års sikring. Det var i samsvar med dommen 33-åringen ble ilagt i Skien og Porsgrunn byrett året før. »
Under neste mellomtittel » – Nye vitner » sto følgende:
» 33-åringen ble funnet skyldig i fire voldtekter, fire voldtektsforsøk og frihetsberøvelse. De psykiatrisk sakkyndige, psykolog Gjermund Nysveen og psykiater Olav Gjernes, mente det var klar fare for gjentagelse, og anbefalte sikring og behandling.
– Hva hadde endret seg så dramatisk etter byrettens dom til saken kom opp for lagmannsretten, lagdommer Rygg?
– Det ble ført en del nye vitner, blant annet kvinner som hadde levd sammen med tiltalte, som ikke hadde hatt problemer. Han var dessuten ikke tidligere straffet. Vi vurderte det slik at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å idømme sikring, sier lagdommer Ola Rygg.
Han understreker at han ikke husker alle detaljer fra saken for drøyt to år siden, men sier på generelt grunnlag at ordningen er slik at det ikke skal idømmes sikring hvis retten ikke er overbevist om at tiltalte vil begå nye straffbare handlinger.
– Det er vanskelig å bedømme. Men dommen var enstemmig. Vi var syv dommere i lagmannsretten, og ingen stemte for sikring. Vi var neppe døve og blinde alle syv.
– Når du i ettertid ser hva som er skjedd, gir det deg en dårlig følelse som dommer?
– Jeg tror ikke det går på min status som dommer. Jeg har vært lagdommer i 24 år, og kan ikke huske et lignende tilfelle. Men det er ikke til å unngå at slikt skjer, med de kravene til sikring loven setter. »
Neste mellomtittel var » Overrasket «, og her sto blant annet å lese:
» – I din sakkyndigrapport beskrev du 33-åringen som en voldsom og aggressiv person, med et enormt kontaktbehov og klart seksuelt behov. Og videre: «Intensiv overfor kvinner, og til tider dominerende. Atferd preget av hensynløshet og manglende respekt for lover og regler. Han har mangelfullt utviklede sjelsevner.» Skulle ikke det være nok til en sikringsdom?
– Det er en naturlig oppfølger når de sakkyndige sier at han har mangelfullt utviklede sjelsevner og at det er fare for gjentagelse. Men jeg husker dessverre ikke detaljene i saken, sier Nysveen. »
KLAGEN:
Klageren , Dommerforeningens Medieutvalg ved leder, justitiarius Anne Cathrine Frøstrup, mener VG sin presentasjon av den omtalte dommen i Agder lagmannsrett strider mot god presseskikk.
Klageren viser til at domstolen og dommerne er avhengige av respekt og tillit i samfunnet, og at VG sin videreformidling av denne saken er egnet til å svekke omdømmet til domstolene i sin alminnelighet og Agder lagmannsrett spesielt, og at den har vært en sterk personlig belastning for lagdommer Rygg og de øvrige dommerne i saken . Det trekkes i denne sammenheng frem at de juridiske dommerne ble navngitt i avisens reportasje onsdag 17. oktober 2001.
Klageren mener at presentasjonen av domsbehandlingen har skjedd på uriktig grunnlag, og at verken dommeren eller domstolen har fått anledning til å imøtegå feil og beskyldninger.
Klageren viser til at de sakkyndige i lagmannsretten ikke anbefalte sikring , verken i de skriftlige uttalelsene som ble fremlagt eller i sine muntlige forklaringer for retten. Klageren mener dette kan bekreftes av dokumentene i saken fra Skien Politikammer, de juridiske meddommerne, aktor, forsvareren, lagrettens ordfører og lagmann Ryggs egne håndskrevne notater fra ankeforhandlingen. Ifølge klageren opprettholdt de sakkyndige kun sin konklusjon fra byretten, om at tiltalte hadde mangelfullt utviklede sjelsevner. Det henvises i denne sammenheng til at dommer i ankesaker bygger på den bevisførsel som skjer for anke-domstolen, ikke på hva som måtte være fremkommet under tidligere behandling av saken i underinstansene. Klageren mener dermed at VG ga uriktig faktainformasjon, uten å skille mellom det som fremkom under bevisførselen for byretten og det som kom frem under ankeforhandlingen i lagmannsretten.
Klageren trekker frem at dommerne uansett ikke har noen plikt til å følge de sakkyndige , men at det er deres rett og plikt å ta standpunkt i henhold til gjeldende rett. Klageren mener VG sin presentasjon av saken danner et inntrykk av at det er forsømmelig dommeratferd å unnlate å idømme sikring, når det gis klare anbefalinger om dette.
Klageren hevder at det bryter med god presseskikk at verken Agder lagmannsrett eller noen av de aktuelle dommerne ble forhåndskontaktet før VG gikk ut med saken . Dette gjorde det, ifølge klageren, umulig å korrigere de fremsatte påstandene og beskyldningene.
Lagdommer Rygg mener at det ikke var dekning for overskriften » Dommeren beklager at retten TOK FEIL «, som sto på trykk i avisen torsdag 18. oktober 2001. Han anfører at han ikke sa dette i telefonsamtalen med avisens journalist på hotellet i Arendal om kvelden dagen før.
Det vises videre til at lagmann Rygg i ettertid har tilskrevet VG og spurt hvor de har sine opplysninger om de sakkyndiges klare anbefaling fra. Klageren mener det er brudd på Vær Varsom-plakaten at brevet ikke er besvart .
Avslutningsvis trekkes det frem at Agder lagmannsrett fant grunn til å sende ut en presse-melding til NTB mandag 29.10.2001 om saken, og mener det bryter med god presseskikk at VG ikke har gitt noen korreksjon av fremstillingen av saken etter at pressemeldingen ble sendt ut fra dommerkontoret .
TILSVARSRUNDEN:
VG avviser klagen på alle punkter, og mener dekningen av saken ikke bryter med god presseskikk. Avisen vil generelt minne om de rettsavgjørelser som nå gjør det klart at reportasjer skal vurderes i en helhetlig sammenheng . Dette bør etter avisens oppfatning også legges til grunn ved en pressefaglig vurdering av de omtalte reportasjene
17. og 18. oktober 2001.
Etter VGs oppfatning har avisen i denne saken opptrådt fullt i samsvar med pressens samfunnsrolle i en rettsstat . Avisen mener det er svært viktig i et åpent og demokratisk samfunn at de ulike faktiske vurderingene i domstolene settes opp mot hverandre til offentlig debatt.
Vedrørende klagerens anførsel om at VGs dekning av saken har vært en sterk personlig belastning for de juridiske dommerne som ble navngitt i avisen 17. oktober 2001, mener avisen at dommernes belastninger må være minimale i forhold til den som offerets pårørende må tåle . Det vises også til at lagmann Rygg, på vegne av alle dommerne i saken, fikk uttale seg i avisen 18. oktober 2001, men at han ikke nevnte belastningen med et ord.
VG hevder at avisens kildegrunnlag er balansert og tilstrekkelig , og understreker at den umiddelbare omtalen av sakens nyhetspoenger først og fremst bygger på en kritisk gjennomgang av sakens rettsbøker fra byretten i 1998 og lagmannsretten i 1999. Det vises til at disse ble innhentet av redaksjonen umiddelbart etter at Oppland Arbeiderblad
16. oktober 2001 hadde en reportasje om den nye siktelsen. Videre trekker VG frem at opplysninger og vurderinger i den første reportasjen bygget på intervjuer med siktedes forsvarer og etterforskningsleder ved Vestoppland politidistrikt, og understreker at disse kildene er oppgitt på trykk.
Når det gjelder klagerens anførsel om feil faktafremstilling, har VG ingen spesielle kommentarer til klagerens generelle opplysninger om vilkårene for sikring. Avisen mener imidlertid at klageren har gitt en feilaktig fremstilling av saken, og siterer blant annet fra lagmannsrettens rettsbok, der det står: «Lagmannsretten er imidlertid, i motsetning til by-retten , blitt stående ved at faren for nye straffbare handlinger ikke er tilstrekkelig nær-liggende til at sikring bør idømmes i denne saken. [?] Det tilføyes at lagmannsretten har vært noe i tvil om sikringsspørmålet , særlig på grunn av forholdet omhandlet i tilleggs-tiltalen.» (avisens utheving). VG mener dette er såpass oppsiktsvekkende at det må være tillatt å sette de ulike faktiske vurderingene i byretten og lagmannsretten opp mot hverandre til drøftelse. Avisen hevder også at den har belegg for å skrive at de sakkyndige anbefalte sikring, all den tid byretten tolket deres råd slik.
Vedrørende klagerens ankepunkt om mangel på samtidig imøtegåelse, hevder VG at det ikke var rettet noen anklage om grov uforstand i tjenesten, og følgelig forelå etter avisen mening ingen «sterke beskyldninger» som berettiget samtidig imøtegåelse. VG har heller ikke oppfattet at norske dommere gjerne gir kommentarer til de vurderinger som ligger til grunn for rettsbøkenes innhold. » Dessuten var dommeren på tjenestereise, og avisen har fått ham i tale samme dag som nyhetsreportasjen sto på trykk da det var klart at vi ville vekke en debatt ut fra sakens faktiske omstendigheter. 18. oktober får dommer Ola Rygg komme med sine utførlige og selvkritiske kommentarer «, skriver avisen.
VG viser videre til at den innklagede overskriften i reportasjen 18. oktober 2001 ikke er et sitat eller referat, men en konstatering eller karakteristikk som står for avisens regning. På den annen side mener avisen den ikke mangler dekning i en rimelig fortolkning av lag-dommer Ryggs egne uttalelser . VG siterer fra journalistens oppbevarte notater fra telefon-intervjuet, og mener disse er korrekt gjengitt.
Avisen beklager at henvendelsen pr. brev fra lagdommer Rygg til VG ikke ble besvart, men viser til at dette skyldes en misforståelse . Journalisten som mottok brevet oppfattet seg ikke som riktig adressat, og dessuten ble henvendelsen oppfattet som en forespørsel om å få
utlevert avisens kilder i saken. VG hadde regnet med at en dommer ville henvende seg direkte til avisens ansvarlige redaktør i et spørsmål som har med redaktøransvaret å gjøre. Avisen mener da at Rygg umiddelbart ville fått svar og tilbud om utvidet tilsvarsrett.
Når det gjelder pressemeldingen, kan ikke VG se at redaksjonen har mottatt denne, verken i hovedredaksjonen i Oslo eller ved lokalredaksjonene i Lillehammer og Skien. Av klagen fremgår det at pressemeldingen er sendt til NTB, men etter hva VG har kunnet bringe på det rene, er ikke meldingen sendt ut over NTBs tjeneste . Avisen mener derfor den vanskelig kan anklages for ikke å ha reagert på pressemeldingen.
Klageren antar at man i en presseetisk vurdering bør legge vekt på hvilken helhet brukerne, det vil si leserne av VG, får av et tema .
Vedrørende anførselen om at VGs dekning av saken har vært en sterk personlig belastning, for blant andre lagdommer Rygg, understreker klageren at Rygg også opplevde intervjuet som sto på trykk 18. oktober 2001 som en del av belastningen . Han følte heller ikke at intervjuet ga ham noen mulighet til å få gitt uttrykk for belastningen som det første oppslaget medførte.
Klageren mener videre det er galt av VG å hevde at avisen har tilstrekkelig kildegrunnlag for sin fremstilling. Det trekkes her frem at det ikke er uvanlig at en ankedomstol kan komme til et annet resultat enn førsteinstansen , og at hovedforklaringen på dette er at det foregår fullstendig nye forhandlinger i ankedomstolen.
Når det gjelder anførselen om feil faktafremstilling, fastholder klageren at VG har misforstått hvordan rettsvesenet er bygget opp og fungerer. Det vises i denne sammenheng til straffeprosessloven § 305, der det heter: «Ved avgjørelsen av hva som anses bevist, tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen.» Klageren understreker at byrettens dom derfor ikke ble dokumentert i saken for lagmannsretten . Det vedlegges også et rundskriv fra Rettsmedisinske kommisjon av november 2001, der det blant annet påpekes at sakkyndige ikke skal foreta bevisvurderinger som tilligger retten. Klageren mener dette påståtte bruddet om feil faktafremstilling forsterkes av at avisen har gjentatt den uriktige faktiske beskrivelsen i reportasjer på trykk 22.02, 13.03 og 03.04. 2002. Lag-dommeren mener i tillegg at han ikke kjenner seg igjen i intervjuet av ham. Klageren mener dette viser det dilemmaet man kan oppleve når man snakker med en journalist » uten å være klar over at samtalen er et intervju. »
Når det gjelder ankepunktet om mangel på samtidig imøtegåelse, vises det til at lagdommer Rygg opplevde påstanden om at retten ikke tok hensyn til sakkyndiges råd om sikring som «sterke beskyldninger» .
Klageren mener at ut fra tilsvaret til VG, skulle overskriften i reportasjen 18. oktober 2001 ha vært: » VG mener retten tok feil «. Ifølge klageren ville dette vært en ytring avisen måtte ha hatt full adgang til å fremkomme med.
Avslutningsvis hevder klageren at det ikke er akseptabelt å unnlate å besvare brevet som lagdommer Rygg sendte redaksjonen. Uansett hvilken journalist som får brev i VG, må det ifølge klageren være en klar plikt å videresende det til den del av organisasjonen som vil ha plikt til å besvare brevet .
VG viser innledningsvis i sitt siste tilsvar til at det 20. mars 2002 ble avsagt » tidenes strengeste voldtektsdom » i Hadeland og Land tingrett i tilknytning til de nye voldtektene VG i oktober 2001 skrev at 33-åringen var siktet for. Avisen skriver at rettsboken her inneholder en beskrivelse av hvordan rettsstaten kom til å svikte de unge jentene som ble utsatt for de grufulle overgrepene, og mener det derfor er » forstemmende » at klageren ønsker å gjøre denne saken til » et skoleeksempel på det angivelig mangelfulle presisjonsnivået i medieomtalen av rettssaker .»
Avisen ønsker også å presisere at de innklagede oppslagene i oktober 2001 var en del av en bredere dekning av rettsbehandlingen i voldtektssaker generelt her i landet .
I forbindelse med klagerens henvisning til straffeprosessloven § 305, trekker VG frem Eidsivating lagmannsretts dom i Orderudsaken, der både domsslutningen og premissene i Nes herredsrett utførlig refereres. Avisen mener dette » står i en viss kontrast » til hva klageren hevder.
Når det gjelder intervjuet med lagdommer Rygg som er gjengitt i avisen 18. oktober 2001, konstaterer VG at klager ikke har fremsatt et eneste eksempel på feil sitat . Det understrekes videre at samtalen helt klart var en intervjusituasjon.
Avslutningsvis trekker VG frem en kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg
4. februar 2002, der avisen fikk medhold i at lagdommer Rygg, i en annen straffesak i Agder lagmannsrett, ikke kunne nekte avisen utskrift av dommen. VG mener dette illustrerer hvilket forhold lagdommeren har til offentlighet .
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Verdens Gang (VG) sin dekning av en voldtektssak, hvor den siktede mannen tidligere var dømt for lignende straffeovertredelser. I sin første reportasje satte avisen et kritisk søkelys på de ulike vurderingene av sikringsspørsmålet som byretten og Agder lagmannsrett kom til i den tidligere voldtektssaken der den omtalte mannen var dømt. I en uthevet liten ramme i reportasjen sto navnene på de tre dommerne i lagmannsretten. I den andre reportasjen ble lagdommer Ola Rygg, som var lagmann i den omtalte dommen fra Agder lagmannsrett, intervjuet. Overskriften var her «Dommeren beklager at retten TOK FEIL».
Klageren, Dommerforeningens Medieutvalg ved dets leder, mener VGs presentasjon av den omtalte dommen i Agder lagmannsrett strider mot god presseskikk. Det hevdes at omtalen er egnet til å svekke omdømmet til domstolene i sin alminnelighet og Agder lagmannsrett spesielt, og at den har vært en sterk personlig belastning for dommerne i saken. Klageren mener at dekningen av domstolsbehandlingen har skjedd på uriktig grunnlag, idet de sakkyndige i lagmannsretten ikke anbefalte sikring, men kun opprettholdt sin konklusjon fra byretten, om at tiltalte hadde mangelfullt utviklede sjelsevner. Det trekkes frem at dommerne heller ikke har noen juridisk plikt til å følge de sakkyndige, slik klageren mener avisen har gitt inntrykk av. Videre anføres det at verken Agder lagmannsrett eller noen av de aktuelle dommerne ble forhåndskontaktet før VG gikk ut med saken, slik at det var umulig å korrigere de fremsatte påstandene og beskyldningene.
Dessuten mener klageren det ikke var dekning for avisens overskrift til intervjuet med lag-dommer Rygg, og anfører at han ikke følte at avisen ga ham noen mulighet til å få gitt uttrykk for belastningen som det første oppslaget innebar. Det vises også til at lagdommer Rygg i ettertid har tilskrevet avisen og spurt hvor de har sine opplysninger fra, og klageren mener det er et presseetisk overtramp at brevet ikke er besvart. Avslutningsvis trekkes det frem at Agder lagmannsrett i ettertid sendte en pressemelding til NTB om saken, og mener det bryter mot god presseskikk at VG ikke har gitt noen korreksjon av fremstillingen av saken etter at pressemeldingen ble sendt ut fra dommerkontoret.
VG avviser klagen på alle punkter, og mener avisen fullt ut har opptrådt i samsvar med pressens samfunnsrolle i en rettsstat. Det hevdes at avisens kildegrunnlag er balansert og tilstrekkelig, og det siteres blant annet fra lagmannsrettens rettsbok, der det står: «Lag-mannsretten er imidlertid, i motsetning til byretten, blitt stående ved at faren for nye straffbare handlinger ikke er tilstrekkelig nærliggende til at sikring bør idømmes i denne saken.» VG har ikke oppfattet at norske dommere gjerne gir kommentarer til de vurderinger som ligger til grunn for rettsbøkenes innhold, men viser uansett til intervjuet med lag-dommer Rygg, der han fikk komme med sine utførlige kommentarer til saken. Avisen konstaterer at klager ikke har fremsatt et eneste eksempel på feil sitat fra intervjuet, og mener den påklagede overskriften ikke mangler dekning i en rimelig fortolkning av lag-dommerens egne uttalelser.
VG beklager at henvendelsen fra lagdommeren til avisen ikke er besvart, men viser til at dette skyldes en misforståelse, og at avisen i en slik sammenheng hadde regnet med en henvendelse direkte til ansvarlig redaktør. VG understreker til slutt at pressemeldingen aldri ble sendt ut over NTBs meldingstjeneste, og har således ikke foranlediget noen tiltak fra avisen.
Pressens Faglige Utvalg mener VG var i sin fulle rett til å sette et kritisk søkelys på den omtalte rettsavgjørelsen i Agder lagmannsrett. Selv om klageren påviser unøyaktigheter om hva sakkyndige i saken anbefalte, kan ikke utvalget se at dette gjelder forhold som var av avgjørende betydning for berettigelsen av å sette fokus på at dommernes vurderinger av sikringsspørsmålet var ulike i by- og lagmannsretten. Utvalget legger her vekt på at VG på en akseptabel måte har synliggjort sitt kildegrunnlag.
Etter utvalgets mening berettiger ikke avisens kritikk av rettsavgjørelsen krav til samtidig imøtegåelse, selv om navnet på dommerne ble trukket frem. Utvalget registrerer imidlertid at lagmannen fikk komme til orde i en bred reportasje dagen etter første oppslag, og kan ikke se at klageren har påvist noen feil i avisens videreformidling av hans uttalelser.
For øvrig mener utvalget at avisen med fordel kunne ha besvart lagmannens brev, selv om det ikke forelå noen presseetisk plikt til å gjøre det.
Utvalget legger ellers til grunn at avisen aldri mottok noen pressemelding fra dommerkontoret, og derfor vanskelig kan klandres for ikke å ha fulgt opp saken.
Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 23. mai 2002
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Gro Holm,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen