Hvem garanterer ytringsfriheten i Norge i dag?

Folk må ha tillit til mediene for å fylle sin funksjon som "public watchdog". Dette var et av poengene i mitt innlegg under Hanaholmens internasjonale ytringsfrihetsdager "Speaking Is Silver". Denne dagen handlet om offentlighet og ytringsansvar. Vi var bedt om å snakke om ytringsfrihet i Norge. Her er en forkortet og redigert versjon av mitt innlegg.

Det er vanskelig å svare på hvem som garanterer for ytringsfrihet i Norge i dag uten å komme innom hva som truer den. Stadig videre fullmakter til skjult overvåkning i kampen mot terror, kombinert med folk flest syn på at overvåking ikke er så farlig, er etter mitt syn en av de største truslene mot pressefrihet og ytringsfrihet, og som gjør det vanskelig å snakke om noen som helst garanti. Men jeg kan snakke om noen viktige forutsetninger:

Domstolen
Ubaydullah Hussain, er talsperson for et radikalt islamsistmijø i Norge, og er blant annet dømt for trusler mot journalister. Tidligere i år var han også tiltalt for å ha oppfordret til terror (strl. § 147 c) ved å ha hyllet konkrete terrorhandlinger på sin facebookside.

For litt siden ble Hassain frikjent i tingretten som etter en samlet vurdering mente at hans ytringer ikke gikk så langt i å forherlige terrorhandlinger at de måtte forstås som en oppfordring til å iverksette dem. Hans ytringer var derfor innenfor ytringsfriheten slik den kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, og således straffrie. Saken er anket.

I sommer sendte VGTV et intervju med samme mann, der han bla. forsvarer halshugging som metode for dødsstraff. Pressens faglige utvalg mottok en klage over innslaget fra en som mente VG med dette spredte ekstremistiske holdninger og uttalte seg som om han snakket på vegne av alle muslimer:

Han presenterer en tolkning og holdninger som de fleste muslimer I Norge og verden ikke vil støtte, Journalisten oppfyller i liten grad sin rolle når han ikke kommer med kritiske spørsmål”.

Pressens Faglige Utvalg mente det var åpenbart at klagen ikke kunne føre fram, og uttalelsen oppsummerer etter mitt syn noe av det grunnleggende, men også vanskelige, med ytringsfriheten:

Utvalget minner også om at det er mye man kan mislike og være uenig i, men ytringsfriheten innebærer likevel at vi også må tillate slike ytringer. Ved å gi plass til for eksempel eksreme ytringer, vil også offentligheten få kjennskap til hvilke holdniger som eksisterer, og derigjennom kunne motarbeide det potensielt farlige.

25. Oktober i år publiserte VG denne reklamen i sin papiravis. Mange reagerte med avsky over at annonsen overhodet var publisert. VG svarte slik på facebook:

VG mener det er særlig viktig å gi vide rammer til de som ønsker å fremme et annet syn enn VGs på betalt annonseplass. Det er det som er ytringsfrihet i praksis. Vurderingen utover det var om annonsen hadde en form som var utilbørlig. Selv om VG er ravende uenig i dens budskap, har vi kommet til at den er godt innenfor det ytringsrommet som må finnes i et demokrati. Derfor er den publisert.

Tidligere i år uttrykte Bjørn Lichtwarck, som er sykehjemslege i Rana kommune, bekymring over nedleggelse av sykehjem i kommunen.Dette ga han uttrykk for blant annet i et leserinnlegg i avisen. Dette likte ikke rådmannen, som ga han en skriftlig tilrettevisning for brudd på lojalitetsplikten.

Den norske legeforeningen mente tilrettevisning var uhørt, og forholdet ble klagd inn til Sivilombudsmannen. Han mente kritikken fra rådmannen var et inngrep i fastlegens ytringsfrihet, og understreket at det var viktig at fagfolk engasjerte seg i eget fagområde.

Disse tre vidt forskjellige sakene illustrerer tre viktige faktorer:

At vi har en domstol og andre kontrollinstanser (som Sivilombudsmannen) som verner om ytringsfriheten, at selvdømmeordningen Pressens Faglige Utvalg respekterer den, og at vi har medier som tør utnytte det rommet som ligger i det vernet, både i egne spalter og i kommentarfeltene.

EMK og grunnloven
I fjor fikk norske medier medhold i Høyesterett i at lydopptak fra avhør under rettsaken mot Arne Treholt var så viktige at medienes rett til å motta disse lydopptakene hadde vern etter EMK art. 10. Høyesterett bygde på rettspraksis fra EMD og mente lydopptakene var helt sentrale for at mediene skulle ivareta sin viktige oppgave i samfunnet ved å drive uavhengig kontroll – såkalt public watchdog.

Avgjørelsen viser at EMK ikke bare garanterer retten til å uttale seg, men at den også kan sikre for medienes rett til å motta informasjon i viktige saker. NRK har nettopp stevnet politiet i en ny sak som gjelder tilgang til en overvåkningsvideo etter en mann døde på legevakten. Mannen døde under arrestasjon og som følge av halsgrep. Saken mot de involverte ble henlagt av Riksadvokaten. NRK mener videoen er helt avgjørende for at de skal ha mulighet til å drive uavhengig kontroll av denne hendelsen.

Tillit
I Norge har er det nettopp gjennomført et omfattende forskningsprosjekt om status for ytringsfriheten i Norge.  En av konklusjonene derfra var at folk hadde høyt tillit til offentlige institusjoner som domstoler og politi, mens tilliten til mediene var lav. ”Dette kan igjen tenkes å ha konsekvenser for den verdien man tillegger mediene som infrastruktur for ytringsfriheten”, står det i forskningsrapporten.

Dette er en underdrivelse. Mediene er avhengig av folks tillit. Hvis folk tror at mediene velger ut sine saker ut i fra økonomi eller eierinteresser, hvordan skal vi da bidra til sannhetssøking og individets frie meningsdannelse, som det står i grunnloven? Og hvis folk har mer tillit til politiet enn mediene, hvordan skal mediene da kunne stille de kritiske spørsmålene til politiet?

Jeg tror et svar på dette fra medienes side er åpenhet. Mediene må tørre å utvise samme åpenhet som de selv lever av. Åpenhet om sine metoder, om sin research, sine dilemmaer, valg og prioriteringer. Åpenhet som viser at at alt ikke bare handler om antall klikk, men at antall klikk er viktig for at vi skal kunne drive all type journalistikk, også den gravende og undersøkende.Videre må mediene være bevisste på hvilket ansvar som ligger i at vi har ytringsfrihet. Ansvar for å gå inn i vanskelige saker. Stille kritiske spørsmål. Være kontrære. Mediene må tørre å bruke det rommet som reell ytringsfrihet ikke bare tillater, men avhenger av. Slik oppnås også tillit.