Bydelsadm. Uranienborg-Majorstuen, Oslo kommune, v. bydelsdir. Wenche Ørstavik og bydelsoverlege Ola mot Verdens Gang
Verdens Gang hadde lørdag 16. september 2000 en nyhetsreportasje med tittelen « Halvparten av pleierne SA OPP I PROTEST » og undertittelen « Avdelingsleder sparket fordi han innkalte vikarer ». I ingressen het det:
« Halvparten av alle pleierne på avdeling 2 på Majorstua alders- og sykehjem sa i går opp sine stillinger i protest mot at avdelingslederen fikk sparken. »
Det framgikk videre at administrasjonen og bydelen hadde besluttet å si opp avdelingslederen fordi han hadde «gått ut over sine budsjetter». «Forbrytelsen han begikk var å kalle inn en ekstra hjelpepleier og en person til å bestyre kjøkkenet som skal gi måltider til de 38 beboerne. Årsaken var at han vurderte det som eneste mulighet til å gi beboerne et forsvarlig tilbud. – De sparket en avdelingsleder som tenker med hjertet. Som er bekymret for pasientene og som bryr seg om sine ansatte, sier en av pleierne til VG. »
Ifølge avisen våget ikke de som sa opp i protest, å stå fram med navn og bilde, «fordi de har signert en taushetserklæring fra arbeidsgiveren Oslo kommune». «Flere av dem har 20 år bak seg i helsevesenet. De har arbeidet ved mange alders- og sykehjem, de har sett mye elendighet og hatt trange budsjettrammer, men de har aldri opplevd maken til det som nå skjer. »
Om de ansatte som hadde sagt opp, framgikk det dessuten: « De har nå fått nok av brutte løfter, dårlig samvittighet og følelsen av ikke å gi de eldre en verdig avslutning av livet. – Vi har ikke engang tid til å holde dem i handa når de er døende. Senest sist uke var det en som måtte dø alene, forteller pleierne.» «- De pårørende har fått nok. Vi har folk som er innom to ganger om dagen for å sjekke om deres mor eller far trenger hjelp som vi ikke har tid til å gi, sier en av pleierne.»
I et senere avsnitt het det:
« Bydelsdirektør Wenche Ørstavik bekrefter overfor VG at 15 av 29 ansatte leverte sine oppsigelser i går. Hun betegner det som har skjedd på Majorstua alders- og sykehjem som et vanskelig og tragisk personalproblem. Samtidig understreker bydelsdirektøren at opprøret begrenser seg til den ene avdelingen på Majorstua. »
Og avisen spør: «- Hvordan kan det bli en så uforsonlig konflikt av at ansatte ønsker å gjøre det bedre for de gamle som de jobber for?» Bydelsdirektøren svarer: «Vi må leve med den hverdagen vi har. Kvaliteten på tilbudet og rammevilkårene er de samme på denne avdelingen som de øvrige avdelingene, det har vi god dokumentasjon på.»
KLAGEN:
Klager er Oslo kommunes bydelsadministrasjon for Uranienborg-Majorstuen, som er ansvarlig for Majorstutunet (Majorstua alders- og sykehjem). Om VGs reportasje heter det bl.a. i klagen:
« Vi betrakter påstandene som så alvorlige at bydelens ledelse skulle ha blitt gitt anledning til å kommentere og tilbakevise dem. Bydelsdirektør Wenche Ørstavik siteres i artikkelen. De nevnte påstander ble ikke berørt i intervjuet som ligger til grunn. Dette anser vi for å være i strid med punkt 4.14 i VVP. »
«Videre vil vi påpeke at Bydelsutvalgets tilsynsutvalg sin rapportering vedrørende Majorstutunet understreker at påstandene ikke medfører riktighet. Ifølge tilsynsutvalget, som umiddelbart etter VGs oppslag gjennomførte en inspeksjon, er forholdene ved hjemmet forsvarlige etter forskriftene. Det understrekes at pasientene får stå opp og legge seg når de selv ønsker det, de får hjelp til toalettbesøk ved behov og pasientene slipper å dø alene. Antall pleiere ved Majorstutunet er forsvarlig i henhold til forskrifter. VG ville på forespørsel fått tilgang til avviksrapporter som bekrefter dette. Vi vil her rette oppmerksomheten på avisens bruk av kilder. »
«VG har valgt å bruke anonyme kilder . Kilden(e) som siteres er, iflg. artikkelen, blant de pleierne som har sagt opp sin stilling i protest. Kilden er part i saken, og bør derfor behandles særskilt kritisk. Ved at saken belyses kun fra et synspunkt, får den en ensidig vinkling. Utgangspunktet for artikkelen er en personalsak. En avdelingsleder ved Majorstutunet er sagt opp. VG burde være kjent med at administrasjonen i stor grad er bundet av taushetsplikt , og ikke har anledning til å omtale personalsaker. Vi anser det i slike saker særdeles viktig at pressen velger sine kilder med omhu. »
«Påstandene i artikkelen er meget alvorlige og egnet til å så tvil om at Majorstutunet blir drevet på en for beboerne forsvarlig måte. Dette har vært med på å skape engstelse og uro blant gamle og syke beboere og deres pårørende.»
« Vi vil understreke at vi fullt ut respekterer VGs ansvar for å drive kritisk journalistikk og avdekke kritikkverdige forhold. Spesielt i offentlige institusjoner som Majorstutunet er dette viktig. Avisen må imidlertid søke å gi et balansert bilde av de saker de omtaler, da feilaktige påstander kan få alvorlige konsekvenser for de berørte parter. »
FORSØK PÅ MINNELIG ORDNING:
Verdens Gang meddelte i første omgang sekretariatet følgende:
«Denne saken synes å berøre et par viktige prinsipielle spørsmål, nemlig om taushetsplikt og kommunalt ansattes adgang til å kommentere tjenesteforhold offentlig. Dette faktum kan ha betydning for vår vurdering av hvorvidt det er aktuelt å søke en minnelig løsning av saken, men vi vil i dette tilfelle tilskrive klageren nærmere om dette. I alle fall har vi merket oss at vi ikke har hørt noen innvendinger fra klageren etter at reportasjen sto på trykk. Vi er heller ikke blitt kontaktet med informasjon om tilsynsutvalgets rapport .»
Noen dager senere mottok sekretariatet kopi (vedlagt) av VGs brev til klageren. I brevet til bydelsdirektør Ørstavik presiserer avisens redaktør «at det var avskjedssaken og masseoppsigelsen som var VGs hovedanliggende – ikke den generelle pleiestandard ved institusjonen. (?) Likevel ble du kontaktet og gitt en anledning til å kommentere forholdene ved institusjonen på et generelt grunnlag . (?) Uansett har bydelsadministrasjonen en klar tilsvarsrett. Også etter at reportasjen har stått på trykk.»
I VGs brev foreslås det at klageren utøver sin tilsvarsrett «gjennom et innlegg i avisen eller at avisen følger opp saken med de nye opplysninger som måtte ha fremkommet og som er relevante for vurderingen av saken».
Klageren skriver i svarbrev til avisen:
«Vi aksepterer deres tilbud, på betingelse av at følgende imøtekommes: VG lager en helsides reportasje om Majorstutunet. Artikkelen tar utgangspunkt i foreliggende tilsynsrapport og belyser forholdene ved Majorstutunet. Artikkelen skal gjenopprette det feilaktige inntrykk av et uforsvarlig drevet sykehjem som ble skapt i reportasjen 16. september. Det er derfor viktig at andre tilbakemeldinger nå fremkommer. Positive synspunkter på drift og pleie, som andre ansatte på Majorstutunet har fremkommet med, skal derfor siteres og bidra til å gi et balansert bilde av forholdene.»
«Vi anser det som viktig at VG erkjenner sitt ansvar for den feilinformasjon som har blitt gitt gjennom avisen. Derfor skal det i reportasjen fremgå at VG beklager den merbelastning de har påført beboere og ansatte? Videre sørger VG for at beboere og ansatte ved Majorstuhjemmet får en uforbeholden unnskyldning i form av en stor, tre-meter lang bløtkake med påskrifter ?VG beklager?. Kaken gjengis på fotografi i avisen. Reportasjen
kommer på trykk snarest, fortrinnsvis i en lørdagsutgave, Aksepterer VG ikke disse kravene, opprettholdes vår klage til PFU. Vi fremsetter da et krav om økonomisk kompensasjon for tort og svie, i størrelsesorden kr 5000,-.»
Verdens Gang sendte klageren et nytt brev, der det bl.a. het:
«Det er absolutt interessant at bydelsadministrasjonen under gitte omstendigheter ser seg tjent med en minnelig løsning. Flere av de vilkårene for dette som nevnes i brevet er imidlertid så vidt usedvanlige at de påkaller behov for en grundigere vurdering fra vår side. (?) Uavhengig av vårt oppfølgingsarbeid vil det selvfølgelig stå bydelsadministrasjonen fritt å gå videre med sin klagesak, såfremt vi ikke skulle bli enig om vilkårene for å bilegge saken.»
« Dog vil vi for ordens skyld gjøre oppmerksom på at Pressens Faglige Utvalg ikke behandler krav fra klagere om økonomiske kompensasjoner. Denne type spørsmål er det rettsapparatet som behandler, og klagere til Pressens Faglige Utvalg må i utgangspunktet velge om man ønsker sin sak behandlet for den ene eller annen type ?domstol?. »
Klageren meddelte etter dette at klagen til PFU ble opprettholdt, uavhengig av om avisen ville følge opp med en ny reportasje.
TILSVARSRUNDEN:
Verdens Gang beklager i sitt tilsvar at saken ikke har latt seg løse i minnelighet, og skriver:
«I denne sak står vi imidlertid overfor et kommunalt forvaltningsorgan som tilsynelatende bevisst ønsker å bruke Pressens Faglige Utvalg som et hinder for kritisk søkelys og for debatt om standarden på de kommunale tjenester i bydelen. Vi finner dette nokså grotesk . (?) At journalister skal bake kaker på over tre meters lengde og betale 50 000 kroner, for å kunne følge opp en sak journalistisk vitner om en bydelsorganisasjon som ikke evner å forholde seg til mediene.»
«Det har dessuten vært usedvanlig vanskelig å få bydelsdirektøren i tale for å utvirke tilsvarsrett og gi de opplysninger som trengs i den oppfølgende reportasje. Likeledes har det gått tregt å få utlevert skriftlig dokumentasjon. Vi kan med vår beste vilje ikke skjønne hva den gjenstridige bydelsadministrasjon har ønsket å oppnå med dette, og vi betrakter etter hvert deres handlinger som et tema som burde påkalle den ansvarlige politiske ledelses interesse. »
Vedlagt avisens tilsvar følger kopi av en ny reportasje om Majorstutunet, publisert i VG 4. desember 2000 . Her het det i hovedingressen:
« Fylkeslegen i Oslo har reist tilsynssak overfor bydel Uranienborg-Majorstuen for driften av Majorstutunet bo- og behandlingssenter. Hjemmet må svare på om det foreligger svikt i forhold til ni alvorlige punkter. »
Når det gjelder den påklagede reportasjen, beskriver VG den i tilsvaret som « en kortfattet, tradisjonell nyhetssak om masseoppsigelser ved et allerede omstridt behandlingssenter for eldre i Oslo ». Avisen viser til VV-plakatens kapittel om «Pressens samfunnsrolle», og mener klageren har gjort «sitt ytterste for å hindre formidling av viktig informasjon og hindre avdekking av mulige kritikkverdige forhold».
Til tross for at nyheten om oppsigelsene forelå en fredag kveld, anfører VG at det like fullt ble «gjort store anstrengelser for å finne frem til så mange kilder som mulig på den korte tid man hadde til rådighet». Angående bruken av anonyme kilder, vises det til det som også framgår av reportasjen: «De som sa opp i protest tør ikke stå fram med navn og bilde fordi de har signert en taushetserklæring fra arbeidsgiveren Oslo kommune. Vårt anonyme kildenett i sakens anledning var betydelig og omfattet både pleiere, pasienter og pårørende. »
«Reportasjen er likevel vinklet utelukkende mot det faktum at ?Halvparten av pleierne sa opp i protest? – ikke mot de anonyme kildenes enkeltstående påstander om forholdene ved institusjonen. Det fremgår likevel klart at bydelsdirektør Wenche Ørstavik, som denne kvelden befant seg på reise, ble kontaktet i sakens anledning. Hun bekreftet oppsigelsenes omfang, og hun fikk samtidig anledning til å karakterisere hele saken som et vanskelig og tragisk personalproblem. (?) Siden bydelsdirektøren så på det hele som en taushetsbelagt personalsak har vi ikke oppfattet det slik at hun hadde et sterkt meddelelsesbehov utover dette.»
Uansett anser VG at « det umiddelbare krav på samtidig imøtegåelse er tilfredsstilt gjennom dette ». «Vi legger dessuten til grunn for vår vurdering at avisen ikke på noe tidspunkt senere mottok noen henvendelse om at man ønsket en utvidet tilsvarsrett?». «Vi ville selvsagt når som helst trykke ytterligere innlegg med synspunkter som hadde ført debatten om Majorstutunet videre.»
Klageren skriver i sitt tilsvar:
«VG synes å ha misforstått våre intensjoner med å klage avisen inn for PFU. Å hevde at vi skulle ønske å bruke PFU for å hindre en debatt om bydelens tjenester, er fullstendig meningsløst. Tvert imot, vi anser det som viktig at avisen retter søkelyset mot alle sider ved en sak. Det er dette vi forstår som debatt. Ensidig kildejournalistikk, slik den innklagede artikkelen 16. september etter vår mening er et eksempel på, kan vi ikke akseptere.»
Videre stiller klageren seg uforstående til at avisen ikke skulle ha fått tilgang til bydelsdirektøren forut for den oppfølgende reportasjen. «Grunnen til at vi ikke ser at artikkelen av 4. desember skulle kunne tilfredsstille våre krav, er at vi ikke får noen beklagelse fra VG om de uriktige påstander de tidligere har fremsatt?». «Kaken, som vi ville at de ansatte skulle få, var ment som en symbolsk gest fra VG.» Klageren spør for øvrig hvorfor avisen ikke har vist noen interesse for de gjenværende ansattes synspunkter.
Angående punktet om samtidig imøtegåelse, understreker bydelsdirektøren ytterligere at hun ikke ble konfrontert med «påstandene om vanskjøtsel og mistrivsel» ved Majorstutunet.
Når det gjelder en eventuell bruk av tilsvarsretten, skriver klageren: « Det kan ikke være korrekt fremgangsmåte at motparten selv skal ha ansvar for å forklare seg. Dette ansvaret må VG ta. De er ansvarlig for at alle synspunkter kommer frem i en sak, slik det klart fremgår flere steder i VVP .»
«Det er korrekt at Fylkeslegen i Oslo har åpnet tilsynssak mot Majorstutunet. En av de utløsende årsaker var VGs oppslag i september? At Fylkeslegen ønsker tilsyn, kan ikke sees som en bekreftelse på at forholdene ved Majorstutunet er kritikkverdige, og at VGs fremstilling er korrekt.»
Verdens Gang tar i sine siste kommentarer avstand fra at avisen skulle ha bedrevet «ensidig og uakseptabel kildejournalistikk». VG går også sterkt i rette med klagerens framstilling av hvor lett det senere skal ha vært å oppnå kontakt med bydelsledelsen og ledelsen ved Majorstutunet. Avisen viser her til eksempler på hvor problematisk det «tvert imot» har vært.
Dessuten skriver VG:
« Klagen later til å bygge på den misforståelse at det er VGs påstand at forholdene ved institusjonen er kritikkverdige. Det kan godt hende at de er det, men vi vil presisere at VG ikke har hatt mulighet til å granske forholdene ved institusjonen. Påstanden fremkommer gjennom den dramatiske begrunnelse for 18 samtidige oppsigelser, samt i de bekymringsfulle rapporter som ligger til grunn for fylkeslegens arbeid med saken. Avisen har derfor intet å beklage mens tilsynssaken pågår .»
«Til slutt vil vi poengtere at vi finner det bemerkelsesverdig når en offentlig etats ledelse ikke evner å nærme seg nyhetsmediet med utfyllende kommentarer, når man mener seg så dypt krenket som tilfellet åpenbart er for ledelsen av Uranienborg-Majorstuen bydel.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en nyhetsreportasje i Verdens Gang, etter at halvparten av pleierne ved en avdeling på et kommunalt behandlingssenter for eldre i Oslo hadde sagt opp sine stillinger i protest mot at avdelingslederen var «sparket». Bydelsadministrasjonen Uranienborg-Majorstuen påklager at avisen ukritisk har publisert alvorlige påstander fra anonyme pleiere om forholdene for beboerne ved institusjonen. Klagerne mener bydelsledelsen skulle ha fått anledning til samtidig å kommentere og tilbakevise utsagnene. Selv om bydels-direktøren er intervjuet i artikkelen, skal hun ikke ha blitt konfrontert med de nevnte påstandene.
Verdens Gang beskriver den påklagede artikkelen som en kortfattet, tradisjonell nyhetssak om masseoppsigelser ved et allerede omstridt behandlingssenter for eldre. Avisen påpeker at dette var reportasjens hovedvinkling, og ikke mot de anonyme kildenes enkeltstående påstander. Etter VGs mening ble kravet om samtidig imøtegåelse tilfredsstilt gjennom kontakten med bydelsdirektøren, som bekreftet oppsigelsenes omfang og fikk anledning til å karakterisere hele saken som et vanskelig og tragisk personalproblem. For øvrig registrerer avisen at klagerne i ettertid ikke har villet benytte seg av sin tilsvarsrett.
Pressens Faglige Utvalg mener Verdens Gang var i sin fulle rett til å sette søkelys på bakgrunnen for oppsigelsene ved den omtalte institusjonen.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, der det heter: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» Utvalget viser også til punkt 1.5, der det heter: «Det er pressens rett å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre».
Slik utvalget ser det, måtte det være naturlig for avisen å formidle pleiernes beskrivelser av de bakenforliggende forhold som lå til grunn for oppsigelsene. Selv om bydelsdirektøren ideelt sett burde blitt forelagt de enkelte påstandene som framkom, anser utvalget at flere av utsagnene må betraktes som subjektive uttrykk for misnøye med forholdene ved institusjonen. Utvalget finner det for øvrig akseptabelt at avisen i en ømtålig sak som den foreliggende, respekterer kildenes ønske om anonymitet.
Etter en samlet vurdering mener utvalget at Verdens Gang ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 23. januar 2001
Thor Woje,
John Olav Egeland, Gro Holm,
Grete Faremo, Marvin Wiseth, Trygve Wyller