NN mot Lindesnes

PFU-sak 045/17


Lindesnes’ redaktør publiserte lørdag 25. februar 2017 følgende statusmelding på sin egen Facebook-side:
«Melding fra det mørke fasland»

og deretter et bilde av et håndskrevet brev hvor det stod:

«Til Lindesnes Avis. Vi sier herved opp vårt abonnemang fra dags dato.
Medvirkende årsk er avisens ensidige syn og holdning i homodebatten.
NN (Stedsnavn) og dato»

KLAGEN:

Klager er sønn av brevskriver som klager med samtykke fra mor. Han reagerer på at redaktøren har publisert «et privat oppsigelsesbrev» på sin Facebook-side: «NN er ei lita bygd, og håndskriften er lett gjenkjennelig, så de fleste i NN som har sett dette vet hvem dette gjelder.»

Videre spør klager: «Hvilke rettigheter har en aviskunde på hva som kan offentliggjøres eller ikke når det gjelder private meldinger og brev som de sender inn til kundebehandling?»

Slik klager ser det, bruker ansvarlig redaktør oppsigelsesbrevet for å skaffe seg oppmerksomhet rundt sin egen Facebook-side. Det anføres brudd på Vær Varsom-plakaten(VVP) punkter 2.1 (redaktøransvaret), 2.2 (dobbeltroller), 3.3 (premissene), 4.1 (saklighet og omtanke), 4.3 (respekt for privatliv, livssyn etc.).

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:
Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Lindesnes avviser å ha begått et presseetisk overtramp. Avisen mener at i all hovedsak kan meldinger og brev som mottas av et mediehus være av offentlig interesse hvis innholdet ikke er av forretningsmessig karakter. Oppsigelser har sjelden offentlig interesse fordi de handler om pris og behov. Men denne oppsigelsen hadde offentlig interesse, skriver redaktøren.

Det vises til at Lindesnes er en raus, åpen og liberal avis. Avisen har hatt lederartikler som omhandler homofili, og nylig publiserte avisen en bredt anlagt artikkel der homofile i alle aldre fortalte om sine erfaringer (se vedlegg). Ifølge avisen var det flere homofile som ikke turte å stå frem, og slik avisen ser det, understreket oppsigelsesbrevet nettopp det kildene fryktet: «Oppsigelsen viser grasrota i enkelte deler av landets motstand mot homofili. Den motstanden er ikke lett å få tak på, og derfor svært viktig å vise når den kommer. Åpne meninger fra biskop og prest er mostand homofile har lært seg å takle. Det er holdningene til vanlige mennesker, holdninger som ikke er synlige, som er den største trusselen mot å kunne leve normale liv. […] Det er del av vårt samfunnsoppdrag å vise at disse stemmene finnes. I så sterk grad at man ønske å avslutte et abonnement fordi de mener avisen inntar en slik holdning. Vi respekterer og aksepterer ulike synspunkt om ulike verdispørsmål i samfunnet. Det kan være sterk kost å se egen håndskrift, men innholdet er trolig vel så sterk kost for de som er homofile og fortsatt kjemper for retten til et fritt og respektert liv. Pressen oppgave å vise at slik er det i Lindesnesregionen i 2017.»

[…] «Det har aldri vært intensjonen å henge ut, såre eller skade noens omdømme eller livskvalitet. Håndskriften tilfører homodebatten i Norge en autentisitet som er viktig å ta på alvor. Journalister og redaktører bruker sosiale medier til å videreformidle og ta opp tema som samfunnet er opptatt av. Der bringes utsnitt av chattelogger og meldinger fra eposter uten at det avstedkommer reaksjoner annet det er et positivt bidrag i samfunnsdebatten.»
Videre anfører avisen at brevet ble tilstrekkelig anonymisert: «I den store verden er NN i Vest-Agder et lite sted og få mennesker i den sammenhengen knytter underskriften til en bestemt person. Audnedal kommune har 1750 innbyggere, der 281 bor på NN.»

Avisen mener at håndskriften kun er kjent for en liten krets av menneskene rundt brevskriver, som også fra før kjente til brevskrivers standpunkt mot homofili. Her viser avisen til en epost fra en annen sønn av avsender, som reagerte på Facebook-innlegget og sendte en epost til avisen, der han blant annet skrev: «Hun er en kjent dame i bygda, der mange kjenner hennes standpunkt og håndskrift». At brevskrivers standpunkt allerede er kjent i lokalsamfunnet, svekker det følte overtrampet vesentlig, skriver avisen i sitt tilsvar.

Det påpekes ellers at publiseringen skjedde på Facebook: «Et annet alternativ kunne vært å lage avissak på oppsigelsen, som er spesiell. Lindesnes har betydelig større slagkraft i vår region enn Facebook. For ordens skyld: Med mindre avsenderen hadde valgt å stå frem, ville omtalen vært anonymisert. En sak i lokalavisen er «verre» enn Facebook. Et tredje alternativ ville selvsagt vært å la være.»

Kort til de konkrete punktene: «Lokalavisen ivaretar at alle slipper til, takhøyden for ytringsfrihet er stor og temperaturen er frisk og saklig. Nettopp ved å offentlige oppsigelsens innhold i sin helhet har Lindesnes vist respekt for menneskers egenart, identitet uten å ha krenket privatliv eller livssyn, jf. VVP punkt 4.1 og 4.3.

Til VVP punkt 2.1 og 2.2. «Lindesnes as mener publiseringen av den anonymiserte oppsigelsen ikke bryter med hverken punkt 2.1. og 2.2, og er usikker på hva klager mener med å innklage for disse to punktene.» Det opplyses at Lindesnes as har en to-ledermodell, der redaktøren har ansvar for innhold og abonnement, og daglig leder har ansvar for salg og marked, og korrespondanse med kunder og annonsører.

Og til slutt til VVP punkt 3.3: «Lindesnes as mener publiseringen av den anonymiserte oppsigelsen ikke er intervjusituasjon som krever tilsvar [imøtegåelse; sekr.anm.]. På bakgrunn av innholdet i oppsigelsen kunne Lindesnes ha laget sak. Da måtte mediehuset ha sørget for tilsvar og klarert identifisering med navn og eventuelt bilde med avsender. Fortsatt mener Lindesnes at oppsigelsen i anonymisert og autentisk form uten samtykke fra avsender kunne brukes som illustrasjon.»

Oppsummert mener avisen at oppsigelsen har allmenn og aktuell interesse, et sjelden godt dokument på en folkeopinion, og at Lindesnes var på etisk trygg grunn da den offentliggjorde oppsigelsen på ansvarlig redaktørs Facebookprofil. Redaktørens Facebookprofil er per definisjon privat, men oppfattes og brukes som den er offentlig. Det vises til snaue 2000 «venner».

Klager mener fortsatt at «berørt person helt klart ikke er tilstrekkelig anonymisert når det er flere som med sikkerhet kan identifisere personen ut fra håndskrift og stedsangivelse».

Slik klager ser det, blir dette «helt klart å henge ut en person, og karakterisere denne personen og dens holdninger kun ut fra et lite notat angående oppsigelse av en lokalavis».

Det opplyses at «Berørte person/ektepar er ganske konservative kristne og har et noe «gammeldags» livssyn. Redaktøren i Lindesnes Avis viser liten respekt for dette livssyn ved måten dette oppsigelsesbrevet blir presentert på, adressert «Melding fra det mørke fastland».
Ekteparet har gjennom flere tiår hatt at et stort engasjement for personer fra de «svakere» gruppene i samfunnet, som personer med alkohol og rusproblemer. […] Det jeg vil frem til er at de er personer som har sitt strenge religiøse livssyn, men er åpne for personer som ikke er som dem, og ønsker å hjelpe de som de som de mener sliter i samfunnet. Innslaget med publisering av annonsen kan gi et feil inntrykk av berørt person/ektepar.»

Lindesnes hadde ingen ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder publiseringen av et brev skrevet til Lindesnes Avis. Brevskriver ønsket å si opp avisabonnementet og begrunnet dette med avisens ensidige syn og holdning i homofilidebatten. Redaktøren i Lindesnes publiserte brevet på sin Facebook-side sammen med kommentaren: «Melding fra det mørke fastland».

Klager er sønn av brevskriver som klager med samtykke fra mor. Klager mener brevskriver ikke er tilstrekkelig anonymisert og viser til håndskrift og stedsnavn. Etter klagers mening blir brevskriver hengt ut og karakterisert, kun ut fra et lite notat som gjelder en oppsigelse av en lokalavis. Klager spør hvilke rettigheter en aviskunde har på hva som kan offentliggjøres eller ikke, når det gjelder private meldinger og brev de sender inn til kundebehandling. Det vises blant annet til Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 3.3, 4.1 og 4.3.

Lindesnes mener i all hovedsak at alle meldinger og brev som mottas av et mediehus kan være av offentlig interesse. Den aktuelle oppsigelsen var, slik avisen ser det, et sjeldent godt dokument på en folkeopinion, og avisen mener det er en del av medienes samfunnsoppdrag å vise at disse stemmene finnes. Avisen mener derfor at brevet kunne brukes som en illustrasjon på dette. Avisen mener klager er tilstrekkelig anonymisert. Det vises også til at brevskrivers synspunkt allerede var godt kjent i lokalmiljøet.

 

Pressens Faglige Utvalg (PFU) viser innledningsvis til punkt 1.4 i VVP, som gjelder medienes rett til å informere og til å sette søkelys på det man mener er kritikkverdig. I prinsippet kan alt det et mediehus mottar av informasjon bli vurdert for en eventuell publisering. Det avgjørende er at måten det gjøres på er i tråd med de presseetiske retningslinjene.

Presseetikken gjelder også for journalisters og redaktørers private sosiale medier profiler/konti når det er åpenbart at ytringen/innholdet er publisert som en del av den redaksjonelle virksomhet, noe den påklagede publiseringen må sies å være.

Etter utvalgets mening hadde oppsigelsesgrunnen allmenn interesse, og utvalget kan forstå at redaktøren ville bruke brevet som en illustrasjon til sin mening. Utvalget ser at redaktøren har forsøkt å ta hensyn ved å fjerne brevskrivers navn, jf. VVP punkt 4.3.

Likevel finner utvalget publiseringen presseetisk problematisk. Utvalget viser spesielt til VVP punkt 3.3, som ikke bare handler om å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner, men også ellers i forhold til kilder og kontakter.

Brevskriver er en ikke-medievant person som skrev til avisen i rollen som aviskunde og med det formål å si opp avisen. Brevet var åpenbart ikke ment for publisering, noe utvalget mener også redaktøren forstod. Utvalget kan derfor godt forstå at klager reagerer når brevet blir publisert og kommentert på denne måten.

Utvalget har mange ganger understreket viktigheten av at mediene ikke misbruker publikums alminnelige tillit til mediene, og spesielt varsom bør man være når omtalen gjelder ikke medievante personer. Selv om klager ikke blir direkte identifisert, mener utvalget at en slik publisering lett kan oppfattes som omtankeløst (jf. VVP punkt 4.1), og er egnet til å skape mistillit til avisen, både fra klager selv – og fra publikum ellers.

Utvalgets flertall mener at en slik måte å publisere dette brevet som åpenbart ikke var ment for publisering, er kritikkverdig, jf. VVP punkt 3.3, som gjelder premissene. Utvalgets flertall vil understreke betydningen av at journalister og redaktører opptrer på en slik måte at mediene beholder sin alminnelige tillit.

Utvalgets flertall mener Lindesnes har opptrådt kritikkverdig på punkt 3.3 i Vær Varsom-plakaten.

 

Oslo 23. mai 2017,

Anne Weider Aasen, Liv Ekeberg, Stein Bjøntegård,

Eva Sannum, Sylo Taraku, Erik Schjenken

Utvalgets mindretall er enig med flertallet i at abonnentens oppsigelsesgrunn hadde allmenn interesse, og legger til grunn at redaktøren ville bruke brevet som en illustrasjon til en ytring på Facebook. Med mindre annet er avtalt, kan all informasjon som et mediehus mottar, i prinsippet bli vurdert for en eventuell publisering, men i så fall i tråd med Vær Varsom-plakaten.

Mindretallet viser til at brevet fra leseren var stilet til avisen, og at det ikke var tatt noen forbehold mot publisering. Redaktøren kunne dermed med rette oppfatte det som en ytring mot avisens syn og holdning i homodebatten. I den publiserte ytringen er avsenderens navn utelatt. De som eventuelt gjenkjente håndskriften, var trolig også kjent med avsenderens syn. Mindretallet mener at redaktørens publisering på Facebook var en meningsytring beskyttet av prinsippene i VVP om åpen debatt og fri informasjonsformidling.

Utvalgets mindretall mener Lindesnes ikke har brutt god presseskikk.

 

Oslo 23.mai 2017

Alf Bjarne Johnsen