«Vår jobb er ikke å forsvare ytringsfriheten. Men uten ytringsfrihet er vi død.»
Charlie Hebdos nå avdøde sjefredaktør Stephane Charbonnier sa dette i et intervju med AbcNews i september i 2012.
Så la han til: «Vi kan ikke leve i et land uten ytringsfrihet».
Nei, vi kan ikke det.
Når folk over hele verden nå står opp til forsvar for ytringsfriheten, må vi innse at dette er en av de enkleste dagene å samles om denne grunnleggende verdien. 12 mennesker er drept av terrorister som sier at de gjennomførte denne kriminelle handlingen i Muhammeds navn. De ble drept fordi de hadde tegnet karikaturer av profeten og deretter publisert dem.
Hva er ytringsfrihet i morgen?
Hvem ser ikke det helt absurde, det grusomme og forkastelige i en slik handling? Og hvem trenger å tenke seg om i lys av disse drapene når vi blir spurt om vi vil forsvare ytringsfriheten? Selvfølgelig vil vi det!
På en dag som denne vil vi det, for i dag er ytringsfrihet en fanesak og et prinsipp det er enkelt å være enige om. I morgen er imidlertid ytringsfrihet et spørsmål om å si hva vi mener om at nobelprisvinner Liu Xiaobo fremdeles sitter fengslet i Kina. I går var ytringsfrihet et spørsmål om våre ledende politikere følte seg fri til å møte en gammel venn av den norske offentligheten, Dalai Lama.
For noen år siden var ytringsfrihet et spørsmål om norske redaktører kunne publisere de såkalte Muhammed-karikaturene uten å frykte for sitt eget og sine medarbeideres liv.
Og i disse dager ble ytringsfrihet et spørsmål om Sony våget å vise en komedie som handler om at to journalister drar til Nord-Korea for å ta livet av landets leder.
Ytringsfrihet og makt
I hverdagen er ikke ytringsfriheten først og fremst et spørsmål om å kunne kritisere religiøse ledere, å publisere en satirisk tegning eller å «stå sammen» for grunnlovens viktigste paragraf.
Det er heller å erkjenne at de som har makt, ønsker å beholde den og at de derfor ikke alltid sier den hele og fulle sannhet.
Innimellom går de også bak folks rygg, slik Utenriksdepartementet gjorde i 2006 da de ba sine ambassader om å beklage Muhammed-tegningene, men ikke si det høyt til noen.
Fra tid til annen er slikt til å le høyt av, til å raljere over og til å rase av. Det vil si, såfremt vi får vite det, og såfremt vi kan føle oss fri til å si hva vi mener om det, og velge det uttrykket som passer oss, der og da.
Det er fordi demokratiet innebærer at vi overfører makt over oss alle til noen få, at vi er avhengig av pressefrihet og ytringsfrihet. Slik kan vi forsikre oss om at maktposisjonene forvaltes i tråd med det vi har valgt dem for å gjøre, og det de er satt til å styre over.
Så hva er ytringsfrihet?
Må gi rom for det som provoserer
Ytringsfrihet er frihet til å ytre det du vil – uten å frykte konsekvensene. Ytringsfrihet skal vi ha for å sikre at vi får en offentlig, opplyst samtale.
En slik samtale trenger alle elementer; provokasjonen, innfallene, høyttenkningen og humoren. For alle etablerte sannheter, ideologier og religioner skal utfordres. Det er slik vi utvikler samfunnet vårt slik at det blir sivilisert, demokratisk og rettssikkert.
En viktig funksjon ved ytringsfriheten er derfor at den må gi rom for det som provoserer. Den vil fra tid til annen støte noen og krenke det noen holder hellig – og ytringsfriheten er avhengig av at alle anerkjenner og forstår den selvstendige verdien av provokasjonen. Selv om provokasjonen provoserer, selv om kritikken treffer (eller bommer), selv om ytringsfriheten blir ubehagelig. Det er stusslig og unødvendig å blande et prinsipp om ytringsfrihet inn i den samtalen som handler om det alle er enige om og der det politisk korrekte blir styrende.
Det politisk korrekte, det som nesten alle er enige om, de forsiktige, diplomatiske, hensynsfulle ytringene, trenger ikke noe sterkt vern. Det er de meningene og uttrykksformene vi er dundrende uenige i, de som fyrer opp de heftigste diskusjonene, det er verdt å slå ring om.
En ytringsfrihet som aldri støter, provoserer eller krenker er en tom ytringsfrihet. Og det er i alle fall ikke noe å reise seg i solidaritet for.
Tuftet på tvil
Nettopp i dag er det viktig å minne oss selv om at vår sivilisasjon ikke er tuftet på den skråsikre troen, men på verdien av tvilen; vår evne og vilje til kontradiksjon, til uenighet, og til å kunne karikere og harselere over ethvert symbol på og representant for makt, enten den er politisk, religiøs, økonomisk eller kulturell.
Pressefrihet er avhengig ytringsfrihet. Men pressefrihet er også frihet til ikke å publisere. Men det er valg som må gjøres på fritt grunnlag, ut fra journalistiske, etiske og publisistiske vurderinger og prioriteringer – og ikke som et resultat av at noen truer eller retter en geværmunning mot deg.