Adv. Ole Christian Høie, p.v.a. klient mot Dagbladet

SAMMENDRAG:
Dagbladet hadde den 31. januar 1999 som hovedoppslag på førstesiden : «Sjarmerte sparepenger fra enslige kvinner. Jages av torpedoer og rike investorer». Den omtalte mannen er avbildet, og i henvisningsteksten står det:
«Forretningsmannen Svend Rommerud (bildet) lokket sine investorer med kjempe-fortjeneste. Dagbladet har snakket med flere som trodde ham. De har aldri sett pengene sine igjen.»
Reportasjen er presentert over en dobbeltside inne i avisen, og tittelen er: «Ville du stolt på denne mannen?». På den ene siden er Rommerud avbildet . I ingressen står det:
«Svend Rommrud har lovet investorer avkastning på opptil 50 prosent på én måned. Dagbladet har snakket med flere som trodde ham. De har aldri sett pengene igjen.»
I brødteksten går det fram at Rommerud jages «av en kreditormasse som spenner fra velkjente navn i Oslos torpedomiljø, via styrtrike investorer til enslige kvinner i hans lokalmiljø på Nesodden». Dagbladet kjenner seks personer som har ulike krav mot Rommerud. Oppskriften for å skaffe seg pengene skal, ifølge reportasjen, være hans «image som en dreven forretningsmann». På den måten har folk i nærmiljøet satset penger på hans kunnskap og kontakter.
To kvinner forteller at de har gitt Rommerud henholdsvis 500.000 og 300.000 kroner for investering, med løfter om store gevinster «for 15 måneder siden». Den ene kvinnen har skrevet en kontrakt «der Rommerud forpliktet seg til å betale 475 000 kroner tilbake to måneder senere».(..) «Når jeg spurte ham hvor pengene ble av, så kunne han svare «Tror du jeg er en bedrager? En mann med mitt livssyn?», sier kvinnen».
I reportasjen fortelles det om et selskap som kjøpte en leilighet i Oslo vest for to millioner. Selskapets eneeier, styreformann og daglig leder er Rommeruds tidligere kone. Leiligheten ble påheftet en pantobligasjon på tre millioner kroner, og «med panten som sikkerhet fikk han to millioner kroner. En måned senere skulle han betale tre millioner tilbake. Gjelden er stadig ikke innfridd». Rommeruds datter kjøpte leiligheten for 2,1 millioner kroner på tvangsauksjon. Det framkommer også at en tidligere proffbokser har et krav på 400.000 kroner.
En egen sidesak har tittelen «Lover å betale». I ingressen står det:
«- Jeg har hele tida sagt at de skal få penger. Og det skal de, sier Svend Rommerud. Men han hevder hardnakket at de to kvinner uten formue eller betydelig inntekt satset til sammen 800.000 kroner hos ham uten å spørre hva han skulle investere pengene i.»
Det framgår at pengene var brukt som løpende utgifter til et miljøpreparat, men at prosjektet mangler investorer. Til Dagbladet sier Rommerud at «Det var et ganske fantastisk tilbud de fikk. Men de spurte ikke hva det handlet om». Kvinnene hevder at det aldri var snakk om miljøpreparater, men om «penge- og valutatransaksjoner». Det framgår at Rommeruds advokat har trakk sine kommentarer etter intervjuet med Dagbladet.
I en rammesak, med tittelen «Tappet for millioner», omtales en «dundrende» konkurs med Norsk Fjærfabrikk.
Mandag 21. februar 1999 står det over halvannen side inne i avisen en reportasje med følgende tittel: » Jages av eks-partner» . I ingressen heter det:
«London: Svend Rommerud samarbeidet sist høst med en forretningsmann for å reise 150 millioner kroner til utvikling av miljøprodukter. Nå er også eks-partneren på jakt etter penger fra Rommerud».
I brødteksten går det fram at Mark Anthony Johnson, en tidligere forretningspartner av Rommerud, hadde ringt Dagbladet for å få opplysninger om hvor han kunne nå Rommerud «som angivelig skulle skylde ham penger for advokatutgifter».
Johnson skal ha gitt Rommerud «de beste skussmål» mens samarbeidet pågikk, og Johnsons advokat skal ha sendt et brev til en av kvinnene Rommerud skyldte penger, der det bekreftes at en sjekk på 300.000 kroner vil bli utstedt i hennes navn.
«Advokaten som hadde underskrevet brevet, finnes ikke i noe britisk register, og han titulerte seg som «Attorney In Fact», et begrep som ikke har noen mening. På adressen som er oppgitt øverst på brevarket, bor bare et eldre ektepar.
Onsdag 24. februar 1999 presenteres en reportasje over en helside inne i avisen, med tittelen «Ikke verd en øre. Satset på Rommerud – føler seg som idiot». I ingressen står det:
«Forretningsmannen Svend Rommerud gjorde sitt aller største kupp da han fikk en investor-gruppe til å satse 4,5 millioner kroner i en verdipapirhandel. Ingen har fått en krone tilbake. – Jeg skjønner at jeg har vært en idiot, sier en av investorene».
Det framgår av teksten at en «ti personer stor investorgruppe» satset 4,5 millioner kroner i 1990. En av investorene, som har satset 650.000 kroner, mottok «en ferdigutfylt bankgiro pålydende fem millioner kroner. Papiret var verdiløst, og ingen av kreditorene har «fått så mye som en krone».

KLAGEN:
Klageren, en advokat på vegne av Svend Rommerud, bekrefter at hans klienten skylder to kvinner 800.000 kroner, og at «han også skylder andre personer penger har han heller ikke bestridt». Klageren vil ikke «vie enkelthetene» i reportasjen så stor oppmerksomhet, «idet selve presentasjonsformen i seg selv representerer grove presseetiske overtramp.
Klageren viser til Dagbladets oppslag 31.01.99, og mener at det å skylde to kvinner 800.000 kroner ikke kan «berettige avisen til et slikt forsideoppslag med navn og bilde». Klageren reagerer på at «Rommerud presenteres som en «fallert forretningsmann» som «jages av torpedoer og rike investorer». Innholdet i artikkelen underbygger imidlertid ikke disse overskriftene».
Klageren viser til at «den «eneste rike investor» som det refereres til i artikkelen, ønsker, ifølge artikkelen, selv ikke å snakke med Dagbladet». Videre påpekes det at «velkjente navn i Oslos torpedomiljø» er fraværende i reportasjen.
Når det gjelder konkursen til «Norsk Fjærfabrikk», hevder klageren at det er galt at Svend Rommerud gikk konkurs, mens det er korrekt at Rommrud fikk 2 års konkurskarantene.
Vedrørende overskriften «Jages av eks-partner» , reagerer klageren på manglende sammenheng mellom tittel og innhold. Det påpekes også at Rommeruds ekskone og barn har «blitt påført skade ved avisens sensasjonsmakeri».

TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet påpeker at klagen er uklar, men tolker saken til å dreie seg om to spørsmål.
«1) Påstand om at omtalen av Rommerud er tendensiøs og skadelig. 2) Påstand om at Dagbladet burde avstått fra å identifisere Rommerud ved bruk av navn og bilde».
Dagbladet mener omtalen av Rommerud var «berettiget, vederheftig og innenfor de presseetiske retningslinjer». Redaksjonen påpeker at det foreligger et betydelig arbeid i forkant av reportasjen, og at Rommerud har «etterlatt seg ofre som har lidt betydelige økonomiske tap. Rommeruds handlingsmønster må karakteriseres som useriøst, spekulativt og samfunnsskadelig. Vi viser i den forbindelse til Vær Varsom-plakatens paragraf 1.4 (om å avdekke kritikkverdige forhold)».
Når det gjelder identifiseringen, mener Dagbladet at saken hadde en slik karakter at identifiseringen «tilfredsstiller berettigede informasjonskrav». «Allmennheten har behov for å kjenne identiteten til personer som gjennom sine disposisjoner har påført andre store økonomiske tap, og hvor det er mulig eller sannsynlig at det kan skje igjen».
Dagbladet anfører at redaksjonen «nedla et betydelig arbeid med å få kontakt med Svend Rommerud for å innhente hans kommentarer og synspunkter». Det vises til at Rommerud og hans advokat har fått «full innsikt i det som var planlagt å komme på trykk», og at advokaten trakk sine uttalelser etter intervjuet.
Når det gjelder omtalen av «Norsk Fjærfabrikk» , mener Dagbladet at forholdet viser Rommeruds mønster som forretningsmann. «Dette mønstret kjennetegnes bl.a. av enorme låneopptak, sjansebetont spekulasjon og det skifteretten kaller gambling med andres penger og arbeidsplasser». Når det gjelder omtalen av familien, mener Dagbladet at både mor og datter er knyttet opp til Svend Rommeruds prosjekt «gjennom tinglyste og offentlige dokumenter».
Dagbladet begrunner Rommerud-saken med «de formål som omtales i Vær Varsom-plakatens pkt. 1.4 og 1.5. Det handler altså om retten til å avdekke kritikkverdige forhold, og å beskytte enkeltmennesker fra overgrep eller forsømmelser fra bl.a. «private foretak eller andre»».
Klageren mener Dagbladets reportasjer bryter flere punkter i Vær Varsom-plakaten, og det vises til punkt 4.1, om saklighet og omtanke, punkt 4.3, om respekt for menneskers privatliv, punkt 4.4, om overskrifter og innhold, og punkt 4.5, om forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje.
Klageren mener at kvinnene som er omtalt, ikke framstår som hjelpeløse og vergeløse personer, og viser til at en har anmeldt Rommerud, en har gått til søksmål, samt at de har kontaktet Dagbladet. Klageren viser til at Dagbladets omtale «nådeløst benyttes også i forbindelse med søksmål for domstolene, som om Dagbladets omtale skulle representere egne bevis i forbindelse med tiltak mot Rommerud i rettsapparatet».
Klageren anfører at Dagbladets første artikkel var «brutal og fordømmende», og at en imøtegåelse «i realiteten ble nyttesløs». Den andre artikkelen ble «overhodet ikke forelagt Rommerud på forhånd». Den tredje artikkelen ble forelagt, men ikke kommentert da «det uansett dreier seg om forhold som nu ligger 9 år tilbake i tid». Videre påpeker klageren at «det er viktig å være oppmerksom på at Svend Rommerud ikke er «dømt» for noe forhold vedrørende fjærfabrikken, slik Dagbladet har gitt utrykk for ved å beskrive kjennelsen som en dom».
Det vises til at det ikke stilles samme krav til bevis og bevisførsel i en konkurskarantene som i en straffesak. Klageren påpeker også at bruken av bilde må være et etisk brudd, da slik bruk var blitt nektet.

Dagbladet kommenterer i sitt siste tilsvar at Rommruds forretningsvirksomhet viser et mønster som berettiger en omtale i media. Det vises til et bredt kildegrunnlag, og at Rommerud har benyttet muligheten til samtidig imøtegåelse.
Dagbladet kan ikke se at klagers påstander om tendensiøst innhold blir dokumentert, men innrømmer at Svend Rommerud ikke gikk personlig konkurs «da Norsk Fjærfabrikk gikk overende». Det var aksjeselskapet hvor Rommerud var hovedeier, som ble slått konkurs. Det sentrale er, etter Dagbladets mening, «ikke den juridiske presisjon, men forholdene rundt konkursene».
Dagbladet mener at Rommeruds økonomiske disposisjoner og konsekvensene av disse, har samfunnsmessige interesser som berettiger offentlig omtale og identifisering.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder flere artikler i Dagbladet om en forretningsmanns befatning med investorer, og resultatene av hans virksomhet. Klageren, en advokat på vegne av forretningsmannen, reagerer på bruk av navn og bilde i artiklene, og mener at selve presentasjonsformen i seg selv representerer grove presseetiske overtramp. Klageren anfører at det ikke er dekning for tittelbruken i stoffet, og at denne er overdimensjonert. Det påpekes at klageren aldri har bestridt at han skylder andre personer penger, og at Dagbladet tar feil når det hevdes at klageren personlig gikk konkurs ved et tilfelle.
Dagbladet anfører at klagerens økonomiske disposisjoner, og konsekvensene av disse, har samfunnsmessige interesser som berettiger offentlig omtale og identifisering. Det vises til et bredt kildegrunnlag, og at klageren har benyttet seg av tilbudet om samtidig imøtegåelse. Dagbladet påpeker også at det er pressens rett å avdekke kritikkverdige forhold, og å beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser fra bl.a. «private foretak eller andre». Avisen innrømmer at det ikke var klageren, men aksjeselskapet hvor forretningsmannen var hovedeier, som ble slått konkurs, men legger til at klageren fikk konkurskarantene etter hendelsen.

Pressens Faglige Utvalg mener Dagbladet var i sin fulle rett til å sette søkelyset på klagerens virksomhet.
Når det gjelder identifiseringen, mener utvalget at klageren som driver forretninger med andre folks investeringsvilje og sparepenger i et tilsynelatende usikkert marked, må akseptere et kritisk søkelys på sine disposisjoner og resultatene av disse. Utvalget konstaterer at hans mindre heldige hånd med de omtalte investorenes penger, så langt har ført til tap for disse, og mener det må være forhold av offentlig interesse. Utvalget bemerker også at klageren fikk deler av reportasje-serien til gjennomlesning, og at så vel klageren som hans advokat fikk anledning til å kommentere påstandene i disse.
Utvalget mener imidlertid at tittelen i den tredje artikkelen, «Jages av eks-partner», går langt i forhold til det som framkommer i teksten, og viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, der det heter: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet».

På dette punkt har Dagbladet opptrådt kritikkverdig.

Fredrikstad, 21. september 1999
Sven Egil Omdal,
Catharina Jacobsen, Astrid Kolbjørnsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Helen Bjørnøy, Grete Faremo