Kan man stole på mediene i en krise?

Kan vi stole på medienes etiske vurderinger i kriser og katastrofer? Ja, sannsynligvis.

Mediene har ikke høy troverdighet i Norge. Det er blant konklusjonene i den Fritt Ord-støttede undersøkelsen «Status for ytringsfriheten». Nordmenn har derimot generell høy tillit til offentlige institusjoner, domstolene og politiet. 22.juli og Gjørv-kommisjonens påpekning av grunnleggende svikt da det gjaldt, har ikke hatt noen effekt på «trua» på myndighetene og at de gjør sitt til det beste for alle (Hovedrapport Status for ytringsfriheten). Annerledes er det med mediene. Sammenlignet med tilliten til det offentlige, er tilliten til mediene «svært lav», konkluderer forskerne. Det er trolig en innbyrdes logikk i det; hvis man stoler fullt og fast på myndighetene, blir journalistikken fort en brysom, kritisk røst.

Derfor er spørsmålet om man kan stole på mediene når det oppstår en samfunnskrise, relevant og betimelig. Og det ble stilt av Kommunikasjonsnettverket i Vestfold på deres årlige samling forrige uke. Seminaret samlet over 80 personer som hovedsakelig jobber med offentlig kommunikasjon til daglig.

Spørsmålet er også aktualisert i forbindelse med at Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har gitt ut en ny veileder om Risiko- og krisekommunikasjon. Her skriver DSB blant mye bra, det skal sies, at selv om mediebildet har forandret seg mye, er «katastrofer og kriser fortsatt godt stoff. Derfor oppsøker journalister denne typen nyheter også for å avdekke uenighet og konflikter i forbindelse med kriser og håndteringen av dem». Formuleringen «godt stoff» viser en åpen skepsis til medienes virksomhet. Kanskje er ordene valgt fordi man tar for gitt mange føler det slik.

Men det er en feilslutning.

Kriser og katastrofer er hendelser som skaper et berettiget informasjonsbehov i samfunnet. Det er nyheter av betydning som folk skal vite noe om. Og det er medienes oppgave å bringe frem informasjonen. En krise er ikke «godt stoff».

 Gjørv-kommisjonen

Gjørv-kommisjonen skriver i sin rapport at «kriser kjennetegnes av uforutsigbarhet. At det begås feilvurderinger og handlinger som viser seg å være uheldige, er uunngåelige. (…) Selv om det er krevende å bli konfrontert med svikt og sårbarhet, er det nødvendig for å bidra til læring og et tryggere samfunn» (Gjørv-rapporten).

Gitt at denne erkjennelsen høres fornuftig ut; at sannsynligheten er stor for å begå feil når noe så sjeldent som en krise eller katastrofe inntreffer, blir det også underlig å peke på at mediene oppsøker kriser for å «avdekke uenighet og konflikter». En moden leder og en moden organisasjon er en lærende organisasjon (med fare for å høres ut som en lederhåndbok nå). Ja, det kan hende at man lærer uten at feilene blir kjent for et større publikum, men det er relevant for folk å kjenne til feil og brister – for å kunne se om viljen til å lære er til stede og i håp om at feilene ikke gjentar seg. Særlig fordi kriser og katastrofer rammer mange flere enn dem som håndterer dem.

 Proff pr

Det offentliges vilje til å bringe informasjon frem under ekstreme situasjoner avdekker primært en holdning til folket, ikke mediene. I vår tid har informasjon blitt profesjonalisert til en så stor grad at helt naturlige aktiviteter som å ta telefonen og svare på et spørsmål man vet svaret på, er blitt del av en verdikjede, en mediestrategi som gjerne er «forankret i toppen» og som helst skal være del av en samlet evaluering og omdømmevurdering. Ikke rart man kan ønske å unngå å svare på den telefonen da. I DBS´ kriseveileder står det også at det er viktig «å informere alle ansatte om reglene som gjelder for medieuttalelser, slik at medarbeiderne har en ryggmargsrefleks som går ut på å IKKE uttale seg til media selv om de møter en journalist.» En medieuttalelse på vegne av bedriften/enheten bør det finnes regler for. For øvrig bør man reflektere over hvilket rom ytringsfriheten har – den som er grunnlovsfestet og som handler om at man skal kunne si og mene hva man vil uten at det får konsekvenser.

 Etisk forankret

Medienes etiske refleksjoner – også i kriser – er forankret i Vær Varsom-plakatens regler. De mest relevante i en krisesituasjon vil være punkt 3.9 om at pressen skal opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen og særlig vise hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over effekten av sine uttalelser. Her understrekes det også at journalisten skal huske at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre. Videre skal pressen legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon (4.1) og dessuten «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.» Pressen skal ikke identifisere omkomne eller savnede uten at de nærmeste pårørende er underrettet og det skal vises hensyn til mennesker i sorg og ubalanse (4.6). Også i kriser og katastrofer gjelder dessuten punktet 4.14 – det som sier at den som blir utsatt for sterke beskyldninger av faktisk art, har rett til samtidig imøtegåelse.

Det sier seg selv at kriser er utenfor kontroll, både for et informasjonsapparat og for pressen. Utfordringen blir å håndtere dem på best mulig måte. Sosiale medier og blogger vil ha en naturlig og viktig rolle for å spre informasjon. Arenaer som er helt utenfor noen form for kontroll. Til sammenligning kan de etablerte medienes virksomhet sammenholdes mot Vær Varsom-plakaten og dessuten klages inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) hvis man mener at det foreligger brudd og krenkelser. Hvorvidt man kan stole på pressens etiske refleksjoner i en krise vil derfor også være et spørsmål om hvem man sammenligner med.

Gjørv-kommisjonen avdekket alvorlige brister i det norske samfunn i sin rapport etter 22. juli. Hovedkonklusjonen var at ressurser ikke fant hverandre og at det hastet å gjennomføre de tiltakene som ble foreslått – nettopp fordi en ny krise kommer.

Utøya-undersøkelse

Tidligere i år viste en studie i regi av Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress om Utøya-overlevende, at to av tre spurte opplevde møtet med mediene som en positiv erfaring (Utøya-overlevende.) Nesten alle overlevende er blitt kontaktet av mediene. De fleste lot seg intervjue. En av ti syntes møtet med media som en belastning og angret.

Blant den enorme mengden journalistikk som ble laget etter 22.-juli, mottok PFU 64 klager. 22 ble gjenstand for full behandling. De øvrige var klager på vegne av andre og som manglet samtykke eller som opplagt ikke var brudd på god presseskikk (som at man ikke fikk leserinnlegg på trykk). Totalt åtte klager ble felt for brudd på god presseskikk. Her er listen over hvilke saker det var: PFU og terrorklager .

Vår tid handler om fri informasjon. Sammenlignet med sosiale medier, er de etablerte mediene ansvarlige. Vurdert etter 22. juli, besto de norske redaksjonene den ekstreme testen godt. Redaksjonenes kartlegging av tidslinjen den skjebnesvangre dagen, bidro også til en forståelse av den skarpe kritikken av myndighetene» som til slutt forelå.

Kriser og katastrofer er ikke «godt stoff» – det er hendelser som mediene naturligvis skal fortelle om. Det er ingen åpenbare grunner til ikke å stole på de norske redaksjonene i slike situasjoner, selv om mediedekning kan frembringe kritikk som kan være vanskelig for dem det angår.

– Men hva hvis jeg vet om en krise som jeg mener mediene bør dekker, men som de ikke engasjerer seg i, spurte en i salen avslutningsvis. Den er verre.