Gerd Fredriksen m. flere mot Rana Blad
Rana Blad hadde i mai 1999 bred dekning av nyheten om og reaksjonene i kjølvannet av at sogneprest Brit Karin Theimann sa opp sin stilling i Hemnes.
5. mai brakte avisen den første nyhetsartikkelen, med tittelen » Soknepresten sier opp jobben «. Her het det bl.a. i ingressen:
» Theimann har lenge vært motarbeidet av deler av det kirkelige miljøet i Hemnes,
og etter det Rana Blad forstår, er det dette som ligger til grunn for oppsigelsen. »
Under tittelen » Skammelig » skrev avisen samme dag på lederplass:
» Sognepresten i Hemnes har sagt opp. Foreløpig vil verken hun eller andre kommentere oppsigelsen. Men det vi vet, er at det i kirkelige kretser i kommunen finnes folk som gjennom år, og på ulike vis, har bakvasket og motarbeidet sognepresten. Hvorfor, får de svare for selv. Vi er ganske sikre på at det er disse personene som med sin ufine virksomhet til slutt har klart å terrorisere sognepresten fra jobben. (…) Det er sikkert noen i menigheten som fryder seg i dag. De burde i stedet skamme seg over å oppføre seg så ukristelig. »
6. mai fulgte Rana Blad opp saken med ny reportasje, under tittelen » ?Uholdbare tilstander i kirken i Hemnes? «. I artikkelen het det bl.a.:
» Sokneprest Brit Karin Theimann har blitt motarbeidet av sterke krefter i Hemnes. I et brev til biskop Øystein Larsen blir hun indirekte anklaget for å skape ?uholdbare tilstander i kirken i Hemnes?, uten at det går fram av brevet hva som ligger til grunn for anklagen. Brevet er ikke datert, men skal være sendt i vinter. Det er stilet til Biskop Øystein, og formet som en bønn om hjelp. Det er underskrevet av sju personer, som såvidt Rana Blad forstår, alle er sentrale i menighetslivet i Bleikvasslia. »
Deler av brevinnholdet gjengis i atikkelen, og i et avsnitt het det:
» Underforstått går det fram at biskopen blir bedt om å irettesette, eller eventuelt avsette soknepresten. »
I artikkelen opplyses det dessuten at «Rana Blad var i går i kontakt med tre av de sju underskriverne, men ingen av dem ønsket å si noe om den konkrete bakgrunnen for brevet, eller hva galt de mener Brit Karin Theimann har gjort». Avisen refererer imidlertid spørsmål og svar fra journalistens samtaler med to av de tre navngitte brevskriverne.
8. mai brakte avisen intervju med Theimann, og her lød ingressen:
» – Det er ikke med lett hjerte jeg sier opp stillingen, sier sokneprest Brit Karin Theimann. Hun bekrefter at hun har møtt mange vanskeligheter i Hemnes, men hun velger å understreke det som har vært positivt. Konfliktene som er den egentlige bakgrunnen for at hun sier opp, vil hun overhodet ikke kommentere. »
I et avsnitt siteres «en av hennes venner i Hemnes», som avisen har snakket med:
» – Brit Karin har fått mange, som ellers ikke har gått i kirka, til å komme og føle seg heime der. Det er kanskje det noen oppfatter som truende? De har vært vant til å ?eie? kirka og menighetslivet alene. »
I en én-spaltet ramme på samme side, oppga Rana Blad også navnene på de syv kvinnene som sendte brevet til biskopen.
Avisutgaven for 8. mai hadde for øvrig et leserinnlegg med tittelen » Så seiret de ?geistlige? til slutt! «, der det innledningsvis het:
» Så har endelig de ?rettroende? i Hemnes fått viljen sin. De må være veldig tilfredse med seg selv som endelig har klart å mobbe den best likte presten vi har hatt i Hemnes kommune i manns minne til å si opp jobben. Det er skremmende at en liten gruppe mennesker kan kan være så dømmende og hensynsløse. »
10. mai opplyste en nyhetsartikkel om » Underskriftsaksjon til støtte for Theimann «. Avisen har intervjuet Ingebjørn Nygård, som har stilt seg i spissen for aksjonen, og han uttaler bl.a.:
» – Det blir meningsløst når et lite mindretall skal kunne jage et menneske som henne fra bygda. »
11. mai skriver Rana Blad på lederplass, under tittelen » Mer populær enn biskopen trodde? «:
» Det er nok mange, mange flere som er glad i, og gjerne vil beholde Brit Karin Theimann enn de som vil ha henne bort. Men her har mindretallets terror fått råde. På lederplass sist onsdag skrev vi at de som gjennom år har bakvasket og motarbeidet sognepresten, burde skamme seg over sin ukristelige oppførsel. Det er mange, svært mange, i Hemnes som deler vårt syn.
(…)
En kan jo ikke flytte en menighet, sier biskopen. Det har han selvfølgelig rett i. Men her er det ikke snakk om annet enn en liten del av en menighet – en liten og uforsonlig del som har presset sin vilje gjennom.
(…)
Det spørs om han har forstått hvor få og isolerte de er, de som ikke har kunnet akseptere henne. Nå regner vi med at Theimann-motstanderne er flere enn de syv som skrev under brevet til biskopen. Det er neppe disse som har meislet ut den ufine strategien for å bli kvitt sognepresten. Men mange er de ikke, og de sterke reaksjonene på oppsigelsen, burde være et tankekors for biskopen.
(…)
Det må da kunne gå an for en biskop å heve pekefingeren og stemmen og gi beskjed om hva som er akseptabelt og ikke av adferd og holdninger. »
12. mai følger Rana Blad igjen opp på reportasjeplass, under tittelen » Telefonstorm for Brit Karin Theimann «. I artikkelen gjengis journalistens spørsmål til underskriftsaksjonens leder, samt sistnevntes svar:
» – Har du også hatt henvendelser fra folk på den andre sida i denne konflikten?
– Ja. Jeg har faktisk det. Og jeg har fått ganske detaljerte redegjørelser for bakgrunnen. Det har ikke fått meg til å endre standpunkt, men jeg kan jo se hvordan slike konflikter kan vokse, når de får lov til å bygge seg opp over tid. »
Samme artikkel tar også for seg at «Rana Blad har fått merke engasjementet omkring soknepresten i Hemnes i form av en strøm av leserbrev og andre henvendelser.» Ansvarlig redaktør uttaler bl.a.: «- Jeg kan ikke huske en eneste sak i min tid som redaktør, hvor vi har opplevd en så spontan og massiv reaksjon fra vanlige folk.»
I et leserbrev 15. mai kommenterer innsenderen «Presteoppsigelsen i Hemnes», og skriver bl.a.:
» Man kan bare spekulere i hvilke mer eller mindre skjulte motiver, holdninger og verdier som ligger til grunn for dette. (…) Kanskje er det rett og slett det at enkelte ikke aksepterer at hun som kvinne innehar posisjonen som prest og den makt det innebærer? Dersom bare noe av dette er tilfelle, eksisterer det holdninger som hører heime i forrige århundrede. Sju personer har undertegnet det mye omtalte brevet til biskopen. Andre personer som har vært aktive i denne prosessen kan nå skjule seg bak disse, og slipper å stå fram. »
18. mai opplyser avisen at sogneprest Theimann ble møtt med applaus da hun opptrådte som 17. mai-taler i Korgen, og 21. mai forteller en nyhetsartikkel om » 2000 underskrifter for soknepresten «.
22. mai brakte Rana Blad en reportasje over halvannen side om prestesaken, med hovedtittelen » – Slutter etter eget ønske «. Her gjengis bl.a. uttalelser biskop Øystein Larsen kom med under en pressekonferanse:
» – Det er en utilbølig forvrengning å hevde at det er noen grupper eller enkeltpersoner som har mobbet sognepresten bort. De er urettferdig korsfestet i offentligheten. Jeg vil oppfordre hele Hemnes prestegjeld til å slutte med brennmerking av andre.
– Jeg har en god følelse etter et møte med de ansatte tidligere denne dagen. De tar sin del av ansvaret, og har lojalt fulgt opp tausheten de har blitt pålagt fra sin ledelse. Det er ikke lett når det flommer over av påstander fra andre. Jeg setter pris på at de på den måten gir sitt bidrag. »
Og avisen tilføyer:
» Biskop Øystein Larsen reagerer sterkt på at et brev som var sendt til ham personlig, er blitt gjengitt i lokalavisen. (…) Biskopen tok videre avstand fra at en gruppe i menigheten skulle ha påvirket hans handlinger i denne saken. »
I en rammeartikkel på samme side refereres det for øvrig fra en pressemelding kirkevergen i Hemnes har sendt ut. Her het det bl.a.:
» Kirkevergen ønsker å gjøre oppmerksom på at det bildet som skapes i media om forholdene rundt sogneprestens oppsigelse ikke er i samsvar med virkeligheten. (…) Kirkevergen tenker først og fremst på de uskyldige enkeltpersoner og familier og ansatte som er blitt rammet, og på de grupper som urettmessig er blitt uthengt. Hele saken er meget beklagelig og uheldig for alle i Hemnes. »
På lederplass i samme avis, under tittelen, » Hva med et kurs i ledelse? «, kommenteres biskopens uttalelser, og avisen skriver bl.a.:
» Og adressen er klar: Alle de enkeltpersonene som med rak rygg og fullt navn har skrevet leserbrev etter leserbrev i Rana Blad – alle de som har skrevet seg på underskriftslistene med navn og adresse – de burde ha tiet, mener biskopen. Og han mener mer: de vet ikke hva de snakker om!
Vil han så fortelle dem det? Vil han opplyse brorparten av den voksne befolkningen i Hemnes kommune om hva denne saken egentlig handler om, slik at de kan reagere ut fra et korrekt grunnlag. Nei, det vil han ikke. Tvert imot roser han de som har abeidet for å få fjernet sognepresten fordi de holder munn.
Men saken er at verken de eller biskopen ?gir sitt bidrag?. De tier og prøver å presse andre til å gjøre det samme. De tier fordi det er mindre ubehagelig enn å måtte stå for det de har vært med på. Og de tier fordi det de måtte ha å si høyst sannsynlig ikke vil forandre en tøddel på folks oppfatninger. »
Samme dag og de neste brakte avisen også flere leserinnlegg om prestesaken, der de syv brevskriverne igjen omtales. Bl.a. het det at » Noen få mennesker har satt seg som dommer over et annet menneske «, » En liten håndfull selvgode, såkalte selvopphøyde kristne har greid å mobbe vekk vår alles eiegode, sokneprest «, » En liten håndfull kristelige kverulanter «, » Brit Karin er blitt et mobbeoffer og må si opp sin stilling på grunn av mobberne «, og » De bør holde seg borte fra kirken og danne sin egen mobbemenighet .»
KLAGEN:
Klagerne er de syv omtalte kvinnene som opprinnelig skrev brev til biskopen. Grunnlaget for klagen mot Rana Blad er i alt 11 nyhetsartikler, tre lederartikler og «et sted mellom 10 og 20 leserbrev» om prestesaken i løpet av mai 1999.
Det opplyses innledningsvis at «Arbeidskonflikten har pågått over flere år. De impliserte har prøvd å løse konflikten internt. I tillegg har biskop, prost og Kommunalansattes Arbeidstagerorganisasjon, KFO, vært involvert. Rana Blad har skrevet en del artikler om saken tidligere, så har VG, siste gang høsten 1996.»
Og videre i klagebrevet:
» Rana Blad har også i de tidligere artikler stilt seg på prestens side, i liten grad søkt å beskrive sakens realiteter. Prestens medarbeidere har vært forhindret fra å forsvare seg som følge av et taushetsløfte avlagt i forbindelse med et forlik som ble inngått mellom biskop, prest og KFO høsten 1996. Denne gang har Rana Blads dekning av (saken) ført til at vi, sju stykker som i vinter skrev et brev til biskopen om arbeidsforholdene i Hemnes kirke, har blitt hengt ut. »
Klagerne føler seg «grovt krenket», og mener avisen har brutt med Vær Varsom-plakaten på flere punkter: 3.9, 4.1, 4.2 og 4.3.
Slik klagerne ser det, har avisen «tillagt oss meninger som vi ikke har; brukt uttalelser som tre av oss – alle navngitt – kom med i ?intervjus? form på en tendensiøs og uheldig måte og på et helt annet vis enn det vi – ?intervjuobjektene? – hadde grunn til å tro; spilt på folks følelser og mangel på kunnskap om saken; på det viset har påvirket deres dømmekraft.»
Dessuten er klagerne av den oppfatning at » avisen ikke har lagt vekt på å presentere saken på en saklig måte eller med omtanke. Saken har blitt dekt på en svært ensidig måte og med det formål å vekke folks sympati for presten, henge oss ut som kristne ?mørkemenn?, med urene og heller tvilsomme motiver «. Klagerne anser også at det i artiklene «ikke framkommer hva som er faktiske opplysninger og hva som er synsing fra presten, avisen eller andre sin side. Avisens dekning av konflikten har bidratt til å skjule eller tildekke dens egentlige innhold .»
Klagerne tar detaljert for seg det de mener er krenkende formuleringer og usanne påstander i de innklagede redaksjonelle artiklene, samt i leserbrevene. Bl.a. påpeker klagerne at det allerede i første omtale av saken (5. mai) fastslås at presten «har lenge vært motarbeidet av deler av det kirkelige miljøet i Hemnes». I artikkelen 6. mai «gjengis utplukkede deler av vårt brev, et brev som… ikke var ment for offentligheten og derfor ikke tok opp saken i sin fulle bredde».
For øvrig påpekes det at også andre har oppfattet Rana Blads dekning av saken som «trakassering» av klagerne, og det vises til biskopens og kirkevergens utsagn i reportasjen 22. mai.
Og de tilføyer bl.a.:
«Rana Blad er den eneste lokalavisen i distriktet vårt. Den er følgelig en viktig menings- og opinionsdanner. Kommunen er i tillegg liten og forholdene gjennomsiktige. Den måten Rana Blad har skrevet om saken og pisket opp stemningen i bygda på, har derfor ført til at vi idag kvier oss for å gå utendørs, til og med for å gå på jobb, handle og besøke gamle – i noen tilfeller tidligere – venner. Vi føler oss faktisk trakassert og mobbet.»
TILSVARSRUNDEN:
Rana Blad s redaktør legger, i likhet med klagerne, vekt på at prestestriden i Hemnes ikke er av ny dato. «Det har vært mye rykter og folkesnakk, og temperaturen har til tider vært høy». «Rana Blad har prøvd å omtale konflikten med forsiktighet, for ikke å gjøre en bileggelse av striden vanskeligere enn nødvendig. Men det endte altså med at sognepresten ble nødt til å si opp jobben».
Den siste utviklingen i saken mener avisen å ha dekket på en «profesjonell og ordentlig» måte. » At biskopen ber sognepresten Hemnes om å si opp sin stilling er udiskutabelt en sak av offentlig interesse, spesielt sett i lys av sakens forhistorie. Det samme er hva som ligger bak oppsigelsen og hvilke reaksjoner den avstedkommer i lokalsamfunnet «.
Og videre i tilsvaret:
«Det vi har gjort, er å følge utviklingen, registrere det som har skjedd og innhente kommentarer der det har vært mulig. Dessverre har de personene i det kirkelige miljøet som har ønsket å få sognepresten fjernet, ikke villet stå fram med sine synspunkter og kommentarer, under henvisning til at de er pålagt taushetsplikt av biskopen . Biskopen har heller ikke ønsket å utdype saken mer enn han har gjort i vår avis. Vi mener imidlertid uansett at vi har godt kjennskap til saken.»
Rana Blad anfører at avisen har «avstått fra å bringe videre rykter og sladder, som vi har hørt rikelig av». «På leserbrevplass har vi beflittet oss på å ta inn, med et par unntak, bare innlegg undertegnet med fullt navn. Vi har ellers ikke nektet noen spalteplass. Engasjementet rundt saken har, som PFU-medlemmene vil se, vært meget stor».
Og redaktøren fortsetter:
«At vi på lederplass har meninger om saken, er naturlig, i og med at dette er en viktig sak for de bygdesamfunnene som er berørt, samtidig som det er en sak som handler om kirkens håndtering av personalkonflikter og hvordan kirken takler vanskelige saker.»
For øvrig viser redaktøren til en tidligere, og senere trukket, klage til PFU for de samme forhold (sak 102/99). Her hevdet klageren at han hadde » fått opplyst at det kan være bekjentskap/vennskap mellom sognepresten og redaktøren i Rana Blad. I så fall bør det undersøkes hvilke utslag dette kan ha hatt for presentasjonen av saken .»
På bakgrunn av dette vil redaktøren gjerne opplyse at denne klageren var feilaktig informert. «Jeg har kun hatt kontakt med sognepresten noen få ganger i jobbsammenheng, og da først og fremst mens hun var res.kap. i Gruben menighet i Rana. Hvis man kan kalle det bekjentskap, har det i alle fall ikke preget Rana Blads behandling av denne saken».
Som vedlegg til tilsvaret følger kopier av ytterligere avisartikler om prestesaken, fram til 26. juni.
Klagerne er uenig i at avisen skulle ha gjort en profesjonell og ordentlig jobb, og dermed ikke skulle ha brutt god presseskikk. «R.B. har overhodet ikke skjønt vårt poeng. Vi har ikke , og det vil vi understreke, bedt biskopen om å avsette sognepresten, slik R.B. hevder i artikkelen 6. mai. Vi er blitt tillagt ansvar for at Brit Karin har sagt opp sin stilling. Vi mener at her har ikke vi noe ansvar.»
Igjen viser klagerne til at avisen tidlig tok parti for sognepresten (lederen 5. mai), og påpeker dessuten at navngivelsen av de syv «ble grobunn for hets mot enkeltpersoner, og anklager, noe som er helt meningsløst og ubegrunnet».
Rana Blad skriver i sine siste kommentarer:
«Det er ikke vanskelig å forstå at det har vært en tøff tid for de syv kvinnene som sendte brevet til biskopen, og som er sentrale i menighetslivet i deler av kommunen. Tiden har også vært tøff for mange andre som har vært involvert i konflikten, ikke minst for sognepresten som måtte si opp sin stilling. At Rana Blad har skrevet såpass mye om denne saken, og at sognepresten har fått en så enorm og spontan støtte blant folk i kommunen, har nok vært en påkjenning for kvinnene. Men saken er viktig og oppsiktsvekkende, og det har vært vårt utgangspunkt i vår håndtering av den.»
Og redaktørn skriver til slutt:
«Når klager skriver at Rana Blad ikke aner hva saken går ut på, er det feil. Vi vet at dette handler om personkjemi, om episoder som blir mistolket og feiltolket og blåst ut av proporsjoner. Dette bygger seg opp over tid og ender altså med at sognepresten må slutte. Med vår dekning av saken har vi bidratt til å få luftet ut. At de som følte forholdet til sognepresten som problematisk har valgt å holde seg i bakgrunnen, synes jeg er beklagelig, men det er deres valg .»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en rekke nyhetsreportasjer, lederartikler og leserbrev i Rana Blad, i kjølvannet av at sognepresten i Hemnes sa opp sin stilling. Klagerne er syv av menighetens kvinner, som avisen navnga etter at de hadde sendt et brev til biskopen om samarbeidsproblemer med sognepresten. Slik klagerne ser det, har Rana Blad ensidig tatt parti for presten og hengt dem ut som kristne «mørkemenn» med urene og tvilsomme motiver. Klagerne opplyser at de har vært forhindre fra å uttale seg på grunn av taushets-løfte, noe som ikke kan rettferdiggjøre at avisen i liten grad har søkt å beskrive sakens realiteter.
Rana Blad finner det udiskutabelt at prestestriden hadde stor offentlig interesse, og mener å ha dekket saken på en profesjonell og ordentlig måte. For avisen var det viktig å få bakgrunnen for prestens oppsigelse belyst, og viderebringe de mange og sterke sympatierklæringer til presten. Rana Blad kan bare beklage at personene i det kirkelige miljøet som ønsket å få sognepresten fjernet, ikke har villet stå fram med sine synspunkter.
Pressens Faglige Utvalg mener Rana Blad var i sin fulle rett til å sette søkelys på bakgrunnen for sogneprestens oppsigelse. Avisen har også en selvsagt rett til å ta standpunkt i striden, med tilkjennegivelse av sine oppfatninger på lederplass.
Selv om PFU kan forstå den belastning det har vært for klagerne å oppleve avisens omfattende dekning av bygdefolks reaksjoner til støtte for presten, anser utvalget at redaksjonen ikke kunne ha unnlatt å formidle disse synspunktene. Sett i lys av det oppsiktsvekkende ved sogneprestens oppsigelse, mener utvalget at offentligheten hadde et berettiget krav på å bli informert om hva og hvem som kunne ha påskyndet hennes avgjørelse.
For øvrig kan ikke utvalget se at avisen kan klandres for ikke å ha fått fram klagerenes oppfatning av sakens realiteter, så lenge de selv anså seg bundet av et taushetsløfte.
Rana Blad har ikke brutt god presseskikk.
Fredrikstad, 21. september 1999
Sven Egil Omdal,
Catharina Jacobsen, Astrid Kolbjørnsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Helen Bjørnøy, Grete Faremo