Adv. John Chr. Elden (p.v.a. klient) mot Dagbladet

SAMMENDRAG:
Dagbladet brakte 28. februar 2000 en helsides nyhetsreportasje med tittelen » Mor får bot for å beskytte datteren «. I ingressen het det:
» TRØNDELAG (Dagbladet): Elizabeth (30) skylder den norske stat 12 000 kroner i tvangsbøter fordi hun holder datteren på åtte unna faren. Han er dømt for legemsbeskadigelse av Elizabeth. »
Reportasjen var illustrert med et firespaltet bilde av den omtalte moren sammen med sin far. Bildeteksten lød:
» HJELP OG STØTTE FRA FAR: – Uten din og mammas hjelp hadde jeg ikke overlevd, sier Elizabeth (30) til sin far Asle Husby. Hun levde med en voldelig mann, som også er far til barnet hennes. De har vært gjennom flere runder i rettsapparatet om samværsordningen. »
I brødteksten het det:
» Samværsretten skal oppfylles, koste hva det koste vil. At jentungen er redd pappa og ber på sine knær om å få slippe, mener retten skyldes ?at mors motvilje mot fars rett til samvær påfører datteren psykiske problemer?. Det legges ikke vekt på at jenta er blitt mye tryggere og gladere etter at hun og moren flyttet fra faren på Østlandet og bosatte seg i Trøndelag. »
Av artikkelen framgikk det videre at «Elizabeth ble skilt i 1996 etter en lang vond separasjonstid. Året etter ble eksmannen dømt for legemsbeskadigelse av Elizabeth. Politiet ble tilkalt da eksmannen rispet henne opp med en kniv. Det er denne mannen retten mener er bra skikket som far. (?) Blir dommen stående, skylder Elizabeth tusenvis av kroner til statskassa. Nå er saken anket til Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Under mellomtittelen » Sjarmert i senk » het det dessuten:
» Elizabeth Husby møtte sin eksmann da hun var 19 år. De første månedene visste han ikke hva godt han skulle gjøre for Elizabeth. – På en sydentur forandret alt seg. Kjæresten min ble plutselig slem. I løpet av ferien ble jeg kastet ned en trapp, og kom mørbanket hjem på krykker. (?) Jeg hadde levd et trygt og beskyttet liv, og forsto ikke at mennesker kunne terrorisere andre med vilje, sier Elizabeth. »
Og under mellomtittelen » Trusler «:
» Etter et turbulent forhold hvor psykisk vold og trusler hørte til dagens orden, klarte Elizabeth å bryte med mannen. Foreldrene har stått last og brast med datteren og barnebarnet sitt i alle disse årene. – Den fysiske og psykiske volden datteren min ble utsatt for, tok nesten livet av oss. I løpet av de siste ti årene har jeg nok vært sykemeldt i to år, sier Elizabeths far, Asle Husby, som er sterkt preget av datterens skjebne. »

To dager senene, 1. mars , fulgte Dagbladet opp saken, under tittelen » – Media skal ikke løse konflikter «. Her lød ingressen:
» Dagbladet skrev mandag om samværstvisten mellom foreldrene til en åtteåring. – Dette er svært uheldig, slike saker bør ikke prosederes i media, sier farens advokat. »
Advokaten uttaler videre at det dreier seg om en tvist om samvær «hvor partenes oppfatning av virkeligheten er som natt og dag», og at barnets mor og morfar har «brukt media å fremme sitt syn». Avisen opplyser for øvrig at «barnets far er kontaktet, men ønsker ikke å prosedere denne saken i media av hensyn til barnet».

KLAGEN:
Klager er advokat John Christian Elden, på vegne av den omtalte barnefaren. Advokaten mener Dagbladets reportasje 28. februar er » eklatant i strid med god presseskikk «, og viser til Vær Varsom-plakatens punkt 2.2, 3.2, 3.9, 4.5, 4.7, 4.8, 4.14 og 4.15. Klageren skriver:
«Det vises innledningsvis til at en barnefordelingssak i retten behandles for lukkede dører. Årsaken til dette er selvsagt sakenes spesielle karakter og særlig hensynet til å beskytte barna for at sakene skal bli offentlig omtalt. Ikke sjelden vil partene i slike saker ha en relativt diametralt motsatt oppfatning av virkeligheten, hvilket er opp til retten å ta stilling til. Det er også gjort i denne saken. Domstolene har i sin foreløpige vurdering gitt medhold til min klient. Det samme har den rettsoppnevnte sakkyndige.»
Etter klagerens mening burde Dagbladet hatt dette i tankene da » den ensidige reportasjen » ble skrevet. » I nærværende sak er barnet identifisert gjennom at moren har fremstått med fullt navn (dvs. med sitt fornavn og sin fars (og hennes) etternavn). Min klient er ikke gitt noen mulighet til å imøtegå eller svare på oppslaget før det ble trykket. Dagbladets journalist har ikke tatt kontakt hertil for publisering. Saken har ingen ?hastekarakter? som kan legitimere slik unnlatelse. I utgangspunktet burde artikkelen aldri ha vært trykket, men bedre blir det ikke av den ensidige presentasjon som er foretatt. »
For øvrig anfører klageren at «da kjennelsen ikke er publisert grunnet domstollovens regler om hemmelighold, er eneste mulige kilde for saken Elizabeth Husby eller hennes våpendragere. Dagbladets medarbeider er misbrukt til å fremme et ensidig synspunkt. Det er ikke kontrollert om kildens opplysninger er riktige.»
Klageren mener dessuten at «Elizabeth Husby er i en personlig situasjon der hun ikke er klar over virkningen av sine uttalelser verken for egen sak eller barnets beste. (?) Artikkelen er rettsreportasje, og det presiseres ikke at min klient ikke ?er dømt? i saken.»

TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet mener den aktuelle klagesaken er av betydelig prinsipiell interesse, selv om den gjelder et konkret tilfelle. Avisen skriver i sitt tilsvar:
«Det er flere år siden PFU foretok avgjørelser som kan sies å være retningsgivende for den presseetiske standard på området. En gjennomgang av PFU-basen viser at hovedtyngden av avgjørelser som gjelder kategorien barn/barnevern/familietvister ble tatt tidlig på 90-tallet. (?) Det er Dagbladets oppfatning at den presseetiske tolkning som ligger i uttalelsene fra denne tida, er moden for revisjon. Vi ser gjerne at PFU bruker herværende klage som grunnlag for å gå gjennom de presseetiske forhold som er knyttet til omtalen av barnefordelingssaker.»
Etter Dagbladets mening må tidligere PFU-uttalelser «sies å være svært innskrenkende når det gjelder muligheten til å omtale slike saker, herunder praksis i rettsvesenet. PFU-basens hovedpunkt og familietvister lyder f. eks. slik:
» Strid mellom enkeltpersoner om hvem som skal ha omsorgsretten for barn, vil vanligvis ikke være egnet for presseomtale. Ingen bør – med eller mot sin vilje – få sitt privatliv utlevert gjennom skildringer av konfliktforhold innenfor en familie. Det er ikke noen unnskyldning at reportasjen har blitt til på oppfordring fra den ene av partene. »
Dagbladet anfører at «skilsmisse og fordeling av barn er hendelser med betydelig utbredelse i det norske samfunnet». Avisen viser til statistikk om ekteskapsoppløsning. «Samfunnets holdninger til skilsmisse og barnefordeling er preget av at problemet skal privatiseres. (?)
Men når nesten annethvert barn risikerer å oppleve samlivsbrudd, er ikke dette lenger et fenomen som kan henvises til privatsfæren .»
Når det gjelder den innklagede reportasjen, mener avisen at «denne type journalistikk vil nærmest bli umuliggjort om man skal holde seg til PFUs tidligere uttalelser». » Det er hevdvunnen tradisjon for at samfunnsproblemer – eller fenomener – kan belyses gjennom konkrete saker og eksempler. (?) Hvis pressen blir avskåret fra å ta opp saker som gjelder enkeltpersoner, svekkes både rettssikkerheten og medienes muligheter til å belyse viktige spørsmål.»
Og Dagbladet fortsetter:
«Presseetisk må hensynet til barnet (evt. barna) veie tyngst når det gjelder form og presentasjon i reportasjer som gjelder barnefordelingssaker. Det innebærer at det må settes grenser når det gjelder identifisering. Denne kan imidlertid ikke trekkes slik at den innebærer total anonymisering. Da risikerer vi også at hele problemet blir anonymisert. Når det gjelder den innklagde artikkelen mener Dagbladet at det er tatt tilstrekkelige hensyn til å skjerme både barnet og barnefaren. »
Dagbladet kan ikke se at det forhold at den aktuelle saken ble ført for lukkede dører, skulle tilsi at den ikke burde vært omtalt. «Avisene har et selvstendig ansvar for å kontrollere at den enkeltes rettssikkerhet blir ivaretatt av domstolene – og kanskje i særdeleshet i barnefordelingssaker der hensynet til barnas rettssikkerhet bør veie tungt. (? ) I denne saken går det frem at domstolene i liten grad har tatt hensyn til barnet .»
I tilsvaret opplyser Dagbladet for øvrig at reportasjen «kom i stand etter en henvendelse fra faren til kvinnen som sto frem».
Når det gjelder spørsmålet om identifisering, heter det i avisens tilsvar:
«I ettertid kan man diskutere om det var heldig å la kvinnen stå frem – riktignok bare med fornavn. Etter en redaksjonell vurdering fant man likevel å la barnets mor få lov til å fortelle sin historie. I reportasje er kvinnen gjenkjennelig på bildet. Det skal vektlegges at det er fem år siden år kvinnen flyttet fra klager. Han bor i dag et annet sted i landet, og de to har ikke lenger samme etternavn. Det står ingenting i reportasjen om hvor han bor. (?) Utover landsdelsbeskrivelsen Trøndelag er det ikke antydet hvor kvinnen og hennes datter bor.»
Til slutt i tilsvaret kommenterer avisen klagerens påstand om brudd på en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten, og avviser dem alle. Med henvisning til VV-plakatens punkt 4.14, om retten til samtidig imøtegåelse, opplyser Dagbladet: » Journalisten tok kontakt med barnets far som ikke ville kommentere saken. Han henviste til sin advokat. Hun ble kontaktet samme dag som reportasjen sto på trykk, men hadde ikke tid til å la seg intervjue om saken. Først 29. februar hadde hun anledning til å uttale seg om saken. Dagen etter sto intervjuet på trykk. »

Klageren anser at det mest interessante ved Dagbladets tilsvar er at avisen opplyser hvem som har vært dens kilde.
Videre mener klageren at PFU ikke bør endre sin praksis i saker som den foreliggende. «Ut fra Dagbladets tilsvar kan man få inntrykk av at avisen bevisst har satt seg ut over de retningslinje som er gitt ved tidligere avgjørelser med siktemål å få endret praksis og da trolig også ?Vær Varsom plakaten?. Det at overtredelsene gjøres med forsett, mildner ikke saken.»
Klageren kan ikke se at det er «foretatt noen form for anonymisering av barnet , som er den saken dreier seg om». » Når barnets mor og morfar får stå frem med fullt navn, er det heller ikke tvilsomt i barnets nærmiljø hvem saken dreier seg om. Min klient har ikke klaget på vegne av mulighet for gjenkjenning av ham, men hans barn. »
For øvrig opplyser klageren at Høyesteretts kjæremålsutvalg enstemmig har forkastet morens kjæremål, «slik at far har fått endelig medhold av domstolene i at det er mors adferd som ligger til grunn for at han blir boikottet som samværsfar, og ikke noen umulighet som følge av at barnet ikke vil.»
Til slutt skriver klageren:
«Til anførselen om faktisk imøtegåelse skal kort bemerkes at dette burde vært foretatt før artikkelen var på trykk. Da journalisten ringte hit 28. februar, var det ikke fordi man i utgangspunktet ønsket et intervju, men fordi vedkommende hadde fått kopi av min klage til PFU fra Dagbladets redaktør, og derfor ?måtte? få synspunkter herfra.»

Dagbladet finner det i sitt siste tilsvar «ikke særlig oppsiktsvekkende» at barnets bestefar var avisens kilde. «Vi har altså å gjøre med en åpen kilde.»
Avisen fastholder ønskeligheten av at PFU ser på den innklagede saken i forhold til tidligere avgjørelser. «Det er ingen uenighet om at barn som hovedregel skal ha sin identitet beskyttet i familietvister, barnefordelingssaker eller rettssaker. På dette punkt er Vær Varsom-plakaten klar, men åpner også for nyanser i spørsmålet. (?) Dagbladet fastholder at anonymiseringen i den innklagede reportasjen er tilstrekkelig og forsvarlig.»
Avisen fastholder også at den «tok de nødvendige skritt for å sikre klagerens rett til samtidig imøtegåelse». «Både faren og hans advokat fikk anledning til å uttale seg, men avslo. Først etter at det var aktuelt med klage til PFU, ville advokaten uttale seg. Intervjuet ble umiddelbart trykket i Dagbladet.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Dagbladet, der avisen lot en enslig mor, med navn og bilde, fortelle om sine anstrengelser for å forhindre at eksmannen fikk samværsrett til deres mindreårige datter. Det framgår at mannen er dømt for legemsbeskadigelse av sin tidligere ektefelle. Mannen klager via advokat primært over at Dagbladet ensidig har latt barnemoren få komme til orde med sin versjon, og over at barnet indirekte blir identifisert. Klageren påpeker at avisen ikke har kontrollert om kildens opplysninger er riktige. Etter klagerens mening burde artikkelen aldri vært publisert.
Dagbladet mener den aktuelle saken har betydelig prinsipiell interesse, sett opp mot tidligere PFU-uttalelser angående omtale av barnefordelingssaker. Avisen mener presseetiske vurderinger fra tidlig 1990-tall ikke lenger kan gjelde, ettersom skilsmisser og fordeling av barn i dag har stort omfang. Dagbladet er enig i at hensynet til barn må veie tyngst, men mener det ikke må settes så strenge grenser at det innebærer total anonymisering. I det påklagede tilfellet anser avisen at det er tatt tilstrekkelige hensyn til å skjerme barn og far. For øvrig opplyser Dagbladet at klageren ble kontaktet for samtidig kommentar, men ønsket ikke å uttale seg.

Pressens Faglige Utvalg deler Dagbladets syn på at skilsmisser og barnefordelingssaker ikke må være et område som er unndratt pressens oppmerksomhet. Utvalget mener det er viktig å sette søkelys på de problemer barn opplever på grunn av skilsmisser og påfølgende barnefordelingssaker. Generelt mener utvalget det må være pressens oppgave å bidra til at også mennesker rammet av familiekonflikt, kan stå fram med sin livssituasjon, forutsatt at det presseetiske regelverk samtidig etterleves.
I det påklagede tilfellet betviler ikke utvalget avisens legitime motiver for å sette søkelyset på barnets og morens situasjon. Likevel kan ikke utvalget se at dette kan endre varsomhets-kravet når det gjelder barn som står midt oppe i en konflikt som angår sentrale spørsmål i barnets nåværende og videre liv. Etter utvalgets mening har avisen, gjennom bruk av bilde og morens fulle navn, også indirekte identifisert barnet. Dermed blir de personlige opplysningene om barnet en ekstra og unødig belastning.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.8, der det heter: «Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker.»
For øvrig konstaterer utvalget at barnefaren ble oppsøkt for samtidig kommentar, men henviste til sin advokat. Advokaten ble imidlertid ikke kontaktet før etter publiseringen av artikkelen. Utvalget vil understreke at den samtidige imøtegåelsesretten også må gjelde når den som er utsatt for sterke beskyldninger velger å la seg representere ved advokat, og viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14.
Dagbladet har brutt god presseskikk.
Oslo, 27. april 2000
Sven Egil Omdal
Catharina Jacobsen, Odd Isungset, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen