NN mot Lindesnes

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Lindesnes identifisering av en ung mann som i lagmannsretten ble dømt til 17 års forvaring, med en minstetid på 12 år, for forsettlig drap.

Klager er mor til den drapsdømte, og hun klager med samtykke. Slik klager ser det, var det ikke berettiget å identifisere på nåværende tidspunkt, da det ikke finnes noen overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer. Klager mener identifiseringen rammer uskyldig tredjepart særdeles hardt, blant annet grunnet navnelikhet, og at Lindesnes skulle tatt større hensyn til denne parten.

Lindesnes avviser klagen og mener det var grunner for å identifisere. Avisen opplyser at identifiseringen skjedde sent, etter at to rettsinstanser hadde funnet tiltalte skyldig. Det påpekes at det handler om et forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter, og at domfelte også ble dømt for ytterligere lovbrudd i samme sak. Slik Lindesnes ser det, har allmennheten, særlig lokalsamfunnet, behov for å vite hvem som står bak en slik alvorlig handling. Det skal også foreligge gjentakelsesfare, og drapsdømte skal ha opptrådt truende ved flere anledninger tidligere. For øvrig viser Lindesnes til at PFU har akseptert identifisering av siktede og tiltalte i drapssaker.

Pressens Faglige Utvalg minner om at det er en sentral oppgave for pressen å informere om det som skjer i retts- og kriminalsaker. I slike saker må pressen ta stilling til spørsmål om identifisering, noe som er omtalt spesielt i punkt 4.7 i Vær Varsom-plakaten (VVP). På den ene siden maner punktet til varsomhet med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales. Samtidig fremgår det at det i noen tilfeller også kan være berettiget å identifisere: «Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer» og «ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger».

I henhold til praksis er identifisering mer akseptabelt jo mer alvorlig forbrytelsen er. Det er også av betydning på hvilket tidspunkt i rettsprosessen man identifiserer. I foreliggende sak handler det om en av de alvorligste forbrytelser i samfunnet og derav dom, og identifiseringen skjer etter at tiltalte er dømt i både ting- og lagmannsrett.

Selv om punkt 4.7 også påpeker at man skal være varsom med å identifisere når det er snakk om unge lovovertredere, og en identifisering ofte vil påføre andre, som pårørende, en belastning, noe som er bakgrunnen for denne klagesaken, mener utvalget at Lindesnes’ identifisering er innenfor det presseetisk akseptable. I denne sammenheng merker utvalget seg at redaksjonen har valgt en avdempet identifisering; det er kun gjennom navnebruk den domfelte er identifisert.

Når det gjelder klagers syn om at det ikke var behov for å identifisere «på nåværende tidspunkt», da domfelte ikke utgjør noen fare for samfunnet nå, kan utvalget forstå klagers argument. Likevel vil utvalget mene at det er relevant å informere samfunnet på det tidspunktet dom har falt og saken er aktuell. På generelt grunnlag vil utvalget minne om at det ikke nødvendigvis vil være akseptabelt å identifisere en domfelt etter at vedkommende har sonet sin dom. Det henger sammen med muligheten for å bli ferdig med en sak, noe som også er særlig relevant når det er snakk om unge lovbrytere. Hvorvidt man skal identifisere den her domfelte ved en ny publisering for eksempel om 15 år, må altså også bli gjenstand for en presseetisk vurdering av om det fremdeles foreligger et berettiget informasjonsbehov på dette tidspunktet.

VVP punkt 4.6 maner pressen til å ta hensyn til hvordan omtale av kriminalsaker kan påvirke blant andre pårørende. Utvalget har ingen vanskelighet med å forstå at identifiseringen av den drapsdømte her oppleves som en stor belastning for klager og andre i familien. Likevel kommer utvalget til at VVP 4.7, og allmennhetens informasjonsbehov, i dette tilfellet veier tyngre enn VVP 4.6.

Lindesnes har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 28. mars 2017

Anne Weider Aasen,
Liv Ekeberg, Stein Bjøntegård, Gunnar Kagge,
Nina Fjeldheim, Eva Sannum