Adv. Steingrim Wolland mot TV 2

PFU-sak 090/98


SAMMENDRAG:
Klagen har utgangspunkt i at klageren, advokat Steingrim Wolland, om kvelden 26. mai 1998 «et par ganger» snakket pr. telefon med en navngitt medarbeider i TV 2 s nyhetsredaksjon angående et innslag i 18.30-nyhetene med «usanne og ærekrenkende beskyldninger» mot klagerens klient Dan Børge Akerø. Også neste dag var klageren i telefonkontakt med samme TV 2-medarbeider, som da skal ha tillagt klageren et uriktig utsagn fra kvelden før. Klageren skriver: » Da jeg arresterte ham på dette, hevdet han at han hadde samtalen på tape. Jeg påtalte forholdet overfor ham, først muntlig og deretter skriftlig «.
Vedlagt klagen er kopi av telefaks advokaten sendte TV 2-medarbeideren 27.05.98, samt av sistnevntes svar pr. faks samme dag. Klageren påpeker at journalisten » har ikke villet beklage sin opptreden, men tvert imot hevdet at han har hatt dette som arbeidsmetode i ‘flere år’ «.
Konkret skriver journalisten om forholdet:
» Som nevnt i vår samtale i dag, bruker jeg lydbåndopptak utelukkende som erstatning for notater, og ikke for kringkasting. Jeg kan dessuten opplyse at samtalen ikke lenger finnes på bånd, da tapene blir brukt om og om igjen som arbeidsredskap. Jeg anser dette som notater på linje med skrevne, og det brukes for senere å kunne gjengi intervjuobjekter på en mer korrekt og sikker måte. Det fungerer utmerket og har gjort det i flere år. I vårt tilfelle var det åpenbart at det ikke var hensikten at De skulle gjengis i publiseringen «.
Etter klagerens skjønn er forholdet «åpenbart i strid med Vær Varsom Plakatens punkt 3.10 idet lydopptaket utvilsomt var gjort uten min kunnskap, altså ‘skjult’ for meg». Han hevder
at » regelen setter grenser for journalistisk arbeids metode og spørsmålet om publisering er fullstendig irrelevant «. Slik klageren ser det, gjelder det samme journalistens anførsler om at det er til » erstatning for notater «.
Og klageren skriver:
«Det sentrale her er at han (journalisten) ikke har folkeskikk og presseskikk nok til å opplyse meg om at båndet går. Jeg har vondt for å se noe aktverdig motiv for å ikke opplyse om at han gjør lydopptak av samtalen, og sakens kjerne er at han åpenbart gjør dette rutinemessig».
Personlig finner klageren det » direkte uforskammet å gjøre slike skjulte opptak som rutine «, idet han mener VV-plakatens punkt 3.10 «har bl.a. til formål å beskytte den alminnelige tillit og fortrolighet mellom almenhet og pressemedarbeidere. Det vil få betydelige konsekvenser hvis man heretter skal måtte innstille seg på at man i omgang med journalister til enhver tid kan bli gjenstand for skjulte lyd- og billedopptak «.
Klageren opplyser for øvrig at han heller ikke har mottatt noen beklagelse fra journalistens overordnede, som har mottatt kopi av den første telefaksen. «Det må trolig forstås slik at
TV 2-ledelsen mener seg ubundet av god presseskikk».
For øvrig minner klageren om «presseorganisasjonenes meget klare standpunkt og uttalelser i forbindelse med det lovforslag om generelt forbud mot skjulte lydopptak, som ble fremmet i 1991. En samlet presse slo med bred penn fast at skjulte opptak ikke var noe alminnelig arbeidsmetode og heller ikke skulle bli det. Presseetikkens klare regel på dette punkt var det fremste argument mot lovforslaget «.

TILSVARSRUNDEN:
TV 2 avviser berettigelsen av klagen, idet man understreker «at det angjeldene opptak kun ble benyttet som et journalistisk verktøy for å sikre en korrekt gjengivelse av det advokat Wolland ga uttrykk for». » Den aktuelle reporteren var i kontakt med advokat Wolland i en helt åpen og profesjonell sammenheng hvor siktepunktet – å lage et TV innslag om emnet – sto klart for begge parter . (…) Generelt må også advokat Wolland med sin spesielle bakgrunn fra Norsk Redaktørforening i vurderingen fremstå som et svært ressurssterkt intervjuobjekt som må være klar over at alt som uttales kan bli eller vil bli registrert av journalisten».
Etter TV 2s mening er det «ikke noen egnet tilnærming i et tilfelle som det foreliggende å påberope seg ‘ den alminnelige tillit og fortrolighet mellom allmennhet og pressemedarbeidere? «. TV 2 «reagerer generelt på utgangspunktet om at en slik alminnelig tillit og fortrolighet mellom profesjonelle påvirkere som advokat Wolland og pressen skulle foreligge i det hele tatt». Således hevder TV 2 at det dreide seg om «en helt ordinær intervju- og researchsituasjon… uten at det ble gitt noen konsesjoner i retning av fortrolighet».
Og videre i tilsvaret:
» Det er TV 2s syn at slike temporære arbeidsopptak må kunne gjøres i enkelte tilfelle og at det foreliggende må være et slikt. TV 2 kan ikke se at de uttalelser som ble avgitt fra presseorganisasjonene til lovforslaget som ble fremmet i 1991 hindrer en slik vurdering «.
Når det gjelder klagerens henvisning til VV-plakatens punkt 3.10, oppfatter TV 2 punktet «i hovedsak å gjelde opptak tatt med hensikt på utsendelse/publisering». » I tråd med tidligere praksis fra Klagenemnda for Kringkastingsprogram, anser TV 2 at man når opptak gjøres med sikte på kringkasting, selvsagt som hovedregel skal klargjøre dette for den intervjuede . Når slike opptak ikke skal sendes og heller ikke er tatt opp i en slik hensikt stiller situasjonen seg vesensforskjellig fra den pkt. 3.10 i hovedsak sikter mot».
Avslutningsvis bemerker TV 2 dessuten at VV-plakatens punkt 3.10, «selv om den skulle kunne forstås slik advokat Wolland anfører, må gi rom for å gjøre opptak i situasjoner hvor man med en viss grad av sannsynlighet tror at det kan fremkomme avdekking av ‘ forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning ‘, selv om dette ikke skjer».

Klageren påpeker i sitt tilsvar at det ikke var TV 2 som kontaktet ham i en » helt ordinær intervju- og researchsituasjon «, men at det tvert imot var han som tok kontakt med redaksjonen, «for å hindre at TV 2 sendte ærekrenkende beskyldninger» mot hans klient. Det framgår at innslaget likevel ble sendt, til tross for klagerens varsel om at injuriesøksmål ville bli reist. Ifølge klageren var det for å hindre at innslaget ble sendt enda en gang samme kveld at han kom i telefonkontakt med journalisten. » Jeg har ikke ringt TV 2 for å bli intervjuet, men for å hindre en forbrytelse – for å si det rett ut «.
Etter klagerens skjønn er VV-plakatens punkt 3.10 ikke til å misforstå og han presiserer klagens hovedpunkt: «Saken er at TV 2 og dets journalist hevder at man rutinemessig gjør skjulte opptak av samtaler».
Klageren understreker også at 3.10-regelen «gjelder forholdet til kildene, dvs. almennheten generelt». » Det er ikke en publiseringsregel og det er følgelig irrelevant om man publiserer noe av innholdet i det skjulte opptak . Videre er det irrelevant om ‘intervjuet’ (dvs. intervjuerens identitet) skjer åpent, det avgjørende er om opptaket foregår skjult».
Og klagerens skriver mot slutten av tilsvaret:
«Det er ikke unaturlig at etiske regler endres over tid, og det er heller ikke unaturlig at enkelte er uenig i hvordan reglene bør være. Men PFU kan ikke bortforklare en så klar regel som VV-punkt 3.10, bare fordi det har gått noen år . Regelen må i så fall endres av det kompetente organ. Hvis det er slik at TV 2 nå mener regelen burde være anderledes – og evt. at man ikke vil etterleve den – så er i grunnen det realt nok, forutsatt at man er rakrygget nok til å si det til allmennheten og PFU».

TV 2 påpeker i sine siste kommentarer at man mener saken alene gjelder «de arbeidsmetoder TV 2s reporter har anvendt i denne konkrete saken, altså bruken av båndopptak i den konkrete situasjonen» og tilbakeviser klagerens påstand om at » TV 2 og dets journalister hevdet at man rutinemessig gjør skjulte opptak av samtaler «. Samtidig fastholder TV 2 det syn at den aktuelle situasjonen klageren har beskrevet, er «en situasjon som tilsier at arbeidsopptak må kunne benyttes uten underretning til den annen part».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som er advokat, mener en medarbeider i TV 2 brøt god presseskikk da det ved telefonhenvendelse til redaksjonen ikke ble gjort oppmerksom på at samtalen ble tatt opp på bånd. Advokaten opplyser at henvendelsen ble gjort for å hindre TV 2 i enda en gang å sende et nyhetsinnslag som han mente inneholdt usanne og ærekrekrenkende beskyldninger mot en klient. Slik klageren ser det, har TV 2 brutt med Vær Varsom-plakatens punkt 3.10, ved å ha benyttet seg av skjult lydopptak. Klageren mener Vær Varsom-punktet har som formål å beskytte tilliten mellom allmennheten og pressen.
TV 2 avviser berettigelsen av klagen, siden det aldri var journalistens mening å bruke opptaket av samtalen i sendingsøyemed, men kun som arbeidsopptak på linje med notater. Etter TV 2s mening feiltolker klageren intensjonen med punkt 3.10 i Vær Varsom-plakaten, idet det der advares mot skjulte opptak med henblikk på publisering.

Pressens Faglige Utvalg kan ikke se at klagerens anførsler berøres av formuleringene i Vær Varsom-plakatens punkt 3.10, der det heter: «Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning». Utvalget vil hevde at Vær Varsom-punktet utelukkende må sees i sammenheng med forhold som det er aktuelt å videreformidle til offentligheten og ikke er ment anvendt i enhver forbindelse der det er snakk om å forsikre seg om riktigheten av hva som er sagt.
Utvalget vil generelt anbefale redaksjoner å gjøre oppmerksom på at opptak blir gjort. I det påklagede tilfellet finner utvalget likevel at TV 2 var i sin fulle rett til å gjøre opptak av samtalen med klageren, uten nødvendigvis å gjøre oppmerksom på at dette ble gjort. Utvalget kan således ikke, når formålet ikke er publisering, se noe prinsipielt skille mellom det påklagede lydopptaket i arbeidsøyemed og vanlige journalistiske notater.

TV 2 har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 25. august 1998

Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Astrid Kolbjørnsen, Kari Saastad,
Brit Fougner, Thomas Hylland Eriksen