Kjersti Risøy Solheim mot Gjesdalbuen

PFU-sak 186/99


SAMMENDRAG:
Lokalavisen Gjesdalbuen i Rogaland brakte 13. oktober 1999 en to-spaltet nyhetsartikkel med tittelen » Tragisk drukningsulykke «. Artikkelen lød i sin helhet:
» Det var 27 år gamle Håvard Solheim fra Motland like ved Byrkjedal som omkom i en drukningsulykke mandag kveld. Bonden Solheim var ute langs elva med sin tre år gamle sønn for å se etter sauene. Da ungen kom tilbake alene, ante familien uråd og oppdaget den tragiske ulykken. Den nye ambulansen fra Sandnes ble sendt opp og startet øyeblikkelig med førstehjelp. Solheim var bevisstløs og sterkt nedkjølt. På det tidspunktet hadde han ligget i elva i rundt to timer. Ved hjelp av hjerte-kompresjon og medikamenter klarte mannskapene å få hjerterytme. Solheim ble straks kjørt til Sola og fraktet i helikopter til Haukeland sykehus i Bergen. Noen timer etter ankomst døde han av hjertestans. »

3. november hadde avisen følgende notis på trykk, under tittelen » Gjesdalbuen beklager «:
» I artikkelen i Gjesdalbuen den 13. oktober angående dødsulykke på Motland, stod det at bergingsmannskapene klarte å få hjerterytme på pasienten. Dette er ikke riktig, og Gjesdalbuen beklager uttalelsen på det sterkeste.
Gjesdalbuen vil også presisere at det ikke er noen som vet med sikkerhet hvor lang tid Håvard Solheim lå i elven før han ble funnet, og at tidsangivelsen i samme artikkel derfor er spekulasjon. »

KLAGEN:
Klageren er avdødes ektefelle, som påklager » feilaktig omtale av hendelsesforløpet » i forbindelse med ulykken. «Selv om det – omsider – ble trykket en beklagelse i papirutgaven av Gjesdalbuen, innser ikke avisen at de gjennom det de har satt på trykk har krenket meg og min familie, samt at de har brutt god presseskikk . Videre har avisen ikke beklaget sin Internett utgave, der artikkelen også stod på trykk.»
Det framgår at klageren kontaktet avisens redaktør samme dag som artikkelen om ulykken sto på trykk, og gjorde oppmerksom på at hun og øvrige familie «forventet en beklagelse i neste utgave av avisen, der feilene var rettet. Dette kravet ble ikke etterkommet .». To dager senere ba klageren pr. faks redaktøren om bli kontaktet samme dag. I motsatt fall ville klage bli sendt PFU.
Ifølge klageren gikk det ytterligere to dager innen redaktøren tok kontakt, men klagen til PFU var ennå ikke avsendt. Det kom imidlertid ikke til enighet om noen løsning, idet redaktøren ville «vente på at journalisten kommer hjem fra reise.»
Vedlagt er kopi av brev til klageren fra redaktøren 29. oktober. Her framgår det at journalisten som skrev artikkelen var tilbake på jobb og hadde «sjekket opp omsten-dighetene rundt saken». I brevet sa redaktøren seg villig til å beklage opplysningen om at «bergningsmannskapene klarte å få hjerterytme på pasienten.»
I svarbrev ba klageren om en tilføyelse angående hvor lenge hennes mann lå i elven. (Kfr. beklagelsen på trykk i avisen 6. november). Hun påpekte samtidig at klage uansett ville bli sendt PFU.
Klagen viser til en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten: 2.1, 3.1, 3.2, 4.1 og 4.6. Når det gjelder henvisningen til punkt 3.1, om identifisering av kilder, skriver hun: «Gjesdalbuen har innrømmet at artikkelen ble skrevet på bakgrunn av informasjon fra kilde(r?), men de har nektet å oppgi navn på disse evt. kildene til meg . Jeg kan ikke se at Gjesdalbuen har noe legitimt behov for å verne kildene i denne saken. Gjesdalbuen har ikke vist en kritisk holdning til kildenes budskap, de har ikke vurdert kildenes troverdighet godt nok. »
I det opprinnelige utkastet til klage, og som følger som vedlegg, het det bl.a.:
«Når en ung mann dør under slike omstendigheter må en forvente en viss medieomtale, men en må også kunne forvente, særlig når det gjelder en lokalavis, at pressen er etterrettelig når den omtaler hendelsen. Det har ikke Gjesdalbuen vært.»
Og dessuten:
» Når tragedien rammer er det tungt å oppleve den ekstrabelastningen der er å lese løgn i avisen. Håvard hadde to små barn. Jeg har tatt vare på alt som er skrevet om hendelsen slik at jeg kan bruke det i deres senere bearbeidelse av sorgen over faren. Jeg vil ikke at de skal se ulike ?sannheter? om det som skjedde, og jeg vil heller ikke at de skal tro at jeg lot en avis skrive usant om det som skjedde uten å ta til motmæle .»

SPØRSMÅL TIL AVIS OG KLAGER:
Sekretariatet hadde telefonkontakt med avisens redaktør, og skrev deretter i brev til klageren:
«Som det framgår av materialet vi har fått tilsendt, har avisen hatt på trykk en beklagelse, som vi forstår er blitt formulert i forståelse med deg og som du heller ikke i etterkant har hatt innvendinger i mot. Hvis vi oppfatter redaktøren rett, har avisen forsøkt å strekke seg så langt det har vært mulig, for å bøte på det sår du mener omtalen av ulykken har påført deg og dine. Vi har selvsagt ingen problemer med å forstå din reaksjon på det inntrufne.
Når sekretariatet vil be deg ta betenkningstid når det gjelder å fremme klagen til PFU, er det fordi det ikke automatisk kan sies å foreligge et presseetisk overtramp. Dersom utvalget skulle komme fram til at Gjesdalbuen ikke har brutt god presseskikk, ville det kanskje kunne oppleves som ytterligere en belastning for deg.»
Klageren opplyser at hun har fulgt sekretariatets råd og tatt betenkningstid. Hun opprettholder imidlertid klagen og fastholder at hun ikke er behandlet rettferdig av Gjesdalbuen. «Denne følelsen vil jeg ha enten jeg får medhold av PFU eller ikke.» «Gjesdalbuen har ikke strukket seg så langt det har vært mulig, og har heller ikke snarest mulig rettet opp og beklaget da den ble gjort oppmerksom på de mange feilene.»

TILSVARSRUNDEN:
Gjesdalbuen s redaktør beklager igjen «unøyaktighetene i opplysningene fra vår kilde i denne saken». «Kilden er imidlertid brukt av oss ved tidligere anledninger, og har da vært troverdig og pålitelig. Vi påberoper oss retten til å beskytte kilden, og vil derfor ikke oppgi dennes identitet.»
Om hendelsesforløpet for øvrig skriver redaktøren:
«Da påklageren over telefon tok kontakt med undertegnede den 13. oktober, fikk Kjersti Risøy Solheim beskjed om at journalisten som hadde skrevet omtalte sak på dette tidspunktet var på ferie i Thailand. På grunn av dette var det ikke mulig for undertegnede å sjekke opplysningene som stod i artikkelen, eller hvem som var kilden i saken. Vedkommende journalist var ikke tilbake på jobb før 28. oktober. Undertegnede valgte
derfor å ikke gå ut med noen beklagelse før journalisten var tilbake fra Thailand. Beklagelsen, – som påklager selv var med på å utforme, stod på trykk den 3. november, som var vår første utgivelse etter at journalisten kom tilbake på jobb. »
Redaktøren bekrefter imidlertid at beklagelsen ikke kom med på avisens internettsider. «Dette skyldes en utilsiktet feil fra vår side. (?) Dette beklager vi, og har i ettertid satt inn likelydende rettelse på internett-siden, som i papirutgaven. »
For øvrig uttrykker redaktøren forståelse for den vanskelige situasjonen klageren har vært i etter ulykken, men anfører at kommunikasjonen har vært vanskelig. «Vi legger ikke skjul på at vi av påklager Kjersti Risøy Solheim er gjort til en slags ?syndebukk? i hele denne tragiske saken, på en urimelig måte.»

Klageren er glad for at Gjesdalbuen har brakt beklagelsen også på sine internettsider.
Når det gjelder journalistens ferie, «og redaktørens handlingslammelse i den forbindelse», mener klageren det er nok å vise til Vær Varsom-plakatens punkt 2.1, der det bl.a. heter: «Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for avisens, bladets eller kringkastingssendingens innhold.». » Sett at det ikke var mulig å få kontakt med journalisten fordi han var på en fem måneders jordomseiling, skulle en beklagelse da også vente i fem måneder? »
Videre skriver klageren:
«Det værste i tilsvaret fra Gjesdalbuen er etter mitt syn den siste setningen i brevet, der redaktøren antyder at jeg har pågående et ?korstog? mot Gjesdalbuen, og indikerer at jeg er psykisk ustabil, og derfor overfører min sorg til sinne på Gjesdalbuen. Jeg kan imidlertid forsikre om at jeg, på tross av tapet av min mann, er psykisk stabil og meget oppegående .»
For øvrig opplyser klageren «at det på hvilket som helst tidspunkt i saken hadde vært tilstrekkelig med en blomsterbukett sammen med en oppriktig beklagelse av håndteringen av saken, for at den skulle være ute av verden».

Gjesdalbuens redaktør skriver i sine siste kommentarer:
«Vi oppfattet vår kilde å være så direkte involvert i ulykken og i en slik posisjon, at vi etter egen vurdering på det tidspunkt, overhodet ikke hadde noen grunn til å trekke opplysningene fra vedkommende i tvil. Dagen etter at artikkelen stod på trykk, fikk vi opplysninger fra påklager om at det var faktiske feil i artikkelen, som gjorde henne følelsesmessig meget opprørt. Jeg var på det tidspunkt ikke i stand til å komme i kontakt med journalisten som hadde skrevet saken. Jeg visste sånn noenlunde hvor journalisten hadde fått opplysningene fra, men ikke navnet på kilden. På det tidspunkt vurderte jeg det som mulig at vår kilde visste mer enn Kjersti Risøy Solheim om selve hendelsesforløpet etter ulykken. »
Redaktøren mener man i ettertid «selvsagt [kan] si at dette var feil og ulogisk resonnert, og at jeg heller burde trykket rettelsen umiddelbart. På den annen side hadde det vært feil og, ikke minst negativt overfor Kjersti Risøy Solheim, å trykke en rettelse som ikke var korrekt. »
For øvrig opplyser redaktøren at avisens kilde likevel ikke var så involvert i ulykken som han opprinnelig ga inntrykk av. «Vedkommende hadde fått opplysningene sine via en tredje person, hvilket han ikke opplyste oss om. Vi innser selvsagt i ettertid at vi kunne vært enda mer kritisk til kilden i denne saken. »

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder lokalavisen Gjesdalbuens omtale av en drukningsulykke i Rogaland. Enken etter den omkomne påklager at avisen i første omgang brakte feilaktige opplysninger om hendelsesforløpet, uten å utvise tilstrekkelig kildekritikk. I klagen inngår dessuten at redaksjonen ikke umiddelbart sørget for å bringe en rettelse og beklagelse, etter at klageren raskt tok kontakt.
Gjesdalbuen brakte tre uker etter ulykken en rettelse og beklagelse i avisen. Når det ikke skjedde tidligere, hadde det sammenheng med at journalisten som kjente saken var på ferie og at redaktøren ikke visste hvem som var journalistens kilde. I ettertid medgir redaksjonen at den i for sterk grad stolte på kildens etterrettelighet, og beklager dette ytterligere.

Pressens Faglige Utvalg kan forstå klagerens reaksjon på opplysningene som framkom i den opprinnelige nyhetsmeldingen, og at hun ønsket en rask beriktigelse i avisen. På den annen side har utvalget også forståelse for at avisen først ville forsikre seg om sin egen kildes troverdighet, og konstaterer at dette ble vanskeliggjort på grunn av journalistens feriefravær.
Imidlertid mener utvalget at redaksjonen måtte forstå klagerens vanskelige situasjon, og uavhengig av journalistens fravær, gjort større anstrengelser på et tidligere tidspunkt, for å kontrollere og beriktige de opprinnelige opplysningene. Utvalget konstaterer at avisen i ettertid selv innser dette og beklager handlemåten.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, der det blant annet heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende».
Gjesdalbuen har brutt god presseskikk.
Fredrikstad, 22. februar 2000
Catharina Jacobsen,
Thor Woje, Gro Holm,
Helen Bjørnøy, Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen