Jan Svenneby mot Verdens Gang

Verdens Gang brakte 21. oktober 2000 fire lørdagssider om en avdød lærers skjebne. Under tittelen « Fikk aldri sin siste vilje » het det i ingressen:

« Et langt liv hadde Egil Eiken spinket og spart av sin moderate lærerlønn. Hans siste vilje var at sparepengene skulle komme folk med leddgikt til gode. »

Og videre i artikkelen:

« Det gikk ikke helt slik leddgiktsyke Egil Eiken drømte om. Da han døde i januar i år, ble en slektning testamentfullbyrder. Han har som testamentfullbyrder solgt eiendommene i boet til seg selv og sin familie til det fagfolk og eksperter mener er godt under markedsverdi. »

Det framgår at Eiken ble 90 år gammel, at han levde alene i Oslo etter at hans kone Ragna døde i 1994, og at han mistet all kontakt med familie og venner. Før bisettelsen var det, ifølge artikkelen, ingen som «tar seg bryet med å finne de etterlatte etter Egil Eiken». «Åtte-ti tidligere lærerkolleger og elever kommer til bisettelsen. Familien vet fortsatt ikke at han er død.»

Under mellomtittelen « Mai 2000 » het det:

« Egil Eikens slektning og utpekte testamentfullbyrder er kommet fra Sørlandet for å delta på en minnehøytidelighet for sin onkel på Vestre gravlund. Slektninger som ikke visste om Eikens død da han ble bisatt, møter opp. Testamentfullbyrderen har travle dager med å rydde opp i dødsboet etter Egil Eiken. For i testamentet fra 1988 stoler nemlig det pensjonerte ekteparet Eiken på slektningen: ?Vi ønsker privat skifte. NN (slektningens navn og stilling) har erklært seg villig til å være testamentfullbyrder. »

Avisen opplyser at totalt tilføres Ragna og Egil Eikens legat til fremme av revmatismeforskning 7,7 millioner kroner. «Men, hadde det ikke vært for testamentfullbyrderen og hans familie, kunne det trolig vært mer.» VG har vært i kontakt med testamentfullbyrderen og hans svigersønn, bl.a. om kjøpet av Eikens hytte og leilighet.

I reportasjen inngår også uttalelser fra personer som har hatt Egil Eiken (Johnsen) som lærer. Randi Bratteli, tidligere statsminister Trygve Brattelis kone, hadde Eiken som tysklærer på Fagerborg skole under krigen. Hun uttaler:

« – Vi kalte ham ?Små-Johnsen?. Han var liten og puslete. Han hadde ikke noen utstråling, noe man gjerne vil at lærere skal ha. Men jeg tror han var flink. »

Og dessuten:

« En av Randi Brattelis klassevenninner husker tysklæreren som litt ?rar?. – Han var en liten tusseladd. Vi var ikke noe snille med ham. Ikke det at vi gjorde noe spesielt galt, men vi var litt fjollete med ham. Jeg har hatt litt dårlig samvittighet for det siden. »

Også Ragna Eiken (Knudsen) var i sin tid lærer på Fagerborg skole, og paret omtales slik av en tidligere elev:

« – Frøken Knudsen var litt stor og bomsete, og han var liten og spjælete. Det var litt komisk for oss? »

KLAGEN:

Klageren reagerer som privatperson, og skriver: «Som alminnelig leser med forhåpentlig alminnelig utviklet sans for sømmelig adferd ble jeg opprørt over journalistens vinkling i denne artikkel. (?) Journalistens intensjon er tydeligvis å fremme testators interesser, men noe mandat fra testator har han av naturlige grunner ikke fått. Det påligger han på den bakgrunn en særlig plikt til å opptre med varsomhet i omtalen av testator og hans tidligere avdøde ektefelle. »

«Hadde avdøde vært offentlige personer eller kriminelle kunne dette kanskje vært akseptabelt. Vi befinner oss her imidlertid i motsatt ende av skalaen – mennesker med mindre nettverk og oppmerksomhet rundt seg enn det som selv vi vanlige
hverdagsmennesker har. Det er all grunn til å anta at testator i enda høyere grad enn vanlig ikke ønsket oppmerksomhet omkring sin person.»

Etter klagerens mening klarer avisen «å latterliggjøre testator». « Storm i vannglass er det det er og gjør uthengingen av avdøde ekstra støtende. »

Og klageren anfører dessuten: «Jeg skjønner det hvis testamentsfullbyrder følte seg berettiget til vederlag for sitt arbeid utover det (30 000 kroner; sekr. anm.). Hvor mye ville påløpt i omkostninger ved offentlig skifte og advokat som testamentsfullbyrder!?»

SPØRSMÅL OM SAMTYKKE:

Sekretariatet viste i utgangspunktet til PFU-vedtektenes samtykkekrav, når andre enn direkte berørte klager. «Når det – som i dette tilfellet – klages på vegne av døde personer, som ikke synes å ha nære gjenlevende slektninger, står vi overfor et tvilstilfelle. På den annen side vises det i VGs artikkel til at den omtalte testamentfullbyrderen også er slektning av det avdøde ekteparet Eiken. Vi ville derfor se det som naturlig om vedkommende ble kontaktet for å gi sitt samtykke til klagebehandling.»

«Sekretariatet registrerer for øvrig at også testamentfullbyrderens anliggende berøres i siste del av klagen, slik at det også av denne grunn vil være riktig å kreve vedkommendes samtykke.»

Klageren har i svarbrev opplyst at han har kontaktet VGs journalist, for å kunne finne fram til testamentfullbyrderen, men uten resultat. Klageren overlater til PFU å avgjøre om «klagen avvises med den formaljuridiske begrunnelse at jeg mangler ?rettslig interesse?. ?Vær varsom? plakaten vil da få en overraskende utvidet ramme – varsomhet til beskyttelse av avisen! Og avdøde personer uten slektninger som bryr seg om dem er fritt vilt? ».

Sekretariatet har i nytt brev til klageren uttrykt forståelse for hans syn på at en klage på vegne av døde personer uten slektninger ikke skulle kunne behandles av PFU. «Hvis De fortsatt ønsker å opprettholde klagen, og det ikke lykkes å innhente samtykke fra testamentfullbyrderen, vil vi måtte legge saken fram for PFU med spørsmål om klagen likevel kan behandles».

Klageren bekreftet at klagen opprettholdes.

Sekretariatet la spørsmålet om behandling av klagen åpent fram for utvalget.

PFU-VEDTAK 19.12.2000:

Klagen behandles.

TILSVARSRUNDEN:

Sekretariatet klargjorde for partene hva som var grunnlaget for PFUs beslutning. «Utvalget vedtok å igangsette klagebehandling, siden det i dette tilfellet ikke er så nære slektninger at det ville være naturlig å be dem om å gi samtykke. Dermed begrenses behandlingen av klagen til de forhold som angår avdøde. De klagepunkter som angår den omtalte testamentfullbyrderen, vil fortsatt fordre samtykke fra vedkommende.»

Verdens Gang utrykker i sitt tilsvar overraskelse over at PFU «velger å opptre på tvers av de vanlige saksbehandlingsregler, gjennom sin uttrykte vilje til å vurdere ?en alminnelig lesers? meningsytringer om en avisreportasje. Vi ser dette som en ny praksis som det kan bli interessant å vurdere konsekvensene av i fremtiden .»

VG viser til flere av de «meningsytringer» klageren har kommet med, og spør om avisen på basis av disse kan vente en pressefaglig vurdering fra PFU. «Vi må gå ut fra det siden PFU ikke har tatt seg bryet med å presisere hvilke bestemmelser i Vær Varsom Plakaten som artikkelens innhold skal vurderes opp mot.»

«En stor avis kan selvsagt ikke ha noe imot at det kommer meningsytringer om det redaksjonelle innhold. Engasjementet som tennes kan være et positivt utgangspunkt for meningsutveksling mellom avisen og leserne, og det er vår oppfatning at klagerens ytringer er mer egnet for dette formål, eller som et brev til leserne, enn som grunnlag for en pressefaglig vurdering.»

« Det er imidlertid på det rene at klageren forut for sin henvendelse til PFU ikke har tatt kontakt med avisen for å komme med sine meningsytringer. Også dette mener vi er et forhold som underbygger at klagen burde vært avvist fra videre behandling i det faglige utvalg . (?) Selv om artikkelen omhandler en avdød person, mener vi at det burde vært innhentet samtykke fra avdødes nærmeste familie. Vi gjør oppmerksom på at bl.a. en nevø er navngitt i artikkelen. »

«Når vi likevel har konkludert med at vi vil gi et svar, er det på grunn av artikkelens usedvanlig høye kvalitet. (?) Fra avisens side vil det nå bli vurdert med metoderapport inn til den årlige juryering i regi av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (SKUP) . Det fremgår av artikkelen at journalisten har nedlagt et betydelig kildearbeid. Gjennom en særdeles spennende skriveteknisk fremstilling, som veksler mellom fortid og samtid, skaper journalisten et helhetsbilde. Det er dette helhetsbilde som må legges til grunn for den faglige vurdering? ».

«Dersom dette tegnede helhetsbilde er i strid med god presseskikk, vil man etter vår oppfatning ha knesatt en meget streng praksis for omtale av avdøde personer i Norge. (?) Når klageren mener at det er ?storm i et vannglass? når en persons siste vilje blir gjennomført, er dette en meningsytring vi ikke kan være enig i.»

«VG?s anliggende i denne sak har bl.a. vært å sette et kritisk søkelys mot testament-fullbyrderes disposisjoner. (?) Det sier seg dermed selv at utgangspunktet for, og hele
innholdet i reportasjen er fundert på en gjennomgående respekt for avdøde, hans livsverk, hans person og hans siste skriftlige vilje .»

Avisen påpeker for øvrig at man bevisst valgte å anonymisere testamentfullbyrderen og unnlot å spesifisere hans slektskapsforhold til avdøde.

« Det finnes selvsagt en etisk grense for hva slags karakteristikker av en avdød person man skal kunne gjengi? Men vi vil hevde at de to-tre karakteristikker som nevnes i klagen, må være innenfor det som kalles god presseskikk – når man vurderer dem i sammenheng med de øvrige og udiskutable positive opplysninger og karakteristikker som også gis om avdøde i reportasjen . (?) VG?s ønske har langt fra vært å latterliggjøre avdøde. Poenget har vært å gi et ærlig, usminket og respektfullt bilde av ham. Det mener vi å ha gjort. »

«Vi oppfatter det som allment akseptert at kravet til varsomhet i forhold til avdødes minne og sørgende etterlatte i gitte sammenhenger vil kunne avta etter hvert som tiden går, mens kravet til historisk og journalistisk korrekthet i omtale av avdøde snarere vil øke med tiden – spesielt når det er element i saker det står strid om.»

Sekretariatet skrev i nytt brev til Verdens Gang:

«Utvalget vurderte ikke den omtalte nevøen til å være nær nok slektning til at det ville være naturlig å be vedkommende om samtykke. Det er for øvrig ingen ny praksis at ?vanlige lesere? godtas som klagere, når det ikke er noen annen berørt part det er naturlig å innhente samtykke fra. (?) Det hender sekretariatet ber klagere om å presisere klagegrunnlaget, relatert til punkter i Vær Varsom-plakaten, men dette er ikke noen rutine. Siden klageren nå får en slik etterlysning gjennom VGs tilsvar, er det grunn til å tro at hans tilsvar vil bringe slike presiseringer.»

Klageren påpeker at hans anliggende har vært «å rette søkelyset på avdødes rettsvern – ikke å få navnet på trykk i VG med påregnelig etterfølgende total taushet om den sak jeg tar opp. Engasjementet fra både PFU og redaktøren viser at jeg har valgt rett fremgangsmåte». « Jeg har – som presisert i min klage – reagert på grunnlag av en sterk følelse av at her er alminnelige normer for anstendig opptreden overtrådt – ikke på grunnlag av kjennskap til konkrete regler/paragrafer .»

For klageren er det «åpenbart» at det er VV-punkt 4.3 som i dette tilfellet er overtrådt («Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende»).

«På den ene side lovpriser redaktøren artikkelen og belærer oss om dens fortreffeligheter. Den er bokstavelig talt prisverdig. På den annen side motsetter han seg med alle midler at artikkelen blir gjenstand for en pressefaglig vurdering. Nekter å identifisere testament-fullbyrderen men henviser til en nevø som er navngitt i artikkelen. Han kan ikke ha høye tanker om dømmekraften i PFU. Enten er nevøen den som har tipset VG om saken eller så hører han til kretsen av slektninger som er misfornøyd både med testamentfullbyrder og testator. Han har åpenbart ingen interesse i å tiltre noen klage.»

«Det er testamentfullbyrders handlinger som er artikkelens poeng og ingen bestrider såvidt vites fakta i saken. Hva har ekteparets utseende med journalistens troverdighet å gjøre!? Påkrevet å tegne et nyansert (også negativt?) bilde ?? (?) Redaktøren trekker inn at beskrivelsen av avdøde for det meste er positiv? Ja, det er riktig, men som vi vet er ordet et forferdelig våpen. Noen uoverveide ord er nok til fullstendig å ødelegge en ellers positiv omtale. »

«Disse menneskene som levde anonymt har ikke bedt om avisens bistand og den negative fokusering på avdøde var helt unødvendig for saken som VG har tatt opp. Tragedien var at de ikke etterlot seg mennesker som var oppriktig glade i dem, eller hadde såpass ressurser at de orket sloss for ekteparets ettermæle. Og under slike omstendigheter er det kanskje særlig grunn til varsomhet?».

Verdens Gang har ikke hatt ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en bredt anlagt lørdagsreportasje i Verdens Gang, der avisen satte søkelys på det testamentariske oppgjøret etter en avdød pensjonert lærer uten nære slektninger. Klageren reagerer som «alminnelig leser» på at reportasjen inneholder negative og latterliggjørende karakteristikker så vel av den avdøde læreren og som av hans avdøde kone. Siden de avdøde aldri har vært offentlige personer, mener klageren det påla avisen et spesielt krav om varsomhet og respekt i forhold til deres ettermæle.

Verdens Gang tilbakeviser klagen, som avisen mer betrakter som en meningsytring enn som utgangspunkt for en faglig presseetisk vurdering. Etter VGs oppfatning har den innklagede artikkelen høy journalistisk kvalitet, basert på et betydelig kildearbeid, og gir et godt helhetsbilde. Slik avisen ser det, er reportasjen fundert på en gjennomgående respekt for avdøde, hans livsverk, hans person og hans siste skriftlige vilje.

Pressens Faglige Utvalg mener Verdens Gang var i sin fulle rett til å sette søkelys på den avdødes livsløp og testamentfullbyrdelsen.

Utvalget viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, der det heter: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende».

Selv om enkelte kan reagere negativt på deler av beskrivelsen av avdøde og hans hustru, mener utvalget at opplysningene er relevante i saken. Etter utvalgets mening har avisens intensjon åpenbart vært å skape forståelse for testators vilje, sett på bakgrunn av det helhetsbilde som tegnes av avdøde og hans fortid.

Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk.

Bodø, 27. februar 2001
Thor Woje,
John Olav Egeland, Liv Ekeberg, Odd Isungset,
Harald Berntsen, Jan Vincents Johannessen, Trygve Wyller