Ole Paus mot Se og Hør

PFU-sak 017/99


SAMMENDRAG:
Klagen har sin bakgrunn i Se og Hørs lederartikkel i jubileumsnummeret , onsdag 23.09.98, der sjefredaktør Knut Haavik oppsummerer 20 år med Se og Hør. En av personene som trekkes frem er Ole Paus, og følgende står å lese:
«Men til Ole Paus vil jeg si: Nå må du pinadø slutte med den momomane sutringen din! Du gjør deg selv til latter, slik du stadig overspiller. Du trakk oss for retten. Vi tapte. Det nederlaget tok jeg oppreist, og lærte av det. Vi ble dømt fordi vi ikke klarte å bevise at den kvinnen du nå er gift med, var din kjæreste da hun dukket opp på premierefesten din, mens din daværende hustru satt hjemme. Vi klarte ikke å bevise det vi skrev, og gjorde en dårlig journalistisk jobb. Du vant og fikk oppreisning – også i kroner og øre. Nå bør du så lenge etter legge dette bak deg og bruke kreftene på det du kan: Knakende gode revyviser.»
I tillegg til Ole Paus omtales andre personer som også har følt seg overkjørt og krenket av Se og Hør opp gjennom årene. De omtalene foregår i en forsonende og beklagende tone.
KLAGEN:
Klageren er Ole Paus. Han mener artikkelen «gir faktisk uriktige opplysninger både m.h.t. hvorfor bladet og redaktøren ble dømt, og hva de ble dømt for.»
Klageren har bedt Se og Hør ta inn en beklagelse. Klageren ber i et brev til Se og Hør om en beriktigelse med 5 punkter, plassert på en godt synlig plass i bladet. Paus vil ha presisert at det var Knut Haavik og Se og Hør som ble dømt i retten, og at de ble dømt for «en hel føljetong av tilsvarende krenkelser..» Deretter anfører klageren at Knut Haavik ikke ble dømt for ærekrenkelser, men at han og Se og Hør ble dømt for krenking av privatlivets fred. Videre fremfører Paus i sitt beriktigelsesbrev at: «Knut Haavik skriver i sin leder at han og Se og Hør ble dømt fordi de ikke kunne bevise at min kone, Randi Heide, og jeg var kjærester på et eller annet premieretidspunkt. Dette er feil, det var ikke derfor han ble dømt. Hva Randi Heide og jeg følelsesmessig var – eller ikke var – i forhold til hverandre på omtalte tidspunkt, var uten betydning for dommen. Poenget for domstolen var at Knut Haavik og Se og Hør hadde krenket vårt privatlivs fred med sine spekulasjoner.»
Ole Paus konstaterer at han vant på alle punkter, og vil ha med at hans kone ikke vant noen ting på saken. «Hun oppnådde bare å bli skitnet til av Knut Haavik og hans grisete omgang med ytringsfriheten. Jeg registrerer – uten særlig overraskelse – at han også i jubileumsnummeret tyr til sjøldiggende feilerindringer og sentimental historie- forfalskning når han omtaler saken, i stedet for å benytte anledningen og be henne om unnskyldning.»
Beriktigelsen til Paus ble ikke publisert. Paus ber PFU om å vurdere hvorvidt Se og Hør har brutt god presseskikk «når det gjelder omgang med faktiske dokumenterbare forhold og når det gjelder bladets vegring mot å trykke et korrigerende tilsvar.»
TILSVARSRUNDE::
Se og Hør påpeker at de ikke har skrevet verken «at vi ble dømt for ærekrenkelse, eller krenkelse av privatlivets fred. Det betyr at den «beriktigelsen» han ville ha inn i bladet er fullstendig meningsløs.» Se og Hør anfører også at innlegget i sin form var nok til ikke å sette det på trykk. «Av hensyn til ham selv ville det ikke bli satt på trykk uansett.»

Klageren presiserer at klagen går på «en sammenhengende og vedvarende redaksjonell krenking av privatlivets fred». Klager anfører at lederartikkelen gir Se og Hør anledning til å komme på banen enda en gang, og å fortsette krenkingen av deres privatliv. Klageren fremholder at saken mot Se og Hør har kostet han og hans kone fem år av deres liv og ekteskap. Videre at Knut Haavik i sin leder ripper opp «i våre vondeste sår og minner, sår og minner som han ved to domstoler er blitt dømt for å ha påført oss» . Den behandlingen vil han ha vurdert av PFU.

Bladet fremholder i sitt siste tilsvar at de ikke kan beriktige «en «feil» som ingen andre enn han selv kunne oppdage. Innleggets språklige form var dessuten så sjikanøs at det ikke
ville blitt satt på trykk uten modifikasjoner uansett, selv om det hadde vært noen feil å beriktige. Og siden brevet ikke hadde noen returadresse, havnet det der det hører hjemme – nemlig i papirkurven».
Videre anfører Se og Hør at Paus´ påstand i sin beriktigelse, der det heter at «Knut Haavik og Se og Hør ble ikke dømt bare for denne ene artikkelen, men for en hel føljetong av tilsvarende krenkelser av mitt og mine nærmestes privatliv», er uriktig. Se og Hør fremholder at de ikke har skrevet at «vi ble dømt for bare en artikkel». Se og Hør holder fast på at de ble felt i retten fordi de ikke kunne bevise at Ole Paus og Randi Heide på daværende tidspunkt bare var venner.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en lederartikkel i Se og Hørs jubileumsutgave, og klageren er Ole Paus.
Klageren anfører at Se og Hør har brutt god presseskikk «når det gjelder omgang med faktiske dokumenterbare forhold, og når det gjelder bladets vegring mot å trykke et korrigerende tilsvar». Klageren mener artikkelen gir uriktige opplysninger når det gjelder hvorfor bladet og redaktøren ble dømt , i en rettssak klageren tidligere anla mot Se og Hør.
Se og Hør anfører at de ikke kunne ta inn klagerens beriktigelse, og oppgir to årsaker. For det første ville ikke bladet beriktige feil som ingen andre enn klageren selv kunne oppdage, og for det andre var beriktigelsens språklige form for sjikanøs til at den kunne komme på trykk.

Pressens Faglige Utvalg mener Se og Hørs lederartikkel framstiller sakens fakta på en ukorrekt måte og viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Kontroller at opplysninger som gis er korrekte».
Utvalget konstaterer at klageren forsøkte å få inn en beriktigelse, men ble nektet. Selv om beriktigelsen var mer polemisk enn korrigerende, fritar dette ikke bladet fra å ta inn tilsvar fra den som utsettes for kritikk. Sett i lys av sakens spesielle karakter og lange forhistorie, mener utvalget det måtte hvile et særlig ansvar på bladet til å gi klageren mulighet til å komme til orde.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, der det blant annet heter: «De som utsettes for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar, med mindre angrep og kritikk inngår som ledd i en løpende meningsutveksling».
Se og Hør har brutt god presseskikk.
Oslo, 23. mars 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Thor Woje,
Grete Faremo, Brit Fougner