Kriminalsjef Bjørn Andersen, mot Dagbladet
Dagbladet brakte lørdag 4. november 2000 på Dagboka-siden et kombinert miniportrett av og intervju med kriminalsjef Bjørn Andersen i Stavanger. Under vignetten » i dag snakker vi om? » og tittelen » Søkkrik drapsjeger «, het det innledningsvis:
» Landets rikeste kriminalsjef leder jakten på Tina Jørgensens drapsmann. Bjørn Andersen har en likningsformue på over 23 millioner kroner. I realiteten disponerer han verdier for langt høyere summer. »
I artikkelen opplyses det videre at «hans foreldre drev stort innen jernvarehandel i Stavanger. Kriminalsjefen har arvet verdiene og forvaltet dem med fortjeneste. Han er oppført som styreformann i åtte selskaper, og behøver slett ikke slite seg ut som polititjenestemann for å tjene til livets opphold. (?) Ellers møter han gjerne kompiser i laget Brown Table, utenforstående vil nok oppfatte selskapet som en sosseklubb for byens bedrestilte gutter.»
I et avsnitt het det dessuten:
» Andersen var politisk blå på handelsgymnaset, han var knapt noe skolelys, men tok etter hvert juridikum og gjorde politikarriere. Torsdag måtte han tåle kritikk i Stavanger Aftenblad for nølende og vaklende pressebriefinger i Tina-saken. »
KLAGEN:
Klager er kriminalsjef Bjørn Andersen, som skriver: «Jeg har betraktninger både omkring fakta, innhold og form, men lar dette ligger her. Det klagen gjelder er samhandlingen med Dagbladet fra den første kontakt i anledning artikkelen fant sted. » Videre forklarer klageren:
«Jeg er i egenskap av kriminalsjef i Stavanger, politikammerets talerør i forbindelse med en drapssak. Saken har stor medieinteresse og er så langt ikke oppklart. Med bakgrunn i at saken har brakt min person i medienes fokus, tok Dagbladets journalist Hultgren kontakt med forespørsel om et intervju med en mer personlig vinkling enn de daglige saksintervjuene. Intervjuet skulle ha fokus på hva en slik sak gjør med mennesket, politimannen, korpset og forholdet til publikum. Etter betenkningstid ble forespørselen akseptert. Dette på tross av at jeg ikke har ønsker om, eller behov for egen personfokusering ut over det som naturlig følger arbeid i en sak med stor medieinteresse. Dog så jeg det journalistiske poeng bak forespørselen.»
Klageren opplyser at det ble avtalt at artikkelen skulle forevises ham før publisering . «Det var en annen journalist, Tonstad som foretok intervjuet. Som avtalt ble deretter artikkelen forevist klager i form av en telefaks. Etter å ha spist en del kameler fant jeg ikke å fremføre noen endringsforslag. Så kom artikkelen på trykk lørdag 4. november. Den var langt fra slik den ble forelagt meg på nevnte telefaks. Form, fakta og innhold var betydelig endret. »
Ut fra dette stiller klageren spørsmålet: » Er det god presseskikk å gi et intervjuobjekt et uriktig inntrykk av hva som vil bli publisert? » Han viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, om premissene for intervjusituasjonen.
Klageren anser at direkte sitater i artikkelen er «forsåvidt greit gjengitt». » Likevel er det klart at det etter forevisning har kommet inn faktiske feil, – og jeg synes det er synd at Dagbladet ikke benyttet anledningen til å få verifisert opplysninger tilføyet etter intervjuobjektets gjennomsyn. »
Til slutt skriver klageren:
«Jeg mener der er uhyre viktig med et gjensidig tillitsforhold mellom mediene og deres kilder. Ryddighet bør være et minimumskrav fra begge sider. Dersom mediene skal oppnå tillit hos publikum, er ryddighet viktig. I dette tilfellet er jeg langt fra tilfreds med artikkelens form, fakta og innhold, – og stiller store spørsmålstegn ved det som skjedde mellom gjennomlesning og publisering. Det dreier seg om hvilken tillit man skal ha til mediene og deres arbeidsmetoder. »
Som vedlegg følger kopi av den telefaks Dagbladets journalist oversendte klageren for gjennomlesning.
TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet konstaterer at klageren ikke påpeker noen faktiske feil i artikkelen, og at han forstår det journalistiske poeng bak intervjuforespørselen. «Slik Dagbladet ser det måtte Andersen også forvente at offentligheten er opptatt av personen Andersen, hvem han er, hva han har gjort tidligere osv. Offentligheten har krav på kunnskap om personer som på vegne av fellesskapet etterforsker store kriminalsaker .»
Avisen bekrefter at klageren «ba om å få lese saken før den gikk i trykken». Dagbladet viser imidlertid til journalistens følgeskriv da manus ble fakset til klageren. » Der gjorde journalisten det klart at det bare var sitatene – der Andersen var gjengitt i direkte tale – som ble oversendt. »
Videre heter det i tilsvaret:
«Artikkelen som kom på trykk i avisa var kortere enn manuskriptet som ble levert fra reporter. Enkelte av Andersens sitater var tatt vekk. Dette er imidlertid en helt vanlig arbeidsform i aviser. (?) I et miniportrett vil det også komme fram opplysninger som intervjuobjektet selv ikke har bidratt med. Portrettets arbeidsform krever at journalisten også innhenter opplysninger fra andre for å kunne ?tegne? av den portretterte. Dagbladets journalist snakket med flere kilder som kjenner Bjørn Andersen godt, under sitt arbeid.»
Slik Dagbladet ser det, er spørsmålet hva avisen hadde forespeilet klageren. «Vi ba om et intervju, og fikk et intervju. Redaksjonen har en selvstendig rett og en plikt til å foreta en vurdering av hvilke uttalelser som skal publiseres, og i hvilken form. Dagbladet har dessuten full rett til å redigere egen avis, dvs å ta uttalelser fra kriminalsjefen og koble med andre opplysninger som komplementerer bildet av mannen. »
Klageren mener Dagbladets tilsvar «kun så vidt» streifer sakens kjerne. «Problemstillingen er hvorvidt et intervjuobjekt kan stole på at artikkelen det medvirkes til blir brukt slik det loves. Er det akseptabel arbeidsmetode å gi objektet et feilaktig inntrykk?»
Vedlagt tilsvaret følger kopi av brev klageren har mottatt fra journalisten som intervjuet ham. Brevet er skrevet samme dag som klagen til PFU. Klageren registrerer «med interesse» at journalisten «heller ikke ble informert om at hans stoff ikke ble brukt som forutsatt».
Avisen skriver i sine siste kommentarer:
«Dagbladet har aldri slik vi ser det, gjort noen avtale med Andersen om hvordan dette intervjuet skulle materialisere seg på trykk. Det ville ikke være i tråd med vår praksis å la intervjuobjekter redigere vår avis. (?) Vi har ikke inngått andre løfter overfor Andersen enn at han skulle få lese sine sitater før de kom på trykk .»
Når det gjelder journalistens brev til klageren, heter det i tilsvaret: «Det er slik det er i dagspressen – at journalistene ikke alltid vet verken på hvilken side eller med hvilken lengde artikkelen kommer på trykk. Og det er dette journalisten understreker i sitt brev til Andersen.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Kriminalsjef Bjørn Andersen i Stavanger påklager at Dagbladet forandret et intervju med ham, etter at han som avtalt hadde hatt journalistens manuskript til gjennomlesning og godkjennelse. Klageren reagerer på at form, fakta og innhold ble betydelig endret i forhold til den artikkel han fikk seg forelagt. Han spør derfor om det er god presseskikk å gi et intervjuobjekt et uriktig inntrykk av hva som vil bli publisert.
Dagbladet tilbakeviser klagen, og påpeker at journalisten gjorde det klart for klageren at det var hans egne uttalelser han fikk til gjennomlesning. Ifølge avisen ble andre løfter ikke gitt. Dagbladet anfører at det dreide seg om et miniportrett av klageren , der det er normalt å bringe opplysninger som intervjuobjektet selv ikke har bidratt med.
Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, der det heter: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.»
Utvalget kan på generelt grunnlag forstå at det publiserte resultatet av et portrettintervju kan komme som en overraskelse for intervjuobjektet. Portretter av denne art er imidlertid en vel etablert journalistisk form, der redaksjoner begrenser objektets forhåndsinnsyn til egne uttalelser.
I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at klageren hadde dannet seg et bilde av hvordan intervjuet med ham ville framstå på trykk. Utvalget kan imidlertid ikke se at avisen har feilinformert klageren, idet det av faks fra journalisten klart framgikk at det var sitater han fikk til gjennomlesning.
Etter utvalgets mening må en høyt profilert offentlig tjenestemann som klageren tåle å bli utsatt for pressens oppmerksomhet, slik som i det aktuelle tilfellet. Utvalget legger for øvrig til grunn at klageren ikke har påvist feil i artikkelen.
Dagbladet har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 19. desember 2000
Thor Woje,
Liv Ekeberg, Odd Isungset, Kari Saastad,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth