PFUs uttalelse i sak 310/14 – Initiativretten mot Buzzit

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER: 

Klagen gjelder en artikkel med tittelen «12 personer deler sine skrekk-sex-historier», publisert på det virale nettstedet Buzzit.

Klager er Norsk Presseforbunds generalsekretær, som bruker sin initiativrett. Slik klager ser det, garanterer Buzzit for at innholdet i artikkelen er sant, til tross for at redaksjonen ikke har kontrollert opplysningene eller gjort noe selvstendig arbeid utover å oversette et utdrag fra en artikkel fra Thought Catalog, skrevet av en anonym person, som i tillegg bruker anonyme kilder. Etter klagers mening er det derfor heller ikke dekning for artikkelens tittel. Klager reagerer også på bildebruken, ettersom det ikke fremkommer om disse er ment som dokumentasjon eller illustrasjoner.

Buzzit påpeker at den primært er en underholdningstjeneste, og må forstås i den konteksten. Etter Buzzits mening er det også slik leserne vil oppfatte innholdet. Buzzit anfører at det er opplyst at historiene kommer fra anonyme mennesker, og at kildegrunnlaget også er tydelig angitt. Slik Buzzit ser det, kan leseren dermed undersøke hva og hvem kildene for opplysningene er. Buzzit innrømmer imidlertid at det er begått feil, i og med at redaksjonen ikke tok tilstrekkelig forbehold med hensyn til formuleringen om ektheten til historiene. Det opplyses at dette nå er endret til at historiene «angiveligvis» skal være ekte. For øvrig avviser Buzzit at det ikke skal være dekning for tittelen eller at bildebruken er presseetisk problematisk. Slik Buzzit ser det, fremgår det av konteksten at bildene kun er ment som illustrasjoner, som humoristiske tilleggseffekter i formidlingen.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at det stort sett ikke finnes krediteringer eller annen info knyttet til bildematerialet som er brukt i den påklagede artikkelen. Selv om dette heller ikke er fremhevet i klagepunktet som gjelder bildebruken, vil utvalget likevel anføre at opphavsrettslige spørsmål ligger utenfor det PFU skal vurdere.

Slik utvalget ser det, er det sannsynlig at leserne oppfatter at bildematerialet i den påklagede artikkelen er ment som komiske illustrasjoner til historiene som formidles, dette i lys av hvilket stoff som er formidlet, at det fremgår av artikkelen at personene som omtales er anonymisert, samt bildenes innhold. Likevel mener utvalget at Buzzit godt kunne ha gjort det tydeligere at dette er illustrasjonsbilder som ikke har noe med historiene i seg selv å gjøre.

Etter utvalgets mening er ikke Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, som klager også har henvist til, brutt. Som det fremgår av teksten i dette punktet, skal man sørge for at titler ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet. Slik utvalget forstår – og også tidligere har tolket – dette punktet, handler dette ikke om hvorvidt tittelen er sann, men om den underbygges i brødteksten. Det gjør tittelen i dette påklagede tilfellet.

Når det gjelder den påklagede artikkelens innhold, merker utvalget seg at Buzzit mener dette må forstås som underholdning. Utvalget er enig i at journalistikk har ulike funksjoner, deriblant det å underholde og adsprede, og at nevnte funksjon gjør at leseren forventer noe annet enn for eksempel ved kritisk og undersøkende journalistikk. Utvalget vil imidlertid minne om at uavhengig av hvilken funksjon journalistikken har, så gjør de presseetiske normene seg like fullt gjeldende. Utvalget vil også understreke at kildekritikk og kontroll av opplysninger er et av de grunnleggende prinsippene i all journalistikk. Utvalget viser her på generelt grunnlag til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.» Samtidig mener altså utvalget at de presseetiske retningslinjene må vurderes i lys av stofftypen. I dette tilfellet handler det om noe som er ment som rent underholdningsstoff.

I dette påklagede tilfellet konstaterer utvalget at det handler om en sitatsak, der kilden er oppgitt aller først i brødteksten. Slik utvalget ser det, må mediene kunne videreformidle og sitere fra andres publiseringer uten nødvendigvis å kontrollere opplysningene i samme grad som i journalistikk redaksjonen selv har drevet fram, så lenge det ikke er åpenbar fare for presseetiske overtramp.

Utvalget er derfor tilbøyelig til å være enig med Buzzit i at konteksten – og Buzzit-konseptet – bidrar til at leserne ikke blir lurt og nødvendigvis tror hundre prosent på det som formidles, også når Buzzit har formulert seg på en måte som kan gi inntrykk av at nettstedet går god for at historiene er helt korrekte. I denne sammenheng merker utvalget seg også at Buzzit har innrømmet feil og endret formuleringen klager har reagert på, slik at det nå tas forbehold om ektheten. Dette mener utvalget må tillegges vekt i den presseetiske vurderingen av den foreliggende klagesaken. Slik utvalget ser det, er det vesentlig at det tas slike forbehold i sitatsaker, og at disse forbeholdene er tydelige når man formidler stoffet.

Selv om utvalget ser at Buzzit har gjort lite selvstendig arbeid med den påklagede artikkelen, og på publiseringstidspunktet i stor grad har gått god for historiene som formidles, mener utvalget at Buzzit i dette tilfellet ikke skal felles for brudd på de presseetiske normene. Utvalget legger i denne sammenheng vekt på at det er lenket til nettstedet som innholdet i artikkelen er oversatt fra. I tillegg kan utvalget ikke se at konsekvensen av at det ikke ble tatt tilstrekkelig forbehold i første omgang, er så alvorlig at dette skulle innebære et presseetisk overtramp.

Samtidig vil utvalget presisere at troverdighet er helt grunnleggende for pressen, og at det foreliggende tilfellet ligger i et presseetisk grenseland gitt manglende forbehold om sannferdigheten i historiene som ble formidlet. For utvalget er det ellers avgjørende at Buzzit i etterkant har rettet opp den for konstaterende formuleringen.

Etter en samlet vurdering mener utvalget at Buzzit ikke har brutt god presseskikk.