Professor dr. med. Kåre Berg mot Dagbladet

PFU-sak 071/98


SAMMENDRAG:
Dagbladet kommenterte søndag 3. mai 1998 , på lederplass, «Helsedirektør Anne Alviks reaksjon på Dagbladets avsløringer av statens kartlegging av mennesker som falt inn under etterkrigstidas åndssvakebegrep». Under tittelen » Unnvikende helsesyn » het det i lederartikkelen bl.a.:
» Alvik gjorde onsdag et stort poeng av at det såkalte Sentralregisteret ikke var noe raseregister. Torsdag trykte Dagbladet et utdrag av skjemaet legene skulle sende til Sentralregisteret. I skjemaet ble det spurt etter spesielle raseforhold i vedkom-mendes slekt, ‘lapp, kven, etc’.
Alvik presiserer at det ikke var snakk om et register, men om et kartotek. Hva er forskjellen på det? Og vet hun hvordan opplysningene i kartoteket ble brukt? Professor Kåre Berg, som siden 60-tallet har hatt ansvar for Sentralregisteret, nekter å svare på spørsmål fra Dagbladet «.

KLAGEN:
Klageren , professor Kåre Berg, skriver:
«I ovennevnte lederartikkel omtales ‘Sentralregisteret’ på en måte som gjør det helt klart at det er et register over åndssvake i Norge, som skal ha vært ført ved Emma Hjorts hjem med institusjonens sjef som registeransvarlig, og med statsstøtte fra 1950 til 1980 (kfr. reportasjer i Dagbladet 29. og 30. april 1998). Undertegnede har aldri hatt ansvar for eller befatning med dette register «. (…) «Personlig må jeg på det skarpeste ta avstand fra at en norsk avis på
lederplass bruker mitt navn i forbindelse med et register og en aktivitet som jeg aldri har vært involvert i». (…) » Jeg går ut fra at det er kritikkverdig ut fra god presseskikk å bringe usanne opplysninger om navngitt person i en lederartikkel «.
Ifølge klageren er det register han har ansvaret, for å finne ved Institutt for medisinsk genetikk og er » et helt annet register som ikke inneholder raseinformasjon eller informasjon om kriminalitet eller ‘karakterdefekter’ «. «I beste fall vitner det påtalte om et uakseptabelt lavt presisjonsnivå i en norsk avis. Det er ytterst betenkelig dersom avisens oppslag i den senere tid skal bli del av medisinens historie i etterkrigstidens Norge».
Klageren viser her til vedlagt kopi av «Replikk» på side 2 i Dagbladet 6. mai, skrevet av professor i vitenskapshistorie, Nils Roll-Hansen, under tittelen » Historieforfalskning «.

TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet anfører at det ville vært en naturlig framgangsmåte å løse denne saken i minnelighet «hvis det bare var snakk om å rette opp en feil». » Vi er fremdeles åpne for å rette å rette opp eventuelle feil i den påklagede lederen når disse blir dokumentert «.
Når Dagbladet likevel mener PFU bør behandle klagen, henger det sammen med det avisen beskriver som klagerens «egen opptreden i saken». Det heter i tilsvaret:
» Hvis Dagbladet har kommet i skade for å gi et feil inntrykk av det helseregister som bestyres av prof. Berg, skyldes det bl.a. at Berg har nektet å snakke med Dagbladet, til tross for flere henvendelser. Han har heller ikke sendt noen beriktigelse til avisen, men i stedet klaget direkte til PFU «.
Dagbladet innrømmer sitt selvstendige ansvar for at avisen gir korrekt informasjon. «Men som professor og bestyrer av et offentlig helseregister har også Kåre Berg et ansvar for offentligheten».
Vedlagt tilsvaret følger kopi av brev avisen 06.04.98 sendte klageren, med spørsmål vedrørende sentralt register for arvelige lidelser. » Som svar får Dagbladet et brev hvor høyesterettsadvokat Johan Hjort på vegne av Kåre Berg avslår å svare på spørsmålene. Som bakgrunn for dette peker Hjort på tidligere artikler Dagbladet har publisert om Kåre Berg «. Avisen hevder at de sistnevnte artiklene «gjaldt en helt annen sak».
Som vedlegg følger også kopi av avisens svarbrev til advokat Hjort. «I brevet beklager Dagbladet at professoren ikke vil svare på viktige spørsmål, men det blir samtidig gjort klart at avisens likevel stiller spalteplass til rådighet for Kåre Berg eller Johan Hjort». » Hadde
Kåre Berg holdt seg til det som er vanlig kommunikasjon mellom mediene og kilder innenfor offentlig sektor, er det all grunn til å tro at det ikke hadde oppstått misfor-ståelser av den art det her er tale om «.
Dagbladet understreker at den påklagede lederen var » skrevet i god tro «, på bakgrunn av avisens egen reportasjeserie «Velferdsstaten/Det svarte kapittelet». Avisen finner ikke grunnlag for å trekke i tvil klagerens opplysning om at det register han bestyrte «var av en annen karakter», men » fordi Kåre Berg nekter å svare på spørsmål vedrørende registret, har han satt oss i en posisjon hvor vanlig journalistisk virksomhet ikke er mulig «.
I sin konklusjon hevder Dagbladet at det i seg selv ikke kan være brudd på god presseskikk å gi ufullstendige eller uriktige opplysninger «hvis avisen på en seriøs måte har prøvet å få fram fakta, og ellers er villig til å rette eventuelle feil». » Vi kan ikke på eget initiativ rette forhold vi ikke kjenner til «.
Klageren avga tilsvar med 14 til dels omfattende punkter, en tilsvarende lang sammenfatning og ialt 27 vedlegg. Hovedpunktene angående den påklagede lederartikkelen gjentas og klageren mener det » ikke står til troende » når avisen hevder at lederen var skrevet i god tro. Klageren viser til Dagbladets forutgående reportasjer, der han mener det framgår at » Dagbladet var fullstendig klar over at det dreide seg om to forskjellige registere «. (…) «Når Dagbladet… knytter mitt navn til registeret over ‘åndssvake’, må det enten være en ondsinnet handling eller uttrykk for et presisjonsnivå som ikke kan aksepteres».
Videre betegner klageren det som » direkte feilaktig » at avisen ikke skulle ha fått svar på henvendelser til ham «om arvelige lidelser». Klageren viser her til vedlagte kopier av korrespondanse med Dagbladet i mars 1998, og han skriver:
«I mitt svar gjorde jeg det klart at jeg ikke ønsket å assistere Dagbladet». (…) » Det ansvar jeg har overfor offentligheten innebærer… ikke noen plikt til å samarbeide med en avis som opptrer uhøvisk, eller der man har erfaring for at informasjon som blir gitt, ikke blir referert på en korrekt, saklig og balansert måte «.
I en rekke av tilsvarets punkter tar klageren for seg Dagbladets reportasjer som lå til grunn for den påklagede lederen og påpeker bl.a. at avisen 30. april «fremhevet» at han nektet å svare på spørsmål. » Det er på det rene at mange har oppfattet dette som en insuniasjon om at jeg skulle ha noe å skjule… «. Klageren mener «denne insinuasjonen» også framgår av brev fra Dagbladets redaktør til h.r.adv. Hjort i mars/april (kopi vedlagt).
Det heter også at avisen skal ha avslått å ta inn to svarbrev fra adv. Hjort og klageren hevder han dermed ble nektet rett til «samtidig imøtegåelse». Ut fra dette mener klageren det «kommer i et noe underlig lys» når Dagbladet i sitt tilsvar skriver «at man stiller spalteplass til rådighet».
Klageren går også inn på reportasjer Dagbladet hadde om ham i februar 1998 (kopier vedlagt) og går i rette med avisens anførsel om at disse «gjaldt en helt annen sak». Slik klageren ser det gjaldt de første reportasjene nettopp hans «forskjellige funksjoner» og «det register jeg hadde ansvar for». Som vedlegg følger kopier av korrespondanse mellom
klageren og advokaten på den ene siden, og avisen på den andre, også om disse artiklene.
Mot slutten av tilsvaret ber klageren PFU også «vurdere om det bør se nærmere på noen av omstendighetene omkring» Dagbladets reportasjer i februar, samt avisens senere avslag på hans advokats anmodning om å få to brev på trykk.

Sekretariatet ba klageren klargjøre om det var hans mening å ville utvide klagen til også å omfatte Dagbladets tidligere reportasjer. Klageren ble gjort oppmerksom på at PFU, på eget initiativ, vanskelig kan utvide omfanget av hva som skal behandles. Samtidig påpekte sekretariatet at intensjonen med tilsvarsrunden ikke er å trekke nye klagemomenter inn underveis.

Klageren meldte tilbake at han «i alle fall på nåværende tidspunkt» avholdt seg fra «å gå til en omfattende utvidelse av klagegrunnlaget».

Dagbladet «avviser blankt» at opplysningen om klageren i den aktuelle ledereartikkelen «dreier seg om en ondsinnet eller konspirativ handling» og anfører at «referansen til Kåre Berg ikke er sentral for helheten i lederens argumentasjon».
Og videre:
» Samtidig er det slik at feilfrie aviser ikke finnes . I spesielt komplekse saker kan kvalitetskontrollen svikte eller bli mangelfull, uten at det skyldes forfølgelse eller ondskap. Det er derfor vi har regler om tilsvar og rettelser. Dagbladet har i denne saken ikke brutt disse reglene. Tvert imot har Dagbladets medarbeidere gjort sitt ytterste for å få Berg i tale slik at hans versjon kunne vurderes av leserne «.
For øvrig benytter avisen sitt siste tilsvar til også å gå i rette med klagerens oppfatning av avisens tidligere reportasjer om ham, og skriver bl.a.: «Ikke på noe tidspunkt har Dagbladet hatt personen Kåre Berg som motiv for disse reportasjene. Det er hans rolle som fremtre-dende medisiner på området som har brakt ham i søkelyset. Derfor mener vi at Kåre Berg forveksler en kritisk journalistisk plattform med personforfølgelse».

Klageren s advokat har, etter avsluttet tilsvarsrunde, sendt PFU ytterligere et brev. Her påpekes det at avisen, gjennom klagen til PFU, fikk «tilstrekkelig informasjon om påstandens uriktighet». » Allikevel har Dagbladet ikke dementert påstanden «. (…) «Avisen har en selvstendig plikt til å dementere påstander som den får vite at er uriktig».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en lederartikkel i Dagbladet, der det ble opplyst at medisinprofessor Kåre Berg på 1960-tallet hadde hatt ansvaret for et helseregister, som i avisen tidligere var betegnet som et «raseregister». Dessuten het det i lederen at professoren nekter å svare på spørsmål fra Dagbladet. Professoren hevder i sin klage at han aldri har hatt ansvaret for eller befatning med det omtalte registeret, og finner det kritikkverdig av avisen å bringe usanne opplysninger om navngitt person i en lederartikkel. Fra klagerens side anføres det at avisen burde ha dementert den uriktige påstanden når den først var påvist.
Avisen har sagt seg villig til å rette opp eventuelle feil når disse blir dokumentert. Dagbladet mener klageren selv må bære ansvar hvis et feilaktig inntrykk er skapt, siden han har nektet å snakke med avisen, til tross for flere henvendelser. Slik Dagbladet ser det, burde klageren holdt seg til det som er vanlig kommunikasjon mellom medier og kilder innen offentlig sektor, og dermed unngått at det oppsto misforståelser. Avisen hevder at den påklagede lederartikkelen ble skrevet i god tro.

Pressens Faglige Utvalg registrerer at det ikke synes å være uenighet om de faktiske forhold, slik de framkommer i klagen og i avisens tidligere reportasjer. På bakgrunn av reportasjene og klagen synes det klart for utvalget at presisjonsnivået i lederen var for dårlig. Men utvalget finner ikke grunnlag for å mene at avisen ikke handlet god tro da de påklagede opplysningene kom med i lederartikkelen.
Utvalget konstaterer imidlertid at avisen har sagt seg villig til å rette opp feil som blir dokumentert. Utvalget kan forstå Dagbladets reaksjon på klagerens manglende vilje til å svare på spørsmål. Klageren er en offentlig person som på en enkel måte kunne bidratt til å oppklaring. Likevel finner utvalget at avisen, på eget initiativ, burde ha sørget for at klagerens påpekning av feil i lederen, hadde kommet til lesernes kunnskap.
På dette punkt har Dagbladet opptrådt kritikkverdig.
Oslo, 9. september 1998

Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen