Ann-Magrit Austenå, Norsk Journalistlag, mot Vårt Land
Vårt Land brakte onsdag 26. april 2000 , i en serie kalt » Livet snudde «, et større intervju med en ung mann. Under tittelen » Far mot sin vilje » lød ingressen:
» Det var den dagen han fikk beskjed om at han skulle bli far. Den dagen er den verste i (mannens navn) liv. 25-åringen følte at hans eget liv tok slutt. »
Det framgår at hendelsen skriver seg fra 1998, mens mannen arbeidet på kontoret til Kirkens Nødhjelp. Hans venninne kom på besøk og fortalte at hun var gravid. På spørsmål fra journalisten, » – Hva følte du? «, svarer mannen:
» – At dette var det absolutt verste som kunne hendt meg. Jeg viste at hun ikke ville ta abort. Det var slutt på meg. Dette ville viske ut min personlighet. Jeg så på meg selv som frihet og drift. Det var det som var meg. Å måtte forholde seg til mor og barn? det føltes som å bli en zombie. »
På ytterligere spørsmål angående hans reaksjon, svarer mannen:
» – Fordi jeg trodde at hun gikk på pillen, at dette var noe som ikke kunne skje. »
I et senere avsnitt, under mellomtittelen » Magefølelse «, fortsatte han:
» – Faktisk var det den verste beskjed jeg kunne fått. Det hadde vært lettere å takle det dersom noen hadde gitt meg beskjed om at jeg hadde kreft eller HIV.
– Mener du det?
– Ja, for det kunne jeg taklet alene. Jeg kunne stått for det, uten å føle at jeg sviktet andre. Det var det som var ille. Men så kunne jeg ikke svikte meg selv heller. »
Under mellomtittelen » Idealist » het det:
«( fornavn ) har i dag en datter. Hun heter (barnets navn) og er halvannet år. Han forholder seg lite til henne. I mars dro han til Colombia i Sør-Amerika for å være borte i to år. Dette intervjuet ble gjort et par dager før han reiste. »
Journalisten spør dessuten, » – Er du egoistisk? «, og mannen svarer:
» – Det får jeg høre ofte nå. At jeg er en kjempeegoist. Hvis forholdet mitt til (barnets navn) er det eneste jeg skal måles etter, så? ja. Da er jeg egoistisk, slik vi vanligvis bruker ordet. Men jeg tror ikke jeg er det likevel. Jeg stiller opp for vennene mine. At jeg ikke stiller opp for (barnets navn), har jeg ikke samvittighetsnag for. Jeg er stolt over mitt valg. Jeg følger det jeg tror på, til tross for presset utenfra. Individualist er kanskje mer betegnende. »
Under mellomtittelen «Kult forhold » skriver avisen:
» Det hender at (mannens navn) spør seg selv: Hva er det viktigste i livet mitt? Er det (barnets navn)? »
– Og svaret er et klart nei. Vennene mine er mye viktigere. Colombia også. Jeg er mer opptatt av jobben der nede enn av at (barnets navn) kan si tostavelsesord. For meg er det viktigere å gjøre en innsats for forfulgte mennesker enn å være deltidspappa i Norge.»
Og til slutt i intervjuet:
» – Hva hvis den ene av foreldrene dine hadde forlatt deg da du var liten?
– Hm? (barnets navn) vil nok gjennomskue at jeg syntes andre ting var viktigere enn henne. Barn skjønner så mye. Men jeg håper jo at jeg og (barnets navn) skal ha et kult forhold i framtiden.
– Har du ikke lyst til å gi henne dine verdier?
– Nei, jeg vet ikke om mine verdier er så sunne for alle barn. Jeg har vel ikke helt kommet fram til dem ennå, om det finnes noen. »
I teksten til et portrettbilde av mannen het det dessuten:
«(Mannens navn) har en datter på halvannet år. Han forholder seg lite til henne. I mars dro han til Colombia i Sør-Amerika for å være borte i to år. – Jeg ønsker ikke å vente i fem eller femten år med å leve mitt liv. Jeg har ansvar for meg selv, sier han. »
Torsdag 4. mai brukte Vårt Land det meste av avisens debattside på en artikkel undertegnet «Red.»
Under tittelen » Vårt Land svarer: Hvorfor vi trykte ?Far mot sin vilje? » het det bl.a.:
» Reportasjen har ført til svært mange reaksjoner. Noen har takket oss. Langt flere har gitt uttrykk for at de er blitt kraftig provosert av (mannens navn) valg om å forholde seg minst mulig til datteren. Mange mener også at Vårt Land ikke burde trykke reportasjen. »
Og dessuten:
«I slike saker er det spesielt viktig for oss å opptre så redelig, skikkelig og etisk som overhodet mulig – både i møte med intervjuobjektene, andre som er berørt av historien og med tanke på hvordan saken framstår på trykk. Dette er krevende. Mulighetene til å trå feil er mange. »
I artikkelen gjengis åtte spørsmål som er ment å gjenspeile «den etiske refleksjonen» i redaksjonen. Ett av spørsmålene lød: «Er det noen personer som bør informeres om at saken kommer på trykk?» Og artikkelen avsluttes slik:
» I intervjuet med (mannens navn) har vi tenkt gjennom alle disse punktene. Vi kom til at saken kunne trykkes. Det mener vi fremdeles. »
Tirsdag 9. mai var igjen en «Red.»-artikkel å finne på debattsiden, denne gang under tittelen » Vårt Land beklager «:
» Torsdag 4. mai redegjorde Vårt Land for hvorfor vi trykte intervjuet ?Far mot sin vilje? der (mannens navn) forteller om ubehaget han opplevde ved å bli far. Enkelte har lest redegjørelsen som om barnets mor samtykket i at intervjuet ble trykt. I den forbindelse vil vi understreke følgende:
Barnets mor samtykket på forhånd i at intervjuet ble gjennomført, under forutsetning av at hun fikk lese manus på forhånd. Det var Vårt Lands klare intensjon at dette skulle skje før artikkelen kom i avisa. Det viser seg at hun imidlertid ikke fikk tilgang til manus, og Vårt Land beklager at vi ikke forsikret oss godt nok om at så hadde skjedd.
Vi beklager også at vi i reportasjen brukte barnets fornavn. Barnets mor har reagert på dette, og vi er enig med henne i at denne identifiseringen var både unødvendig og uheldig. »
KLAGEN:
Klager er nestleder Ann-Magrit Austenå i Norsk Journalistlag. Hun klager med samtykke fra den omtalte moren.
Hovedanklagen mot Vårt Land er at avisen i det aktuelle intervjuet » ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til uskyldig tredjepart i saken » – dvs. mannens mindreårige datter. «Temaet avisen tar opp? fedres svik, ansvarsflukt fra sine barn og valget av en mer spennende og heltemodig gjerning langt borte framfor hverdagsansvar for egne barn hjemme, er viktige spørsmål å sette søkelys på i samfunnsdebatten. Men i denne offentlige samtalen om dypt personlige og private forhold, må noen ta ansvar for å verne den uskyldige tredjepart, nemlig barnet. »
Etter klagerens mening viser faren, «med all mulig tydelighet at han verken vil eller er stand til» å ta et slikt ansvar. » Dermed påhviler dette ansvaret Vårt Land. Men heller ikke Vårt Land har valgt å sette hensynet til barnet først? «.
Klageren påpeker at Vårt Land for det første navngir barnet , og for det andre gjengir uttalelser fra faren, der han » er unødvendig brutal mot sin lille datter «. For det tredje mener klageren at avisen gjengir uttalelser som «klart viser» at faren » ikke fullt ut innser konsekvensene av sine egne uttalelser «. «For det fjerde tok Vårt Land aldri selv kontakt med barnets mor ? for å dobbeltsjekke opplysninger som framkommer i intervjuet eller for å gi mor en sjanse til gi sin versjon av historien. Avisen valgte å overlate kontakten med mor til en mellommann, nemlig intervjuobjektet… »
Videre tar klageren for seg den redaksjonelle artikkelen på debattsiden 4. mai, med de kontrollspørsmål Vårt Land selv hevder at man har stilt. Klageren mener avisen «umulig kan ha tenkt godt nok gjennom punktene».
Også Vårt Lands beklagelse 9. mai kommenteres av klageren, som mener avisen her medgir å ha brutt med Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, om ikke å røpe barns identitet i familietvister. Klageren mener avisen indirekte også beklager å ha brutt med sin egen forutsetning om å ha kildedekning, foruten å innrømme et «direkte brudd» med forutsetningen om å informere personer som bør vite at saken kommer på trykk.
Foruten VV-plakatens punkt 4.8, anser klageren at Vårt land har brutt med punktene 1.5, 3.3, 3.9, 4.1 og 4.6.
Under henvisning til punkt 1.5 mener klageren at avisen ikke har beskyttet barnet «mot unødvendig brutale og ødeleggende uttalelser fra faren om hvor uviktig og uinteressant hun er i hans liv «. «Norsk psykiatri og selvmordsstatistikker rommer alt for mange ?barn? i alle aldre som sliter og/eller har slitt med at de har opplevd seg avvist av en eller begge foreldrene.»
Punkt 3.3 relaterer klageren til at » det var en premiss for intervjuet at mor skulle få lese gjennom for å kunne komme med synspunkter og korrigere evt. feil og misforståelser «. «Også mor hadde i dette tilfellet behov for informasjon om hvordan et slikt intervju ville kunne virke og konsekvenser av det. Primært av hensyn til barnet, men også av hensyn til mor.»
Når det gjelder punkt 3.9, håper klageren at faren «ikke med vitende og vilje er så brutal mot datteren som det han framstår som gjennom intervjuet i Vårt Land». Klageren mener
imidlertid at mannens uttalelse om at han håper på » et kult forhold » til datteren i framtiden, tyder på at han » ikke fullt ut er klar over virkningen av egne uttalelser om datteren «. «Hadde Vårt Land fulgt god presseskikk, skulle disse uttalelsene aldri vært publisert i intervjuet.»
Klagerens henvisning til punkt 4.1 begrunnes med at avisen ikke har vist nok omtanke for datteren og «hennes kommende behov for å ha et forhold til sin far». » Hadde avisen gjort det, hadde den luket ut uttalelser som den der han hevder at han heller ville fått beskjed om at han hadde en dødelig sykdom, enn å bli far. »
Relatert til punkt 4.3, mener klageren at Vårt Land ikke viser tilstrekkelig respekt for barnets » manglende mulighet til å beskytte seg mot farens uttalelser, eller hennes rett til et privat liv med et forhold til faren seinere «. «Det holder ikke å vise til at det var Vårt Lands intensjon at intervjuet skulle vært gjennomlest av mor.»
Mot slutten av klagebrevet heter det:
» Vårt Land har et selvstendig ansvar for å respektere og beskytte et barn og et barns mest private liv, nemlig forholdet til foreldrene. Når det kommer klart fram at far, som intervjuobjekt, ikke kan eller vil beskytte sitt eget barn, er det beklagelig at Vårt Land ikke tar sitt ansvar, men indirekte skyver ansvaret over på barnets mor, uten samtidig å ta kontakt med henne .»
For øvrig konstaterer klageren at avisen også velger «å publisere svært private opplysninger om mor, som fars påstand om at han ? trodde hun gikk på pillen, at dette var noe som ikke skje ?. Slike private detaljer oppleves urimelig belastende for mor, samtidig som de er irrelevante for saken om fars valg da graviditeten var et faktum. Dette er nok et uheldig eksempel på hva Vårt Land kunne unngått, dersom avisen hadde tatt direkte kontakt med mor. »
TILSVARSRUNDEN:
Vårt Land opplyser i sitt tilsvar at det gikk noen uker fra faren ble kontaktet, til han sa seg villig til intervju. «Han hadde snakket med barnets mor og fått hennes samtykke. Resultatet av intervjuet ble grundig vurdert i redaksjonen, også spørsmålet om det var riktig å trykke det. Konklusjonen ble at det skulle trykkes. Denne konklusjonen står vi fortsatt ved .»
Avisen står også fortsatt inne for begrunnelsen som ble gitt i den redaksjonelle artikkelen 4. mai, «og kort summeres den opp i at saken utfordrer sentrale dilemmaer i vår tid, nemlig forholdet mellom frihet og ansvar, forpliktelse og uavhengighet. At de aller fleste – inkludert Vårt Land – er dypt uenige i valget han har tatt, er ingen begrunnelse for å ikke konfrontere ham med de innvendinger som reiser seg mot hans valg – når han altså er villig til å gjøre det i offentlighet.»
Vårt Land medgir imidlertid at » uheldigvis gjorde vi en alvorlig feil ved at vi ikke sjekket direkte med barnets mor at hun hadde lest gjennom intervjuet og godtatt at det ble trykket. Hvis hun hadde fått lest det, ville trolig intervjuet blitt annerledes.»
Deretter heter det i tilsvaret:
«Barnets mor tok kontakt med Vårt Land like etter at intervjuet sto på trykk, og det ble da klart for oss at hun ikke hadde lest gjennom og godkjent det, slik vi hadde trodd. Etter at omstendighetene omkring morens befatning med saken og hennes synspunkter på intervjuet var klarlagt for oss, trykket vi en beklagelse i Vårt Land 9. mai. I tillegg til å beklage at moren ikke hadde fått tilgang til manus, slik som var vår klare intensjon, beklaget vi også at vi intervjuet hadde brukt barnets fornavn. Moren hadde reagert på dette, og vi var kommet til at hun hadde rett i at dette var en unødig og uheldig identifisering.»
Og avisen opplyser dessuten:
«Etter flere samtaler mellom barnets mor og representanter for Vårt Land, ba vi henne om å komme på et redaksjonsseminar for å fortelle alle i redaksjonen om hvordan hun hadde opplevd det som skjedde. Vi er takknemlige for at hun var villig til det, og har dyp respekt for måten hun gjorde det på. Det var tankevekkende og lærerikt for oss alle – selv om det var en lærdom vi skulle ønske vi ikke hadde behøvd å få på denne måten.»
Vårt Land sier seg enig i klagerens hovedanklage, den at avisen ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til uskyldig tredjepart i saken . Deretter tar avisen for seg de VV-punkter klageren har vist til.
Angående punkt 4.8 heter det bl.a.:
«Ved å trykke navn og alder på barnet, har vi på unødig måte identifisert barnet i denne saken. Dette har vi allerede beklaget i avisen, og vi fastholder denne beklagelsen. Det er også uheldig at dette ikke ble beklaget allerede i vårt første tilsvar. Grunnen til det var at vi ikke hadde tenkt tilstrekkelig over dette momentet, og derfor ikke hadde sett at vi hadde gjort en feil før mor i et møte 8. mai gjorde oss oppmerksom på det.»
Avisen medgir at det også ligger » en indirekte identifisering av barnet i at faren opptrer under fullt navn og med bilde i artikkelen .» «Denne identifisering kunne vært unngått ved å anonymisere faren. Vår vurdering var at et slikt intervju bare kunne ha sin berettigelse dersom faren sto åpent fram.»
Angående punkt 3.3 gjentar avisen at den skulle ha tatt kontakt med moren og kontrollert at hun hadde fått intervjuet til gjennomlesning. Avisen innser at dette ville forhindret «at påstander om mors private forhold (prevensjon) kom på trykk uten at vi hadde sjekket dem med henne».
Og angående punkt 1.5:
«Siden vi altså valgte å la far framtre med fullt navn, vil barnet kunne få kjennskap til hans uttalelser og kunne bli klar over at de gjelder henne. Vi vedkjenner oss at vi har et selvstendig ansvar for de uttalelsene som kom på trykk og de virkningene de har for barnet. Først og fremst er likevel barnet rammet ved at faren har forlatt henne. (?) Barnet vil måtte forholde seg til fars handlinger, uavhengig av hva som sto i avisen.»
Angående punkt 3.9 skriver Vårt Land at «voksne tilregnelige mennesker må etter vårt syn kunne stå til rette for sine handlinger, ikke umyndiggjøres.» Avisen mener at «hele den journalistiske nerven i saken» nettopp ligger i at faren framstår som «en ressurssterk og reflektert person med sosialt engasjement». «Mange vil nok mene at han likevel framtrer som en umoden person. Men han framstår likevel ikke som en person som bør beskyttes mot virkningen av sine uttalelser. Vi kan ikke se at vi har misbrukt hans sviktende dømmekraft .»
Og til punkt 4.3:
» Vi er enige i at vi har et selvstendig ansvar for å respektere og beskytte barnets forhold til foreldrene, uavhengig av hva foreldrene gjør . Vi har ikke ment å skyve dette ansvaret over på barnets mor. Vi erkjenner at dette hensynet var lite framme i våre vurderinger.»
Vårt Land avslutter sitt tilsvar slik:
» Denne saken har gitt oss en dramatisk leksjon i hvor lett det er å glemme barnet når man omtaler konflikter mellom voksne. Vi er blitt bevisstgjort om vårt selvstendige ansvar for barnet, også for å gjøre foreldrene oppmerksomme på hvilke konsekvenser det som offentliggjøres kan ha for barnet. Dersom behandlingen av denne klagen i Pressens Faglige Utvalg kan bidra til større bevissthet om dette i pressen generelt, er det bra. Men vi ville selvsagt helst sett at vi hadde utført vårt arbeid på en måte som hadde gjort denne klagen unødvendig .»
Partene har ikke hatt ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et intervju i Vårt Land, der en ung mann åpent fortalte om sin negative reaksjon på at han skulle bli far og hvordan han senere har tatt avstand fra sin datter. Klageren, med samtykke fra barnets mor, mener avisen har brutt god presseskikk på en rekke punkter, ved å navngi barnet og bringe uttalelser som krenker både mor og barn. Dessuten anser klageren at avisen har begått et avtalebrudd, ved ikke å forsikre seg om at moren fikk lese intervjuet på forhånd, slik redaksjonen hadde lovet.
Vårt Land har i avisen beklaget navngivelsen av barnet og at moren ikke fikk intervjuet til gjennomlesning og godkjennelse. I etterkant ser avisen at navn og bilde av faren indirekte også identifiserer barnet. Avisen er enig med klageren i at redaksjonen ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til uskyldig tredjepart i saken. Vårt Land vedkjenner seg å ha et selvstendig ansvar for uttalelsene som kom på trykk og de virkningene de har for barnet.
Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, der det heter: «Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker». Dessuten viser utvalget til punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
Utvalget finner grunn til sterkt å understreke det selvstendige redaksjonelle ansvar, uavhengig av hva en kilde eller et intervjuobjekt ser seg tjent med å uttrykke. Etter utvalgets mening måtte redaksjonen i utgangspunktet forstå at den intervjuede mannens utsagn ville kunne framstå som særlig belastende for de berørte. Utvalget vil her spesielt peke på betydningen for barnet, den dag det får kunnskap om den navngitte farens publiserte uttalelser. Etter utvalgets mening skulle intervjuet enten vært anonymisert, eller farens sterke synspunkter på barnet og intime opplysninger om moren fjernet.
Utvalget legger også til grunn at avisen ikke fulgte opp sitt løfte til moren om å la henne godkjenne intervjuet, hvilket var en klar forutsetning for publiseringen. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.»
Vårt Land har brutt god presseskikk.
Oslo, 24. august 2000
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Odd Isungset,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth