Frankrike: Mediene en del av problemet
Hvorfor er ikke avisredaksjonene i Frankrike interessert i å bli avis også for dem som bor i forstedene?
I etterkant av terrorhandlingene i Paris mot redaksjonen i Charlie Hebdo og mot det jødiske markedet, står problemstillingene i kø i den offentlige debatten. Hovedspørsmålet er: Hvorfor lar franske unge gutter seg rekruttere til islamistisk terrorisme?
Erfaring viser at islamistisk radikalisering ikke utelukkende skjer på bakgrunn av mislykket integrering, fattigdom eller arbeidsledighet. Likevel peker Financial Times i en artikkel på det de mener er svaret i denne omgang, og kaller det for «To-takts Frankrike» – samfunnet er blitt delt, og fremtiden så mørk for unge muslimer i de store befolkningsgruppene som ekstremistene hentes fra, og da særlig i forstedene utenfor de store byene. Etter flere år med økonomisk dårlige tider, har Frankrike mer enn ti prosent arbeidsledighet. Men i forstedene er ledigheten dobbelt så høy som i det øvrige Frankrike. Og blant muslimske ungdommer er den, ifølge FT, så høy som 25 prosent. Videre viser tallene at selv om muslimer utgjør rundt ti prosent av den franske befolkningen, regner man med at omtrent halvparten av alle innsatte i fengslene er muslimer.
«Forstedenes aksent»
Dette er det dystre bildet diskusjonen i etterkant av de brutale angrepene føres på bakgrunn av. Særlige skolepolitikken blir på ny debattert. Hvor vellykket er skolesystemet for å sikre integreringen? «Disse forbrytelsene snakker fransk», skrev en gruppe lærere i en skarp kronikk i Le Monde sist uke og, presiserte de; «De snakker med forstedenes aksent». I artikkelen tar de et oppgjør med en skole som de mener har sviktet, som har forlatt disse ungdommene i veikanten – og at man derfor ikke bør snakke om «sorg og sinne», men heller om skam. Sinne kan man rette mot andre, skam er mye mer ubehagelig – for den rettes mot oss selv, påpeker de. «For de som drepte er barn av Frankrike (…) og alle sier nå at de er Charlie, jødiske og politi (…). å hevde seg i solidaritet med ofrene vil likevel ikke frita oss fra de kollektive ansvaret for drapene.»
Medienes rolle
Men også de etablerte mediene må ta sin del av kritikken for hvorfor Frankrike har fått et så delt samfunn. I flere av møtene som lederne for Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforbund og Norsk Presseforbund hadde med våre kontakter på redaktør-, journalist- og utgiversiden i Paris sit uke, ble det ytret bekymring over hvor lite interessert avisene er i å bli lokalavis også for forstedene. Avisene melder om kriminalitet og problemer i forstedene, men alltid som en utenfra og inn, eller dessverre også som en ovenfra og ned-rapportering. Aldri som om de disse rapportene handler om, selv leser eller abonnerer på de samme avisene. Heller ikke radio- eller TV-stasjonene, som også kunne gjort seg gjeldende i disse områdene, har ønsket å nærme seg forstedene som et mulig seer- eller lyttermarked. Som en av dem formulerte de; «Avisene sies å ha en viktig kulturell betydning, men har valgt bort disse kulturene»
Tilbud om prosjektstøtte fra utgiversiden, for å gi redaksjonene verktøy til journalistisk nybrottsarbeid i forstedene, har hittil blitt mottatt med et totalt fravær av interesse. «Vi beveger oss ikke der», var en av tilbakemeldingene som kom fra en av redaksjonene i møte med forslaget om å starte et slikt prosjekt. For øvrig var det ingen redaksjoner som svarte på tilbudet. Fra utgiversiden var oppfatningen tydelig; hvis redaksjonene ikke klarer å forholde seg til dette kulturmangfoldet i byene og tettstedene, kommer de til å falle i opplag og så til slutt forsvinne.
I Norge er disse problemstillingene ikke oppe på agendaen. I Norge diskuterer vi behovet for flere kvinnelige kilder og flere unge stemmer for at mediene skal bli attraktive for unge brukere. Vi har også sett behovet for mer aktiv rekruttering av redaksjonelle medarbeidere med annen religiøs og kulturell bakgrunn. Men som lesere og abonnenter har innvandrere ikke vært et stort spørsmål og ei heller blitt betraktet som et potensial for opplagsvekst. Men spør du dem som står på gaten og deler ut aviser for å verve abonnenter, vil de svare klart på hvem det er verdt å bruke tid på. Derfor angår den franske hodepinen også Norge og norske mediehus.