Ellen Belsom mot Nordlandsposten

Nordlandsposten brakte onsdag 24. april 2001 et nyhetsoppslag med tittelen «Ellen Belsom nekter å holde seg borte fra jobben: Kan tape 400.000 på direktørstriden» . I ingressen står det:

«Bodø: Ellen Belsom gambler svært høyt i kampen om å få fortsette som direktør for studentsamskipnaden i Bodø. I verste fall kan hun tape rundt 400.000 kroner».

I brødteksten står det at Studentsamskipnaden har tilbudt Belsom full lønn til det foreligger en rettskraftig dom, hvis hun holder seg borte fra jobben. «Men Ellen Belsom har så langt nektet å gå med på å holde seg borte fra jobben inntil det rettslig er avklart». Ifølge samskipnadens advokat har dette skapt «stor uro på arbeidsplassen». Videre heter det at et enstemmig styre har vedtatt mistillit mot henne.

«Når det gjelder bakgrunnen for at styre har sagt opp Ellen Belsom sier kilder til NP at det ikke berre dreier seg om at direktøren har gått ut over sine fullmakter. Det er like mye det løpende samarbeidet mellom direktør og styre ? eller mangelen på dette ? som har fått det til å koke».

Onsdag 25. mai følges saken opp på avisens førsteside, med tittelen «Salten Herredsrett hardt ut mot Ellen Belsom:- Truet med å lage skandale». I henvisningsteksten framgår det blant annet at herredsretten mener Belsom «mest sannsynlig vil tape et søksmål mot sin
arbeidsgiver og konkluderer med at hun ikke får stå i jobben til saken kommer opp for domstolene».

Inne i avisen er tittelen «Oppsiktsvekkende kjennelse i herredsretten: -Ellen Belsom truet med å lage skandale». I brødteksten går det fram at Belsom ikke får stå i stillingen sin etter at oppsigelsestiden er gått ut. Videre siteres det fra kjennelsen: «Retten anser at Belsom har forsøkt å presse styremedlem Paulsen (Mona Liss Paulsen, økonomisjef ved Høgskolen i Bodø, red. anm.) i hennes verv som styremedlem i samskipnaden med å skandalisere henne».

Videre framgår det at «samskipnaden har i sin argumentasjon slått fast at styret har generell mistillit til Belsom, selv om det også foreligger to konkrete saker hvor de mener hun har gått ut over sine fullmakter. Det er kjøpet av Sundems (en bokhandel; sekr. anm.) og treningsutstyr til et helsestudio. Belsoms prosessfullmektig, Cato Helstrøm, mener dette i sin tid var klarert med styret. En påstand herredsrettsdommer Engelund ikke kjøper: «Etter rettens vurdering er det sannsynlig at Belsom i denne enkeltsak (Sundemkjøpet, red.anm.) gikk ut over det daglig leder i en stiftelse kan foreta seg uten å ha innhentet styrets samtykke».

«Verken Ellen Belsom eller hennes prosessfullmektig Cato Helstrøm var i går tilgjengelig for kommentar».

Onsdag 27. juni ble saken ytterligere fulgt opp med tittelen «Samskipnadens bokhandelkjøp slaktet av Ernst & Young: Nå kan Ellen Belsom få erstatningskrav mot seg». I ingressen står det:

«Bodø: En ny rapport fra Ernst & Young kan føre til at Studentsamskipnaden i Bodø vil gå rettens vei for å få en erstatning fra sin avskjedigete direktør, Ellen Belsom».

Det framgår videre at rapporten, ifølge Nordlandsposten, konkluderer med at samskipnaden har kjøpt katta i sekken. «At de rett og slett betalte en overpris vurdert ut fra omsetningstall og tidligere overskudd. Det samme kom Bedriftskompetanse til da de tidligere i år på styrets anmodning gransket oppkjøpet. Etter det NP kjenner til er konklusjonen til Ernst & Young betydelig krassere og langt mer fordømmende. Dermed er det svært sannsynlig at det hele kan ende med at samskipnaden går til søksmål mot Ellen Belsom for tap hun som direktør har påført bedriften».

Resten av reportasjen omhandler den forestående arbeidsrettssaken, med referat fra herredesrettens kjennelse.

KLAGEN:

Klageren, Ellen Belsom, reagerer på at Nordlandsposten ikke har latt henne få anledning til å uttale seg. «Det er ikke slik at avisen ikke har nådd meg, avisen kjenner mine telefonnummere, både hjemmenummer og mobil. Jeg kontaktet Nordlandsposten første gang dette skjedde, og fikk snakke med en journalist som var svært lei seg, og beklaget forholdet. Da dette likevel skjedde flere ganger, kontaktet jeg Nordlandspostens sjefredaktør Iver Hammeren (ca. 29.06.01) for å be om et møte. Hammeren var hyggelig,
men avviste bestemt å møte meg. Han avviste også bestemt at Nordlandsposten burde ha kontaktet meg før den siste saken (oppslag 27.06.01) kom på trykk».

Når det gjelder oppslaget 25. april, påpeker klageren at kun motparten har fått uttale seg. I oppslaget fra 2. mai viser klageren til at det på side 8 «står at verken jeg eller min advokat var tilgjengelig for kommentar. Dette siste stemmer ikke. Jeg var hjemme hele tiden, og hadde i tillegg mobiltelefonen tilgjengelig. Min advokat fikk heller ingen henvendelser fra Nordlandsposten».

Når det gjelder artikkelen fra 27. juni, påpeker klageren at avisen «omtaler innhold i et ikke-offentlig dokument, som avisen har fått tilgang til fra motpartens side. Verken jeg eller min advokat fikk anledning til å kommentere saken. Etter å ha tatt kontakt med Nordlands-posten samme dag artikkelen sto på trykk, gikk avisen motvillig med på å trykke en kommentar fra meg den 28.6.01 (og da fikk motparten anledning til å kommentere?)».

Klageren viser til at Nordlandspostens konkurrent, Nordlands Framtid, har kontaktet henne eller hennes advokat uten unntak for kommentar. «Dermed har jeg både fått anledning til å uttale meg (oftest ingen kommentar), samt at jeg mentalt har kunnet forberede meg på den påkjenning det er å møte alvorlige påstander (de fleste uriktige) når jeg åpner avisene om morgenen».

Nordlandspostens sjefredaktør avviser at han skal ha sagt at avisen ikke burde ha kontaktet Belsom før oppslag av 27.06.01 kom på trykk. «Det jeg sa, var at jeg skulle snakke med journalistene som hadde skrevet saken og høre med dem hvorfor hun ikke var blitt kontaktet, men at jeg også på prinsipielt grunnlag hadde forståelse for at hun ikke ble kontaktet hver gang ? spesielt når sakene eksempelvis var rene referat fra en dom, eller annen offentlig rapport». Videre anfører redaktøren at journalisten, da saken startet, fikk beskjed av «Belsoms mann at hun var syk og ikke tilgjengelig for kommentar. Han (journalisten; sekr. anm.) avviser også at han ikke tok kontakt med Belsom samme dag som kjennelsen i Salten Herredsrett ble offentliggjort. Nilsen (journalisten; sekr. anm.) hevder at Belsom også denne gangen henviste ham til advokaten. Nilsen sier videre at dersom det har skjedd at han ikke har tatt kontakt dagen før en av de tre innklagede artiklene sto på trykk, så har han uten unntak tatt kontakt påfølgende dag. Og igjen har han fått beskjed om å snakke med Belsoms advokat, som nesten uten unntak ikke har vært å få tak i. Den meget erfarne journalisten Rune Nilsen mener bestemt han har alt på det tørre i forhold til Inger Belsom og hennes rett til egne uttalelser. Undertegnende tilbød også Belsom å kommentere det hun måtte ønske under telefonsamtalen den 29. juni. Noe hun avslo».

Klageren konkluderer med at det «har liten hensikt for meg å bruke krefter på å finne en ?minnelig ordning?. Vedlagt følger kopi av ?mail-korrespondanse med Iver Hammeren som illustrerer hva jeg mener».

I korrespondansen følger det syv ?mailer? mellom partene, uten at de blir enige om hva som skal diskuteres på et møte, hvem som skal være med og når dette møte skal skje. I nett-
brevene hevder Nordlandspostens redaktør at klageren ble tilbudt å kommentere uenighetene. «Den muligheten ga jeg deg allerede i vår telefonsamtale, noe du på det
tidspunktet valgte å takke nei til». Ellen Belsom svarer at hun ikke kan erindre å ha blitt spurt om å la seg intervjue. «I alle fall, jeg ville ha avslått å la meg intervjue. Jeg er heller ikke interessert i å skrive kommentarer om NPs journalistikk. Jeg ønsker kun, slik Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 sier: å få mulighet til ?samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger? når jeg utsettes for sterke beskyldninger. Dette selv om jeg oftest velger å ikke kommentere. Da er jeg i det minste mentalt forberedt på nok et avis-oppslag påfølgende dag» . Klageren trekker til slutt ønsket om et møte.

Klageren står fast på sin klage, «og jeg avviser at Nordlandsposten, slik Hammeren hevder, tok kontakte med meg eller min advokat forut for nevnte avis-artikler».

Nordlandsposten beklager at klageren ikke vil møte avisen sammen med sin advokat. «Dette beklager vi på det sterkeste, da et slikt møte etter vår oppfatning ville brakt saken et skritt videre. Redaktør Rune Nilsen har ikke tall på alle de gangene han har ringt Ellen Belsom og hennes advokat. De tre innklagede artiklene er bare en liten bit av en sammenhengende rekke artikler knyttet til denne saken. Nilsen sier at han ikke fikk anledning til å ringe Belsom eller hennes advokat da han sent på kvelden skrev referat fra kjennelsen i Salten Herredsrett, men at han ringte partene den påfølgende dagen uten å få noen kommentar».

Redaktøren anfører at de tre påklagede artiklene bare er noen av et ti-talls artikler som er skrevet om saken. «Vi som har hatt befatning med Ellen Belsom gjennom flere måneder kan ikke forstå at hun har noe å klage over hva gjelder muligheten til å kommentere denne omfattende saken. Hvordan skal en avis forholde seg til en person som sier at hun vil bli gitt anledning til å kommentere artikler, men samtidig sier at hun nærmest på prinsipielt grunnlag ikke vil kommentere noe som helst?».

Sekretariatet har på eget initiativ hentet ut flere artikler om saken på Nordlandspostens nettside for å dokumentere dekningen bedre.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder tre reportasjer i Nordlandsposten i forbindelse med en arbeidskonflikt der en direktør er sagt opp fra sin stilling. Klageren, den omtalte direktøren, reagerer på at hun ikke er blitt gitt anledning til å uttale seg i de påklagede artiklene. Klageren mener hun burde blitt kontaktet selv om hun ikke ønsket å kommentere saken, slik at hun mentalt kunne forberede seg på oppslagene. Klageren påpeker at avisen kjenner hennes og advokatens telefonnumre, og avviser at avisen har forsøkt å kontakte henne.
Nordlandsposten hevder at den i sin flere måneder lange dekning av arbeidskonflikten uten unntak har forsøkt å få kontakt med klageren og hennes advokat, enten forut for omtalen eller dagen etter. Redaksjonen påpeker at både klageren og advokaten har vært vanskelige å få tak i, og at klageren ?nærmest på prinsipielt grunnlag? har avvist å kommentere saken. Nordlandsposten anfører at avisen har tilbudt klageren spalteplass og intervju, uten at hun har benyttet seg av tilbudet.

Pressens Faglige Utvalg viser på generelt grunnlag til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger». Utvalget viser også generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, der det blant annet heter: «De som utsettes for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar».

Utvalget konstaterer at Nordlandsposten har dekket den omtalte arbeidskonflikten i en serie artikler over flere måneder, og at klageren hevder at hun forut for tre av oppslagene ikke ble kontaktet for samtidig kommentar. Utvalget registrerer at påstand står mot påstand om hvorvidt klageren ble forsøkt kontaktet i forbindelse med disse oppslagene, og hvor tilgjengelig klageren og hennes advokat har vært for kommentar. I den forbindelse registrerer utvalget at klageren først og fremst reagerer på at avisen ikke varslet henne om oppslagene på forhånd, og ikke over manglende adgang til spaltene.

Utvalget legger vekt på at arbeidskonflikten har versert i Nordlandspostens spalter over lang tid, og at de involverte partene løpende har fått komme til orde med sine versjoner av saken. Slik utvalget ser det, inngår angrepene og kritikken som en del av en løpende meningsutveksling mellom partene, der klageren, når hun ikke er blitt kontaktet for samtidig kommentar, raskt har fått adgang til tilsvar. Utvalget legger også vekt på at det ikke er påvist faktiske feil som er krevd rettet eller beklaget.

Nordlandsposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 23. oktober 2001
Catharina Jacobsen,
John Olav Egeland, Odd Isungset, Kari Saastad,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Trygve Wyller