Initiativretten ved Norsk Presseforbunds (NPs) kst. generalsekretær Nils Øy mot Dagsavisen

PFU-sak 031/17


SAMMENDRAG:

Dagsavisen publiserte en artikkel på nett mandag 4. januar med tittelen: «Ba om hjelp allerede i august» og ingressen:

«Den 13-år gamle jenta som ble funnet død nyttårsaften, byttet skole på grunn av mobbing og slet med spiseforstyrrelser. Mor klaget allerede første skoledag i august. Jenta kan ha vært død i flere dager før moren ringte etter hjelp.»

 I artikkelen, under mellomtittelen «Sendte klage» stod det:

«17. august i fjor sendte moren en klage til Fylkesmannen, hvor hun tok opp jentas psykososiale miljø på ungdomsskolen der hun startet i høst. I brevet redegjør moren for at datteren er blitt mobbet på barneskolen. Det antydes videre at eleven som har utført mobbingen er en del av samme ungdomsmiljø. 3. september sender Fylkesmannen, ved utdanningsdirektør Grethe Hovde Parr, brevet fra moren til jentas ungdomsskole, med beskjed om at skolen må se på saken. I brevet legges det fram forslag til konkrete tiltak som moren mener er nødvendig for å avhjelpe i datterens vanskelige situasjon.»

[…]

 

«– Vi fikk en klage fra mor 17. august i år, som gjaldt jentas psykososiale miljø på skolen. Moren mente at jenta ikke hadde et godt psykososialt miljø slik loven slår fast at alle elever har krav på. Denne klagen er fortsatt til behandling hos oss, sier Hovde Parr til Dagsavisen.»

Under mellomtittelen «Tre skoler» stod det:

«Det er nå mye som tyder på at jenta har hatt det vanskelig på skolen i flere år, selv om utdanningsdirektøren ikke vil kommentere detaljer i saken. Jenta bodde inntil i høst i Bærum kommune. Mobbingen på barneskolen førte til at jenta utviklet alvorlige spiseforstyrrelser, melder TV 2. Dagsavisen får opplyst at jenta gikk på tre nanvgitte skoler i Bærum. – Bærum kommune vil ha oss på tilsyn på alle de tre skolene. Det er jo nettopp for å belyse hvordan hun har hatt det på skolen gjennom flere år, sier Parr.»

 

Tirsdag 5. januar 2016 ble samme artikkel publisert i papiravisen under vignetten: «13 -åring døde» og tittelen: «Moren ba lenge om hjelp» og undertittelen: «Varslet om at datteren ble mobbet allerede ved skolestart», og ingressen:

«MOBBING: Den 13 år gamle jenta som ble funnet død nyttårsaften, byttet skole på grunn av mobbing og slet med spiseforstyrrelser. Allerede første skoledag i august klaget moren til Fylkesmannen.»

KLAGEN:

Klager er Norsk Presseforbunds (NPs) konstituerte generalsekretær, Nils Øy, som bruker sin initiativrett og klager inn ni medier, deriblant Dagsavisen.

Klager mener mediene har brutt Vær Varsom-plakatens (VVPs) punkt 4.8 når det gjelder omtalen av mobbing de første dagene etter at dødsfallet ble kjent: «I alle de innklagde publikasjonene er det etter min oppfatning i større eller mindre grad unnlatt å «ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barn(et). […] De innklagde mediene har gjennomgående brakt kategoriske påstander om at mobbing er skjedd, uten særlig forbehold, og i flere tilfeller også slik at lyttere, seere og lesere må få det bestemte inntrykk at den påståtte mobbingen i mer eller mindre grad førte til det tragiske utfallet.»

Etter klagers mening var dekningen preget av at påstander raskt ble til fakta: «Med mange års erfaring i faget er jeg klar over at når en slik tragedie inntreffer under omstendigheter som i denne saken, der nye overraskende opplysninger kommer til i stort tempo, vil det ofte forekomme publiseringer som ikke er blitt tilstrekkelig undersøkt. Ofte bringer mediene videre hva konkurrentene melder uten nødvendige forbehold eller egne undersøkelser. I denne saken mener jeg å se at informasjon med tynt grunnlag i utgangspunktet, temmelig hurtig vokste fra den ene publikasjon til den andre, for å ende opp som nærmest kategoriske fakta.»

Klager erkjenner at det er lett å være etterpåklok, men mener likevel det er grunn til å stille spørsmål til om omtanken og hensynet til berørte barn, var tilstrekkelig fremme i bevisstheten i redaksjonene. Klager skriver: «Når påstått mobbing tas opp i mediene, for eksempel når omtalte barn i alderen seks til ti år og er fullt anonymisert, vil det som oftest være mulig for foreldre å verne barna selv overfor medieomtalen. Slik er det ikke når barna er i overgangen til ungdomstrinnet og mobbepåstandene knyttes til en dramatisk nyhet som i dagevis dominerer det nasjonale nyhetsbilde i alle medier, og som direkte identifiserer skolene. Enhver må kunne forstå hvilke belastninger dette kan få for de omtalte, uansett om påstandene er sanne eller ikke. I slike tilfeller er det bare mediene selv som har ansvar for å tenke på konsekvensene og dermed verne barna, slik VVP punkt 4.8 krever.»

Klager er klar over at spørsmålet skal vurderes for hvert enkelt medium og på grunnlag av omstendighetene på publiseringstidspunktet. På publiseringstidspunket var dødsfallet til en 13-åring sakens kjerne, skriver klager og fortsetter: «Da inngår også kunnskapen om at påstandene om mobbing kunne bli knyttet direkte til det tragiske utfall i saken, slik det også ble gjort i noen av mediene. […]. Nøkkelspørsmålet som mediene må stille seg i en slik situasjon, er om det er tilrådelig – på det aktuelle tidspunkt – å trekke fram mobbepåstander overhodet.»

Når det gjelder Dagsavisens publiseringer, reagerer klager på at Dagsavisen konstaterer uten forbehold at mobbing er skjedd, og at dette er årsaken til at hun utviklet spiseforstyrrelser.

 

TILSVARSRUNDEN:

Dagsavisen støtter bruk av initiativretten i denne saken, og viser  til at avisen har frontet et ønske om at pressens egne organisasjoner burde se på nettopp denne saken. Det vises her til hva avisens kommentator, Hege Ulstein, skrev i november 2016: «Pressens organisasjoner bør granske dekningen av Lommedalen-saken. Det gjelder ikke minst hvordan voksne mennesker, både i pressen og på sosiale medier, har omtalt og behandlet barna i den døde jentas omgangskrets. Disse jentene har vært tiltalt, dømt og straffet i et folketribunal uten rettssikkerhet og uten noen nedre aldersgrense. En del medier som har dekket Lommedalen-saken har et stort medansvar for at det gikk slik».

Dagsavisen skriver at den reagerte på dekningen i andre medier, «som vi mener var av en langt mer konkluderende og massiv karakter vedrørende mobbespørsmålet enn tilfellet har vært i Dagsavisen, men vi forstår også at det stilles spørsmål vedrørende vår egen dekning».

Når det gjelder den påklagede omtalen, skriver avisa at selve nyheten om den 13-årige jentas død, hadde åpenbart offentlig interesse, også mors klage til fylkesmannen: «Sakens tema rettes klart i retning system og støtteapparat, noe vi mener er helt på sin plass i en slik sak. Vi mener det var riktig å omtale morens klage til Fylkesmannen samtidig som vi i samme reportasje skrev at den samme moren er siktet for omsorgssvikt. Det sistnevnte var også en egen undersak. Dette bringer balanse i dekningen, og underbygger også barneombudets sitat (det også i en egen sak) om at «Systemet har trolig sviktet».

Slik Dagsavisen ser det, har avisen forsøkt å rette søkelyset mot systemet og ikke mot mobbere eller mor. Det vises også til intervju med utdanningsdirektør Grethe Hovde Parr, og informasjon om at det skal føres tilsyn med skolene.

Imidlertid skriver Dagsavisen at det samme forbeholdet mangler i sakens ingress, og at det her konstateres at hun byttet skole på grunn av mobbing og at hun slet med spiseforstyrrelser: «Vi ser at denne ingressen er mer konkluderende enn saken og dekningen for øvrig, og ser i ettertid at dette kunne vært formulert annerledes.»

Likevel mener Dagsavisen at avisen ikke har publisert kategoriske påstander om at mobbing er skjedd: «På publiseringstidspunktet hadde vi heller ikke grunnlag for å være konkluderende den ene eller andre veien. Vi mener Dagsavisen her har tatt et steg tilbake målt mot andre mediers dekning i samme tidsrom, og vi har ikke ønsket å rette samme søkelys mot skoler og angivelige mobbere som det vi ser i for eksempel TV2s og Dagbladets dekning disse dagene. Vårt mål har vært å rapportere situasjonen mer nøkternt og rettet mot systemsvikt enn de eksempler vi selv har kritisert i ettertid.»

Dagsavisen mener ellers at den har tatt hensyn, jf VVP punkt 4.8, ved å rette fokus mot system, og ellers unngått omtale av andre barn eller andre identifiserende elementer av lokalmiljøet, i bilder og tekst. «De tre barneskolene der den angivelige mobbingen skulle ha funnet sted, ifølge moren, er ikke navngitt i vår reportasje. Vi har derimot navngitt den ungdomsskolen som morens klage til Fylkesmannen dreide seg om. Det er denne klagen som er tema for vår reportasje. Rektoren ved skolen er også intervjuet i saken. Her har vi omtalt faktiske hendelser, den konkrete klagen, og rettet spørsmål rundt klagen til skolens rektor, i et forsøk på å stille vanskelige, men nødvendige spørsmål til systemet.»

Dagsavisen skriver også: «I løpende dekning der andre medier har identifisert langt mer enn Dagsavisen, må vi likevel holde muligheten åpen for at også Dagsavisens omtale av angivelig mobbing og vanskelige skoleforhold kan ha vært en belastning for andre barn. Vi kan imidlertid ikke se noe isolert i Dagsavisens artikler som får konsekvenser for jentene det gjelder.»

«Det er ikke til å unngå at elever som har gått på samme skole som den døde jenta vil føle et sterkt press i disse dagene. Vi erkjenner at Dagsavisen kan ha bidratt til dette, men mener like fullt at det var riktig å omtale saken. Hadde vi bare omtalt siktelsen mot moren for omsorgssvikt uten å nevne at hun hadde klaget til Fylkesmannen på grunn av mobbing i ungdomsmiljøet, mener vi dekningen ville blitt ubalansert.»

Til slutt: «I denne konkrete saken mener vi at det er naturlig at pressens dekning ettergås og vi tar for gitt at det vil føre til PFU-fellelser. Håpet er at man lærer til neste gang, men at det ikke fører til berøringsfrykt. Til det er mobbing et for stort samfunnsproblem til at det ikke skal kunne granskes av pressen. Dette gjøres best gjennom konkrete historier eller mobbestatistikk mellom forskjellige byer, bydeler og skoler. Skulle vi bare omtalt problemet generelt, uten å peke på konkrete historier, systemsvikt eller skoler der dette ikke tas på alvor, mener vi at pressen ikke ville gjort en god nok jobb for å komme dette samfunnsproblemet til livs.»

Dagsavisen vil advare mot PFU-uttalelser «som skaper et klima der omtale av mobbing kun kan skje på et så generelt grunnlag at det knapt vil oppleves aktuelt. Det aller største offeret i denne saken, er jenta som døde. Akkurat som i Odin-saken som VG kjørte massivt, vil det nødvendigvis føre til fokus på de ungdomsmiljøer og skoler som de døde personene har tilhørt. Det er et faktum man ikke kan endre på uansett hvor vondt det oppleves».

 

Klager skriver han noterer med interesse at avisen mener at avisens søkelys var rettet mot system og støtteapparat, og ikke mot verken mobbere eller mor. Likevel står det fast at de påklagde artikler, særlig i ingressene, er temmelig kategoriske om at det skal ha forekommet mobbing i de aktuelle Bærum-skolene. Etter det jeg kan forstå erkjenner avisen også at den «kanskje er unødvendig konkluderende angående mobbespørsmålet i sakens ingress».

Klager er imidlertid ikke enig i at setningen: «Det er mye som tyder på at jenta har hatt det vanskelig på skolen i flere år.» tilsier et ytterligere forbehold, «men snarere som er forsterkning av mobbeforekomstene», skriver klager.  Klager skriver at «Vær Varsom-plakaten legger sterk vekt på at sentrale opplysninger i en artikkel skal belegges med kilder. I den siterte formuleringen er kilde(ne) fraværende til opplysningen om barnets mange vanskelige skoleår. I denne forbindelse viser jeg også til setningen «Mobbingen på barneskolen førte til at jenta utviklet alvorlige spiseforstyrrelser, melder TV 2.» Også her er opplysningen gitt en konstaterende form, og uten at det fremkommer at påstandene framkom i et gammelt intervju i TV 2.»

Klager skriver at «Dagsavisen sto overfor en tragisk hendelse som involverte mange barn og deres familier, som var inntruffet bare få dager før. Det er nettopp i slike situasjoner at journalistens og redaktørens etiske refleksjon, uttrykt i VVP punkt 4.8, må komme frem».


Dagsavisen gjentar at avisen «erkjenner at vi er unødvendig kategoriske i en formulering i ingressen og dette beklager vi. Samtidig […] ønsker vi å understreke at de aktuelle barneskolene ikke er navngitt i vår reportasje.»

Dagsavisen er imidlertid ikke enig med klager i at den nevnte setningen ikke tar forbehold.

Videre: «Vi står fast ved at vårt hovedfokus var et annet enn det vi opplevde som nyhetsbildet i disse dagene, og at Dagsavisens vurdering var at vi ønsket å sette søkelyset mer mot system og støtteapparat enn de konkrete barneskoler eller eventuelle mobbere. Den etiske problemstillingen som klager peker på i sin samlede klage, var altså en tydelig del av våre vurderinger. Vi vil anføre at denne artikkelen i sin helhet og Dagsavisens dekning i sum er av en karakter som viser at vi har vurdert hensynet til de andre barna, selv om vi erkjenner og beklager at en formulering i ingressen er unødvendig kategorisk.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Dagsavisen: én nett- og papirartikkel publisert 4. og 5. januar 2016. Utgangspunktet for omtalen er at en 13 år gammel jente var funnet død i Valdres nyttårsaften. På dette tidspunktet er det kjent at jenta trolig døde av avmagring og mor er siktet for grov omsorgssvikt.  Begge publiseringer handler om at mor lenge har bedt om hjelp. I ingressen opplyses det at jenta byttet skole på grunn av mobbing og slet med spiseforstyrrelser. I artiklene ellers siteres TV 2, blant annet på at mobbing førte til spiseforstyrrelser. Barneskolene var ikke navngitt i artiklene.

Klager er Norsk Presseforbunds (NPs) tidligere konstituerte generalsekretær, Nils Øy, som bruker initiativretten og klager inn ni medier, deriblant Dagsavisen. Han mener Dagsavisen har brutt Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.8, fordi avisen ikke har tatt tilstrekkelige hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barn. Klager reagerer på at Dagsavisen uten forbehold har publisert kategoriske påstander om at mobbing har skjedd, og på en sånn måte at publikum må få det bestemte inntrykk at den påståtte mobbingen i større eller mindre grad førte til det tragiske utfallet. Det pekes blant annet på formuleringer i ingressen. Klager spør også om det var tilrådelig – på det aktuelle tidspunktet – å trekke fram mobbepåstander overhodet.

 

Dagsavisen har etterlyst en vurdering av mediedekningen i denne saken. Dagsavisen mener imidlertid at den har rettet søkelyset mer mot system og støtteapparat enn de konkrete barneskoler eller eventuelle mobbere. I ettertid ser avisen at den kanskje var unødvendig konkluderende angående mobbespørsmålet i sakens ingress, og at avisen med fordel kunne ha formulert dette annerledes. I resten av reportasjen mener imidlertid Dagsavisen at det tas forbehold om at dette er morens påstander. Det vises også til at avisen ikke identifiserte barneskolene av hensyn til berørte barn. Avisen mener ellers det var riktig å omtale morens klage til Fylkesmannen samtidig som avisen i samme reportasje skrev at den samme moren er siktet for omsorgssvikt. Dagsavisen mener generelt at mobbing må kunne omtales av mediene, og vil advare mot uttalelser som skaper berøringsfrykt.

 

Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil innledningsvis understreke at det kun er de presseetiske sidene ved denne saken utvalget skal vurdere. Utvalget noterer seg den løpende dekningen, men vil på vanlig vis konkret vurdere de påklagede publiseringene opp mot aktuelle VVP punkt, her 4.8.

Barn har et særskilt vern i pressens etiske retningslinjer, og punkt 4.8 maner mediene til å ta hensyn til konsekvenser medieomtale kan få for barn. Å vurdere omtale i lys av dette er utfordrende, spesielt i en sak som er så alvorlig og utvikler seg så raskt, og der omtalen gjelder både barn, påstander om mobbing, spiseforstyrrelser og død.

Sakens alvor og sakens karakter utløste et stort informasjonsbehov, jf. VVP punkt 1.4. Det var gjennom siktelsen rettet sterke påstander mot mor. Ut i fra den informasjonen Dagsavisen hadde på publiseringstidspunktet, mener utvalget at det var berettiget å omtale mobbepåstandene og mors forsøk på å få hjelp. Utvalget forstår også at Dagsavisen fant det relevant å sitere en troverdig kilde som TV 2 må sies å være. Utvalget mener også at siktelsen av mor medførte et presseetisk ansvar for også å få frem denne siden av saken, jf. VVP punkt 4.5 (unngå forhåndsdom) og 3.2 (kildebredde og relevans).

 

Å bringe påstandene om mobbing ut i offentligheten innebar en risiko for at barn kunne føle seg uthengt og stemplet som mobbere, og derigjennom oppleve seg skyldige i at en jevnaldrende utviklet alvorlig sykdom og senere døde.

Utvalget legger også til grunn av mediene kjente til de påståtte mobbernes alder, og at mediene dermed måtte ta i betraktning at den eller dem påstandene var rettet mot kunne lese og eventuelt forstå at omtalen var rettet mot dem selv. Det sentrale i den presseetiske vurderingen blir derfor, slik utvalget ser det, måten påstandene ble omtalt på.

I en tidlig fase av en slik nyhetshendelse vil det alltid være mange ubesvarte spørsmål. Nettopp derfor er det viktig at mediene tar nødvendige forbehold, spesielt når omtalen er av en slik karakter som i denne saken og gjelder barn.

Mediene må selvsagt kunne sitere og videreformidle stoff fra hverandre, men dette innebærer ikke at mediet som siterer kan fraskrive seg det presseetiske ansvaret for opplysningene som videreformidles. Selv om man ikke kan stille de samme krav til opplysningskontroll, som til opphavsredaksjonen, så har utvalget tidligere uttalt at redaksjoner som siterer andre medier, også må vurdere å velge en mindre konstaterende form eller ta forbehold i videreformidlingen. Utvalget vil her legge til at dette i særlig grad må gjelde når men videreformidler alvorlige påstander.

Dagsavisen har her ikke navngitt barneskolene, men utvalget mener Dagsavisen kunne tatt ytterligere forbehold da den siterte TV 2. At Dagsavisen heller ikke tok de nødvendige språklige forbehold i ingressen, og benyttet formuleringer som koblet påstått mobbing til spiseforstyrrelsen, gjør at utvalget mener Dagsavisen ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til hvilke konsekvenser publiseringene fikk for berørte barn. Utvalget reagerer også på at mobbepåstander ble knyttet til én enkelt elev.

 

Dagsavisen har brutt god presseskikk på punkt 4.8 i Vær Varsom-plakaten.

 

Oslo, 18. april 2017

Liv Ekeberg,

Alexander Øystå, Kirsti Husby, Martin Riber Sparre,

Nina Fjeldheim, Sylo Taraku, Reidun Førde