Tre viktige debatter og én endring

Generalsekretær Elin Floberghagen innledet dagens arrangement "Medieåret 2018" med å peke på tre viktige debatter og én viktig endring i året som gikk.

Dette sa generalsekretæren i sin innledning på arrangementet «Medieåret: Presseetikken i 2018»:

Det er viktig å følge med på sentrale utviklingstrekk i etiske spørsmål og i PFU-statistikken. På den måten kan vi fange opp dilemma, sentrale debatter som har vært og nye behov som måtte melde seg.

Vær varsom-plakaten er ikke – og skal ikke være – en statisk størrelse. Den må være tilpasset det samfunnet den opererer i.  Derfor har den også vært jevnlig revidert, når premisser endres eller det oppstår nye utfordringer som ikke er dekket opp godt nok.

Men – Vær Varsom skal heller ikke være en detaljbeskrivende norm for hva som er god journalistikk. Verken Presseforbundet eller PFU har noen redaktørrolle – og sånn må det også være.

Derfor blir mange av dem som ønsker nye punkter eller områder inn i plakaten  skuffet, når vårt svar ofte er at vi mener at dagens formuleringer også fanger opp disse. Vi har for eksempel ikke detaljerte regler for hvordan mediene skal dekke saker om religion, seksualitet, drap eller terror, som er noen av de områdene vi har blitt bedt om å få inn egne punkter om det siste året.

Fra året 2018 har jeg lyst til å trekke frem tre viktige debatter og én viktig endring.

Den første er naturligvis metoo-kampanjen og de mange tusen sakene som ble publisert om det. Vi har mottatt veldig få klager til PFU, kun fire reelle klager totalt. Mange enkeltpersoner har likevel henvendt seg til oss med spørsmål og kritikk, og gjennom året har vi nok fått bedre innblikk i hvordan det oppleves å stå i mediestormen, og presseforbundet har også startet et samarbeid med forskere som jobber særlig med dette. Det vil gi viktig kunnskap for både redaksjoner, PFU og Presseforbundet. Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke, som det står i Vær Varsom-plakaten. Jeg oppfordrer gjerne alle redaksjoner til å skaffe seg egen innsikt, gjennom å invitere folk som har måttet tåle mye kritisk journalistikk om seg selv til å fortelle om hvordan det oppleves.

Den andre viktige debatten er om selvmord og journalistikk, og om hvordan mediene skal dekke et så viktig samfunnsproblem. Særlig har debatten dreid seg om bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten som sier at mediene skal «unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger». Flere har ment at PFU tolket bestemmelsen annerledes enn før, da de ikke felte Åsted Norges omtale av mulig selvmordsmetode. I tillegg har det vært reist skarp kritikk mot både NRK og TV2 for deres reportasjer om selvmord.

Jeg tror det kan være riktig å vurdere bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten på nytt. Selvmord må behandles med stor varsomhet, men jeg er kritisk til en bestemmelse som sier at metode aldri kan omtales på grunn av smitteeffekt. Det tror jeg kan føre til unødig berøringsangst i redaksjonene. Selvmord må naturligvis kunne omtales. Spørsmålet er hvordan det gjøres, i respekt for at dette er et vanskelig område, som ikke egner seg for verken detaljrikdom eller  sensasjonspregede oppslag.

Den tredje er debatten om de presseetiske grensene for sponsing av journalistikk. Debatten ble aktuell etter at Aftenposten ble felt for sponsing av serien Stuck, som PFU mente var aktualitetsjournalistikk – og dermed i strid med bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten.

Aftenpostens ansvarlige redaktør Espen Egil Hansen mente at kringkastere og aviser behandles ulikt når det gjelder sponsing, og kalte det for et presseetisk apartheid-regime. Det er nok å ta for mye Møllers tran, og jeg er ikke enig i at det er en korrekt beskrivelse.  Faktum er at vi har mottatt ganske få klager mot sponsing, og det er en ubegrunnet påstand at kringkasterne slipper gjennom med samme type sponsing som det som blir felt i avisene. PFU behandler som kjent bare klager mot enkelt-publiseringer i enkelt-medier. Det er ikke mulig å vite hvordan PFU ville konkludert i andre reportasjer i andre medier.

Jeg synes likevel at det er en viktig debatt som reises, men den må tas på ett grunnleggende premiss: Den journalistiske troverdigheten må ikke svekkes.

Til slutt vil jeg nevne den endringen vi gjorde i fjor, da vi gjorde det klart at det ikke holder å si at man følger presseetikken, man må også faktisk slutte seg til den gjennom å bli med på spleiselaget som selvdømmeordningen faktisk er. Vedtaket ble gjort for å bidra til økt troverdighet for mediene, og for redaktørene og journalistene som forplikter seg til Vær Varsom-plakaten. Endringen ble gjort i mars – og har ført til at vi har måttet avvise en del klager. Samtidig har også en god del nye meldt seg inn i presseorganisasjonene etter vedtaket, fordi de ser verdien av å forplikte seg til etikken.

For etikken er viktig – også sett opp mot for eksempel informasjonstilgang og innsyn, og den åpenheten vi ønsker i samfunnet. Når det regjeringsoppnevnte åpenhetsutvalget allerede denne våren legger frem sin NOU, ligger det i deres mandat å vurdere pressens tilgang til skoler, barnehager, sykehjem, sykehus osv. Det er nok ingen overdrivelse å si at mange er skeptisk til å åpne for økt tilgang for pressen, og mange vil også stramme betydelig inn.

Vårt svar må være at pressen må ha tilgang, ikke bare i kraft av medienes viktige rolle i samfunnet, men også fordi presseetikken tar de nødvendige hensyn og stiller opp krav til redaksjonene om sjekk av opplysninger, vern av privatliv, ekstra varsomhet ved omtale av barn, av folk i sårbare situasjoner osv.

Det samme gjelder naturligvis for innsyn i og informasjon fra politiet og rettsvesenet. For å si det med litt andre ord: Forpliktelsene til presseetikken er med på å begrunne at mediene skal ha tilgang til mer informasjon.