Arvid Monsen mot Aftenposten
Aftenposten hadde 29. desember 1999 en nyhetsartikkel med tittelen » Sendt ut i fjor – Ali Mozaffar tilbake i Norge «. Avisen brakte portrettbilde av Mozaffar, og det het i ingressen:
» Ali Mozaffar, som våren 1998 ble utvist fra Norge, skal være tilbake i landet. Justisdepartementet er ikke kjent med at han er innvilget innreise på lovlig vis. »
I brødteksten gjengis en uttalelse fra Mozaffar til Aftenposten på mobiltelefon kvelden før, om at han ikke ønsker å la seg intervjue, eller si noe om hva formålet med oppholdet i Norge er, uten betaling. Deretter forteller avisen om bakgrunnen for saken:
» For halvannet år siden var det daværende justisminister Aud-Inger Aure som sørget [for] å returnere den mindreårige asylsøkeren Ali Mozaffar til Iran etter at hans sak hadde blitt behandlet fem ganger av ulike instanser. Under utreisen sa han til Aftenposten at han var sikker på snart å komme tilbake til Norge. »
Det opplyses videre at «Ali Mozaffar var 14 år gammel da han sammen med sine foreldre kom på turistvisum til Norge i 1995. Etter kort tid søkte han asyl i Norge, mens foreldrene forlot landet. To ganger er han blitt sendt ut av Norge, forrige gang kom han tilbake for å gå i et 14 måneders kirkeasyl.»
Videre framgår det at Ali Mozaffar har en bror som bor i Norge. Brorens advokat sier til Aftenposten at han ikke kjenner til at Ali oppholder seg i Norge, men opplyser at Ali, ifølge broren, skal ha fått politisk asyl i Tyskland. Advokaten uttaler: «- Min klient er utvist fra Norge, derfor vil jeg gjerne snakke med Ali om den dokumentasjon som er lagt til grunn for et eventuelt asyl i Tyskland.»
Ifølge Aftenposten er heller ikke Ali Mozaffars advokat kjent med at Ali er tilbake i Norge: «- Jeg har hørt forlydender om det, men ikke fra Ali selv eller hans verge Angelika van der Bijl. Jeg venter at de tar kontakt med meg. Hvis han har fått politisk asyl i Tyskland, er det meget interessant.»
Til slutt i artikkelen er ekspedisjonssjef Terje Sjeggestad i Justisdepartementet intervjuet, og heller ikke han er kjent med at Ali Mozaffar er tilbake i landet:
«- Det kreves oppholdstillatelse eller besøksvisum før innreise hvis hans opphold skal være lovlig. Jeg er ikke kjent med at noen representant innenfor utlendingsmyndigheten har innvilget dette .»
KLAGEN:
Klageren , Arvid Monsen, oppgir å være Ali Mozaffars gudfar og talsmann i Norge. Han har innhentet Alis samtykke til klagebehandling. Klagen tar utgangspunkt i at Aftenposten ikke har villet ta inn et tilsvar han har sendt avisen, og klageren «oppfatter avgjørelsen om dette som feilaktig og ubegrunnet og at den samtidig strider mot demokratiske prinsipper og vedtatte etiske normer for pressen. (?) Klagen gjelder nærmere bestemt brudd på tilsvarsrett, faktiske feil og presseetiske overtramp i omtale av personsak .»
I klagen inngikk opprinnelig også en kommentarartikkel i Aftenposten fra april 1998, med tittelen » Når føleriet tar overhånd «. (Kopi vedlagt). Klageren er orientert om, og har akseptert, at denne del av klagen må avvises som foreldet. (Sekr. anm.).
Når det gjelder nyhetsartikkelen 29.12.99, skriver klageren:
» Jeg anklager Aftenposten for tendensiøs nyhetsreportasje og krenkende billedbruk, manglende sannhetssøkende journalistikk til fordel for mistenkeliggjøring av Ali Mozaffars lovlige opphold i Norge og ved å knytte hans person opp mot private forhold til en utvisningstruet bror. Journalisten valgte å neglisjere den gledelige melding hun fikk ved uoppfordret henvendelse til meg om at han befant seg på julebesøk hos oss med gyldige innreisepapirer. Hun prioriterte andre kilder som på det tidspunktet ikke kunne bidra med annet enn spekulasjoner og tildekning av sannheten .»
Klageren anfører videre at «mange lesere med kjennskap til guttens skjebne føler seg bekymret og i villrede». «Kravet til oppreisning er, som før, rettferdiggjøring gjennom spalteplass for leserbrev.» «At Aftenpostens opprinnelige angrep (kommentarartikkelen i april 1998; sekr. anm.) ble rettet mot en enslig og fremmed mindreåring etter å ha utnyttet hans utvisningssak for alt hva den var verdt som nyhets- og underholdningsverdi, burde styrke kravet om tilsvarsrett. Det samme gjelder uviljen mot sannhetssøkende oppfølging av nyhetsoppslaget av 29/12 1999.»
Det framgår for øvrig at klageren fikk i retur det første innlegget han sendte Aftenposten, og at han deretter sendte en omarbeidet, forkortet versjon «etter redaksjonens anvisning». Vedlagt klagen er også Aftenpostens svarbrev av 07.02.00, der avisens debattredaktør bl.a. skriver:
«La meg først si at jeg har stor respekt for det ansvar som De tar som hans gudfar ved voksendåp i Asykirken. Men jeg kan ikke se at det oppdraget gir Dem noen tilsvarsrett på hans vegne. Hvis Mozaffar selv ønsker å polemisere mot Aftenpostens omtale av hans sak, vil inseratet bli vurdert på selvstendig grunnlag.»
Klageren opplyser for øvrig at Ali Mozaffar «hverken skriver eller leser godt norsk». I kombinasjon med samtykket til PFU-behandling har Mozaffar også gitt klageren fullmakt til å ivareta hans tilsvarsrett.
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten mener PFU bør ha i mente «den meget opphetede debatt om Ali Mozaffar-saken, og myndighetenes omfattende behandling av saken, før ?tvangsreturen? for å bruke klagerens ord. Aftenposten publiserte nærmere 50 artikler i forbindelse med saken.»
Når det gjelder den omtalte kommentarartikkelen i april 1998, viser avisen til at klageren dengang fikk «tilsvar» på trykk.
I tilsvaret redegjør Aftenposten detaljert for omstendighetene rundt tilblivelsen av den påklagede nyhetsartikkelen. Det framgår at avisen dagen før fikk tips om at Ali Mozaffar var vendt tilbake til Norge, og at han skulle ha blitt innvilget politisk asyl i Tyskland. «Vi kontaktet flere kilder for å få saken bekreftet, og Arvid Monsen var den første vi fikk kontakt med.»
Ifølge avisen bekreftet klageren at Ali Mozaffar var kommet til Norge julaften. «Men vi er litt usikker på om han nevnte at gutten hadde fått asyl i Tyskland. Monsen ga klart uttrykk for at han ikke ønsket omtale i Aftenposten, før kretsen rundt gutten i Norge hadde diskutert hvordan de taktisk skulle gå frem for å få den dekning de ønsket. Monsen antydet at de (kretsen rundt Mozaffar) vurderte å kreve penger for et eventuelt intervju med Mozaffar, eller at Klassekampen kunne være et passende organ, fordi avisen ville gi saken en dekning som de mente Mozaffar var tjent med.»
Og dessuten:
«Vår medarbeider, som har erfaring med asylsøkere og innvandrere, sa at Aftenposten konsekvent og prinsipielt ikke betaler for intervjuer, men sa at Mozaffar gjennom et intervju hadde mulighet til å gi sin versjon av historien, fortelle hvorfor og hvordan han nå var kommet tilbake til Norge.» Ifølge tilsvaret ble samtalen med klageren avsluttet med at han sa det ikke måtte refereres til ham i avisen.
Om kontakten med Ali Mozaffar heter det bl.a.: «Mozaffar mente at TV 2 var en kandidat for intervju mot betaling, og han antydet at han hadde en slags avtale der. Vår medarbeider svarte at det ikke hadde noen betydning for Aftenpostens vurdering, og oppfordret ham til å gi sin versjon av saken, uten betaling. Samtalen ble så avsluttet. Etter en stund ringte Mozaffar selv tilbake, og han fortsatte debatten om betaling med vår medarbeider.»
Det framgår at Mozaffar også ringte avisens medarbeider en tredje gang, og skal ha gitt uttrykk for at han «mislikte sterkt» at det skulle lages en nyhetssak. » Og hvordan i all verden kunne vår medarbeider være sikker på at han vitterlig var i Norge? Vår medarbeider hadde jo ikke sett ham. »
Sammenholdt med den bakgrunnsbeskrivelse avisen har gitt, «mener Aftenposten at klagerens påstand om at avisen ?valgte å neglisjere den gledelige melding? om at han (Mozaffar) befant seg på julebesøk hos oss med gyldige innreisepapirer? faller på sin egen urimelighet. (?) Vi mener at avisens medarbeidere gjorde hva de kunne for å få Mozaffars egne kommentarer, enten direkte fra ham selv eller fra kretsen rundt ham, men forgjeves, fordi vi ikke ville ta frem sjekkheftet.»
Og avisen fortsetter: » Vi avviser derfor også – med artikkelens forhistorie – påstanden om ?uviljen mot sannhetssøkende oppfølging av nyhetsoppslaget? ved å nekte å innta det opprinnelige leserbrevet. Det handlet mye om behandlingen av Mozaffars oppholdstillatelse og forskjellen på utfallet av behandlingen i Norge og Tyskland.»
Avisen avslutter tilsvaret slik:
«Aftenposten har full forståelse for Mozaffars vanskelige situasjon, mens saken hans ble behandlet i Norge, likeså misnøyen med den endelige avgjørelse og ?tvangsretur?. Både Mozaffar, og ?kretsen rundt ham? – inkludert klageren – kunne ha gitt en kort kommentar til nyhetssaken uten alle krumspring. Da hadde det vært unødvendig i form av leserbrev etterpå med ?omkamp om behandlingen og resultatet av behandlingen? i Norge. Den påklagede artikkel handlet ikke om det .»
Klageren er enig med Aftenposten i at PFU bør ha hele bakgrunnen for Mozaffar-saken klart for seg når klagen skal behandles. «Den viser bl.a. at Aftenposten allerede hadde tatt parti mot enslige, mindreårige Ali Mozaffar i forsvar for Justisdepartementets behandling av hans asylsak. De samme holdningene preger avisartikkelen av 29.12.1999 og Aftenpostens tilsvar i klagesaken. Det finnes knapt et sant eller velmenende ord å lese om klageren og hans asylsak, og ingen ting som minner om pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter. »
Videre skriver klageren:
«Aftenposten skriver i sitt tilsvar at det også var og er en legitim nyhetssak av almenn interesse at Mozaffar – med sakens opphetede forhistorie – var tilbake i Norge. Det forbauser derfor at avisa slett ikke vil skrive sannheten om den, som var blitt gjort tilgjengelig for dem. (?) Aftenposten velger derimot nyhetsoppslaget i mistenkeliggjøringens slør, mot bedre vitende og uten saksopplysninger av allmenn interesse.»
Klageren har for øvrig en formildende versjon av bakgrunnen for hvorfor det var aktuelt å diskutere betaling for intervju. «Det var dessuten allerede gjort en avtale med TV2-nyhetene til hinder for å imøtekomme Aftenposten på stående fot.»
Og klageren konkluderer slik:
«Etter at asylsaken hans (Mozaffars) i lengre tid hadde ridd på en stor sympatibølge, medvirket Aftenposten til et markert stemningsskifte. Til stor skuffelse for de som hadde tatt han til sitt hjerte, ble han utlevert i Aftenpostens spalter som bedrageren og svikeren. Den eneste forventning han har til Aftenposten i dagens situasjon, er hjelp til moralsk oppreisning i sine medmenneskers bevissthet og en forsikring om at de har støttet en rettferdig sak.»
Aftenposten understreker i sine siste kommentarer at avisen på reportasjeplass ikke har tatt stilling til utvisningssaken, «langt mindre hvorfor resultatet ble annerledes i Tyskland enn i Norge». «Hele poenget med artikkelen var at Mozaffar var tilbake i Norge, noe som til slutt ble skrevet med forbehold, – ? skal være tilbake i Norge ? – fordi Mozaffar selv med sine uttalelser bidro til vår skepsis.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en nyhetsartikkel der Aftenposten meldte at en ung asylsøker som tidligere var sendt ut av Norge, igjen skulle være tilbake i landet. Den unge iranske gutten var navngitt og avbildet. Klageren, som er guttens gudfar og talsmann i Norge, mener Aftenposten har brutt god presseskikk med en tendensiøs artikkel og krenkende bildebruk. Slik klageren ser det, har avisen utvist manglende sannhetssøkende journalistikk til fordel for mistenkeliggjøring av gutten. I klagen inngår også at Aftenposten ikke har villet publisere et tilsvar som ble sendt avisen. Etter klagerens mening røper avisen at den har tatt parti i saken.
Aftenposten mener det var naturlig å omtale guttens tilbakekomst til Norge, sett på bakgrunn av den store medieoppmerksomhet asylsaken hans tidligere hadde fått. Avisen påpeker at så vel klageren som gutten selv på forhånd ble kontaktet og gitt mulighet til å uttale seg, men at begge motsatte seg intervju. Aftenposten uttrykker full forståelse for guttens vanskelige situasjon, og avviser påstanden om uvilje mot sannhetssøkende journalistikk. Refusjonen av klagerens innlegg begrunnes med at innholdet ikke hadde relevans i forhold til den påklagede artikkelen, og at klageren ikke kunne påberope seg tilsvarsrett.
Pressens Faglige Utvalg mener Aftenposten var i sin fulle rett til å omtale guttens antatte tilbakekomst til Norge. Utvalget konstaterer at både klageren og gutten fikk tilbud om å komme samtidig til orde med oppklarende opplysninger om oppholdet her i landet, uten å benytte seg av det.
På prinsipielt grunnlag vil utvalget mane redaksjonene til en liberal praktisering av tilsvarsretten. Andre involverte bør også kunne få spalteplass når den eller de direkte berørte ikke kan ventes fullt ut å kunne ivareta sine interesser. I det påklagede tilfellet anser imidlertid utvalget at klageren selv hadde satt seg i en vanskelig situasjon ved ikke i første omgang å bidra til at guttens versjon kom fram.
Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 27. april 2000
Sven Egil Omdal
Catharina Jacobsen, Odd Isungset, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen