NN mot Nordlys

PFU-sak 121/01


SAMMENDRAG:

Tromsø-avisen Nordlys brakte 6. april 2001 en større reportasje med hovedtittelen « Misbruket fortsatte på 1980-tallet ». Reportasjen var en oppfølgning av et oppslag Nordlys hadde hatt en uke tidligere, om påståtte overgrep mot mindreårige ved Frikirkens barnehjem i Finnmark, fra 1959 til 1964. Ingressen til den nye reportasjen lød:

« Så sent som i 1982, bare to år før nedleggelsen av barnehjemmet i Korsfjorden i Alta, ble en fire- og en femåring seksuelt misbrukt. »

Det framgikk av hovedartikkelen at de omtalte jentene «kom fra en familie med store alkoholproblemer». «Med et pornoblad over ansiktene deres misbrukte en av barnehjemmets godt voksne gutter dem seksuelt etter tur. (…) De rystende historiene fra barnehjemmet i Korsfjord øker i omfang og styrke. To svært unge kvinner sitter i sofaen og forteller sin historie om juling med ris og lærbelter, om seksuelle overgrep av en eldre gutt ved barnehjemmet, om skyld, angst og fortvilelse. »

Under mellomtittelen « Rundjult i vaskekjelleren » het det:

« Fire og fem år gamle husker de [de] utallige rundene i vaskekjelleren. Her ventet det juling. Og grunnen var alltid den samme; de hadde forsøkt å rømme, eller de hadde stjålet.

– Vi ble slått over baken og lårene. Som oftest måtte vi kle av oss. Enten ble det brukt ris eller et lærbelte og det skjedde alltid i kjelleren, forteller hun.

– Det var ?mor? og ?far? som straffa oss. Vi ble slått til vi fikk blåmerker og kom alltid forgråtte opp av kjelleren. Alle visste hva som foregikk der nede.

Og de var ofte i kjelleren. De husker at de var urolige, at de alltid ville hjem. »

I senere avsnitt het det dessuten:

«- Hvor var de som skulle passe på oss? Hvordan kunne slikt skje på et barnehjem? (…) Det merkelige er at vi husker så lite av menneskene som var på barnehjemmet. Vi husker detaljer omkring bygningen og omgivelsene, men ikke navn på folk som faktisk jobbet der.

– Vi vil fortelle at slikt faktisk skjedde helt til barnehjemmet stengte dørene i 1984.»

I en underartikkel uttaler Frikirkens synodeleder, Arnfinn Løyning, at han « er fortvilt over jentenes beretning fra barnehjemmets siste virkeår ».

I en annen underartikkel ble det opplyst at «Finnmark Dagblad som i flere dager har brakt artikler fra barnehjemstida har mottatt en rekke henvendelser fra mennesker som har opplysninger og egne erfaringer de vil meddele. Også Nordlys har fått mange henvendelser».

KLAGEN:

Klageren opplyser at hans avdøde søster og svoger var barnehjemmets siste bestyrerpar, dvs. de to som i Nordlys-reportasjen omtales som «mor» og «far».

Innholdet i reportasjen betegnes av klageren som « rystende », når det gjelder framstillingen av søsteren og svogeren « som utøvere av grov vold mot to jenter i en alder av 4-5 år ». Ifølge klageren vet «alle» i Alta hvem bestyrerparet – «mor» og «far» – var. Slik klageren ser det, burde avisen ha tatt hensyn til at barn med en traumatisk bakgrunn kan ha vanskelig for å «sortere og/eller ?omplassere? opplevelsesinntrykk i en uryddig og problematisk verden».

Klageren mener avisen burde ha kontaktet andre som kjente til forholdene, «selv om det skulle gå ut over en tiltenkt sjokk-effekt». «Jeg har snakket med tre av ?tantene?. Samtlige stiller seg uforstående til det som er påstått. Den ene hadde spesielt ansvar for jentene.» (…) « Nå kan vel noen si at alle slike utsagn bare er sagt i selvforsvar. Men når det er ulike oppfatninger av en sak, får en lytte til begge parter – og foreta en sannsynlighets-vurdering .»

Til slutt spør klageren hvordan PFU stiller seg til at avisen « går ut med grove beskyldninger om personer som ikke kan forsvare seg – idet de er døde ». Han viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, om å vise særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser.

For øvrig har klageren oversendt kopi (vedlagt) av en støtteerklæring fra de tidligere omtalte «tantene» ved barnehjemmet.

TILSVARSRUNDEN:

Nordlys kan ikke se at avisen har brutt med Vær Varsom-punkt 3.9, slik klageren mener, « siden ingen av kildene Nordlys har brukt har klaget over kildebruken ». At klageren, «som er i slekt med de to som blir anklaget, mener våre kilder er uegnet, er ikke vanskelig å forstå…». Nordlys hevder å ha « vurdert kildene som både troverdige og i stand til å bedømme egen situasjon og virkningen av de utsagn de har kommet med. De er i dag godt voksne mennesker .»

«Nordlys har i saken om Korsfjorden barnehjem og dets historie bygget på det grunnlag Frikirkens eget tidsskrift, ?Budbæreren?, har lagt. Vi har arbeidet videre med saken og forhold som er av nyere dato enn dem som først ble omtalt i ?Budbæreren?.»

« Det er nesten selvsagt at saker som dreier seg om overgrep mot barn, er så sensitive at ofrene for overgrepene sjelden makter å stå frem med navn og gjenkjennelig bilde i full offentlighet, selv mange år etterpå. Dette stiller sterke krav både til kildekritikk og kildevern. Videre er denne aktuelle saken av en slik natur at Vær Varsoms krav til anonymisering også av de påståtte overgriperne er sterkt. I Nordlys mener vi at vi har tatt tilstrekkelig hensyn for dette i tråd med Vær Varsom 3.2, 3.4 og 3.5. »

«Når vi omtaler de påståtte overgriperne som ? mor ? og ? far ?, vil det selvfølgelig være slik at noen vil vite hvem dette er . De anklagede er likevel, vil vi hevde, skjermet mot allmennheten. I tillegg vil det være å kaste mistanke mot alle som i sin tid arbeidet på barnehjemmet om vi unnlot å være så vidt konkret på dette punktet. »

«Når de anklagede, som i dette tlfellet, er avgått ved døden, erkjenner Nordlys et spesielt ansvar for å beskytte disse mot allmen forakt, da disse av åpenbare årsaker ikke kan forsvare seg. Vi mener likevel at vi gjennom de artikler som er trykket har tatt også dette hensyn. »

«Etter Nordlys oppfatning er det både riktig og viktig å sette søkelys også på kritikkverdige forhold i fortiden. Både fordi det er av historisk verdi og fordi det virker til å skjerpe bevisstheten rundt lignende problemer i dag.»

Klageren mener man må veie de ulike uttalelsen opp mot hverandre: På den ene side hva jentene mener å ha opplevd «som 4-5 åringer gjennom korte avlastningsperioder», og på den annen side det bilde betjeningen tegner av bestyrerparet. Dessuten legger klageren stor vekt på hva andre barnehjemsbarn har gitt uttrykk for.

«Jeg påstår intet, men jeg har forsøkt å finne en forklaring på hvordan jentene kunne fortelle det de gjorde. Her støtter jeg meg til psykologisk/terapeutisk faglitteratur som nettopp beskriver hvordan barn med traumatiske opplevelser ?ombygger? deler av sin tilværelse.»

« Hva avisen mener med anonymisering av de påståtte overgriperne, og hvordan hensyn til dette er tatt, er det vanskelig å forstå. At uttalelsene om ?mor? og ?far? måtte bli slik avisen skriver, for å ?verne? andre ansatte, er direkte opprørende! »

«Pressens oppgave er viktig. På det punkt er vi enige med Nordlys. Men nettopp fordi det – som avisen presiserer – ? er av historisk verdi ? hva som skrives, – må det stilles strenge krav til troverdighet .»

Nordlys fastholder sitt syn på kildenes troverdighet, men har ellers ingen ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en av flere reportasjer i avisen Nordlys om påståtte overgrep mot mindreårige ved et for lengst nedlagt frikirkelig barnehjem. I den aktuelle reportasjen ble barnehjemmets nå avdøde bestyrerpar satt i sammenheng med fysisk avstraffelse, basert på utsagn fra to tidligere barnehjemsbarn. Bestyrerparets familie reagerer sterkt på at det, med den gang mindreårige som kilder, rettes alvorlige anklager mot personer som ikke lenger kan forsvare seg. Klageren mener avisen også burde ha kontaktet andre som kjente til forholdene ved barnehjemmet.

Nordlys hevder å ha vurdert sine kilder som både troverdige og i stand til å bedømme virkningen av sine uttalelser. Avisen mener derfor å ha utvist nødvendig kildekritikk, samtidig som kildevernet er ivaretatt. Likeledes anser Nordlys at avisen i tilstrekkelig grad har anonymisert bestyrerparet ved å omtale dem som «mor» og «far», selv om det selvsagt finnes noen som vet hvem de var.

Pressens Faglige Utvalg vil generelt understreke at også døde har et krav på personvern, og at pressen har et ansvar for ikke i utrengsmål å kaste skygger over menneskers ettermæle.

Generelt viser utvalget også til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.»

I det påklagede tilfellet kan utvalget forstå det ubehag familiemedlemmer kan føle ved å bli konfrontert med belastende påstander om avdøde slektninger. På den annen side må det være pressens rett å formidle beretninger om sterke barndomsopplevelser som har kommet til å prege menneskers liv. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, der det heter: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

For øvrig anser utvalget at den innklagede artikkelen må sees i sammenheng med avisens tidligere reportasjer om andre overgrep ved barnehjemmet, og i lys av det omsorgsansvar som uansett hvilte på det omtalte bestyrerparet. Etter utvalgets mening kunne artikkelen vanskelig bli ytterligere anonymisert, uten å risikere at mistanke ble kastet på andre tidligere ansatte ved hjemmet.

Nordlys har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 23. oktober 2001
Catharina Jacobsen,,
John Olav Egeland, Odd Isungset, Kari Saastad,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Trygve Wyller