Solveig Kristensen og Bjarne Wærdahl mot Dagens Næringsliv
Dagens Næringsliv brakte i sitt helgemagasin 31. mars 2001 en bredt anlagt featurereportasje («Dokumentar») i tekst og bilder om Ulstein kommune, og spesielt tettstedet Ulsteinvik, i Møre og Romsdal. Reportasjen hadde sin bakgrunn i at en ungdomsskolelærer hadde gått ut i lokalavisen med sterke beskrivelser av ungdomsfyll og narkorus i Ulsteinvik på lørdagskvelder.
Under hovedtittelen « Herskap… & tjenere » forteller Dagens Næringsliv at læreren kom med «følgende utfordring til bygdas kapitalister i lokalavisa: ?Her har dere noe å investere i!» «- Det skjer absolutt ingenting for ungdommene i helgene. Men foreløpig har pengeeliten her vært merkelig taus, sa ungdomsskolelæreren.»
Det framgår av DN-reportasjen at avisen har oppholdt seg i Ulsteinvik over flere døgn, og særlig satt søkelyset på ekteparet Solveig Kristensen og Bjarne Wærdahl. De introduseres med følgende ingress:
« De har Rolls Royce på brystet, tv i BMWen og gartner i hagen. Ulsteinvikinger er ikke helt som andre millionærer. Snart får de heldigvis en ny gourmetrestaurant. »
Det framgår at ekteparet var blant de 35 i bygda som ble millionærer da engelske Vickers i 1998 kjøpte propelldivisjonen i Ulstein-konsernet for i alt 3,9 milliarder kroner. «Penger som
tidligere var bastet og bundet i traust familievirksomhet var med ett uvant likvide. Etter skatt satt de seks grenene av Ulstein-familien igjen med drøyt 400 millioner kroner hver. »
Ekteparet Kristensen/Wærdahl, som tilhører en av familiegrenene, lar seg intervjue av avisen. Om «den lokale investoren» Wærdahl heter det innledningsvis:
« Bjarne Wærdahl foldet hendene bak nakken, lente seg bakover i den skinntrukne kontorstolen og sukket: – Du må ha stayerevne hvis du skal trekke folk opp på ditt nivå, ikke sant. Folk må dresseres. Penger som ligger og gnager på en bankkonto er da helt uinteressante penger. »
Reportasjen fokuserer blant annet på et nytt lokalt hytteprosjekt («vårt eget lille Hafjell»). Den ansvarlige for utbyggeren forteller om hyttene:
« – Wærdahl kjøpte den største og dyreste. Den er på 240 kvadratmeter og kostet tre millioner. Han har forresten satt opp et utendørs boblebad på terrassen. »
Og i et senere avsnitt om Wærdahl, under mellomtittelen « Gummimannen »:
« Bjarne Wærdahl kom til Ulsteinvik for ti år siden for å bli informasjonssjef på Ulstein-verftet. Han ble berømt for én ting: Kondomer. Ikke hvilke som helst kondomer. De var svarte. Og ble plassert i en toalettveske som Wærdahl spesialutviklet for verftets reisemontører. ?Ulstein vokser med oppgaven?, sto det på preventivene. Med gullskrift.
Wærdahl strakte seg i stolen, myste over Kjell-Inge-brillene og gliste fornøyd da han ble minnet om tildragelsen.
– Vi hadde engelsk tekst også: ?Ulstein, an erecting experience?.
Det ryktes at Ulsteindirektør og pater familias, Idar Ulstein, ble så rasende på grunn av gummiartiklene, at han hold på å kaldkvele informasjonssjefen. Etterpå startet Wærdahl for seg selv. Som gründer og investor. »
Under mellomtittelen « (N)ytekulturen » fortalte DN dessuten:
« Wærdahls aller viktigste oppgave i Ullsteinsamfunnet er å være hallomann på Høddvoll, den lokale fotballbanen. Her har investoren bygd sin egen speakerboks. Til en halv million. Med parkett på gulvet. Og dype skinnstoler. Varer han har god tilgang på, siden han eier egen møbelbutikk. »
Det framgår at Wærdahl hvert år spanderer treningsleir i Portugal for Hødd-laget:
« – Jeg opplever meg som en eksponent for ytekulturen i bygda. Jeg vet jeg har mange ressurser, både på den ene og den andre måten. Jeg er heller ikke fremmed for å slippe til nytekulturen. Noen må være med å flytte grensene. Folk må dresseres, ikke sant? »
Om Solveig Kristensen het det i et avsnitt:
« Calvin Klein. Kenzo. Tommy Hilfiger. Donna Karan. Små søte plagg. Ikke fullt så små priser. Solveig Kristensen smilte bak disken i butikken ?Dixi?. Tidligere hadde hun jobbet som lærer. Men til jul i 1998 fikk hun 58 Vickers-millioner i fanget. Da var det helt naturlig å starte en moteforretning for barn. I Ulsteinvik.
– Tidligere måtte vi jo kjøpe dette på Martine Barneklær i Bygdøy Allé, sukket hun.
– Det er greit at folk synes det er dyrt her. Men jeg vil ikke ha noe billig i denne butikken. Jeg synes selv det er gøy med merkeklær. Og da regner jeg med at andre synes det samme.
– Hvem regner du som kundene dine?
– Alle, egentlig. Du vet, folk kan kjøpe snop her hos meg og så får de kjøpe hverdagsmaten sin på Cubus eller andre steder.
– Hvordan ser regnskapet for det første driftsåret ditt ut?
– Nei, du, det aner jeg virkelig ikke. »
Og senere om ekteparet:
« På Saunes hadde familien Kristensen/Wærdahl kjøpt opp nabohuset. Deretter ble det jevnet med jorden. For å rydde plass til garasjen med tre porter. Men i mai skulle gartneren være ferdig med alt sammen. Da ville det bli mulig å dekke på til minst 40 på garasjetaket. Og fra uteserveringen var det heldigvis ikke mer enn 20 meter å gå til den spesialtempererte vinkjelleren. »
DN opplyser for øvrig at professor Jørgen Amdam ved Høgskulen i Volda året før gjennomførte en spørreundersøkelse i Ulsteinvik, blant ungdom og unge voksne. Amdam forteller om resultatet av hva de unge observerte:
« – Det handler om nyrike som hadde fått penger rett i hendene og som viser frem rikdommen sin. Ulsteinvik er et samfunn i rask endring. Noen grupper har fått anledning til å oppføre seg annerledes enn det som var vanlig tidligere. Ulstein skiller seg markant fra nabokommunene. »
« – Ingen andre steder ser man samme grad av sosial klikking. Penger som tidligere var bundet i næringsvirksomhet, går nå til privat forbruk. For utenforstående kan det være vanskelig å komme inn i miljøet. »
KLAGEN:
Klagere er det omtalte ekteparet Solveig Kristensen og Bjørn Wærdahl. «Som klager er vi klår over at PFU berre vurderar artikkelens faktiske innhald. Det personlege trakasseriet og belastningar vår familie har vorte utsett for er oftast den tyngste børa å bære. Dei forholda let vi ligge her.»
«For dei som kjenner personane som er omtala i artikkelen fell den for eige grep, men for dei tusnar av andre som les DN festar dette eit inntrykk av at noko og nokon har gått av
hengslene. Journalisten har ikkje berre klart å henge ut einskildpersoner, men og å sette eit heilt samfunn i gapestokken. Denne latterliggjeringa av folk og miljø har Nordahl (journalisten; sekr. anm.) klart å få til. »
«Nordahl si framstilling av klagarane er hinsides ei kvar form for etikk . Ikkje ?berre? presseetikk. Ei blanding av fiksjon og fakta på en slik måte at berre røynde lesarar klarer å skilje ut dei vandrehistoriene journalisten har gjort til fakta. Journalisten gjorde intervju med fleire personar som ikkje stadfesta dei forutinntatte haldningane hans. Då det passa heller dårleg i denne forma, var dei soleis ikkje av interesse. »
«Som tidlegare informasjonssjef, utgjevar og som leiar av verksemder, har eg brei erfaring med journalistar, men har aldri vore utsett for liknande bakhald . Under intervjuet synte det seg snart at det ikkje var seriøse tema DN hadde for seg. Dei var ikkje interesserte i matnyttige ting. (…) Påstandar som journalisten konfronterte meg med i intervjuet vart tatt opp som dei same påstandane utan at mine korreksjonar vart tekne omsyn til, eller kom på trykk. »
«Eg spurde journalist Nordahl om å få lese igjennom det ferdige produktet, noko han avslo med grunngjevinga, at det fekk eg ikkje sida dette var featurestoff. No skjønar eg kvifor. »
Klagerne påviser flere feil i reportasjen. «Kondomhistoria har tidlegare vore omtala i Dagens Næringsliv og er ikkje ein gong ei parentes i mi yrkeskarrière. (…) Slik som journalisten framstiller det vert det oppfatta som om eg måtte slutte på bakgrunn av dette. » Omtalen av speakerboksen på Hødd-banen, betegner klagerne som «vås». Og dessuten: «Eg brukar å arrangere ein treningsleir dei åra klubben ikkje har råd til dette. Det er rett at eg spanderte den i fjor.»
Mot slutten av klagen stilles følgende spørsmål:
« Kvifor skal det være så mykje verre å eige pengar i bygdebyar på Sunnmøre enn i dei større sentra? Og kvifor skal det være grunn nok til å gjere eit heilt samfunn til lått? »
Som vedlegg følger kopi av leserinnlegg Solveig Kristensen hadde i lokalavisen Vikebladet Vestposten etter DN-reportasjen. Under tittelen « Stakkars dumme, rike pike… » går hun sterkt i rette med det inntrykket reportasjen har skapt av henne. Kristensen forteller i innlegget detaljert om møtet med DNs medarbeidere og den redsel for journalister hun allerede i utgangspunktet hadde. I innlegget het det bl.a.:
« No er eg forvandla til ei overklassebitch som sukker tungt fordi hun må dra til Oslo for å kjøpe barneklær! For meg er dette trist, leitt og nesten ikkje til å halde ut. »
Som vedlegg følger også kopi av innlegg som Ulsteins ordfører hadde på trykk i DN 4. april.
TILSVARSRUNDEN:
Dagens Næringsliv peker innledningsvis på at «intervjuet med Wærdahl var avtalt uken i forveien. Journalisten hadde presentert vårt ærend på telefonen, forklart bakgrunnen for artikkelen, at han ville se på pengebruk og utvikling i Ulsteinsamfunnet de siste årene. Journalisten nevnte særlig at han ønsket å snakke om Wærdahls egen virksomhet… ».
«Bjarne Wærdahl vil i ettertid ikke vedkjenne seg sine egne uttalelser slik de er gjengitt i innledningen av artikkelen. Han hevder at dette er uttalelser fra journalisten ?framsatt som stadfesting?. Dette er ikke korrekt. Journalisten har gode notater fra intervjuet, og uttalelsene fra Wærdahl står på trykk slik de falt. Intervjuobjektet trengte ingen hjelp til å komme med disse formuleringene. »
«Wærdahl hadde under intervjuet ingen ting i mot å snakke om den omtalte ?kondomhistorien?. Tvert i mot, han valgte sågar å utdype historien og gi oss flere detaljer enn Dagens Næringslivs journalist kjente til på forhånd. Fra flere kilder i Ulsteingruppen kjenner journalisten til at konsernsjef Idar Ulstein var rasende over tildragelsen.»
«Wærdahl hevdet selv i intervjuet tydelig at han spanderte treningsleirer på fotball-laget. Dette ble også bekreftet da vi snakket med trener og spillere under lagets trening. Wærdahl ønsker i etterkant å nyansere mellom begrepene arrangere og spandere. Dette kom ikke frem under intervjuet. »
Generelt om den påklagede reportasjen skriver avisen i sitt tilsvar:
«DNs journalist har lest lokalavisen for Ulsteinvik det siste året og bygger dessuten artikkelen på samtaler med flere Ulstein-beboere, offentlige dokumenter og rapporter fra lokalsamfunnet. Arbeidet med artikkelen skjedde i full åpenhet. Dagens Næringsliv var tilstede i Ulsteinvik i tre dager og ?alle? i bygda var etterhvert klar over hva journalisten holdt på med. Avisen har helt bevisst latt personer som representerer ulike sider av konflikten slippe til med sitt syn på saken. Artikkelen skapte da også en intens debatt i Ulstein-samfunnet, i lokalavisen og på leserbrev-plass i Dagens Næringsliv. »
Avisen er «fullt inneforstått med at det reiser etiske spørsmål når enkeltpersoner blir brukt som eksempler i en slik konflikt. I Wærdahls tilfelle vil vi bemerke følgende: Wærdahl har bakgrunn både som journalist, informasjonssjef og utgiver av ulike publikasjoner. Han bør derfor være godt kjent med pressens arbeidsmetoder. (…) Wærdahl og hans kone stilte opp frivillig både til fotografering og til intervju. (…) Ekteparet Wærdahl/Kristensen [har] i artikkelen fått uttale seg om alle de faktiske forhold som gjelder dem og deres virksomhet. »
Klagerne skriver i sitt tilsvar om intervjusituasjonen for Wærdahls del:
«Etter at det var gått nokre minutt vart eg usikker på hva journalisten ville med småpratet innleiingsvis, då dette ikkje tok slutt. Det er ikkje noko sak i ein slik situasjon å lage verbale feller ein kan nytte seg av dersom ein ikkje er reieleg i sine handlingar. Journalisten hadde tydeleg plukka seg ut sine offer og lagt opp ramma før han kom til byen. »
«Den kulturkonflikten DN påstår å ha omtala i sin artikkel er oppkonstruert . Det er få som kjenner seg igjen i DN si framstilling av ein heilt normal god stad å bu. Etter å ha vore i kontakt med alle sentrale aktører i DN sin artikkel kjenner alle personar seg misbrukt av Dagens Næringsliv. (…) Dei ? nye millionærane ? var nok allereie millionærar utan særleg bekymring for sin privatøkonomi før salet til Vickers. Debatten som vart skapt var meir uttrykk for harme over DN si ?utdriting? av ei heil kommune… ».
For øvrig kan ikke klagerne se at DN har kommentert Solveig Kristensens ankepunkter, slik disse framkom i leserinnlegget i Vikebladet Vestposten.
Dagens Næringsliv understreker i sitt siste tilsvar at også Solveig Kristensen stilte opp frivillig til intervju og fotografering i sin forretning. «Det materialet som er benyttet i artikkelen, det vil si tekst og foto, er hentet fra denne situasjonen. Avisen avstod fra å publisere bilder fra hennes hjem, da Kristensen ikke ønsket dette. »
Avisen avviser på det sterkeste at kulturkonflikten i Ulstein skulle være « oppkonstruert ». DN mener det riktige bildet av situasjonen kommer klarest til uttrykk gjennom intervjuet med professor Jørgen Amdam ved Høgskulen i Volda. « Dagens Næringsliv har gått inn i denne kulturkonflikten og gitt den navn, ansikter og adresser. Vi har på vanlig journalistisk vis latt ulike personer og synspunkter få slippe til. Dette er personer som etter avisens mening har rygg og ressurser til å bære den belastningen det eventuelt er å bli satt i fakus. »
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en featurereportasje i Dagens Næringslivs helgemagasin, der lokalsamfunnet Ulstein i Møre og Romsdal ble satt i fokus. Et navngitt og intervjuet ektepar, med million-inntekter da en lokal nøkkelbedrift ble solgt til et utenlandsk konsern, var gjennomgangs-figurer i reportasjen. Ekteparet anser seg personlig trakassert og uthengt, samtidig som de mener avisen har satt et helt lokalsamfunn i gapestokken gjennom en blanding av fiksjon og fakta. Klagerne hevder at en rekke påstander journalisten kom med i intervjusituasjonen, ble tilbakevist der og da, uten at dette ble tatt til følge i reportasjen.
Dagens Næringsliv påpeker at journalisten i god tid på forhånd varslet klagerne om at formålet med reportasjen var å se på pengeforbruk og utvikling i Ulstein-samfunnet de siste årene. Avisen understreker at klagernes uttalelser sto på trykk slik ordene falt, og at intervjuobjektene ikke trengte hjelp for å komme med sine formuleringer. Redaksjonen mener derfor at klagerne har fått uttale seg om alle de faktiske forhold som gjelder dem og deres virksomhet.
Pressens Faglige Utvalg mener Dagens Næringsliv var i sin fulle rett til å sette et kritisk søkelys på de økonomiske og samfunnsmessige forhold i Ulstein.
Utvalget viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at den bredt anlagte reportasjen tar for seg en rekke sider ved lokalmiljøet, med mange intervjuobjekter involvert, og at dette gjennomgående er gjort i en subjektiv og ironiserende form. Etter utvalgets mening må det for pressen være mulig også å ta slike virkemidler i bruk, uten at dette i seg selv kommer i konflikt med de presseetiske normer. Selv om man til en viss grad kan forstå klagernes reaksjon på måten avisen presenterer dem, må man etter utvalgets mening også tillegge leserne evne til selv å vurdere og bedømme de journalistiske virkemidlene.
For øvrig kan ikke utvalget se at det fra klagernes side er påvist faktiske feil av en art som skulle tilsi at avisen hadde en presseetisk plikt til å foreta rettelser. Utvalget legger også til grunn at klagerne er ressurssterke personer som i etterkant kunne ta til motmæle med egne innlegg, i likhet med hva andre som reagerte på reportasjen, også gjorde.
Dagens Næringsliv har ikke brutt god presseskikk.
Volda, 25. september 2001
Thor Woje,
John Olav Egeland, Liv Ekeberg,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth