«Jeg er sensurert!»

«Har vi ikke ytringsfrihet? Redaksjonen har sensurert innlegget mitt!»

Til tross for sosiale medier og at muligheten til å formidle egne meninger og synspunkter er noe helt annet nå enn for bare noen få år siden: Her i sekretariatet i PFU får vi jevnlig, og overraskende mange, klager fra folk som ikke har fått leserinnlegget sitt på trykk i avisen.

I Vær Varsom-plakatens første kapittel, som omhandler pressens samfunnsrolle, står det i første punkt:

«Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.»

Her står det videre at pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn skal komme til uttrykk. Pressen skal også verne om ytringsfriheten.

For en som har skrevet et innlegg, og som ikke har fått det på trykk, er det kanskje ikke så rart at man mener at dette er i strid med Vær Varsom-plakaten og derfor en sak for PFU.

 

Ytringsfrihet ≠ trykkeplikt

I omtrent ti prosent av henvendelsene som er registrert som reelle klager hos oss i løpet av årets tre første måneder, påpeker klager at han/hun ikke har fått på trykk innlegg.

De aller fleste som klager på refuserte innlegg, får imidlertid ikke medhold av PFU. Det er ansvarlig redaktør som til enhver tid skal avgjøre hva som skal – og ikke skal – publiseres i eget medium. Dette er også slått fast i Vær Varsom-plakaten som de redaktørstyrte mediene har forpliktet seg til å jobbe etter:

«Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold og avgjør med endelig virkning spørsmål om redaksjonelt innhold, finansiering, presentasjon og publisering.»

Med redaktøransvaret følger altså muligheten for å avvise innlegg, uten at redaktøren av den grunn bryter noen presseetiske regler, eller trenger å forklare hvorfor. For den som ikke har fått innlegget sitt på trykk, kan dette oppfattes som knebling av ytringsfriheten eller sensur. Men selv om pressen skal ivareta ytringsfriheten, har redaktøren ingen trykkeplikt.

 

Ingen regel uten unntak

Har man aldri noen rett til å ytre seg da? Jo. Et grunnleggende presseetisk prinsipp handler om kontradiksjon, altså muligheten til å ta til motmæle og imøtegå andres ytringer. Det er imidlertid kun når ytringen rammer deg, at du har rett til å få komme til orde. Og da må du også rammes på en bestemt måte: Du må være utsatt for angrep eller sterke beskyldninger.

Ved meningsangrep og kritikk utløses den såkalte tilsvarsretten (se VVP-punkt 4.15). Den går ut på at du snarest mulig skal få lov til å svare på kritikken. I slike tilfeller må redaktøren derfor publisere leserinnlegget ditt. Men redaktøren kan nekte å publisere også et slikt tilsvar i visse tilfeller; hvis angrepet eller kritikken inngår i en løpende meningsutveksling, kan redaktøren på et tidspunkt bestemme at nok er nok, og avvise innlegg. Det samme gjelder om innlegget er usaklig, uanstendig eller urimelig langt.

For øvrig står det i VVP-punkt 4.15:

«Tilsvar kan nektes dersom den berørte part, uten saklig grunn, har avvist tilbud om samtidig imøtegåelse i samme spørsmål.»

Det vil si at du tidligere har avvist å uttale deg når redaksjonen har tatt kontakt for å gi deg muligheten til å forsvare deg mot beskyldninger.

Kontradiksjon – samtidig eller i etterkant?

Retten til samtidig imøtegåelse (se VVP-punkt 4.14) ligner på tilsvarsretten. Førstnevnte handler imidlertid om retten til å ta til motmæle samtidig, der angrepet mot deg publiseres. Tilsvarsretten innebærer derimot at du har rett til å svare på et angrep i etterkant.

I tillegg er det også en forskjell på kritikkens art: Retten til samtidig imøtegåelse gjelder muligheten til å svare på faktiske opplysninger ved sterke beskyldninger mot deg, det vil si påstander som kan ettergås. Tilsvarsretten utløses av meningsangrep.

Redaksjonen har dessuten en plikt til å innhente samtidig imøtegåelse. Ved tilsvar har redaksjonen ikke det samme ansvaret. Da er det den angrepne selv som må ta initiativ og be om å få svare på kritikken. Men selv om det ikke er et presseetisk krav å innhente tilsvar, kan redaksjonene gjerne gjøre de(n) angrepne kjent med kritikken.