Gunnar Møllevik mot Rana Blad
Rana Blad omtalte 17. september 1998 dommen i en rettssak, under vignetten «Fra retten» og med tittelen » ?Snill? arbeidsgiver tapte». Omtalen gjengis her i sin helhet:
«Det er ikke alltid det lønner seg å være snill og tålmodig. Det har disponent Eilert Præsteng på Hemnesberget fått erfare.
Gunnar Møllevik fra Sund var ansatt som produksjonsarbeider i Præsteng Industrier AS frem til 1988. I 1987-88 fikk han anledning til å bygge egen båt på fritida – på linje med de andre ansatte. Han benyttet seg av fabrikkens utstyr og materialer, og han betalte ikke for materialbruken.
I 1988 gikk det tungt for Præsteng Industrier, og Møllevik var blant dem som ble permittert. Han utnyttet denne anledningen til å skaffe seg ingeniørutdanning, som han avsluttet i 1992.
I mellomtida snakket han jevnlig med ledelsen i Præsteng Industrier om å gjøre opp for båtmaterialene. Fabrikken lot kravet ligge mens Møllevik var under utdanning, men regnet med oppgjør i bedre tider.
I 1995 fremsatte Præsteng Industrier et skriftlig krav på 142 000 kroner. Gunnar Møllevik anså kravet for å være foreldet, men bød likevel 110 000 kroner – for å få saken ut av verden. Præsteng Industrier aksepterte tilbudet 17 måneder seinere, men da ville ikke Møllevik stå fast ved det.
Dermed endte saken i herredsretten, hvor Gunnar Møllevik ved prosessfullmektig Dan Erik Kjellnø var saksøker og Præsteng Industrier ved advokat Erling Moss hadde status som saksøkt. Retten, under ledelse av dommer Øyvind Løken, konkluderte med at kravet om økonomisk oppgjør ble foreldet allerede i 1993. Den tidligere arbeidsgivers tålmodighet lønte seg altså ikke overfor lovens foreldelsesfrist på tre år.
Arbeidsgiver må også betale sin motpart 25 000 kroner i saksomkostninger.»
KLAGEN:
Klager er den omtalte saksøkeren, som har formulert klagen i fire punkter.
Klageren mener identifiseringen av ham (navn og adresse) i artikkelen bryter med reglene for god presseskikk, særlig fordi den gir preg av at han har utnyttet en snill arbeidsgiver. Han mener identifiseringen ikke har noe å gjøre med å dekke et berettiget informasjonskrav.
Videre anser klageren at avisen ikke har utvist tilstrekkelig kildekritikk og -kontroll, og viser til punkter i artikkelen. Han mener den framstår som om han ikke hadde til hensikt å betale for materialene til båten, mens problemet var at bedriften ikke var villig til å gi ham en sum eller en faktura, og da han endelig fikk et krav, lå det vesentlig over hva andre hadde betalt for tilsvarende.
Klageren peker videre på at artikkelen inneholder uheldig sammenblanding av fakta/ påstander og kommentarer som gir den «ei sterk slagside», der han blir framstilt som en kynisk arbeidstaker som benytter prokuratorknep for å slippe å gjøre opp gjelden til sin «gamle snille arbeidsgiver». Han viser blant annet til setningen » Han utnyttet denne anledningen til å skaffe seg en ingeniørutdanning som han avsluttet i 1992 «. Klageren mener dette er usaklig og tendensiøst, og peker på at han har bidratt til eget og samfunnets beste ved å kvalifisere seg til nye oppgaver.
For øvrig viser klageren til at han har vært i kontakt med journalisten som skrev artikkelen med tanke på rettelser eller beklagelser, uten at dette har ført fram. Klagebrevet avsluttes slik:
«Når den vinnende part blir uthengt med fullt navn i en artikkel hvor det er sterke undertoner av at han kynisk har utnyttet en snill arbeidsgiver, så er det etter min mening kun egnet til å skremme andre i min situasjon fra å prøve sine saker for retten. Slik sett representerer Rana Blad sin artikkel en fare for rettssikkerheten, i stedet for å være en kritisk, undersøkende og balansert fremstilling av det denne saken dreier seg om.»
Klageren mener Rana Blad har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, 4.1, 4.7 og 4.13. Vedlagt er kopi av rettsboken fra Rana herredsrett angående den omtalte rettssaken.
TILSVARSRUNDEN:
Rana Blad opplyser at avisen har vært i kontakt med klageren, med sikte på å komme fram til en minnelig ordning, uten at dette har lykkes.
I tilsvaret skriver avisen:
«Dette dreier seg om en sivilsak, der Møllevik var saksøker og der saksøkte, båtbyggeriet, ville være identifisert uansett, siden det bare finnes ett båtbyggeri i området. Å navngi saksøker, og vinner av saken, framstår for oss som helt kurant i dette tilfellet.
Vi kan heller ikke se at det korte referatet fra dommen er tendensiøst og egnet til å sette Møllevik i et uheldig lys. Referatet tar opp i seg de viktigste poengene fra rettsboka og gjengir disse slik at leseren får en grei forståelse av hva saken dreier seg om og hvilket utfall den fikk i retten. Etter vår oppfatning legger Møllevik inn tolkninger det ikke er grunnlag for, men som man kanskje kan forstå ut fra hans rolle i saken.»
Avisen bekrefter videre at rettsboken var avisens eneste kilde i saken, og viser til slutt til at man ikke har vært villig til å beklage artikkelen eller innrømme at den var tendensiøs.
Klageren avviser i sitt tilsvar at det bare var ett båtbyggeri på Hemnesberget på det aktuelle tidspunktet, men derimot seks. Videre peker han på at avisen i sitt tilsvar ikke har vært villig til å gå inn i realitetene i saken, men bare ubegrunnet tilbakeviser hans påstander om at artikkelen var tendensiøs.
Avisen holder i sitt siste tilsvar fast ved at det var kurant å bruke navn, både på saksøker og saksøkte.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, en tidligere ansatt ved en plastbåtbedrift i Nordland, mener Rana Blad brøt god presseskikk da avisen, i omtalen av en sivil rettssak, oppga hans navn og bosted. Klageren anser også at artikkelen var tendensiøs og stilte ham i et uheldig lys.
Rana Blad avviser klagerens påstander og mener det var helt kurant å identifisere ham, blant annet fordi han var vinner i saken. Avisen anfører dessuten at artikkelen inneholdt de sentrale poengene i saken, og avviser at den var tendensiøs.
Pressens Faglige Utvalg mener Rana Blad var i sin fulle rett til å omtalte den aktuelle rettssaken. Slik utvalget ser det er åpenhet om og innsikt i de rettslige prosessene en av hovedforutsetningene for rettssikkerheten.
I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at avisen har identifisert klageren med fullt navn, og i praksis også med adresse. Etter utvalgets mening har avisen presseetisk dekning for identifiseringen, ut fra sakens innhold og det faktum at klageren fikk fullt medhold i retten.
Utvalget vil generelt understreke viktigheten av at all rettsomtale er mest mulig korrekt og balansert. I det aktuelle tilfellet kan utvalget forstå at klageren oppfatter formuleringer i artikkelen som en belastning, sett i forhold til det reelle innholdet i rettsboken. Likevel finner utvalget at artikkelen må aksepteres innenfor rammen av de presseetiske normer.
Rana Blad har ikke brutt god presseskikk.
Oslo , 15. desember 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Nils Ole Oftebro