Eivind Bjering mot Farsunds Avis
Farsunds Avis brakte mandag 14. august 2000 en nyhetsreportasje med førstesidetittelen «- Skyldte 200 kroner og fikk ikke legehjelp» . I henvisningsteksten står det blant annet:
» ?Vakthavende lege, Eivind Bjering nektet å gi meg medisiner og hjelp da jeg fikk akutt angst og depresjon, fordi jeg var skyldig ham 200 kroner fra i vinter, sier en kvinne fra Lyngdal som med jevne mellomrom sliter med alvorlige nerveproblemer». «- Jeg nektet ikke å hjelpe. Hvordan denne pasienten har oppfattet dette er en annen sak. Jeg er mektig lei av pasienter som ikke gjør opp for seg. Det er blitt et stort problem for legene, sier doktor Bjering og understreker at han vil komme til å be om sitt tilgodehavende fra pasienter også i fremtiden».
Inne i avisen er tittelen » ? Fikk ikke legehjelp fordi jeg var skyldig 200 kroner». I ingressen står det:
» Torsdag ettermiddag fikk jeg en mental kollaps. Legevaktlege Eivind Bjering i Lyngdal ville ikke hjelpe meg fordi jeg var skyldig ham 200 kroner fra tidligere. Først måtte jeg betale, hevder en dame fra Lyngdal».
I teksten går det fram at damen i 30-årene vil være «anonym av hensyn til sine barn», og at hun i en årrekke har hatt «alvorlige nerveproblemer og suisidale tanker». Hun forteller at «jeg var så langt nede at jeg var nær å ta mitt eget liv, og jeg trengte noen tabletter å roe meg ned på til neste dag. Men vakthavende lege Eivind Bjering ville ikke gi meg tabletter. Han sa
nei, fordi jeg var skyldig ham 200 kroner fra i vinter. Først måtte han få det jeg var skyldig. Kvinnen hadde derimot ikke penger å gi ham før attføringstrygden kommer den 25. i denne måned». Kvinnen forteller at hun ble så sint at hun «kastet telefonen i gulvet». En venninne skal senere ha snakket med legen. «Også overfor henne ga han klar beskjed om at han måtte ha pengene. Uten penger ? ingen hjelp, hevder de to».
Kvinnen forteller også at hun hadde glemt kravet på 200 kroner, «og at jeg aldri har fått noen purring på kravet».
I en sidesak er tittelen «Mektig lei manglende betaling av egenandel» . I ingressen står det:
«- Jeg nektet ikke å hjelpe kvinnen, men jeg syntes det var på sin plass å bringe de 200 kronene på bane, sier doktor Eivind Bjering. Han mener at manglende betaling av egenandel er et stadig økende problem for leger».
I teksten blir legen spurt om tidspunktet var riktig for å diskutere regningen. «- Gjennom samtalen med henne fikk jeg ikke tanker om at det var særlig belastende for henne da jeg nevnte pengene. Hvordan hun oppfattet dette med regningen og den hjelp jeg skulle gi henne, er en annen sak, sier Bjering til sitt forsvar». «Han mener at det var betimelig å bringe pengekravet på bane når han først hadde henne i tale på telefonen. Likeså sier han at det er forferdelig vanskelig å få tak i folk som er skyldig egenandelen».
«Bjering presiserer at han på ingen måte nektet henne hjelp. ? Hun kastet på røret. Jeg sa ikke at betaling av pengene var et vilkår for å få legehjelp. Bjering vil komme til å gjøre det samme ved senere anledninger i lignende situasjoner. Han vil fremover vurdere å be om penger før konsultasjonen starter».
I en annen artikkel på samme side er tittelen «Manglende betaling et økende problem» . I ingressen står det:
» ? Det er et stadig økende problem at pasienter ikke gjør opp for seg og betaler egenandelen til legene, sier leder Ole Strand i Vest-Agder Lægeforening. Han vil ikke kommentere denne konkrete saken».
I artikkelen går det fram at det særlig er ungdom som «gir blaffen i å betale. De vet at ikke pengene vil bli inndrevet gjennom inkasso, og det å be om kreditt blir en elegant måte å unnslippe betaling, sier Strand. Pasienter som misbruker tilliten er forholdsvis hyppige brukere uten kroniske lidelser».
KLAGEN:
Klageren , lege Eivind Bjering, mener «overskriften fordreier sakens fakta i legens disfavør. Påstanden om at prompte innbetaling av gammel gjeld ble satt som betingelse for [å] ville gi henne hjelp er riktignok referert imøtegått av meg lenger inne i avisen, men likevel er det inntrykket av at hun ble nektet hjelp, som sitter igjen, noe jeg oppfatter som en bevisst vinkling fra avisens side».
Klageren påpeker at det omtalte kronebeløpet er «nesten» dobbelt så stort, og at journalisten ble gjort oppmerksom på dette. «Dette er ikke noe hovedpoeng, men bidrar ytterligere til å forsterke inntrykket av undertegnede som en hjerteløs, pengegrisk lege».
Klageren hevder også at avisen legger seg «flat for samtlige påstander fra innringer. Det gjelder for eksempel hvor alvorlig hennes psykiske helse er, hvorfor hun ringer, og hennes argumentasjon for hvorfor hun ønsker å være anonym. Grunnene er nok langt fra så edle som de hun selv hevder, og avisen burde holde seg for god til å la seg bruke i personlige vendettaer på denne måten».
Klageren spør også om det er god presseskikk «å la personer få bruke avisen til angrep på navngitte og avbildede personer mens de selv får lov til å være anonyme?».
TILSVARSRUNDEN:
Farsunds Avis hevder at førstesiden ikke fordreier sakens fakta. «Pasienten har oppfattet at legen krevde betaling for tidligere tjenester som vilkår for å hjelpe. Det er jo lett å forstå når det er snakk om et menneske i delvis ubalanse som ringer legevakten. Når avisen så får bekreftet kvinnens versjon gjennom en venninne som også har snakket med legen, har vi solid grunnlag for en slik tittel».
Vedrørende beløpet, anfører avisen «at beløpet er dobbelt så stort og journalisten ikke oppfattet dette, kan ikke være avgjørende. Avisen er mer opptatt av det prinsipielle, at legen krever oppgjør som vilkår for å hjelpe». Farsunds Avis kan heller ikke se at redaksjonen har lagt seg «flate for hennes argumentasjon om å være anonym». Selv om hun hevder å ville være anonym av hensyn til sine barn, ville avisen sannsynligvis uansett ha krevd anonymitet. Både av hensyn til kvinnen selv, hennes barn og den øvrige familie».
Farsunds Avis mener den har presentert en balansert sak, «der vi også har fått frem at manglende betaling er et økende problem for leger. Det kan diskuteres om det er legen eller pasienten som kommer dårligst ut».
Klageren hevder at han aldri fikk snakke ferdig med kvinnen, fordi hun «slang røret på». Klageren hevder også at han overfor venninnen klargjorde at «at oppgjør for utestående ikke var noe vilkår for hjelp der og da, men at jeg tvilte på at den hjelpen kvinnen ringte for å få var det som i foreliggende situasjon var riktig».
Klageren viser til Farsunds Avis? anførsler om at den har presentert «en svært balansert sak. Hadde også kvinnens identitet blitt offentliggjort, kunne man kanskje vært enig i dette, overskriften unntatt, men slik er det altså ikke. Ved å legge seg flat for kvinnens krav om å være anonym, lar avisen seg bruke til det som er kvinnens åpenbare hensikt med kontakten med avisen, nemlig å hevne seg ved å sverte legen i full offentlighet».
«Det er fortsatt min påstand at avisens oppslag med full anonymitet for kvinnen på den ene siden og uthenging av legen med fullt navn og bilde på den andre siden, ikke er forenlig med det som i alle fall menigmann vil oppfatte som god presseskikk».
Farsunds Avis har «ikke ytterligere kommentarer i saken».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en nyhetsartikkel i Farsunds Avis, der en kvinne hevder at hun ble nektet legehjelp fordi hun skyldte legen penger. Klageren, den omtalte og navngitte legen, reagerer på avisens førstesidetittel, og avviser at han nektet kvinnen hjelp. Klageren mener tittelen fordreier sakens fakta i hans disfavør, og at hans imøtegåelse av påstanden ikke endrer inntrykket av at kvinnen ble nektet hjelp. Videre mener klageren at kvinnen burde vært identifisert for å oppnå balanse i saken.
Farsunds Avis tilbakeviser at tittelen fordreier sakens fakta, og viser til at kvinnens versjon er bekreftet gjennom en venninne som også snakket med legen. Farsunds Avis anfører at legen har fått komme til orde med sin versjon, og at redaksjonen har presentert en balansert sak, der det også påvises at manglende betalinger er et økende problem for leger. Når det gjelder anonymiseringen, viser Farsunds Avis til at kvinnen ikke ble navngitt av hensyn til henne selv, barna og den øvrige familie, og ikke fordi avisen har «lagt seg flat for hennes krav».
Pressens Faglige Utvalg mener Farsunds Avis var i sin fulle rett til å omtale forholdene rundt kvinnens legehenvendelse, der hun etter eget utsagn skal ha blitt nektet hjelp fordi hun skyldte penger.
Utvalget konstaterer at legen innrømmer å ha konfrontert kvinnen med et utestående beløp som han ønsket innbetalt, og at kvinnen som reaksjon på dette avsluttet samtalen. Utvalget legger også til grunn at klageren tydelig har fått imøtegå påstanden om at han ikke ville hjelpe, både på førstesiden og i et lengre intervju inne i avisen.
Imidlertid påpeker utvalget at avisen med sin førstesidetittel går langt i å konstatere, og mener avisen klarere skulle tydeliggjort at tittelen uttrykte kvinnens oppfatning av samtalen med legen. Utvalget viser i den forbindelse til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, der det heter: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet».
På dette punkt har Farsunds Avis opptrådt kritikkverdig.
Oslo, 21. november 2000
Thor Woje,
Liv Ekeberg, Odd Isungset, Kari Saastad,
Trygve Wyller