NN mot Glåmdalen
Glåmdalen hadde 9. september 1998 som hovedoppslag på førstesiden: » Nektet keisersnitt – to nyfødte skadet «. Under arkivbilde fra en fødsel het det i henvisningsteksten:
» Vegring mot bruk av keisersnitt har ført til alvorlige skader på babyer ved Kongsvinger sjukehus. I ett tilfelle ble overarmen på det nyfødte barnet brukket, i et annet fikk barnet lammelser i skuldrene. Nå får den ansvarlige fødselsoverlegen advarsel fra Statens helsetilsyn for å ha opptrådt kritikkverdig. Det er i alt kommet seks alvorlige klagesaker mot legen, men sjeflegen ved sjukehuset synes likevel ikke at dette er en sak som burde bli kjent for offentligheten «.
Inne i avisen var en hel nyhetsside brukt på saken, og under hovedtittelen » Babyer skadet etter keisersnitt-vegring » het det her i ingressen:
» En kvinnelig overlege ved fødeavdelingen i Kongsvinger er satt under spesielt tilsyn av Fylkeslegen. Etter flere rapporter om kritikkverdig opptreden, fikk hun i sommer en advarsel fra Statens helsetilsyn «.
I artikkelen vises det til flere eksempler på skader under fødsler. Sykehusets sjeflege, Jon Arne Sparby, «beklager at saken havner i avisspaltene. Han tror offentliggjøring bidrar til å skape mye unødig pasienturo. Likevel vil han på ingen måte benekte at det er en alvorlig sak». Det framgår for øvrig at «klagesakene mot legen skriver seg to år tilbake i tid».
Og sjeflegen uttaler om fødselslegen:
» – Jeg oppfatter at hun tar klagene alvorlig, og tar konsekvensen av kritikken ved å skjerpe seg. Det har ikke vært noe å sette fingeren på ved hennes virksomhet siden de første klagesakene kom «.
Avisen stiller spørsmålet: «- Men legen er jo satt under tilsyn av Fylkeslegen?». Sjeflegen svarer: «- Jeg må medgi at slik personlig oppfølging av en bestemt lege er nokså spesielt og nytt ved Kongsvinger sjukehus».
Det framgår for øvrig at «Den kvinnelige overlegen for tiden [er] på ferie i utlandet og ikke tilgjengelig for kommentar».
I en underartikkel, med tittelen » – Folk må få vite «, het det i ingressen: «Fylkeslege Trond Lutnæs blåser av sykehusets utsagn om at denne saken aldri burde nådd avisspaltene».
Tre dager senere, 12. september , var fødselsskadene igjen hovedoppslag på Glåmdalens føsteside, denne gang med tittelen » Skadet for livet – Både mor og barn fikk livsvarige mén etter fødselen «. Som hovedillustrasjon brukte avisen et fem-spaltet bilde av et nyfødt barn, hentet fra et videoopptak. Det het i bildeteksten:
» SKADET FOR LIVET: Tommy Strandhaug kom til verden med en følelsesløs høyre-arm og et misfarget ansikt. På videobildene undersøker jordmoren armen etter fødselen «.
Oppslaget var også illustrert med et én-spaltet bilde, av den nå seks år gamle Tommy Strandberg sammen med moren. Henvisningsteksten lød:
» Med en følelsesløs høyre-arm og et misfarget ansikt etter forløsning med tang og sugekopp kom Tommy Strandberg fra Sør-Odal til verden ved Kongsvinger sjukehus for seks år siden. Tommys nerveskade i armen lar seg aldri helbrede. Heller ikke de skader moren, Solveig Kvernhaug, ble påført lar seg lege. Fødselslegen har nå fått advarsel fra helsetilsynet, men det er for forhold i 1996. Tommys skade ble ikke meldt fra om ved Kongsvinger sjukehus «.
Reportasjen inne i avisen gikk over to nyhetssider, under hovedtittelen » Mor og sønn fikk livsvarige skader, -Fødselen mitt livs mareritt «. I artikkelen heter det at 6-åringens foreldre ble «sterkt oppskaket over Glåmdalens oppslag om at sykehusets kvinnelige fødselslege nå har fått advarsel fra helsetilsynet for å ha påført flere barn og kvinner skader under fødsler».
Og faren uttaler bl.a.:
» – En må ha lov å spørre om hvor mange kvinner og barn denne legen egentlig har skadet? Og viktigere, hvorfor får hun fortsatt praktisere som fødselslege? «.
Om moren heter det dessuten:
» Solveig tror aldri hun noengang blir sitt gamle jeg igjen. Hun klarer ikke å skjule sin bitterhet mot legen, som har påført henne så mye lidelse. Enda verre synes hun det er å tenke på gutten sin, som fikk en skade han vil slite med livet ut «.
Og i et senere avsnitt om moren under fødselen:
» Hun følte at hun ba for livet sitt da hun spurte legen om hun ikke kunne hjelpe henne ut av dette. – Kan jeg ikke få keisersnitt, dette går ikke! Jeg var fra meg av smerte og redsel. Legen ble irritert, ba meg holde fred og tenke på barnet og ikke meg selv, sier hun stille «.
Angående sønnens fødselsskade forteller moren videre:
» – Bare en bagatell, sa legen da jeg spurte om årsaken. Dette var slikt som skjedde og ingenting å ta på vei for, fikk jeg høre, forteller Solveig og er opprørt over legens
lettvinte og overfladiske forklaring. (…) Undres hvor mange flere slike ‘bagateller’ hun har på samvittigheten? «.
I en underartikkel opplyser fylkeslegen at han ikke har fått melding om de skader barn og mor i dette tilfellet skal ha blitt påført under fødselen. «Han bekrefter [at] sykehuset skal melde alle pasientskader».
KLAGEN:
Klageren er slektning av den omtalte fødselslegen, med samtykke fra sistnevnte. Klagen gjaldt i første omgang kun reportasjen 12. september, idet klageren ikke var kjent med det første oppslaget. Senere er klagen utvidet til også å omfatte oppslaget 9. september, uten at avisen har motsatt seg dette.
I det opprinnelige klagebrevet sier klageren at hun «reagerer med sinne» når hun leser Glåmdalens førstesideoppslag og reportasje 12. september. Hun skriver:
» Kongsvinger er et ‘lite’ sted med et lite sykehus. Glåmdalen nevner vedkommende lege som ‘den kvinnelige fødselslegen’. Det er bare én kvinnelig fødselslege ved Kongsvinger sykehus, og ‘alle’ som leser reportasjen vet hvem dette dreier seg om. (…) Hvor er det blitt av diskresjon og anonymitet. Med en slik benevnelse kunne avisen like gjerne skrevet legens fulle navn, adresse og tlf.nr. «.
Det framgår at klageren ikke selv bor i Glåmdalens nedslagsfelt, og at det var en tilfeldighet som gjorde henne oppmerksom på avisoppslaget. Klageren opplyser at hun, «som for tiden nærmeste pårørende til legen», vet at Glåmdalens journalist forsøkte å få tak i legen. Hadde klageren fått vite hva saken gjaldt, ville hun «innstendig» ha bedt journalisten om å vente med å trykke reportasjen. » Legen har altså ikke hatt sjansen til å kunne uttale seg om saken, og det er først og fremst dette jeg reagerer på «.
Og klageren tilføyer: «For er det ikke slik i rettsstaten Norge at ‘mistenkte er uskyldig inntil det motsatte er bevist og at tiltalte har rett og krav på å kunne forsvare seg??».
I senere følgebrev til samtykkeerklæring fra legen, opplyser klageren at legen tidligere hadde snakket med journalisten og «forklart at hun skulle være bortreist». » Legen visste ingen ting på forhånd om avisoppslagene (bl.a. det påklagede) som skulle komme mens hun var på ferie, og var svært rystet ved tilbakekomst. Dessverre er det vanskelig for leger å komme med motspill til slike saker da de er bundet av taushetsplikt i pasient-saker «.
TILSVARSRUNDEN:
Glåmdalen tar utgangspunkt i klagepunktet om avisens bruk av begrepet » den kvinnelige fødselslegen » og » påstanden fra klageren om at legen ikke har hatt sjansen til å uttale seg om saken «. Ifølge tilsvaret var klagene på fødselsskader allerede kjent fra Verdens Gang da Glåmdalen skrev om saken første gang.
Redaktøren skriver: «Som det framgår av vår reportasje (9. september) var den kvinnelige overlegen på ferie i utlandet og ikke tilgjengelig for kommentar. Glåmdalen gjorde forsøk på å få kontakt med legen på dette tidspunkt, blant annet via klageren, uten at dette lyktes. Glåmdalen hadde imidlertid vært i kontakt med legen om saken allerede i august, og fikk på dette tidspunkt hennes muntlige og skriftlige tillatelse til å bruke hennes navn – noe vi altså avsto fra «.
Og avisen fortsetter:
«På denne bakgrunn og sakens alvor, slik det framkom i rapporten fra Helsetilsynet gjengitt 9. september, fant vi det uriktig å la denne saken bero en måneds tid i påvente av at legen skulle vende hjem fra ferie. Glåmdalen vurderte hensynet til legen, kolleger og de skadelidende før vi bestemte oss for å bruke begrepet ‘ den kvinnelige fødselslegen ‘. Etter vår vurdering er dette i samsvar både med pressens og Glåmdalens etiske retningslinjer «.
Redaktøren refererer her til brev avisen mottok direkte fra klageren noen dager etter klagen kom til PFU, samt til svarbrev fra Glåmdalen. I svarbrevet tilbød avisen en gjennomgang av saken, dersom legen var enig. «Dette brevet har ikke klageren besvart». (Kopier vedlagt).
Av tilsvaret framgår det for øvrig at avisen «var i kontakt med legen etter hennes hjemkomst for å gi henne muligheten ti å kommentere saken. Dette tilbudet ble både muntlig og skriftlig avslått . På dennne bakgrunn mener vi at Glåmdalen har anstrengt seg både for å la legen komme med sin versjon og for å komme i dialog med klageren uten å lykkes. (…) Som saksopplysning kan det også tillegges at legens ektemann har fått komme til orde om saken gjennom et leserbrev «. (Kopi vedlagt).
Klageren betegner i sitt tilsvar oppslaget 9. september som » like horribelt » som det først påklagede. Det vises til samtale med legen, og ifølge sistnevnte bygger mange av anmeldelsene på «usannheter og ukorrekte opplysninger». Bl.a. skal det være uriktig at fem av seks klager kommer fra pasientene selv. Klageren spør for øvrig hvorfor det intervjuede foreldreparet ikke tidligere har tatt kontakt med legen eller anmeldt skadene til helse-tilsynet.
Når det gjelder avisens anførsel om tillatelse til å bruke legens navn, viser klageren til vedlagt kopi av brev fra legen 17.08.98. Hun påpeker imidlertid at det av brevet også framgår at legen ber om å få se hva avisen skriver om henne før det kommer på trykk . Også i et senere brev til journalisten (12.10.98) refereres til en samtale der legen skal ha bedt om at det ikke ble trykt noe før hun fikk sett igjennom det.
Videre viser klageren til ytterligere et brev fra legen til avisen (26.10.98), angående rapporten fra helsetilsynet. «Legen skriver at det er ikke uvanlig at det kommer meldinger fra helsetilsynet en gang i blant, og hun mener det ikke var noen grunn til at meldingene om akkurat denne saken skulle bli slått stort opp. Glåmdalen kunne valgt å la være å omtale helsetilsynets rapport mens legen var borte. Glåmdalen kunne valgt å la saken bero til legen var hjemvendt og kunne fått kommentert saken. Glåmdalen kunne valgt å sette det inn som en liten notis fremfor ‘skandaleoppslag’ «.
Angående direkte-korrespondansen med avisens redaktør, parallelt med klagen til PFU, skriver klageren: «Det er riktig at jeg ikke har besvart brevet, men jeg oppfattet det slik at jeg kunne ta kontakt hvis en slik gjennomgang var ønskelig. Etter samtale med legen ble vi enige om at vi ikke ønsket en slik gjennomgang».
Klageren tilbakeviser for øvrig at hun skulle ha påstått at legen ikke har hatt sjansen til å uttale seg om saken. «Jeg vet godt at hun fikk tilbud om dette etter hjemkomst. Det jeg påstår… er at legen ikke fikk sjansen til å uttale seg om saken i forbindelse med at påklagede oppslag… sto på trykk». » For øvrig synes hun (og jeg) at det er direkte frekt av Glåmdalen å gi henne dette tilbudet nå når avisen selv har vært med på å ‘stemple’ henne «.
Ellers kan ikke klageren se hvilken relevans det skulle ha at legens ektemann har hatt et leserinnlegg om saken på trykk.
Glåmdalen har ikke hatt ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder to førstesideoppslag med tilhørende reportasjer i Glåmdalen. Det første oppslaget kom som følge av at en fødselslege ved Kongsvinger sykehus hadde fått advarsel fra Statens helsetilsyn, etter anmeldelser for skader på mødre og barn. Den andre repor-tasjen var basert på intervju med et foreldrepar som påsto at samme lege var ansvarlig for skade også på deres barn. Klageren representerer fødselslegen, som hun mener avisen indirekte har identifisert og like godt kunne ha navngitt. Det alvorligste, ifølge klageren, er likevel at legen ikke ble gitt anledning til å uttale seg samtidig om saken. Klageren påpeker at Glåmdalen visste om legens feriefravær og mener avisen kunne ha ventet med oppslagene.
Avisen anfører at den var i kontakt med legen før feriereisen og at det muntlig og skriftlig ble gitt tillatelse til å bruke navn, noe avisen altså avsto fra. Glåmdalen hevder at redaksjonen nøye vurderte hensynet til legen, kolleger og de skadelidende innen man bestemte seg for presentasjonsformen, som avisen mener er i samsvar med etiske retnings-linjer. Glåmdalen viser for øvrig til at legen i ettertid har avslått tilbud om å komme til orde med kommentar.
Pressens Faglige Utvalg mener Glåmdalen var i sin fulle rett til å omtale klagene mot fødselslegen og advarselen fra helsetilsynet. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, der det heter: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold».
I det påklagede tilfellet finner utvalget at den omtalte legen måtte regne med offentlig oppmerksomhet når helsetilsynets rapport ble gjort tilgjengelig. Utvalget konstaterer at legen selv var forberedt på at saken ville bli alminnelig kjent gjennom pressen. Likevel kan utvalget forstå reaksjonen på at oppslagene ble publisert uten nærmere forvarsel og uten at legen var gitt mulighet til å komme med sin versjon av saken.
Når det gjelder reportasjen basert på intervju med foreldreparet, mener utvalget at det ensidig fremsettes så sterke og udokumenterte påstander at redaksjonen åpenbart ikke kunne viderebringe dem uten at de først var forelagt den angrepne part.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatene punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte». Utvalget viser også til punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».
Glåmdalen har brutt god presseskikk.
Oslo , 15. desember 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Nils Ole Oftebro