Laserklinikken, ved Anne Harila mot Din Hørsel

PFU-sak 091/00


SAMMENDRAG:
Fagbladet Din Hørsel brakte i sin april-utgave 2000 en artikkel med tittelen «Bruk av laser: hevder å kunne kurere tinnitus og mèniére». I ingressen står det:
«Anne Harila ved laserklinikken i Sandvika utenfor Oslo har i flere avisannonser hevdet at hun kan behandle tinnius ved hjelp av en nyutviklet laser. Det er de tyske legene L. Wilden og D. Dindinger som har utviklet laseren. Din Hørsel har bedt Harila om en forklaring».
I teksten går det fram at behandlingen koster 400 kroner, og at Harila anbefaler 10 laserbehandlinger. «Hver behandling varer en time, og terapien blir utført i en liggestilling, forklarer Harila». Videre uttaler hun: «- Vi mener selv alvorlige svekkelser som de mest plagsomme tilfeller av øresus, morbus Mèniéres, dysacusia og bradysacusia blir betydelig bedret og til og med kurert ved hjelp av moderne lysteknologi og medfølgende medisinsk behandling».
Harila uttaler seg også om hvordan behandlingen virker, og mener «at nylig ervervede sykdommer ved bruk av softlaser blir leget raskt og totalt».

KLAGEN:
Klageren , Anne Harila, reagerer på at artikkelen framstår som et intervju med henne. «Den 25. mai fikk jeg endelig tak i journalisten Thomas Alsakar, og han bekreftet at han aldri
hadde intervjuet meg, men at han hadde fått tak i materialet fra Tinnitus forsker Birkeland. En gang i 1998 sendte jeg informasjon til Hørselshemmedes Landsforbund, til forsker Steinar Birkeland, som er materiale som er skrevet av Dr. Lutz Wilden, hvilket går frem av informasjonen datert 17.06.98, og ikke noe av dette er skrevet av meg, men oversatt til norsk av autorisert oversetter. Kopi bilag 2- 9 sider».
Klageren reagerer på ingressen, der det blant annet står: «Din Hørsel har bedt Harila om en forklaring». «Faktum er at Din Hørsel aldri har bedt meg om noen forklaring».

TILSVARSRUNDEN:
Din Hørsel anfører at Harila har vært i kontakt med både redaktør og journalist etter at hun hadde lest artikkelen. «Vi forstod henne dithen at hun ikke hadde kritiske merknader til artikkelen, men ønsket å komme med utfyllende opplysninger om Laserklinikkens virksomhet. Vi tilbød henne sentral plassert spalteplass i bladet for slik informasjon, og vi hadde en forståelse av at saken var ordnet i minnelighet med Anne Harila».
Bladet beklager imidlertid ikke sitt «journalistiske grep, da vi kan innhente støtte for uttalelsene gjennom åpen korrespondanse mellom Anne Haria og Hørselshemmedes Landsforbund (HLF)». Din Hørsel anfører at konsulent i HLF, Steinar Birkeland, tok kontakt med Harila i 1998, og ba «om en forklaring på hvordan laserbehandlingen blir utført, hvordan den virker og hvilket belegg hun hadde for å påstå at laserbehandlingen har effekt på tinnitus».
Avslutningsvis tar redaktøren selvkritikk på at Harila ikke fikk anledning til å komme med utfyllende informasjon, men fakta i saken er at «Din Hørsel» har tilbudt Harila spalteplass til å forklare sine synspunkter. Jeg har ennå ikke mottatt noe slikt innlegg fra henne».

Klageren anfører «at fremgangsmåten journalisten har brukt høres ingen steder hjemme innenfor presse etiske regler». Klageren påpeker at «å sende informasjon skrevet av en annen person til en forening som ber om nøyaktig den informasjon, og at den som fikk akkurat den type informasjon sender dette for å bli trykket i et blad, hvor bladet trykker dette som et intervju med meg er en presseetisk mangel, feil bruk av materiale, feil og mangelfullt faktum, og til slutt lovbrudd at jeg hevder å kunne kurere tinnitus og meniere».

Din Hørsel anfører at artikkelen er ført i pennen av journalist Thomas Alsaker, basert på research av HLF-konsulent Steinar Birkeland.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en artikkel i fagbladet Din Hørsel, der en fagperson innen laserteknikk blir «intervjuet» om en omstridt behandlingsform. Klageren, den omtalte fagpersonen, reagerer på at artikkelen framstår som et intervju med henne, og viser til at hun aldri har uttalt seg til Din Hørsel. Klageren påpeker at hun i 1998 sendte noe materiale til en forsker i Hørselhemmedes Landsforening (HLF), og mener at den journalistiske bruken av materialet er et presseetisk overtramp.
Din Hørsel beklager ikke sitt «journalistiske grep», og påpeker at de kan innhente støtte for uttalelsene gjennom en korrespondanse mellom klageren og en konsulent i HLF. Bladet anfører at det er konsulentens research som artikkelen baserer seg på. Din Hørsel tar imidlertid selvkritikk på at klageren ikke fikk anledning til å komme med utfyllende informasjon, men viser til at hun i ettertid er blitt tilbudt spalteplass i bladet.

Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, der det heter: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter».
Utvalget mener Din Hørsel har gått for langt når redaksjonen, uten klagerens kjennskap, har konstruert et intervju med henne bygd på en to år gammel forsendelse til en forsker i Hørselhemmedes Landsforening. Etter utvalgets mening skulle klageren blitt forelagt sitatene for godkjennelse, uavhengig av om det kan innhentes støtte for innholdet i korrespondansen fra 1998. Bladet burde også, i den påklagede artikkelen, identifisert sine kilder, og gitt klageren en mulighet til å komme med en oppdatert kommentar til saken.

Din Hørsel har brutt god presseskikk
Oslo, 24. august 2000
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Odd Isungset,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth