Advokat Ole Søby (p.v.a. klient) mot Aftenposten
Aftenposten (morgen) brakte torsdag 28. januar 1999 en to-spaltet artikkel med tittelen » 15-åring siktet for drapsforsøk «. Første avsnitt lød:
«Politiet i Tønsberg har siktet en 15 år gammel gutt fra Tønsberg for drapsforsøk på drosjesjåfør Bjørn Ove Fugle fra Vear i Stokke tirsdag kveld.»
Drosjesjåførens navn er gjentatt en gang senere i artikkelen.
I aftenutgaven samme dag hadde avisen en én-spaltet artikkel med tittelen «15-åring tilstår drapsforsøk «. I første avsnitt i brødteksten heter det:
» Den drepte sjåføren Bjørn Ove Fugles kolleger har varslet at de vil stille mannsterke opp utenfor Tinghuset i Tønsberg for å la gjerningsmannen gå spissrotgang inn i forhørsretten.».
Neste dag, 29. januar , hadde avisen ytterligere en artikkel, over to spalter, med tittelen:
» Spillegjeld motiv for drosjeransforsøk» . Her gjentas drosjesjåførens navn to ganger. Det framgår også at han er alvorlig, men ikke livstruende skadet.
KLAGEN:
Klager er advokat Ole Søby, på vegne av den omtalte drosjesjåføren, og klagen dreier seg om at Aftenposten har identifisert klageren i de omtalte artiklene. I klagebrevet heter det:
«Min klient ga umiddelbart etter at denne tragiske hendelsen hadde funnet sted, uttrykk for overfor media at han ikke ønsket sitt navn nevnt i de reportasjer som ville komme. Dette hadde han bestemt seg for både for å spare sin egen familie og også for at han selv skulle slippe oppmerksomhet senere. Bjørn Ove Fugles anmodning ble etterkommet i alle medier med unntak av Aftenposten.»
I klagebrevet viser advokaten også til at det i en av artiklene framgikk at drosjesjåføren var død. Dette har Aftenposten senere beklaget i brev til klageren, en beklagelse som er akseptert. Dette forhold inngår derfor ikke i klagesaken.
I klagen henvises det til punkt 4.6 i Vær Varsom-plakaten, der det heter: » Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse .»
Som vedlegg til klagen har advokaten lagt med korrespondanse med Aftenposten om saken.
Sekretariatet ba i første omgang klageren om å belyse følgende forhold:
«Det framgår ikke av klagebrevet på hvilken måte Aftenposten skal ha blitt underrettet om at Deres klient ikke ønsket sitt navn bekjentgjort i avisen. I klagen heter det utelukkende at klienten ga » uttrykk overfor media «, uten at det sies noe nærmere om hvordan hans anmodning ble framført – hverken generelt eller spesielt overfor Aftenposten.»
Klageren skriver i sitt svarbrev:
«Bjørn Ove Fugle bestemte seg umiddelbart for at han ikke ønsket noen blest om egen person. I de dagene han oppholdt seg på Vestfold sentralsykehus var han utsatt for stor pågang fra media. Dette skjedde ikke ved direkte kontakt med Fugle, men via leger eller sykepleiere. Fugle ga konsekvent tilbakemelding via de samme kanaler om at han ikke ønsket å uttale seg. Aftenposten var også i kontakt med vedkommende drosjeeier. Også fra hans side ble henvendelsen avvist med beskjed om at Fugle ikke ønsket å gi noen uttalelser. Bjørn Ove Fugle har således ikke verken overfor Aftenposten eller andre gitt beskjed om at han ikke ønsket sitt navn nevnt. Han har derimot gått et skritt lenger ved konsekvent å nekte å uttale seg.»
I svarbrevet viser advokaten for øvrig også til punkt 4.7 i Vær Varsom-plakaten, der det blant annet heter at man skal avstå fra identifisering i kriminal- og rettsreportasje når det ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.
På bakgrunn av dette ble reell klagebehandling igangsatt.
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten skriver i sitt tilsvar at medarbeideren som dekket saken, aldri ble underrettet om at klageren ikke ønsket å bli navngitt. Her viser Aftenposten til brevet fra advokaten, der det heter: » Bjørn Ove Fugle har således ikke verken overfor Aftenposten eller andre gitt beskjed om at han ikke ønsket sitt navn nevnt .»
Og videre i avisens tilsvar:
«Vi har problemer med å se logikken i dette resonnement. Aftenposten forstår at fornærmede i enkelte saker ønsker å bli anonyme, men til slutt må det være et redaktøransvar om personer skal identifiseres eller ikke i spaltene.»
Aftenposten påpeker videre at det i Vær Varsom-punktene klageren viser til er brukt formuleringer som gir rom for skjønn, også når det gjelder spørsmål om identifikasjon.
«Aftenposten vil hevde at det er utvist et godt skjønn når navn er brukt i påklagede sak. Knivstikkene var selvsagt en traumatisk opplevelse for fornærmede, men Aftenpostens nøkterne beskrivelse av overfallet – med navngivelse av fornærmede – kan ikke være i strid med pressens etiske regler, selv om han nektet å la seg intervjue på sykehuset.»
Klageren peker i sitt tilsvar nok en gang på at det ikke forelå berettigede informasjonskrav som tilsa at identifikasjon av hans klient var nødvendig.
Aftenposten hevder i sine siste kommentarer at det ikke kan stride mot god presseskikk å identifisere fornærmede i en tragisk hendelse som overfall/knivstikking mot en drosjesjåfør i tjeneste. «Fornærmede og mediene vil alltid i slike saker ha ulikt syn på nødvendigheten av identifikasjon. Hadde Aftenposten fått beskjed om at fornærmede ikke ønsket å bli navngitt, måtte avisen på selvstendig grunnlag ha vurdert navnebruk eller ikke. Det er godt mulig at resultatet ville ha blitt artikler uten navn. Poenget er at det er Redaktøren som må avgjøre form og innhold på materiale som skal publiseres.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, en drosjesjåfør via advokat, mener Aftenposten brøt god presseskikk da avisen i tre artikler i januar 1999 navnga ham i forbindelse med at han ble alvorlig skadet da han ble knivstukket i tjeneste. Klageren mener Aftenposten måtte forstå at han ikke ønsket å bli identifisert, siden han konsekvent hadde nektet å uttale seg til mediene, inkludert Aftenposten.
Aftenposten mener å ha utøvd godt skjønn og at det ikke strider mot god presseskikk å identifisere fornærmede i tragiske hendelser som den omtalte. Avisen kan ikke se at det forhold at en person ikke vil uttale seg til pressen, nødvendigvis innebærer at vedkommende heller ikke skal identifiseres. Under alle omstendigheter mener avisen at den endelige beslutning om identifisering alltid vil ligge hos redaktøren.
Pressens Faglige Utvalg forstår at det kan innebære en ekstra belastning å bli identifisert som offer for en alvorlig forbrytelse. Slik identifisering vil imidlertid måtte være resultat av skjønn i den enkelte redaksjon. Utvalget konstaterer at klageren ikke ønsket å uttale seg, men bemerker at det i den forbindelse ikke ble framsatt noen reservasjoner mot bruken av navnet. Sett i lys av sakens alvorlige karakter, et drapsforsøk mot en person i en utsatt yrkesgruppe, finner ikke utvalget at det bryter med de presseetiske regler å offentliggjøre navnet som en del av de faktiske forhold.
Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 22. juni 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen