Jonny Grimsø mot Finnmarken
Finnmarken brakte den 26. februar 1999 en artikkel med tittelen «Kameratslig hussalg » på førstesiden, samt et større bilde av de aktuelle husene, og følgende står å lese i henvisningsteksten:
«Nesseby kommunes folkevalgte selger ikke til hvem som helst. Disse bygningene vedtok de nylig å selge til kommunens egne ansatte – uten at nessebyværingene for øvrig ante at de var til salgs.»
Inne i avisen presenteres saken over en helside, og nå med tittelen «Solgte eiendom til egne ansatte». I ingressen står det:
«NESSEBY: I det siste har det foregått et spill i kulissene omkring det gamle Amtmannsgammemuseet i Varangerbotn. Kommunestyret ga tirsdag et eksklusivt tilbud om kjøp av museet til en av sine egne ansatte – uten at Nessebys befolkning forøvrig ante at eiendommen var til salgs.»
Det går fram av brødteksten at paret Anu Forselius og Jonny Grimsø har fått tilbudet om å kjøpe husene for 40.000 kroner, og at de søkte om overtagelse «i mai i fjor» for å etablere en sølvsmie i lokalene. Ifølge artikkelen skal Grimsø være fast ansatt som driftsingeniør i kommunen, mens Forselius er ansatt som dekoratør ved Varanger Samiske Museum. Videre står det at «Finnmarken har vært i kontakt med nessebyværinger som reagerer på måten dette salget gjennomføres på fra kommunes side.» En mann, Petter A. Olsen, uttaler at nessebyværingene føler seg utestengt, og at man må «være innenfor «det røde huset» for å ha muligheten til å kjøpe noe».
Avisen fortsetter: «Og han må gis helt rett i at saken er en smule pikant, og med noe «grumsete» forbindingslinjer». Finnmarken viser til at konservator Kjersti Schanche , som er Anu Forselius overordnede, uttaler «i en kommentar til søknaden at hun er positiv til kjøpet». Videre går det fram at Øystein Nilssen fra Tverrpolitisk liste, som «er gift med museumskonservator Kjersti Schanche», også er positiv til at paret skal få kjøpe eiendommen.
Ordfører Jarle Andersen mener at saken burde vært ordnet på annet vis, og får følgende spørsmål fra Finnmarken: «- Det er mange forbindelseslinjer og «usynlige» tråder i denne saken. Synes du ikke denne framgangsmåten minner om kameraderi? – Jeg mener prinsipielt at bygningene burde vært lyst ut for salg til høystbydende».
I en mindre rammesak, under tittelen «Sølvsmie til sommeren?», blir Anu Forselius intervjuet, men ikke konfrontert med påstandene fra artikkelen. Hun uttaler seg om sølvsmia de ønsker å starte, og at «Vi trives i Nesseby, og har lyst til å satse på dette. Om vi kommer i stand snart, avhenger blant annet av bygningenes stand». Det framgår at kommunen kjøpte husene i 1986 for 300.000 kroner.
Dagen etter, lørdag den 27. februar , står det en rettelse i Finnmarken. Avisen oppsummerer først saken, og skriver at «Kommunens folkevalgte vedtok denne uka å tilby eiendommen, med butikk og knivsmie, til egne ansatte for 40.000 kroner. I Nesseby har folk reagert på denne framgangsmåten, og ønsket bygningen lagt ut for offentlig salg».
Deretter beklager Finnmarken «å ha koplet museumskonservator Kjersti Schanche til saken» . Det framgår at museumskonservator Kjersti Schanche var ute i permisjon da Varanger Samiske Museum uttalte seg positivt til salg av eiendommen , og at det var «Konstituert konservator Elin Myrvoll (..) som uttalte seg på vegne av museet».
Tirsdag den 2. mars er Øystein Nilssen fra Tverrpolitisk liste intervjuet, under tittelen
«- Nesseby trenger nye impulser». Nilssen mener at saksbehandlingen «ikke er et eksempel på «den lille manns» kamp mot byråkratiet». Han mener at kommunen må ta vare på «ressurspersoner som Forselius og Grimsø». Nilssen avviser også at det foreligger «»snusk» fra hans side». Videre siteres han: «- Forselius var ikke ansatt ved museet da hun og mannen søkte om å få kjøpe bygningene. Noen forbindelse mellom konservatoren og henne som kunne hatt innvirkning på utfallet av saken, eksisterer derfor ikke, mener han».
KLAGEN:
Klagerne, Anu Forselius og Jonny Grimsø, anfører at de henvendte seg til kommunen med søknad om å få kjøpe husene fem måneder etter at de flyttet til Varanger. Grimsø var da tilsatt i et ett års vikariat, og anfører at han etter søknaden «holdt en svært lav profil for ikke å bli beskyldt for å påvirke eventuelle saksbehandlere».
Klagerne reagerer på vinklingen i reportasjen og på påstanden om «at det har foregått spill i kulissene», og mener det er påstander som slår direkte tilbake på dem. Klagerne peker på avsnittet med undertittelen «Pikant», der det «legges opp til en kjede av «sammen-henger»».
Det vises også til feilen ved å koble museumskonservator Schanche til paret. «Når denne sammenhengen er borte, samt at ønsket om å kjøpe fra vår side ikke var hemmelig, blir også resten av «plottet» meningsløst».
Klagerne mener at «en enkel sjekk av de faktiske forhold på forhånd, ville måtte gitt artikkelen en helt annen vinkling». Vedrørende rettelsen dagen etter, kommenterer klagerne at notisen er liten, og at det senere intervjuet med Øystein Nilssen ikke virker overbevisende, da «de faktiske forhold presenteres som Øystein Nilssens mening om saken» . Det går fram av klagen at Anu Forselius er blitt tilbudt et leserinnlegg, men klagerne mener at et leserinnlegg «ikke kan oppfattes som noe annet enn en bortforklaring, og dermed en bekreftelse på at oppslaget på første side 16.02.99 faktisk hadde en berettigelse».
Klagerne legger til at en betingelse for hussalget var at bygningene i hovedsak ble benyttet til næringsdrift «relatert til håndtverk, gjerne også til samisk håndtverk». Det framgår også at Nesseby har forkjøpsrett ved eventuelt videresalg.
TILSVARSRUNDEN:
Finnmarken mener at oppslaget «ikke inneholder elementer som tilsier at Vær Varsom-plakaten er brutt. Det er også en realitet at klageren hadde en spesiell stilling i Nesseby kommune, og dermed kan ha innvirkning på politiske vedtak». Avisen anfører at «den fornærmede har også uttalt seg til Finnmarken, i generelle vendinger. At hun ikke visste om vedtaket er framsatt påstand».
Videre konstaterer avisen at klageren reagerer på ord som «..spill i kulissene» og » ..pikant», og legger til at «Dette er karakterist(ikk)er som er helt vanlig, ikke minst i slike saker».
Klagerne mener at Finnmarken har «presentert bygdesladder som nyheter og ignorert de faktiske forhold». Videre påpeker klagerne at Jonny Grimsø burde blitt forespurt, og at det er brukt «direkte feilaktige påstander» i artikkelen. «Som nevnt tidligere i klagen er det viktig å merke seg at kommunestyret har behandlet en konkret søknad fra oss, og så benyttet seg av sin styringsrett. Dermed har kommunestyret ikke gitt et eksklusivt tilbud til egne ansatte».
Finnmarkens redaktør skriver i sitt siste tilsvar at det blir hevdet «at det er blitt framsatt feilaktige påstander. Jeg konstaterer at dette er en påstand fra motparten. For øvrig, jeg har intet mer å tilføye».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Finnmarken der salget av en kommunal eiendom omtales som et «kameratslig hussalg». Klagerne, som er huskjøperne, reagerer på avisens vinkling og ordbruk, der det påstås at det har «foregått spill i kulissene», og at salget skal være et resultat av «kameraderi» ettersom de er ansatt av kommunen. Klagerne viser til at hele søkeprosessen har vært offentlig, og at de ikke har fått imøtegå påstandene i avisen.
Finnmarken viser til at klagernes stilling i kommunen kan ha innvirkning på politiske vedtak, og mener at de ord og karakteristikker som er brukt i artikkelen, er vanlige i slike saker. Finnmarken betegner klagernes anførsel om feil i artikkelen som en påstand fra motparten.
Pressens Faglige Utvalg mener Finnmarken var i sin fulle rett til å sette søkelys på det kommunale hussalget, men viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, der det heter : «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet».
Utvalget konstaterer at avisen, for egen regning, fastslår at det i forbindelse med salget har foregått «et spill i kulissene», med et påfølgende «kameratslig hussalg». Etter utvalgets mening har ikke avisen dekning for sine påstander i reportasjen, der blant andre en permittert museumskonservatoren feilaktig kobles til saken, som et viktig bindeledd mellom kommune og kjøpere. Utvalget bemerker at avisen i en rettelse beklager forvekslingen av personen, men registrerer at beklagelsen ikke berører påstanden om kameraderi.
Utvalget mener dessuten at avisen burde ha konfrontert de berørte parter med påstandene, og at en slik henvendelse kunne avklart det som karakteriseres som «noe grumsete forbindelseslinjer». Utvalget viser til Vær Varsom- plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».
Finnmarken har brutt god presseskikk.
Oslo, 24. august 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen