Når den angrepne ikke svarer

Flere journalister har nok opplevd at den angrepne ikke vil uttale seg, legger på røret eller på annet vis blir utilgjengelig. Hvordan skal man da håndtere den angrepnes rett til samtidig imøtegåelse? Og hvordan ellers kontrollere at opplysningene som gjelder den angrepne, er korrekte?

Basert på en rekke uttalelser i PFU kan vi si følgende:

• Mediene må likevel anstrenge seg mer, og helst dokumentere sine anstrengelser.
• Det er for eksempel viktig å sikre at den angrepne blir presentert for det konkrete innholdet i beskyldningene, for eksempel ved at man sender en e-post, en sms, eller på annet vis klart og tydelig synliggjør det konkrete innholdet.
• Videre bør man informerer tydelig om frister og be om tilbakemelding på dette, eventuelt også forespeile mulig tidspunkt for publisering.
• Om man fortsatt ikke får noe svar, må man forsøke å kontrollere opplysningene på annet vis, eventuelt ta forbehold etc. Det er ikke kildene som bærer ansvaret for at det publiserte skal være korrekt. Det er mediets ansvar, også når kilder ikke vil delta.
• Samtidig må man kunne forvente at kilder bidrar til å opplyse saker av offentlig interesse. Det kan likevel ikke være slik at man unngår publisering bare fordi man unnlater å svare.
• Journalister må også huske at det er den eller de beskyldningene gjelder som må kontaktes, og ikke den man tror kan svare på vegne av noen.

En lang og vanskelig diskusjon
Mye av det ovenfor nevnte ble diskutert under PFUs behandling av klagen mot Finnmark Dagblad tirsdag. Det ble en lang og vanskelig diskusjon som til slutt endte med brudd på god presseskikk.

Utvalget var ikke i tvil om at Finnmark Dagblad hadde en svært god sak, og hadde gjort et godt stykke gravearbeid for å kunne dokumentere at flere skoleledere i fylket hadde en utstrakt reisevirksomhet samtidig som skolebudsjettet ble kuttet. Dette var nødvendig og viktig journalistikk.

Utvalget mente også at øverste leder skulle bidratt til å opplyse saken, og skrev følgende i sin uttalelse: «[F]ylkeskommunale toppledere [bør] faktisk svare mediene, også når de har ferie, dersom de forventer at de skal bidra til sakens opplysning. Det vises til siste setning i VVP 4.14: ’Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.’»

Likevel mente utvalget at avisen i dette tilfellet skulle anstrengt seg mer. Blant annet skulle avisen kontaktet alle navngitte personer som ble utsatt for sterke beskyldinger. På den måten kunne også avisen fått drevet kontroll av opplysninger, og unngått flere feil.
Det ble altså det vi kan kalle for et «klassisk 3.2- og 4.14-brudd»: Å drive opplysningskontroll vil også i mange tilfeller bety å kontakte den eller de som opplysningene gjelder for samtidig imøtegåelse. Les hele saken her.

Ikke alle påstander er sterke beskyldinger
Det kan i enkelte klagesaker bli en diskusjon om hva som er en beskyldning av faktisk art, og hva som «bare» er en sterk mening. Dersom den ikke er av faktisk art, kreves ikke samtidig imøtegåelse etter punkt 4.14, men  derimot kanskje og ofte tilsvar i ettertid. Tilsvarsretten står i punkt 4.15.
Videre kan det diskuteres hvor sterk en beskyldning kan sies å være; er den så sterk at den utløser 4.14, eller er den innenfor det som i en gitt kontekst må sies å være akseptabelt å publisere uten å innhente samtidig imøtegåelse?
Tønsbergs Blad ble ikke felt på 4.14, nettopp fordi utvalget mente en påstand om klager ikke var av en slik karakter at den i seg selv utløste 4.14. Her viste utvalget til omtalen ellers og til hva klager hadde fått uttale seg om. Les mer her.

Polemisk replikk
Også Ny Tid gikk fri fra en 4.14-fellelse. Klagerne hevdet at sterke beskyldinger ble publisert, og mente de hadde rett til samtidig imøtegåelse. Utvalget var ikke enig, og mente det var tilsvarsretten som var utløst, noe som Ny Tid også hadde innvilget klagerne.
Problemet var bare at Ny Tid samtidig utstyrte klagernes tilsvar med en såkalt polemisk replikk, og da ble det brudd på VVP punkt 4.15 siste setning: «Tilsvar og debattinnlegg skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk.» Les hele saken her.

Domsreferat
Å referere fra dommer, spesielt dommer der barn omtales, og dommer som gjelder private og personlige forhold, kan være utfordrende. Her må mediene utvise ekstra varsomhet med hensyn til hvordan saken omtales og hvilke opplysninger som formidles. Både Bygdeposten og Hammerfestningen ble felt for sine domsreferater. Begge mediene var for detaljerte i sin omtale, og bidro med opplysninger som utvalget mente innebar en krenkelse overfor barn/unge som var omtalt.

Humor og underholdning
Det skal være stor takhøyde for sterke meninger og spisse formuleringer i humorprogram. Men også her går det en grense. I underholdningsprogrammet «Den jævla naboen» i TV3 ble en navngitt person omtalt på en måte som innebar et sterkt personangrep. Å navngi og omtale personer som ikke får forsvare seg på en slik måte som det ble gjort i dette programmet, mente utvalget var kritikkverdig. TV3 ble derfor felt på VVP punkt 4.1, om å legge vekt på omtanke i innhold og presentasjon. Les hele saken her.

For utydelig
Også en tekstreklamesak ble behandlet i utvalgets møte tirsdag. Dette gjaldt en ekstrautgave av Sandnesposten i forbindelse med 1.divisjonsklubben Sandnes/Ulfs mulige opprykk til eliteserien. Ekstrautgaven inneholdt artikler skrevet både av en journalist i avisen og artikler skrevet av fotballklubbens egne folk. Utvalget mente det ikke var åpenbart hva som var journalistikk og hva som var kommersielt innhold. PR-stoffet lignet for mye på avisens redaksjonelle stoff. Det ble brudd på VVP punkt 2.6 og 2.7.

2016:

Desember > November > Oktober > September > August > Juni > Mai > April > Mars > Februar. > Januar

2015:

Desember > November > Oktober  > September > August >Mai > April > Mars > Februar > Januar