Når sladden ikke er god nok
NRK brukte skjult kamera for å dokumentere sexsalg i massasjesalonger uten å ta hensyn til kvinnene som jobbet der, uttalte PFU.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandlet denne uken en sak som handlet om hvordan pressen skal håndtere kritisk journalistikk mot sårbare personer.
NRK Brennpunkt hadde satt opp kamera utenfor massasjesalonger som de mistenkte drev med sexsalg. Redaksjonen brukte også skjult kamera og mikrofon da de utga seg for å være kunder inne i salongene.
Kirkens Bymisjon, som hjelper folk i massasjebransjen, klaget inn saken på vegne av fire kvinner. Kvinnene kunne gjenkjennes på tross av sladding, og opplevede det krenkende å bli filmet uten å vite om det, argumenterte Bymisjonen.
Dessuten mente de at NRK ikke hadde grunnlag for å anklage kvinnene for sexsalg.
Godkjente skjult kamera
Vær Varsom-plakaten (VVP) er streng når det gjelder skjulte opptak. Skjult kamera og mikrofon «skal bare brukes i unntakstilfeller, og det må være «eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning», jf. VVP 3.10.
PFU forstod godt at kvinnene opplevde det både inngripende og invaderande å bli filmet i skjul. Likevel konkluderte utvalget med at kamerabruken var berettiget.
Det har stor offentlig interesse å vise hvordan sexsalg foregår, og NRK dokumenterte dette i massasjebransjen på en måte som ellers ikke ville latt seg gjøre.
«Dokumentaren har et bredt kildegrunnlag», uttalte PFU, og fant ikke grunnlag for å felle på faktafeil, jf. VVP 3.2.
Klanderverdige handlinger
Verre var det med hvordan NRK brukte bildene.
Når man omtaler personer i forbindelse med straffbare eller klanderverdige forhold, skal man være varsom med identifiserende opplysninger, jf. VVP 4.7. Det er ikke bare direkte identifisering som bilde av ansiktet og navn pressen skal være varsom med, men alle opplysninger som kan bidra til å identifisere den omtalte.
Hvis mediene skal bringe videre identifiserende opplysninger, må de kunne begrunne dette i «et berettiget informasjonsbehov». Har publikum behov for å kjenne personens identitet? Eller er de identifiserende opplysningene i seg selv viktige for offentligheten å vite om? Og er det viktigere enn belastningen det medfører for den omtalte?
Jo større belastningen er, jo mer tungtveiende grunner trenger redaktøren for å kunne publisere uten å bli felt i PFU.
Tok ikke hensyn
NRK viste bilder av massasjesalongenes fasader, som kunne brukes til å finne kvinnene på nett. Mediehuset publiserte også bilder av kvinnene selv.
De ble filmet i døråpninger, på gata, utenfor salongene, og på innsiden da NRK utga seg for å være sexkunde. NRK viste også stillbilder, hentet fra kvinnenes Facebook-sider og annonser på et eskortenettsted.
NRK sladdet ofte bare hodet, slik at resten av kroppen var synlig. Kjennetegn som kroppsfasong, ganglag, klær og vesker kom tydelig frem.
PFU fastslo at NRK hadde identifisert kvinnene uten at offentligheten hadde behov for dette. Utvalget reagerte spesielt på at NRK eksponerte kvinner som tilhører en marginalisert minoritetsgruppe i Norge.
«Når mediene omtaler et så stigmatiserende og sensitivt tema, og en bransje med sårbare og utsatte mennesker, kreves det særlig varsomhet», skrev PFU i uttalelsen.
PFU påpekte det skjeve maktforhold mellom mediehuset og kvinnene. «NRK brukte materialet fra de inngripende metodene på en måte som ikke tok hensyn til hvordan det rammer en sårbar part», fastslo utvalget, som ikke bare felte på VVP 4.7, om identifisering, men også VVP 4.1, om å vise saklighet og omtanke.
- Les saken her.
Bedragerisak i California
Av og til kan det være vanskelig å forstå hvorfor en person kan identifiseres, mens en annen får være anonym.
I en klage mot Dagen Næringsliv var PFU helt tydelig på at en lege måtte akseptere å få navn og bilde publisert i avisen, selv om det handlet om en enorm svindelsak i California, og legen selv ikke ble anklaget for å ha gjort noe ulovlig.
Hvorfor vurderte PFU det slik?
På en måte har den som anklages for straffbare handlinger et større vern mot å bli identifisert, nettopp fordi belastningen er større enn hvis man navngis i en sak som ikke er spesielt alvorlig.
Samtidig kan samfunnets behov for å vite hvem som har gjort noe straffbart være større enn å vite om noen som ikke har gjort noe galt.
Igjen blir det en avveining av den offentlige interessen opp mot belastningen for den omtalte.
Eiendom er offentlig informasjon
I DNs tilfelle gjaldt det en person som kanskje havnet litt midt imellom på dette spekteret.
Saken gjaldt en lege som hadde kjøpt eiendom for over 100 millioner kroner i Norge. Samtidig hadde han ifølge skattelistene hverken formue eller næringsvirksomhet som kunne forklare kjøpene.
FBI mistenker at pengene stammer fra et angivelig bedrageri i USA, der legens bror og søster står tiltalt, skrev DN.
Legen selv var altså ikke anklaget for bedrageriet, men det ble gjort et såkalt tredjemannsbeslag i to av eiendommene han hadde kjøpt.
PFU godkjente navn- og bildebruk fordi DN tydeliggjorde overfor leserne at legen ikke var siktet eller tiltalt. PFU minnet om at omsetning av eiendom er offentlig informasjon, og at han må tåle søkelys på virksomheten, som involverte betydelige summer.
DN hadde dessuten også omtalt eiendomskjøpene før bedragerisaken ble kjent, og legens navn og bilde var i den forbindelse allerede publisert.
- Les saken her.
Runar Vatnes bilsalg
Noe av det vanligste å bli felt på i PFU, handler om faktakontroll, kildebrede og kildekritikk (VVP 3.2), grunnmuren i all journalistikk.
Vær Varsom-plakaten har også en regel som krever at mediene retter feil (VVP 4.13). Det skal skje «snarest mulig», og i praksis betyr det så snart redaksjonen er blitt klar over feilen.
Med andre ord kan man bli felt på VVP 4.13 hvis man ikke retter feilen, men et annet aspekt ved dette punktet, er at rettelsen også kan veie opp for faktafeilen som ble gjort i første omgang.
Det kommer an på hvor alvorlig og rammende feilen er.
Milliardær Runar Vatne klaget inn Dagens Næringsliv fordi avisen skrev at han kunne få en gigantisk skatteregning etter å ha solgt luksusbiler til sitt eget selskap. DN hadde ikke fått med seg at den aktuelle skatteregelen ikke omfatter biler, og artikkelen ble derfor feil.
Rettelse veide ikke opp
DN rettet feilen da Vatnes advokat tok kontakt, endog i to omganger, fordi Vatne ikke opplevde at den første var god nok.
Men veide den opp for feilen som var gjort?
Nei, sa PFU. Utvalget forstod at det var rammende for Vatne som forretningsmann å bli anklaget for å ha gjort noe uklokt som kunne kostet han mange millioner kroner.
Videre var skatteopplysningene mye av grunnlaget for selve saken, som ble presentert på forsiden og omtalt over en dobbeltside.
DN rettet i tide og gikk fri på VVP 4.13, men slapp ikke unna fellelse på VVP 3.2.
- Les saken her.
Kapital gikk fri
I en klagesak mot Kapital var derimot rettelsen avgjørende for at magasinet ikke ble felt.
Kapital skrev at kildevann-selskapet Nordic Life Holding hadde meldt om stor omsetning og interesse fra rike investorer og ikke minst verdsatt selskapet høyt, uten at det egentlig tjente penger.
Selskapet klaget inn saken, blant annet for angivelige faktafeil.
PFU konkluderte med at Kapital hadde et tilstrekkelig kildegrunnlag, sett bort i fra én opplysning, en feil om selskapets gjeldsgrad, som Kapital selv innrømmet.
Feilen ble rettet i tråd med VVP 4.13, og PFU konkluderte med at feilen var liten nok til at rettelsen veide opp.
Utvalget konkluderte imidlertid «etter en samlet vurdering», som betyr at saken var helt på grensen til fellelse.
- Les saken her.
Fra massasjebenk til neglebord
En tredje sak som også handlet om å rette feil, var en annen klage mot NRK Brennpunkt og «Massasjesalongene». En salongeier mente hun var identifisert og feilaktig anklaget for å drive med sexsalg.
Hun mente også at NRK hadde publisert en feil i en nettartikkel. NRK omtalte en stillingsannonse på Facebook der en feilaktig oversettelse fra thai førte til at «bord» ble til «benk». NRK trodde hun annonserte ut massasjebenker, men klager opplyste at det var snakk om neglebord for manikyr.
PFU konkluderte med at klager ikke var identifisert i publiseringene, og at god presseskikk derfor ikke var brutt på samme måte som i klagen fra Kirkens Bymisjon.
Når det gjaldt den feilaktige oversettelsen, fant PFU at den ikke var avgjørende for saken, og at det derfor veide opp da NRK rettet. Igjen konkluderte utvalget «etter en samlet vurdering».
PFU kritiserte samtidig NRK for hvordan rettelsen ble gjort. NRK «endret på språket uten å ta hensyn til at stillingsannonsen ikke lenger passet inn i artikkelens narrativ», skrev PFU, men det var likevel ikke nok til fellelse.
- Les saken her.
PFU behandlet også disse sakene:
Respondo mot Kapital. Delvis parallellklage med Nordic Life Holding, som beskrevet ovenfor. Kapital gikk fri for påstander om manglende kildekritikk og faktagrunnlag. Les saken her.
NN mot Harstad Tidende. Avisen ble felt for en artikkel om en far og sønn som ble dømt for å ha tent på farens hus i en forsikringssvindel. Harstad Tidende publiserte for mange unødvendige og private detaljer, samt opplysninger uten dekning. Fellelse på VVP 3.2 og 4.3. Les saken her.
Christina Ellingsen mot Blikk. Blikk ble felt i en klage fra feminist og aktivist Christina Ellingsen. Ellingsen mente hun hadde krav på samtidig imøtegåelse (VVP 4.14) til et meningsinnlegg i transdebatten, som også omtalte en politianmeldelse av henne. Fordi innlegget inneholdt sterke påstander om potensielt straffbare forhold, konkluderte PFU med at Blikk skulle gitt Ellingsen muligheten til å forsvare seg. Les saken her.