Höegh Capital Partners mot Aftenposten

Aftenposten publiserte i perioden fra 26. april til 7. mai 2016 en serie artikler om rederifamilien Høeghs tilknytning til såkalte skatteparadiser. Artikkelen var en del av avisens omtale av Panama-papirene.

Onsdag 27. april var oppslaget på første side «Bak disse dørene på øya Guernsey styrer milliardærfamilien Høegh 20 postboksselskaper i skatteparadis».

Teksten videre:
«Høegh er desidert største kunde med tilknytning til Norge i de lekkedem dokumentene fra advokatfirmaet Mossack Fonseca.» og «Höegh Capital Partners er ikke hemmelig, bare privat. Leif O. Høegh (52)»

Det ble henvist til ni sider inne i avisen. Der startet omtalen med titlene «I 20 år har Mossack Fonseca hjulpet milliardærfamilien Høegh med postboksselskaper.» og «Bak denne døren på øya Guernsey administreres flere av selskapene.»

Innledning i teksten:
«- Vi gjemmer oss ikke bort, sier Leif O. Høegh (52).
Familien Høegh er desidert største kunde med tilknytning til Norge i de lekkede dokumentene fra Mossack Fonseca. Aftenposten kan i dag fortelle hvordan advokatfirmaet i Panama siden midten av 1990-tallet har hjulpet den norske milliardærfamilien og deres ansatte med å opprette i alt 42 postboksselskaper på De britiske jomfruøyene. Dette er et skatteparadis i Det karibiske hav med 33.000 innbyggere. 20 av de 42 selskapene er fremdeles i drift. Alle har samme adresse: Høegh-familiens private administrasjonsselskap på kanaløya Guernsey.»

Videre – sitater fra artikkelen knyttet til klagers anførsler:

«I selskapsregistrene på De britiske jomfruøyene står selskapsnavn som Cheetah International Investments, Nationwide Leisure Limited, Sala Palmer Enterprises og Notting Hill Investment Company. Offentligheten har ikke innsyn i mye mer enn dette.
«Dokumentlekkasjen fra Mossack Fonseca gir derfor et unikt innblikk fra innsiden av skatteparadisene. Aftenpostens gjennomgang av tusener av dokumenter viser at det er Høegh-familien som står bak de ovennevnte selskapene»

«Selskapene ble opprettet av Mossack Fonseca på bestilling fra Høegh-familiens administrasjonsselskap på Guernsey, som har kontor i en steinbygning øst på øya. Aftenposten oppsøkte denne i mars. Ingen av ringeklokkene ved inngangen viser tegn til at dette er adressen til et stort antall selskaper kontrollert av Høegh-familien»

(…)

«Selskapsstrukturen er kompleks. Den reelle eieren av postboksselskapene finner man først ved å analysere et stort nettverk av selskaper i skatteparadiser, i Norge og i Storbritannia. De 20 aktive postboksselskapene er vevd inn i hverandre med lange kjeder av eierskap på kryss og tvers over hav, landegrenser og selskaper

Et Høegh-selskap på kanaløya Guernsey har 4,8 milliarder kroner i egenkapital. Det kontrollerer også fem av de 20 aktive postboksselskapene som er registrert på De britiske jomfruøyene. Noen av postboksselskapene kommer også tilbake til Norge som eiere i norske selskaper.

(…)

«Grunnlaget for å drive næringsvirksomhet er mikroskopisk, og postboks-selskapene har dessuten ikke lov til å drive næringsvirksomhet på Jomfruøyene. De skiller seg fra Guernsey, der Høegh-familien har egne ansatte. Historisk sett har Jomfruøyene hatt en ting å tilby: hemmelighold av eierskap»

Kommentar fra Sigrid Klæboe Jacobsen i nettverket Tax Justice Network Norge:

«Dersom den økonomiske aktiviteten i disse selskapene tåler dagens lys, vil offentligheten spørre seg hvorfor man ikke har valgt løsninger som gir større grad av åpenhet og innsyn. Den utstrakte bruken av slike selskaper gir familien Høegh et forklaringsproblem»

Senere i artikkelen:

«Mossack Fonsecas interne møtenotater viser at det er sendt flere tusen e-poster mellom dem og Høegh-kontoret på Guernsey siden slutten av 1990-årene»

Videre i artikkelen henvises det til et møtenotat fra 2005, der en rådgiver hos Mossack Fonseca har møtt en Høegh-ansatt.

«Han (Høegh-ansatt, journ. anm.) opplyste at de var et lite kontor med kun en stor kunde. Han la til at når de trengte nye selskaper, så ville de ikke nøle med å kontakte Mossack Fonseca. Møtet var vennlig»

En kommentar, signert Aftenpostens politiske redaktør samme dag, hadde tittelen «Rederiet. Høegh-familien burde ha interesse av at hemmelighold i skatteparadisene svakkes. Det klamme hemmeligholdet».

I en egen artikkel samme dag svarer Høegh-familien. Tittel: «Höegh Capital Partners er ikke hemmelig, bare privat».

Ingress:
«Det er syv uker siden Aftenposten først tok kontakt med Høegh-familien. De har ikke ønsket å stille til intervju eller svare på konkrete spørsmål. I stedet har Leif O. Høegh (52) sendt en uttalelse på e-post. Han svarer på vegne av sin bror Thomas Høegh og sine fettere Morten Høegh og Harald Høegh, men understreker at sistnevnte i hovedsak nå opererer uavhengig av de tre andre.»

Klagen omfatter også nettutgaven av artikkelmaterialet:
http://www.aftenposten.no/okonomi/Mossack-Fonseca-har-hjulpet-milliardarfamilien-Hoegh-a-opprette-postboksselskaper-i-skatteparadis-i-20-ar-58221b.html

I nettartikkelen ligger det også en video som er en del av klagematerialet.
Påfølgende dag, 28. april, het det i tittelen:
«30 ulike eierselskaper i en rekke forskjellige land kontrollerer Høegh-familiens postboksselskaper i skatteparadiset De britiske jomfruøyene. Her er Høegh-familiens jungel av selskaper i skatteparadis». (Tittelen viser direkte til en graf som skal vise nettverket.)

Ingress:
«Selskapet Sala Palmer Enterprises er lagt ned, men Cheetah International lever fortsatt i jungelen av Høegh-selskaper.»

I direkte tilknytning til grafen bringer avisen utdrag fra forrige dags svar fra Høegh.
Fredag 29. april hadde avisen en artikkel over to sider om Høegh. Stikktittel: «Høegh-familien har i tre generasjoner unngått arvestrider og mediefokus. I dag har rederiet flest skip under norsk flagg.» Hovedtittel: «Skipseventyret».

Ingress:
«I en næring beryktet for å flytte skip, formuer og arbeidsplasser til skattefrie farvann, har Leif Høegh & co. skilt seg ut som ordentlige og uangripelige.»
Tirsdag 26. april kl. 19.00 hadde Aftenposten en presentasjon på Sentralen i Oslo sentrum. Presentasjonen hadde tittelen «Panama Papers Live». Det var anslagsvis 350 personer til stede, og billettprisen var 179 kroner. Det ble annonsert at avisens journalister skulle fortelle om nye avsløringer.
Lørdag 7. mai hadde avisen en artikkel over to sider med stikktittelen «- Hva skal en vestlending med et selskap i Panama? Det er jo slett ikke greit, sier skipsreder Kristian Eidesvik som sitt eget postboksselskap». Hovedtittel: «Norske redere er storforbrukere av skatteparadisselskaper.»

Ingress:
«Norske redere og folk i shippingmiljøet har vært kunder av Panama-advokatkontoret Mossack Fonseca. En av dem innrømmer å ha holdt tilbake opplysninger for skattemyndighetene.»

I denne artikkelen er en rekke norske rederibedrifter omtalt. Om Høegh heter det:
«Milliardærfamilien Høegh har opprettet 42 selskaper, knyttet til familiens investeringsvirksomhet på De britiske jomfruøyene. Familien sier at de har gode og legitime grunner til å etablere disse selskapene, og at eierne betaler korrekt skatt der de bor.»

KLAGEN:

Klager er Höegh Capital Partners (HCP), ved Leif O. Høegh, Thomas Høegh, Morten W. Høegh og Harald Høegh.

Klagers omtale av seg selv, hentet fra klagers brevpapir:
«Höegh Capital Partners AS forvalter fellesinvesteringer for familien Høegh gjennom kontor i London, Oslo og på Guernsey. Aktivitetene har sitt utgangspunkt i rederiet Leif Höegh & Co, som ble grunnlagt i 1927. Industrielle aktiviteter innen shipping, energi og eiendom, i tillegg til finansielle plasseringer, utgjør dagens fokus.»
I klagen brukes også begrepet Høegh-gruppen. Klager har benyttet seg av ekstern konsulent i klagebehandlingen.

I klagen er det anført brudd på punktene 2.1, 2.3, 2.6, 2.8, 3.2, 3.7, 3.8, 4.1, 4.3, 4.11, 4.12, 4.14 og 4.15 samt Redaktørplakaten.

Klager innleder sitt tilsvar slik:

«Fra 26. april har Aftenposten publisert en rekke artikler og innslag om Høegh-gruppens forhold til advokatfirmaet Mossack Fonseca. Aftenpostens påstand har vært at advokatfirmaet har vært brukt av klienter for å opprette selskaper i skatteparadiser – gjennomgående kalt «postkasseselskaper» – uten at dette har noen legitim begrunnelse, men gjort for å oppnå hemmelighold om eiernes virksomheter, unngå skatt og legge til rette for straffbare forhold som skatteunndragelser og hvitvasking av utbytte fra korrupsjon og andre kriminelle handlinger. Oppslagene ble lansert i en omfattende kampanje og som betydelige avsløringer. Dekningen av Panama Papers har vært svært omfattende, meget kritisk og sensasjonspreget.

Aftenposten har gitt vår familie en helt sentral plass i dekningen av Panama Papers-saken ved at Aftenposten (uriktig) lanserte Høegh-familien som den «desidert største kunde med tilknytning til Norge i de lekkede dokumentene fra Mossack Fonseca». Realiteten er imidlertid at Høegh-familiens selskaper er knyttet til ordinære og fullt lovlige virksomheter som er utøvd i full åpenhet; de er ikke «postkasseselskaper», men ordinære selskaper med ordinære styrer; og Høegh-familien og selskapene de eier har alltid betalt skatt til de landene hvor de bor og er skattepliktige. Aftenpostens dekning har således helt uberettiget trukket vår familie inn som det sentrale norske eksempelet i en sensasjonell dekning av forhold knyttet til uredelig forretningsdrift, hemmelighold og opplegg for kriminalitet. Til tross for at det ikke fremkommer uttalte beskyldninger direkte mot oss, er det åpenbart at oppslagene må tolkes slik at det rettes mistanke også mot oss om uredelighet, hemmelighold og mulige straffbare forhold. Dette er gjort uten at det er noen som helst grunnlag for slike mistanker (Aftenposten ble tvert imot gjort oppmerksom på realitetene i dialogen med oss) og uten at verken «reklamen» om oppslagene om oss eller artiklene selv, på en tilstrekkelig måte understreker at vår familie ikke noen måte kunne være eksempel på de kritikkverdige forholdene man mente å ha avslørt om noen av advokatfirmaets klienter.»

Klager anfører at Aftenpostens omtale har vært meget belastende og skadelig for Høegh-families omdømme. Klager spør: «Hva kritikkverdig har vi gjort, som kan forsvare Aftenpostens massive dekning og uthengning av vår lovlige virksomhet?»

Etter å ha gitt en oversikt over Høegh-gruppens virksomhet, anføres det: «Mossack Fonseca har kun levert en ytterst begrenset tjeneste, nemlig formidling av ferdigregistrerte selskaper og betaling av årlig gebyr til det lokale foretaksregisteret. Dette er hylleselskaper som det er vanlig at advokatkontorer verden over, tilbyr. Det er snakk om rene formalia knyttet til registrering av selskap, og det sparer oss for tid å kjøpe slike ferdige hylleselskaper. Vi har ikke benyttet oss av andre tjenester fra dette advokatfirmaet, kjenner ikke til deres øvrige virksomhet og vet ikke hvilke andre klienter de har, utover det som er lekket i pressen.»

Klager mener det ikke kan være noe tvil om at Aftenposten gjennom tekst og bilder «av vår helt lovlige virksomhet, forsøker å mistenkeliggjøre vår virksomhet, og vårt lovlige og ordinære administrasjonskontor på Guernsey. Et helt normalt inngangsparti i en vanlig bygning fremstilles som noe mistenkelig og hemmelig. Selv helt ordinære ringeklokker fremstiller Aftenposten som obskure. At Aftenposten slår det så stort opp på forsiden, må være skjerpende». Klager mener bildebruken i hovedoppslaget innebærer brudd på Vær Varsom-plakatens punkter 4.11 og 4.12. Begge punktene gjelder bildebruk.

Høegh reagerer videre på bruken av uttrykket «postboksselskaper», blant annet i titler både på førstesiden og inne i avisen: «Våre selskaper er ikke postboksselskaper – alle henvendelser vedrørende selskapene kan skje til administrasjonen på Guernsey. Vi etablerer ikke selskaper i noe land for å unnta informasjon fra offentlige myndigheter. Vi gjør ingen forsøk på å gjemme oss. Styremedlemmene i våre selskap er ikke stråmenn, men er de personene som er involvert med å forvalte verdiene i selskapene. De er alle Høegh-ansatte, som er helt vanlig for internstyrer.» Det anføres at det ikke er uvanlig at et selskap registrert i et land blir administrert fra et annet land og klager mener Aftenposten har brutt VVp 4.4, om at det dkal være dekning for tittelbruken i påfølgende tekst.

Det vises til samme punkt med hensyn til påstanden om at Høegh-familien er Mossac Fonseca’s desidert største kunde med tilknytning til Norge. Klager mener fotballagent Rune Hauge er mye større.

Klager reagerer også på uttalelsen til Sigrid Klæboe Jacobsen i nettverket Tax Justice Network Norge Det anføres at sitatet som ble publisert er blitt «kraftig korrigert på trykk, i forhold til det vi ble forelagt og ga vårt tilsvar til.»

På trykk sier hun:
««Dersom den økonomiske aktiviteten i disse selskapene tåler dagens lys, vil offentligheten spørre seg hvorfor man ikke har valgt løsninger som gir større grad av åpenhet og innsyn. Den utstrakte bruken av slike selskaper gir familien Høegh et forklaringsproblem»

Det er en nedtoning av hva vi ble forelagt i e-post av journalist Nina Selbo Torset den 18. april. I denne ble Klæboe Jacobsen sitert på følgende:

«Dette viser jo en enorm kompleksitet. Vi har sett komplekse selskapsstrukturer før, men dette er langt oppe blant de verste vi har sett. Absolutt. Det er veldig vanskelig å skjønne logikken bak strukturen, og hvorfor det skal være nødvendig å gjøre det så komplisert. Når dette i tillegg skjer gjennom skatteparadis som har noen av de verste hemmeligholdene i verden, så sier det seg selv at det er umulig for andre å etterprøve denne informasjonen, selv hvis Høegh legger alle fakta på bordet. Det er noe av det verste vi har sett.»

«Man kan jo spørre seg hvorfor det var nødvendig å operere på denne måten hvis man ikke har noe å skjule. Da kunne man jo like godt ha etablert seg gjennom mer åpne jurisdiksjoner. Selskap som operer gjennom skatteparadis, må tåle å få mer kritisk søkelys på sine strukturer og hvordan driver enn andre.»

På den påstanden svarte vi:

«Sigrid Klæboe Jacobsen fremstår som en politisk aktivist ikke en fagperson. Jacobsen og Tax Justice Network – Norway viser mangel på grunnleggende kunnskap om lovlig internasjonal forretningsdrift. Hennes bombastiske uttalelser uten noen innsikt i de reelle underliggende forhold og bare basert på en enkel selskapsliste med tilhørende aksjonærer, fremstår som oppsiktsvekkende kunnskapsløst. At Aftenposten velger å trykke sensasjonspregede og ledende sitater av utenforstående på et slikt grunnlag, er overraskende.»» Klager mener det foreligger brudd på VVps punkter 3.2, 3.7 og 3.8.

Klager mener også at Aftenpostens opplysninger om hvem som sitter i styrene i Høegh-selskapene, og at disse ikke er medlemmer i Høegh-familien, er med på mistenkeliggjøre selskapene. Det vises til at dette ikke er stråmenn, men personer som er involvert i forvaltning av verdiene i selskapene og at dette er normal praksis i større bedrifter.

Klager mener videre at Aftenposten brøt med VVp punkt 4.3, respekt for privatliv, da avisen i nettversjonen opplyste hjemmeadresse og fødselsdato for en av klagerne. Dette ble fjernet etter to timer etter at klager tok kontakt. Det vises til at denne klageren bor i Storbritannia, der slike opplysninger anses som høyst personlige.

Med hensyn til publiseringen 28. april, som viste Høegh-familiens nettverk, heter det i klagen: «Artikkelen er krydret med kraftige illustrasjoner som kan oppfattes som avdekking av noe skjult og hemmelig. Det at de benytter jungel-retorikk om De britiske jomfruøyer er fornøyelig, men den eneste reelle jungelen, er Aftenpostens grafiske fremstilling av vår virksomhet.»

Klagen omfatter også Aftenpostens arrangement «Panama Papers Live» tirsdag 26. april. Arrangementet var tidsmessig koordinert med nettpubliseringen av den første artikkelen, dagen før papirpubliseringen. Klageren viser til at arrangementet var annonsert gjennom åtte helsider i avisen og direkte til abonnentene via e-post.

I klagen vises det til at Høegh ikke var blitt invitert, men at det ble tatt direkte kontakt med redaksjonen for å få vite om «Høegh-saken» ville bli omtalt. Dette ble bekreftet på formiddagen samme dag, og det ble åpnet for at en representant fra Høegh kunne være til stede. Gjennom en dialog på scenen ble «Høegh-saken» presentert, ifølge klageren presentert som en eksklusiv nyhet. (I klagen er kontakten mellom klager og redaksjon forut for arrangementet beskrevet i detalj.)

Klager skriver: «Hva mener Østrem (fra Aftenposten; sekr. anm.) med «eksklusiv nyhet»? Å «avsløre» vår lovlige virksomhet? Hvis så er tilfellet, synes vi at det er merkelig at vi heller ikke ble invitert til seansen, før vi selv, noen timer før det skulle starte, tok kontakt og lurte på om det var Høegh Aftenposten siktet til i markedsføringen. Østrem sa tross alt, at det var journalistikk som Aftenposten presenterte på Sentralen denne kvelden. Dette skjedde uten at Høegh hadde blitt invitert til å delta, informert eller gitt mulighet for tilsvar (samtidig imøtegåelse; sekr. anm.). Man kan bare anta hvilket inntrykk de hundrevis som var til stede og ble presentert dette, ukritisk av avisens journalister og redaktører, faktisk satt igjen med.
Et sentralt punkt i journalistikken og presseetikken er den angrepne parts rett til samtidig å ha mulighet til å forklare og forsvare seg. Det vises til punkt 4.15 i plakaten, men sekretariatet legger til grunn at klager mener 4.14.

I tillegg mener klager at det foreligger brudd på punktene 2.1, 2.6 og 2.8 fordi arrangementet på Sentralen må anses å være et reklameframstøt fra avisens side, og at det foreligger en kommersiell/redaksjonell sammenblanding.

Angående artikkelen 7. mai, om norske rederes bruk av Mossack Fonseca, heter det i klagen:
«I denne artikkelen blir Høegh og Aftenpostens dekning av Høegh skrevet inn i en historie om norske redere sitt forhold til lavskatteland, og der en reder som har holdt tilbake opplysninger for skattemyndighetene uttaler seg. Vi mener at det er graverende å bli koblet til andre personers lyssky forretningsvirksomhet.»

Generelt heter det i klagen: «Ved hjelp av anonyme kilder, feilaktige og grovt krenkende løgner, udokumenterte spekulasjoner, fantasifulle skildringer og paparazziaktiviteter, misbruker journalistene sin makt til å fremstille Høegh i et negativt lys. Journalistene har gjennom sin skildring og historieoppbygging tatt i bruk teknikker som er langt mer hensiktsmessige i romaner og filmer enn i seriøse nyhetsreportasjer.

Vi mener at den samlede dekning, med gjentatt bruk av retoriske spørsmål basert på svakt faktagrunnlag, forsterker det insinuerende inntrykket av at ulovligheter foregår i det skjulte. Det må forventes at avisen tar hensyn til hvordan budskapet vil bli oppfattet av mottagerne.
Vi mener den samlede dekningen er brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.1.»
FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Det er ikke registrert kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet.
TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten avviser klagen på alle punkter. Avisen viser til at det er i kjernen av dens samfunnsoppdrag å rette et kritisk søkelys mot skatteparadisene. Det vises også til at det journalistiske prosjektet Panama Papers ikke primært handlet om å dokumentere ulovligheter. «Aftenpostens hovedanliggende har vært å gi innsikt i hvordan de såkalte skatteparadisene fungerer, hvem som benytter seg av dem og hvorfor. Gjennom denne innsikten er det dannet grunnlag for en internasjonal debatt om hvordan vi bedre kan organisere internasjonale skattesystemer og handel.»

Avisen viser til at kjernen i avisens funn er at systemets fremste kjennemerke er evnen til hemmelighold. «Familien Høegh er advokatfirmaet Mossack Fonsecas største norske kunde, og deres organisering av forretningsvirksomheten er derfor spesielt relevant for norske lesere. Ikke fordi organiseringen er ulovlig, men fordi den så tydelig illustrerer problemet norske og internasjonale myndigheter mener må gjøres noe med.» Avisen mener at en omtale som den påklagede er noe næringsliv og samfunnsaktører må tåle, og viser til at det dreier seg om opplysninger som ikke var kjent for allmennheten. «Vi hadde ikke gjort jobben vår om vi unnlot å bringe disse dokumenterte forholdene videre til leserne.»

Om klagen heter det i avisens tilsvar: «Klagen er ikke basert på at Aftenposten har skrevet noe faktisk feil. Klager slår selv fast at «det ikke fremkommer uttalte beskyldninger direkte mot oss» og tilbakeviser ikke de dokumenterte fakta i saken, men mener artiklene har gjort ubotelig skade på familiens omdømme.»

Aftenposten tolker klagen slik at omdømme-skaden primært er knyttet til «at familien urettmessig mener de er uthengt som lovbrytere, eller i hvert fall som iscenesettere av meget kritikkverdige handlinger» og at det relevante punkt i VVp er 4.1, saklighet og omtanke. Avisen skriver: «Vi mener klager ikke har grunnlag for å hevde at leserne må forstå artiklene dithen at familien anklages for å ha foretatt lovbrudd eller skatteunndragelse. Klagen peker korrekt på at slike påstander ikke er fremsatt direkte. Vi vil påpeke at Aftenposten tvert om har gjort det svært tydelig at omtalen ikke må forstås slik at familien kan mistenkes for å ha gjort noe galt.»

Det understrekes at dette er presisert uttrykkelig flere ganger og at det også tydelig framkommer hvorfor det likevel var riktig å beskrive familiens virksomhet, som en stor aktør i skatteparadis. Avisen mener at den har gjort det svært klart at poenget med avsløringene ikke først og fremst var å påvise individuelle regelbrudd. Det viktige med Panama Papers var først at informasjonen dokumenterte hemmeligholdet i slike skatteparadis og hvor alminneliggjort en slik praksis er, også blant store norske aktører.»

Angående klagepunktene om samtidig imøtegåelse og kontroll av opplysninger viser avisen til at den i begynnelsen av mars tok kontakt med Høegh på Guernsey, men at det først var fem dager før første publisering av Høegh-artiklene at det var mulig å få til et møte. Ingen i Høegh-systemet ønsket å la seg intervju, men valgte å skrive en uttalelse. Denne ble i sin helhet publisert sammen med den første omtalen 27. april. «Klager skriver at de har vært «svært imøtekommende» i dialogen med Aftenposten og at Aftenposten «burde ha vært vesentlig mer imøtekommende fra starten av». Vi deler dessverre ikke den virkelighetsoppfatningen. Vi har gitt klager tilgang til dokumentasjonen som er grunnlaget for spørsmålene vi har bedt om å få svar på, men klager har ikke ønsket å gå i dialog med oss på dette.»

Det vises ellers til at Høegh-familien fått bred plass til sine synspunkter, både med en helsides uttalelse og i artiklene.

«Leif O. Høegh blir sitert på forsiden av Aftenposten 27. april på at «Höegh Capital Partners er ikke hemmelig, bare privat». Det henvises til deres fulle tilsvar på forsiden og tre ganger i hovedoppslaget. Videre er Leif O. Høegh sitert i ingressen på at familien ikke gjemmer seg bort. I første mellomtittel i saken siteres Høegh på at selskapets eiere betaler riktig skatt. Deler av svaret fra Høegh er også referert til under første mellomtittel. Andre mellomtittel i saken lyder «Skatteplanlegging er lovlig». Skatteprofessor Frederik Zimmer er sitert i saken på at «det at en struktur er komplisert, behøver ikke nødvendigvis å være noe suspekt, heller ikke om strukturen skulle være skattemotivert». I grafikken i hovedoppslaget presiserer vi at «Aftenposten dokumenter gir ikke grunnlag for å hevde at det er noe ulovlig i opprettelsen eller driften av disse selskapene». I og under nest siste mellomtittel presiserer vi nok en gang at det ikke er tegn på noe ulovlig. Politisk redaktør Trine Eilertsen skriver også i sin kommentar – og dette sitatet er uthevet – «Det er ingen grunn til å mistenke Høegh-familien for å skatteplanlegge seg bort fra loven».

Avisen avviser klagers anførsel om at Høegh-gruppen ikke er Mossack Fonsecas største kunde. «Høegh-familien kan ikke sammenlignes med for eksempel DNB eller fotballagent Rune Hauge. Disse har ikke har brukt selskapene de administrerte til egne formål, men har hjulpet andre å etablere seg i skatteparadis.»

Angående definisjonen av uttrykkene postboksselskap og skatteparadis, heter det i Aftenpostens tilsvar: «Et postboksselskap defineres som et selskap som er registrert i et skatteparadis og som ikke kan drive reell forretningsvirksomhet der det er registrert. Høeghs selskaper er registrert på De britiske jomfruøyene, men har ikke lov til å drive næringsvirksomhet der.

Det er 33.000 innbyggere på De britiske jomfruøyene. Det beskrives i Financial Secrecy Index-rapporten som et klassisk skatteparadis med høy grad av hemmelighold. Ifølge Kapitalfluktutvalgets rapport er det over 17.000 selskaper pr. tusen innbygger på Jomfruøyene. Til sammenligning er det i Norge 40 foretak (med begrenset ansvar) pr. tusen innbygger. Hverken styresammensetning eller aksjonæroversikt er offentlig tilgjengelig på Jomfruøyene.
Det er heller ingen krav til offentlig årsregnskap, årsberetning eller revisjonsberetning. Uten de lekkede dokumentene fra Mossack Fonseca, kunne vi aldri ha ettergått informasjonen fra Høegh-familien.»

Klager har reagert på Aftenpostens beskrivelse av virksomheten som kompleks, og at det skal antyde at den er suspekt. Avisen avviser en slik tolkning og fastholder at selskapsstrukturen må kunne oppfattes som nettopp det – kompleks.

Videre er det reagert på anførselen om at karakteristikken eksklusiv skulle utløse klagers rett til samtidig imøtegåelse. Aftenposten understreker at begrepet er myntet på det faktum at avisen var alene om stoffet.

Angående arrangementet på Sentralen, der Høegh-saken ble presentert, heter det i Aftenpostens tilsvar:

«Events er nå Aftenpostens tredje publiseringskanal. I likhet med nettutgaven og papirutgaven tar vi betalt for innholdet som presenteres der. Det er ingen «skjult annonsering av Aftenpostens abonnementsavtaler.» Klager har rett i at det er en «kommersiell hendelse», det er sånn sett hele vår virksomhet, siden vi finansierer oss selv. Og i likhet med våre to andre publiseringskanaler, presenteres redaksjonelt og kommersielt innhold side om side. Klager har ingen grunn til å så tvil om Aftenpostens integritet og troverdighet på dette grunnlaget.

Når det gjelder den samtidige imøtegåelsen under arrangementet 26. april:
Nyheten om Høegh-selskapenes omfattende forbindelser til Mossack Fonseca ble presentert samtidig, ved 19.30-tiden, som vi på nettet publiserte den første artikkelen. (http://www.aftenposten.no/okonomi/Mossack-Fonseca-har-hjulpet-milliardarfamilien-Hoegh-a-opprette-postboksselskaper-i-skatteparadis-i-20-ar-58221b.html)

Dette skjedde ved at vi spilte av videoen som ble publisert sammen med denne første artikkelen. Der brukes det mye tid og plass på Høeghs tilsvar (samtidig imøtegåelse; sekr. anm.). I samtalen etterpå ble også Høegh-familiens synspunkter og tilsvar bredt referert.

Den samtidige tilsvarsretten (imøtegåelsesretten; sekr. anm.) ble altså ivaretatt i alle tre publiseringskanalene, med utgangspunkt i det omfattende tilsvaret Høegh-familien valgte å presentere sine synspunkter i, fremfor å la seg intervjue om saken. Klager har derfor ingen grunn til å hevde at det var mangel på reell mulighet til samtidig imøtegåelse.

Angående anførselen om det ble brakt private opplysninger (hjemmeadresse og fødselsdato) om en av klagerne, heter det i tilsvaret:

«Denne faksimilen av en såkalt Wealth Declaration Form bekreftet at Morten Høegh er eieren av Höegh Capital Partners PE (US) Ltd. Skjemaet hadde hans adresse og fødselsdato. Dette er offentlige opplysninger om Morten Høegh, tilgjengelig via Folkeregistret.
Opplysningene kan ikke oppfattes som sensitive i Norge, og var heller ikke koplet til informasjon av privat art. Men siden klager ønsket opplysningene fjernet, sladdet vi denne delen av deklarasjonen. Dette skjedde to timer etter at artikkelen ble publisert.»
Klageren opprettholder klagen. Det anføres innledningsvis i klagers tilsvar at Aftenpostens tilsvar «bærer preg av mistenkeliggjøring med rot i begrenset innsikt i sedvanlige internasjonale selskapsstrukturer». Det vises til at avisen overser grunnleggende forretningsmessige rammevilkår for en internasjonal bedrift med eiere bosatt utenfor Norge.

I tilsvaret reageres det over at Aftenposten har omtalt Høegh som Mossack Fonsecas største norske kunde og at avisen har forklart dette med at Rune Hauge og DNB var formidlere av selskaper, mens Høegh er reelle eiere. Klager kaller Aftenpostens tolkning av «største kunde» som en «kunstig konstruksjon».

Angående arrangementet på Sentralen, av partene kalt «eventet», mener klager det er stor grunn til å så tvil om Aftenpostens integritet og troverdighet. Høegh bestrider at den samtidige imøtegåelsesretten ble ivaretatt. Dette fordi Høegh ikke var informert, invitert eller forespurt om å delta, men at selskapet selv fant ut at omtalen av dem skulle presenteres. Klager kaller dette et grovt brudd på Vær Varsom-plakaten. Sekretariatet legger til grunn at det er punkt 4.14 om imøtegåelsesrett det siktes til.

Det anføres videre i tilsvaret at det ikke er skjult informasjon om Høegh-gruppen avisen har presentert. «Vårt eierskap i selskaper, som avisen omtaler, har lenge blitt offentliggjort i pressemeldinger, prospekt og regnskap. Det eneste som er nytt nå, er at Aftenposten har fått tilgang på formell informasjon som den man finner om norske selskap i Brønnøysundregistrene. Slik informasjon er verken hemmelig, mistenkelig eller spesielt opplysende.

Aftenposten har påført oss som privatpersoner, samt våre selskaper, en betydelig belastning gjennom å fremstille oss på en mistenkelig måte. Vi lever av tillit. Vår familie har over lang tid bygget opp et seriøst renomme, noe Aftenposten har skadet gjennom sin dekning av Panama Papers. Med fasit i hånden bærer det publiserte materialet preg av at redaksjonen har latt behovet for å skape inntrykk av store nyheter, gå ut over den journalistiske integriteten.
Aftenposten registrerer i sitt siste tilsvar at klager bekrefter at klagen ikke er basert på at avisen har skrevet noe faktisk feil, men at «de polemiske poengene om mistenkeliggjøring og tabloid personfokus» gjentas. Avisen gjentar også at den mener å ha gitt klager adekvat tid til å gi sin versjon, og at det journalistiske prosjektet Panama Papers har vært å gi innsikt i hvordan såkalte skatteparadiser fungerer, hvem som benytter seg av dem og hvorfor.

Med hensyn til klagepunktet om manglende samtidig imøtegåelse på arrangementet på Sentralen gjentar avisen at dette må ses på som en publiseringskanal med de samme etiske rammer som annen publisering. «Men det er ikke slik at vi innhenter separate kommentarer til hver kanal eller hver programform. (…) Det kan heller ikke være slik at kravet til samtidig imøtegåelse også innebærer personlig frammøte i hver kanal eller hvert program.» Avisen opplyser at videoen som samtidig ble publisert på Aftenpostens nettsider også ble avspilt under arrangementet, og at det der brukes mye plass og tid på klagers imøtegåelse. Etter på ble det, i følger avisen, stilt spørsmål til journalistene og at det der bevisst ble spurt hva Høegh hadde svart på Aftenpostens spørsmål. Dessuten ble Høegs forklaring også omtalt av avisens politiske redaktør under eventet.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Aftenpostens omtale av Høegh-gruppens bruk av såkalte postboksselskaper i såkalte skatteparadiser. Omtalen var en del av Panama Papers-dekningen. Høegh ble omtalt som Mossack Fonsecas største norske kunde. Omtalen gikk over flere dager, i papirutgaven, på nett og i form av en presentasjon på et møte for abonnentene; et event.

Klager er Höegh Capital Partners, ved fire medlemmer av Høegh-familien. Klagen, som er omfattende, fokuserer i særlig grad på at Aftenposten har påført familien og selskapene betydelig belastning ved å framstille dem på en mistenkelig måte, på tross av at selskapsgruppen driver helt ordinær internasjonal næringsvirksomhet. Klager mener Aftenpostens manglende kunnskap om dette preger omtalen. Det er anført brudd på en lang rekke punkter i Vær Varsom-plakaten. I klagen vises det til at begrepsbruk og uttrykk i stoffet forsterker dette inntrykket. Et særskilt punkt i klagen gjelder en presentasjon av Høegh-saken på et event samtidig med nettpubliseringen. Klager mener Aftenposten her ikke ga Høegh anledning til samtidig imøtegåelse.

Aftenposten avviser klagen på alle punkter. Avisen viser til at hensikten med den omfattende omtalen av Høegh-gruppen var å gi samfunnet innsikt i hvordan bruken av skatteparadiser fungerer. Det understrekes at klager har fått full anledning til å imøtegå opplysningene, og at Høeghs versjon ble presentert over en helside første publiseringsdag. Det ble også løpende synliggjort at avisen ikke har funnet noe som skulle innebære at klager har opptrådt i strid med gjeldende lovverk. Avisen mener den påklagede omtalen er noe klager må tåle. Aftenposten omtaler det påklagede eventet som et eksempel på sin tredje publiseringskanal og hevder at klagers imøtegåelse ble tydeliggjort gjennom en video som ble avspilt, og verbalt gjennom utsagn fra avisens side på scenen.

Pressens Faglige Utvalg forstår klagen slik at Høegh-gruppen mener seg urimelig behandlet av Aftenposten fordi selskapet virksomhet blir koblet til noe som er mistenkelig og kriminelt, uten at det er grunnlag for det. Utvalget forstår klagers opplevelse av at det gjennom den omfattende omtalen er skapt et inntrykk av hemmelighold og klanderverdig opptreden. I denne konteksten vil utvalget vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, som pålegger redaksjonen å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Inntrykket som skapes gjennom presentasjon/dramaturgi er også en del av presseetikkens område.

Aftenposten var imidlertid, slik utvalget ser det, i sin fulle rett til å beskrive hvordan Høegh gjennom en årrekke, fullt lovlig, har etablert et førtitalls selskap i skatteparadis for å drive sin internasjonale virksomhet. Dette må anses som informasjon av samfunnsmessig betydning. Utvalget registrerer at det gjentas flere ganger i omtalen at det ikke er avdekket lovbrudd, og klager kommer tydelig til orde med sin versjon, i tråd med kravet i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. Det registreres også at det ikke er påvist faktiske feil som skulle innebære brudd på plakatens punkt 3.2 om kontroll av opplysninger.

Klager har vært opptatt av at avisens bruk av ord og begreper som «skatteparadis», «postboksselskap», «eksklusiv nyhet» og «kompleks selskapsstruktur» bidrar til å mistenkeliggjøre en lovlig virksomhet. Utvalget kan ikke se at bruken av noen av disse begrepene skulle innebære presseetiske brudd. Heller ikke opplysningen om en av eiernes fødselsdato og bosted var i strid med det relevante punktet i VVp. Opplysningen ble for øvrig fjernet etter svært kort tid.

En del av klagen dreier seg om en presentasjon av deler av det publiserte materialet på et møte, av Aftenposten kalt et «event». Avisen omtaler dette «eventet» som en publiseringsplattform som skal falle inn under Vær Varsom-plakatens ordinære bestemmelser. Utvalget legger til grunn at en video om Høegh-saken ble avspilt, der klagers imøtegåelse er tydelig. I tillegg har avisen opplyst at det også ellers under presentasjonen ble tydeliggjort at Høegh hadde andre versjoner enn avisen. Utvalget vil bemerke at det ikke kunne være noe presseetisk krav at klager personlig skulle framføre imøtegåelsen, men at denne ble synliggjort sammen med påstandene.
Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo 27. september 2016

Alf Bjarne Johnsen
Alexander Øystå, Kirsti Husby, Liv Ekeberg,
Eva Sannum, Nina Fjeldheim