NN mot Verdens Gang

PFU-sak 105 (a,b,c)/99


SAMMENDRAG:
Verdens Gang hadde onsdag 19. mai 1999 som førstesideoppslag et helsides bilde av et smilende par hånd i hånd. Under stikktittelen » EKTEMANNEN ARRESSTERT: » var følgende titler montert inn i bildet: » HUN: KVALT til døde » og » HAN: SIKTET for drapet «. Henvisningsteksten nederst på siden lød:
» MAGEDANSERINNE-DRAPET:
Ekteskapet mellom Barbro (26) og Hassen Zedini (31) endte i tragedie: I går kveld ble ektemannen (bildet) og hans yngre bror pågrepet og drapssiktet for å ha kvalt den kjente magedanserinnen. »
Inne i avisen var paret avbildet over nærmere halvannen side, men her også med siktedes advokat med på fotoet. Under tittelen «- KVALTE KONA » het det i ingressen:
» I desember 1994 spaserte Barbro Zedini (26) lykkelig ut av Oslo tinghus sammen med sin ektemann Hassen. Han var blitt frifunnet i en narkotikaak og kunne endelig komme hjem. I går ble den 31-årige ektemannen og hans yngre bror siktet for drapet på Barbro. »
Og i bildeteksten:
» LYKKELIGE: Lykken Barbro og Hassen Zedini opplevde etter at han ble frifunnet i en narkotikasak i 1994 er snudd til tragedie. Politiet mener at Hassen og hans yngre bror drepte Barbro. Her sammen med sin advokat Oscar Ihlebæk. »
Av en kort ramme-artikkel framgikk det at ekteparet «Sto fram i VG» i desember 1994, da bildet av dem ble tatt utenfor Oslo tinghus.
I reportasjen framkommer en rekke opplysninger som, ifølge politiet, peker i retning av ektemannen og hans bror som skyldige i forsettlig drap. Avisen skildrer også forholdet mellom den drepte og den siktede, så vel før som under ekteskapet. Begge de siktedes advokater er kontaktet og uttaler seg i artikkelen.

KLAGENE:
Klage A kommer fra Oslo-politikeren Akhtar Chaudhry. Han reagerer som «vanlig leser» og skriver:
«Onsdag den 19.mai identifiserte Verdens Gang den drepte Barbro Zedinis ektemann med et helsides bilde og fullt navn på første side som mistenkt for drapet. Det er ikke vanlig i Norge at mistenkte eller tiltalte blir identifisert med bilde og navn . Jeg ønsker derfor at PFU vurderer denne saken med henblikk på å finne hvorvidt dette var et brudd på de anerkjente og velkjente selvpålagte restriksjoner pressen jobber etter i slike saker. Jeg ber PFU i tillegg å vurdere hvorvidt denne identifiseringen skyldes at den mistenkte hadde etnisk-minoritets bakgrunn .»

Klage B kommer fra Grunde Løvoll, på vegne av i alt 21 personer med tilknytning til Fysisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Etter disse klagernes oppfatning har VG brutt med flere av retningslinjene i Vær Varsom-plakaten. De skriver:
«For det første offentliggjorde VG den siktedes navn og bilde både i papir- og nettutgaven. Dette mener vi er brudd på paragraf 4.7 i Vær Varsom-plakaten som pålegger pressen å være forsiktig med å offentliggjøre navn og bilde i kriminalsaker. Identifikasjon av den siktede mener vi ikke er innenfor offentlighetens krav på informasjon i denne saken «.
For det andre mener klagerne at VG går svært langt i å forhåndsdømme den siktede i saken. «Reportasjen i VG?s nettutgave hadde overskriften ?- Kvalte kona?.» (Også innside-tittel i avisen; sekr. anm.). «Vi mener denne overskriften framstiller saken som om skyldsspørsmålet allerede var avgjort og måten drapet var utført på kjent. Dette har VG ikke belegg for å hevde. Videre prosederer VG i saken ved å legge fram vitneutsagn, motiver og indisier som peker i retning av at den siktede er skyldig. I en rettsstat er det domstolene som avgjør skyldspørsmål i straffesaker, og inntil en dom foreligger bør ingen utpekes som skyldig. Vi mener VG med dette har begått et grovt brudd på Vær Varsom-plakatens paragraf 4.5 .»

I tillegg anser klagerne at reportasjen bryter med VV-punkt 4.3, om personlige og private forhold. «Dette gjøres ved at man offentliggjør detaljer (sanne eller usanne) fra den drepte og siktedes ekteskap, og samtidig spekuleres det i motiv for drapet. Dette er personlige private forhold som ikke er i offentlighetens interesse. Både den døde og hennes mann har krav på respekt i omtalen av saken . Vi vil i den forbindelse minne om at også mistenkte og siktede i straffesaker burde ha rettigheter til beskyttelse av privatlivets fred. Vi mener at VG har forbrutt seg mot denne rettigheten.»
Som vedlegg følger kopi av e-mail sendt til VG-redaksjonen samme dag som avisoppslaget.

Klage C kommer fra Barbro Zedinis søster, på vegne av familien. Hun skriver:
«VG?s forside 19. mai klages inn da den er sterkt krenkende både overfor nylig avdøde Barbro Zedini, og overfor oss som hennes nærmeste pårørende. Bildet av en lykkelig Barbro sammen med sin mann, tatt flere år tidligere i en helt annen sammenheng blir grotesk når det brukes som illustrasjon på hennes dramatiske bortgang, og ekstra belastende blir det ettersom det ble blåst opp på VG?s forside . Jeg viser i den forbindelse til Vær varsom plakatens paragrafer 4.1, 4.10 og 4.12.»

SPØRSMÅL OM SAMTYKKE:
NP?s generalsekretær tilskrev Hassan Zedinis advokat, Oscar Ihlebæk, med forespørsel om samtykke til klagebehandling på vegne av hans klient. I brevet til advokaten heter det:
«Normalt er det opp til klagerne selv å innhente et slikt samtykke. I denne saken har sekretariatet funnet det riktig å bistå klagerne med slik innhenting. Førstesideoppslaget og innsidereportasjen reiser en rekke presseetiske problemstillinger, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, om identifikasjon, forhåndsdom og bruk av bilde i andre sammenhenger enn den opprinnelige. Sekretariatet finner det således riktig å bidra til at saken blir prøvd for PFU. Spørsmålet er derfor om du vil eller kan gi et slikt samtykke på vegne av din klient?»

Advokaten opplyser i svarbrev at «såvel Hassan Zidini selv som undertegnede samtykker i at saken bringes inn som klagesak for pressens faglige utvalg». I tillegg anfører advokaten at han selv reagerte svært sterkt på VG?s oppslag 19. mai, og at han ville ha overveiet å fremme en klage på et senere tidspunkt. Dessuten skriver han bl.a.:
«Det er denne sides oppfatning at VG-oppslaget representerer et eklatant brudd på den praksis som er innført pr. i dag i forhold til dekning av kriminalsaker, og det kan vanskelig tjene VG til ære at man på et så tidlig tidspunkt i saken går ut og foretar en forhåndsdømming av siktede.»

TILSVARSRUNDEN:
Verdens Gang sendte i første omgang brev til advokat Ihlebæk, ut fra den oppfatning at advokaten formelt burde stå som klager vis-à-vis PFU. I brevet fremmet VG derfor forespørsel om en minnelig ordning var aktuelt.

Sekretariatet klargjorde overfor VG at Hassan Zedini, via sin advokat, ikke er å oppfatte som klager i saken, idet advokaten kun er bedt om å gi samtykke på vegne av sin klient. «Vi har imidlertid forståelse for at avisen, i første omgang, ønsker kontakt med den direkte berørte part i saken».

Verdens Gang avga et omfattende tilsvar, etter at advokat Ihlebæk hadde meddelt at samtykke til klagebehandling ble opprettholdt.
VG gir innledningsvis en bakgrunnsbeskrivelse av Zedini-saken, forut for avisens oppslag 19. mai, og viser til vedlagt reportasje i Dagbladet 16. mai, om «Magedanser sporløst forsvunnet». 18. mai blir Barbro Zedinis ektemann og svoger arrestert og siktet for drapet.
Og avisen skriver: «Pågripelsen får naturlig nok stor oppmerksomhet i alle medier – og etermediene identifiserer den ene av de siktede som Barbro Zedinis ektemann allerede om kvelden 18. mai. Når VG publiseres 19. mai er situasjonen altså den at Barbro Zedini er funnet drept, og at hennes ektemann er siktet for drapet. Dette er en opplysning som er alminnelig kjent .» Avisen viser her til vedlagt kopi av NTB-melding, sendt ut sent på kvelden 18. mai.

Angående klage A heter det i tilsvaret bl.a.:
«Selv om norske medier i hovedsak er varsomme med identifikasjon i kriminalsaker, er det på ingen måte uvanlig at siktede personer blir identifisert med navn og/eller bilde. I Norge gjelder prinsippet om offentlighet i rettspleien og juridisk sett er referatprivilegiet fra siktelser slått fast i rettspraksis som inkluderer Norges Høyesterett. Verdens Gang har som publisistisk tradisjon å identifisere siktede, tiltalte eller domfelte personer i enkelte saker som må anses som spesielt alvorlige og av stor interesse for allmennheten .»
Og dessuten:
» VG?s policy er at identifiseringsspørsmål vurderes helt uavhengig av etnisk bakgrunn, slik det også fremgår av avisen. Klagerens antydning om at identifiseringen i denne sak har sammenheng med siktedes etniske minoritetsbakgrunn oppfatter vi som absurd, fullstendig urimelig og helt uten dokumentasjon.»
Videre anfører avisen at «en kriminalsak som starter med en etterlysning av en savnet person gjennom mediene vil ofte ha en lavere terskel for identifikasjon enn andre saker, bl.a. fordi selve hensikten med etterlysningen er å skape engasjement for oppklaring blant folk i sin alminnelighet. (…) Vi vil her minne om PFU?s egen prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjen, hvor det bl.a. heter:
? Strafferammen for en forbrytelse eller forseelse skal ikke alene være avgjørende for om gjerningsmannen skal identifiseres. Men strafferammen er et uttrykk for hvor alvorlig samfunnet betrakter det som har skjedd. At gjerningen vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter som taler for identifisering. »
VG påpeker at man i dette tilfellet står overfor «en høyprofilert mulig overlagt drapssak der offeret er ille tilredt og dumpet i en innsjø. Det er vanskelig å tenke seg at ikke den argumentasjon som utvalget selv har trukket opp, ikke skulle komme til anvendelse i denne sak. » For øvrig mener avisen at det ikke er noen prinsipiell forskjell på identifikasjon ved navn eller ved bilde.

Til klage B:
Angående innsidetittelen «- Kvalte kona», skriver VG: «I norske aviser har det i mange år vært sedvanlig presseskikk å referere sammendragninger av politiets påstander i siktelse, tiltale og gjerningsbeskrivelse på samme måte som i denne tittelpresentasjon. Vi kan derfor ikke se at dette nå skulle representere et brudd på god presseskikk siden det kommer så klart fram at det dreier seg om en siktelse. (…) Vi har forståelse for at PFU eventuelt vil drøfte de prinsipielle sidene av dette. Vår egen interne, faglige debatt har foreløpig konkludert med at det kan være nødvendig med en innstramming på dette område i retning av en mer presis praksis for formulering av titler av denne karakter .»
Angående klagernes påstand om «spekulasjon i motiver og indisier i retning av skyld», heter det i tilsvaret:
«Vi kan ikke på noen måte se at dette er tilfelle. Det vi rapporterer om er kun hva politiet mener ligger til grunn for den alvorlige siktelsen og hva de sier i sakens anledning. Begge de siktedes advokater er gitt anledning til å kommentere dette.»
Når det gjelder klagernes anførsel om avisens inntrengen på privatlivets område, skriver VG dessuten:
«Målt i forhold til sakens alvorlige karakter, den siktedes kulturelle bakgrunn hvor ekteskapets stilling kan være noe annerledes enn i vår kultur, og den beskjedne omtale vi har gitt opplysningene, mener vi at det må være akseptabelt å trykke opplysningene så lenge forhold mellom siktede og offeret er så nært i denne saken. Opplysningene bringes dessuten med klar referanse til at politiet tror drapsmotivet kan være knyttet til disse forholdene. »
For øvrig har VG, «med en viss undring», merket seg at Norsk Presseforbunds generalsekretær utvider klagegrunnlaget til også å omfatte spørsmålet om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, og spørsmålet om bruk av bilde i annen sammenheng enn den opprinnelige.
Her heter det videre i tilsvaret:
«Enhver billedbruk av offer eller siktet i drapssaker må nødvendigvis ta utgangspunkt i bilder som er tatt i en annen sammenheng. Siktede personer til og fra rettslokalet er det ikke lov å avbilde i Norge, og med hensyn til døde personer skulle nødvendigheten av arkivbilder være enda mer innlysende. (…) I dette tilfelle er det et ganske unikt billedmateriale som skal vurderes. Bildet, som er brukt i en drapssak, viser både drapsoffer, den drapssiktede ektemann og hans forsvarer i ett og samme bilde. Fra et journalistisk synspunkt er bildet en ganske usedvanlig dokumentasjon av de impliserte personer i en drapssak .»
Og dessuten:
«Vår konklusjon blir dermed at avisen verken har brutt paragraf 4.1 eller 4.10 i forbindelse med bruken av dette arkivbilde. Såfremt PFU skulle være enig med oss i at det er forsvarlig å identifisere siktede ved navn og bilde i denne saken, kunne avisen for så vidt ha trykket bilde av offer og siktet som to adskilte bilder – simpelthen ved å dele det aktuelle bildet. Et eksempel på hvordan dette ville tatt seg ut vedlegges. En slik løsning ville åpenbart fremstå som det rene anstaltmakeri og representere en vesentlig svekkelse av det journalistiske poeng som vi har gjort rede for ovenfor .»

Angående klage C skriver VGs redaktør:
«Klagen fra xx, som er avdødes søster, bringer en ny dimensjon inn i denne klagesaken, som hittil har handlet om siktedes interesser. (…) Innledningsvis vil jeg informere om at vi har hatt et langt og opplysende møte med Vibecke Kubberud på et tidlig stadium av denne saken. Etter hennes grundig overveide klage ser vi derfor ingen grunn til å ta fornyet kontakt med sikte på noen minnelig løsning av klagesaken. Generelt vil vi likevel uttrykke dyp respekt for de synspunkter som xx har kommet med om pressedekningen og forholdet til offerets pårørende. »
Og videre:
«Vi ønsker ikke å prosedere unødig vårt syn i en sak hvor pårørende er rammet av tragedien og medieomtalen av denne. Det er likevel ikke uvanlig at det oppstår interessemotsetninger mellom pårørende og medier i forbindelse med store nyhetssaker. Det handler ofte om sterke menneskelige påkjenninger i en dypt tragisk situasjon hvor all oppmerksomheten utenfra kan oppleves som en belastning. I en slik situasjon er det viktig at medier viser respekt for de pårørendes situasjon, men man kan samtidig ikke legge deres synspunkter fullstendig til grunn for redigeringen av redaksjonelt innhold .»
VG-redaktøren synes det er trist å konstatere at avisen ikke deler de pårørendes oppfatning av den innklagede førstesiden, «selv om vi må respektere deres klare rett til å reservere seg mot at det trykkes et bilde av ekteparet Zedini tatt under tilsynelatende lykkelige omstendigheter. Men etter vårt syn kan ikke drapssaker privatiseres i en grad som fører til at mediene må unnlate å trykke bilde av et offer som er offentlig etterlyst. I dette tilfelle lå bildet allerede i mediets eget arkiv .»

Videre anfører avisen at «nesten alle bilder av drapsoffer eller gjerningsperson, som offentliggjøres i Norge, er arkivbilder tatt i en annen sammenheng. At bilder er tatt under andre omstendigheter gjør ikke billedbruken usaklig eller uetisk når hensikten er å trykke som journalistisk dokumentasjon. I dette tilfelle et billedbruken meget journalistisk, tatt i betraktning det forhold som skal dokumenteres .»
VG poengterer til slutt at førstesiden har «et hundre prosent saklig og korrekt innhold».

Klager A mener VG?s tilsvar «gir et mye klarere bilde av den makt og de ressurser pressen besitter». «VG svarer med et brev på hele 6 ½ sider noe som billedgjør hva enkeltmennesker har å sloss mot. Ikke rart at pressen med jevne mellomrom overkjører enkeltmennesker her til lands. Når det gjelder innholdet i brevet er jeg tvert uenig med VG. Jeg ser ingen saklige argumenter for at den tiltaltes identitet med bilde og navn ble avslørt i VG .»
Videre skriver klageren: «Når det gjelder min oppfordring til PFU om å vurdere hvorvidt denne identifikasjonen kan ha sammenheng med at den tiltalte har en etnisk bakgrunn, oppfatter jeg VG?s kommentarer som forkastelige. Jeg er klar over at VG har et språk som ikke akkurat kan betegnes som mest anstendig i presseverden. Men at det å be PFU om å se på disse forholdene kan karakteriseres som absurde er ikke til å tro.»

Klager B kommenterer avisens anførsel om at siktede allerede var identifisert, «men ? offerets ektemann ? er en mye svakere identifikasjon enn å trykke navn og bilde på førstesiden. Etter vår oppfatning er det en prinsipiell forskjell på identifikasjonen gitt av politiet og den VG trykker på sin førsteside 19. mai. Dessuten var denne identifiseringen fullstendig unødvendig siden mannen allerede var arrestert og siktet i saken .» «Vi er heller ikke enig i at den sterke identifiseringen av den siktede var nødvendig for den videre etterforskningen i saken.»
Klagerne påpeker dessuten at den store oppmerksomheten var skapt av mediene selv i forkant, «og Barbro var ikke en kjent person før hennes død.»
Klager B har for øvrig merket seg klage A, som tar opp siktedes etniske tilhørighet, og mener «pressen har et ansvar for ikke å bygge opp under fordommer». Klagerne er uenig med VG i at siktedes etniske bakgrunn var uten relevans.
Og klagerne tilføyer:
«Vi observerer med interesse at VG i sitt tilsvar fortsetter å prosedere i saken uten å komme med gode grunner for at de publiserte detaljene skulle være i offentlighetens interesse.» «Vi stiller oss… uforstående til at alt som vedkommer den aktuelle straffesaken også er i offentlighetens interesse.»

Klager C skriver i sitt tilsvar:
VG?s tilsvar kan gi inntrykk av at jeg har tatt til orde for å ?privatisere? drapssaker ved å ville forby mediene å publisere bilder av drapsofre i sin alminnelighet. Slik er det ikke – det kan for eksempel godt tenkes tilfeller der bilder som identifiserer drapsofre kan være til nytte for politiets etterforskning. Det er heller ikke slik at jeg tar avstand fra enhver bruk av arkivbilder i en slik sammenheng. Min klage dreier seg om denne konkrete publiseringen.»
Klageren konstaterer at VG-redaktøren uttrykker dyp omtanke og respekt for de pårørendes reaksjon, og at beslutningen om å bruke det påklagede bildet angivelig er tatt etter moden oveveielse. «Det må i så fall innebære at redaksjonen har hatt særlig tungtveiende grunner for å publisere. Den utslagsgivende grunnen var ifølge redaktøren behovet for ? journalistisk dokumentasjon? . (…) Det framgår imidlertid ikke hva ? journalistisk dokumentasjon ? er ment å innebære. (…) Et bilde av drapsofferet og den siktede hånd i hånd i en lykkelig situasjon noen år tidligere gir ikke noe ytterligere bidrag til et slikt allment dokumentasjonsformål. »
Derimot mener klageren at «bildet har den tilleggsdimensjonen at det kan gi leserne en sterk følelsesmessig opplevelse.» «Det gir førstesiden til et dramatisk blikkfang som er egnet til å selge avisen…». » Men samtidig blir førstesiden til en fråtsing i andres ulykke, og illustrerer således behovet for Vær varsom-plakatens råd om bruk av bilder i en annen sammenheng enn den opprinnelige. »
Klageren konkluderer med at VG burde ha avstått fra å bruke bildet, hvis hensynet til de pårørende hadde ligget redaksjonen så tungt på hjertet som redaktøren gir inntrykk av. «Det ser ut til at redaktøren mener de pårørende var for sterkt følelsesmessig berørt til å kunne se saken på en nøktern måte, og det kan virke som om redaksjonens uttalte sympati og diskresjon derfor hadde en situasjonsbetinget, taktisk karakter.»

Verdens Gang har tre-delt også sine siste kommentarer.
Til klager A:
«Det siste tilsvaret fra Akhtar Chaudhry inneholder et uforståelig angrep på VG for at avisen i sitt svar går grundig til verks, tar klagen alvorlig og svarer utfyllende på anklagene som er reist. Vi må bestemt ta avstand fra at dette skulle representere noen ?overkjøring? av klageren. Vi er forundret over at klageren ? ikke ser noen ? argumenter for at den siktedes identitet kunne bli avslørt i avisen. VG?s vurdering om å trykke navn og bilde bygger på en avveining av argumenter som både taler for og imot slik identifikasjon .»
Og dessuten: «Når klageren i tillegg karakteriserer vår avvisning av påstanden om at identifikasjonen har sammenheng med etnisk bakgrunn som ? forkastelig ?, så kommer vi i tvil om klagens seriøsitet. Klagerens påstand om at ? VG har et språk som ikke akkurat kan betegnes som mest anstendig i presseverdenen ? kan snarere tyde på at klagen er motivert av mer generelle fordommer mot avisen.»

Til klager B:
VG anser at klagernes tilsvar inneholder noen interessante avveininger av hvorvidt identifikasjonen av siktede var » fullstendig unødvendig «. «Vårt utgangspunkt for vurderingen er prinsippet om offentlighet i rettspleien, handlingens alvor og karakter, samt den brede og allmenne oppmerksomhet som saken hadde vakt.» «Identifisering med navn og bilde fører ofte til at det dukker opp nye opplysninger og vitneobservasjoner, som både kan være til siktedes fordel eller ulempe i slike saker. I alle tilfelle kan de være oppklarende.»
Videre er avisen enig i at offeret ikke er noen offentlig person. «Hun er imidlertid kjent gjennom etterlysningen, og i magedansmiljøet var hun en kjent artist og utøver». «Vi vil si at det er i allmennhetens sterke interesse å få vite hvem som er offer for de groveste straffbare handlinger.» «Avisen forutsetter på ingen måte at den siktede er skyldig i drap. I alle sammenhenger går det klart fram at ektemannen kun er siktet for drapet og dessuten at han nekter enhver befatning med det.»

Til klager C:
VG anfører at «bildet er en dokumentasjon av to personer – drapsofferet og den siktede – som det er tatt beslutning om å identifisere.» » Bildet er videre en dokumentasjon av det nære forhold som tidligere var mellom personene, og som nå er opphørt på den mest grusomme måte . Dokumentasjonen er sterk fordi den både er interessevekkende (ledsaget av titler) og fordi den er tankevekkende. Dessuten vil vi fastholde at bildet av de to representerer en alminnelig verdi med tanke på vitner i den fortsatte etterforskning.»
Og avisen fortsetter:
«Det er riktig, som klageren påpeker, at billedbruken kan gi leseren en sterk følelsesmessig opplevelse. Det er imidlertid vanskelig vanskelig å se hva som er galt i å gi leserne god motivasjon for å sette seg inn i problemstillingene som en slik tragisk slutt på ekteskapet representerer. Det er også riktig, som klageren påpeker, at billedbruken gjør førstesiden til et dramatisk blikkfang som er egnet til å selge avisen. Alle førstesider i løssalgsaviser tar sikte på å vekke folks interesse, men det er nok drapssaken i seg selv som er mest oppsiktsvekkende . Vi oppfatter derfor påstanden om ? fråtsing i andres ulykke ? mer som en generell sjablon rettet mot de kommersielle massemedier.»
Til slutt vil VG «bestemt ta avstand fra den sterke påstanden om at den sympati som er uttalt fra redaksjonens side overfor de pårørende, hadde en situasjonsbetinget, taktisk karakter.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagene på Verdens Gangs førsteside 19. mai 1999, der avisen brakte et helsides arkivbilde av den drepte Barbro Zedini og hennes siktede ektemann – smilende og hånd i hånd – kommer fra tre ulike hold. To av klagene gjelder i hovedsak identifiseringen av den siktede med navn og bilde, og klagerne mener avisen forhåndsdømmer ham. I en av klagene inngår også tittelbruken inne i avisen («- Kvalte kona») og det man mener var en utilbørlig detaljert beskrivelse av de involvertes privatliv. En klager ønsker også VGs vurdering av den siktedes etniske bakgrunn belyst. Den siktede har gitt samtykke til klagebehandling via sin advokat.
Den tredje klagen på bildebruken skjer på vegne av den dreptes nærmeste pårørende. Klageren finner det grotesk og ekstra belastende for familien når avisen slår opp bildet av en lykkelig Barbro sammen med sin mann, tatt flere år tidligere i en helt annen sammenheng.
Verdens Gang forsvarer bildebruken og identifikasjonen av ektemannen, og viser til avisens tradisjon når det gjelder identifisering av siktede, tiltalte eller domfelte i spesielt alvorlige saker av stor allmenn interesse. For øvrig påpeker VG at opplysningen om at ektemannen var siktet, var kjent via andre medier allerede kvelden før. Avisen understreker sterkt at identifiseringsspørsmålet ble vurdert helt uavhengig av siktedes etniske bakgrunn. Opplysningene inne i avisen har, slik VG ser det, klare referanser til hva politiet tror kan være drapsmotivet.
Når det gjelder klagen på vegne av den drepte, uttrykker VG dyp respekt for de pårørendes reaksjon, men mener en drapssak ikke kan privatiseres i den grad at bilde av et offer ikke skal kunne trykkes. Fra et journalistisk synspunkt mener avisen at det påklagede bildet representerer en usedvanlig dokumentasjon i en drapssak.

Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, om å være varsom med identifisering i kriminal- og rettsreportasje, særlig ved omtale av saker under etterforskning. I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at den drepte, gjennom opprinnelige etterlysninger og senere omtale av funn, forlengst var identifisert da VG kom med sitt oppslag. Slik utvalget ser det, innebar dette en indirekte identifisering også av siktede. Selv om utvalget ser en vesensforskjell mellom å omtale ham som ektemannen og å identifisere ham med navn og bilde, finner ikke utvalget identifiseringen som sådan kritikkverdig, bl.a. fordi det på førstesiden klart framgikk at det dreide seg om en siktelse.

Derimot finner utvalget tittelbruken inne i avisen uheldig, siden den vanlige leser lett kunne oppfatte tittelen som konstaterende og dermed ha karakter av forhåndsdom. Utvalget registrerer at avisen har tatt selvkritikk på dette punkt.
Etter utvalgets mening måtte det for redaksjonen være åpenbart at det påklagede førsteside-oppslaget ville bli opplevd som sterkt belastende av offerets pårørende. Utvalget har tidligere uttalt at det må vises spesiell varsomhet i bruk av arkivbilder når det gjelder personlige forhold. Slik utvalget ser det, må varsomhetskravet i særlig grad gjelde når man står overfor dypt tragiske og opprivende hendelser som i det aktuelle tilfellet.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, punkt 4.6, om å ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende, punkt 4.10, om bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige, og punkt 4.12, om at samme aktsomhetskrav gjelder for bilder som for skriftlig og muntlig fremstilling.

Verdens Gang har brutt god presseskikk.

Fredrikstad, 21. september 1999
Sven Egil Omdal,
Astrid Kolbjørnsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Helen Bjørnøy, Grete Faremo