Den kompakte majoritet og den gravende journalist

Den kompakte majoritet lever fremdeles i 2015. Slik skapes jobb for den gravende journalist.

Dette er talen fra Norsk Presseforbund da Stiftelsen Byggfag 20. oktober 2015 delte ut prisen «Stockmanns hammer» for 2015 til journalistene Siri Gedde-Dahl og Einar Haakaas for deres serie om grå økonomi i byggebransjen Aftenposten i 2014/2015. Prisen er en honnør for varsling og ytringsfrihet i arbeidslivet.

Den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene, konkluderer Tomas Stockmann – og erkjenner at prisen er høy for den som ikke kan leve i taushet med kunnskap om det kritikkverdige. Dr. Stockmann står der til sist med et raknet sosiale nettverk og knuste vinduer.

For Stockmann kan bare ikke holde tilbake den informasjonen som folk har rett til å vite. Og slik blir han En Folkefiende – fordi han tvinger frem de opplysningene som mange – eller så godt som alle – mener at de ikke er tjent med at kommer ut. Lokalsamfunnet vil som kjent tape penger hvis det blir kjent at vannet i det lokale  badet er forurenset. Selv lenge før omdømmeekspertene så dagens lys, skjønner sentrale borgere i byen at dette er kompliserte opplysninger som ikke lager den «fine fortellingen om byen» som det nå til dags faktureres fett for å skrive.

Det er mange måter å lese Ibsen på, også dette stykket. Ibsen selv var for øvrig i tvil om det var et lystspill eller et skuespill, han hadde skrevet. «Det har meget av lystspillets karakterer ved sig, men også en alvorlig grundtanke», skrev han i et brev til forleggeren i 1882. Han utelot til slutt lystspill fra tittelbladet.

Stockmann ender opp alene mot den kompakte majoritet. Og hvor lite flatterende er ikke det? – altså det å være en del av denne kompakte majoriteten?

Slik jeg leser og ser En folkefiende, er det ikke enkeltmennesket som er det interessante i dette stykket. Det er ikke de problematiske sidene ved en firskåren Brand, en høyst pragmatisk Peer Gynt eller en avleggs Torvald Helmer. Det er hele gjengen, om jeg kan si det slik, som er trøbbelet i En folkefiende. Det er den klamme lukten av ureflektert enighet, de som står oppe fordi de lener seg på hverandre, som jeg tenker at Ibsen vil vi skal dvele ved i dette stykket.

Derfor er jeg ikke så sikker på den faktisk er sterkest, den som står mest alene.

Men, jeg skal komme til det, for å legge inn en liten cliff hanger i teksten her. Det er blitt så moderne.

La meg svinge innom et annet Ibsen-stykke som nylig hadde première i Oslo; «Samfunnets Støtter», utgitt fem år før «En Folkefiende».

«Samfunnets støtter» er viet dette fenomenet av velmenende herrer (ja, for de var jo herrer) – disse kreftene som mener å ville vel for fellesskapet – i alle fall på overflaten. Og i all sin godhet firer de på kravene til egen etikk og egen etterrettelighet. En slags vinn-vinn-situasjon, der altså.

Men kan man det? Kan man mene at man har rett til å slippe unna med det kritikkverdige, hvis man har gjort godt i det store? Har etikken og moralen en debet og kredit-side? Og kan det virkelig være slik at det er opp til en selv å gjøre opp den balansen? Det er liten tvil om hva Ibsen mener. Han levner ikke konsul Bernick i Samfunnets støtter mye ære, til tross for alt han har gjort for byen.

Både i «En Folkefiende» og i «Samfunnets Støtter» mener jeg Ibsen åpner opp døren for det vi i dag kaller den gravende journalisten. I begge stykkene viser han at det ikke kan være så enkelt at et mål helliger middelet. Verken enkeltmennesket eller samfunnet er tjent med at sannheten må vike når noen mener at det står større verdier på spill. Men kan det stå større verdier på spill når disse verdiene kommer på kant med selveste sannheten? Er det ikke tvert imot slik at alt må kunne tåle et kritisk blikk, at samfunnet må ha en offentlig opplyst samtale – for å låne en formulering fra grunnlovens paragraf hundre om ytringsfrihet. Og denne opplyste samtalen får vi kun hvis fakta er på bordet – og ikke gjemt under det.

 

Jeg tror Ibsen ville nikket anerkjennende til den gravende journalisten. Han, som akkurat nå skulle vært fremme ved Grand cafe – han gikk jo fra arbeidsrommet sitt i Arbinsgate kl. halv tolv – ville jo uansett møtt stengt dør der nede i dag. Jeg tror derfor han ville valgt en annen trasé. Han ville kommet sakte gjennom Slottsparken og stått her i hjørnet hos oss – nå som Stockmanns hammer skal gis til Siri Gedde-Dahl og Einar Haakaas på grunn av deres uredde bruk av det frie, redigerte ord – altså journalistikken – til å avsløre hvordan svart økonomi møter hvit økonomi – og skaper grå økonomi i norsk arbeidsliv.

Juryen for Stockmanns hammer begrunner tildelingen slik:

Like viktig som at norske arbeidstakere fritt kan bruke sin ytringsfrihet og varsle om slike saker uten fare for represalier, er det at norsk presse graver fram og avslører uverdige forhold i norsk næringsliv. Det har de to journalistene gjort på en forbilledlig måte.

I 2014 avslørte Gedde-Dahl og Haakaas bruk av underleverandører som var siktet for heleri og momsbedrageri ved svart arbeid hos den statlige byggherren Forsvarsbygg og de kommunale selskapene Undervisningsbygg og Boligbygg i Oslo. De avslørte at selv offentlige bygg er pusset opp av selskaper politiet mener tilhører kriminelle nettverk. Firmaene var tatt for svart arbeid og er siktet for momssvindel og grovt heleri.

Journalistenes uredde avsløringer føyer seg inn i et langvarig engasjement i slike saker som også har fortsatt i 2015. Gjennom deres arbeid er det avslørt en rekke graverende sider ved norsk arbeidsliv, som fortjener offentlighetens lys. Deres journalistiske arbeid har bidratt til å styrke ytringsfrihetens kår i det norske samfunn og i norske medier, sier juryen.

Jeg registrerer at Egil Mongstad, leder av Stiftelsen Byggfag og sekretær for Stockmanns Hammer, uttalte i pressemeldingen om pristildelingen at «Enkelte temaer har vært så kompliserte at sakene i perioder har vært vanskelig å få på trykk i redaksjonen».

Det kan jeg skrive under på. For, som det ofte skjer i saker der man ruller opp kritikkverdige forhold og setter andre i et ubekvemt lys – saken får en avlegger i form av en klage til Pressens Faglige Utvalg. Når journalister graver dypt, så stikker de ofte hardt også. Derfor er det ikke til å undres over at mange ønsker å få saken etisk og faglig sjekket. Dermed måtte vi i Norsk Presseforbund – som er sekretariat for Pressens Faglige Utvalg – ettergå den journalistikken de to prisvinnerne har prestert. Vi vet alle at djevelen, eller fellelsen, kan ligge i detaljene – som publisering av en forklarende video om svart arbeid knyttet til en av artiklene. På dette spørsmålet delte utvalget seg – men flertallet konkluderte at Aftenposten ikke hadde brutt Vær Varsom-plakaten.

Undersøkende journalistikk setter spor etter seg. Noen er åpenbare, andre er verdt å trekke frem. I tidsskriftet Stat og styring nummer 3 i år omtales offentlighetsloven – i en artikkel med tittelen «Den krevende åpenheten». Her skriver artikkelforfatter Arild Aspøy følgende:

«Blant de institusjonene som har klaget på at innsynskrav etter offentlighetsloven utgjør en tidstyv, er Forsvarsbygg, Lånekassen, Statsbygg og Fylkesmannen i Vestfold. De har alle pekt på de store arbeidsmengdene som en årsak til at de klager (altså på tidstyveri). De mener delvis at innsynsmulighetene blir misbrukt eller overbrukt, og delvis at arbeidet med innsyn går ut over kjerneoppgavene deres. Først og fremst er det de store prosjektene som får etatene til å reagere. Dette er prosjekter som går spesielt grundig til verks, for eksempel ved at journalister gransker Statsbyggs og Forsvarsbyggs kontrakter med entreprenører, slik Aftenposten gjorde i fjor. Avisen ba om innsyn i alle avtaler mellom disse etatene og en rekke entreprenører i løpet av en femårsperiode. Aftenpostens undersøkelser avdekket at «kriminelle aktører har pusset opp Skattedirektoratet, Forsvarsdepartementet, Holmenkollen, skoler og en rekke andre offentlige bygg». Står det altså i Stat og Styring.

Hvis man ikke kan bli profet i eget land, er det kanskje helt logisk at man ikke blir popis av å bruke offentlighetsloven på en slik grundig måte heller. Å være gravende journalist er uansett ingen popularitetskonkurranse. Man må regne med at noen himler med øynene, og at andre forsøker å bygge en kompakt majoritet mot en. Men en journalist har nå en gang fått posisjonen for å gjøre den jobben – og dagens prisvinnere har gjort den forbilledlig. Jeg tror vi alle skal være glad for at de to prisvinnerne valgte å være tidstyver for andre.

Det er morsomt å leke seg med hva som ville skjedd med Stockmann i dag. Ville han endt opp som en Folkefiende også i 2015? Ja, det kunne han vel. Han kunne blitt utsatt for det vi i dag kaller «en drittpakke». Han kunne blitt trollet med i sosiale medier. Han kunne blitt truet til taushet. Men, i dag ville han ikke trengt å bekymre seg for den veike redaktør Hovstad og om Hovstad ville publisert artikkelen hans eller ei. For Stockmann kunne bare skrevet en blogg om badevannet, eller lagt det ut på Facebook direkte – og da ville ytringsfriheten sendt ham videre viralt, eller senket ham med Facebooks nye applikasjon, tommel ned.

Stockmann kunne blitt utsatt for den standrett sosiale medier kan være – men han ville ikke vært prisgitt avisens knappe mål, eller redaktørens skjulte bindinger eller oppheng. Det er et viktig fremskritt for oss alle. Kommentarfeltet ville vært en prøvelse. Men fordi han ikke tilhører den forhatte journalist-standen, men tvert imot er en fagperson, ville han forhåpentlig sluppet lettere fra det.

Men hva med redaktør Hovstad anno 2015? Jeg tipper han ville hatt et langt mer bevisst – og profesjonelt – forhold til offentlighetsprinsippet, til verdien av kritisk og undersøkende journalistikk. Han hadde jo dessuten lært nå – av en tidligere avsløring om et vannverk i nærheten, og sett hvor lite ærerikt det er å unngå å se det åpenbare, og hvor vanskelig det er å forklare det i etterkant. Jeg tror Hovstad derfor ville stått her og klappet like stolt som Espen Egil Hansen, dagens redaktør i Aftenposten, kan gjøre, i visshet om at journalistikk og det frie innhold trumfer PR-spinn og bringer heder og verdighet – og leverer på det suksesskriteriet journalistisk virksomhet skal måles mot; selveste samfunnsoppgaven.

Hva så med den kompakte majoritet i 2015? Jeg er usikker. Virkelig. I kjølvannet av Drevland-saken i Bergen, skriver Trine Eilertsen, tidligere sjefredaktør i Bergens Tidende, nå politisk redaktør i Aftenposten, om Bergen at «den gjensidige pusingen blant maktmennesker» «bidrar til en kultur som gjør at overtramp bagatelliseres, fremfor å utfordres.»

Dermed er det nok et spørsmål om ikke de står der fremdeles, samfunnets støtter, den kompakte majoritet – og ser i en annen retning enn det kritikkverdige – og heller angriper kritikeren – fordi noen har gjort så mye annet bra. «La nå denne saken ligge», skriver Eilertsen at de sier. Tross alt. Eller som det heter i Samfunnets Støtter: «Det siste jeg trenger nå, i byen og i pressen – er dårlig stemning.» Ja, jeg ser at Ibsen rister oppgitt på hodet i hjørnet. Men slik skapes det nettopp mer rom for viktig journalistikk.

Tilbake til den tidligere nevnte cliff hangeren: Er den virkelig sterkest den som står mest alene? Nei, her legger nok Ibsen ut en snubletråd. Jeg er mer sikker på at den er sterkest, den som tenker selv. Den som våger å følge sine egne resonnementer – selv om de derved måtte klinke ned alle Samfunnets støtter som om de var bowling-kjegler. Og det er det jeg mener vi hyller Siri Gedde-Dahl og Einar Haakaas for i dag. At de tenkte selv, kombinerte kunnskap og erfaring med nysgjerrighet. Så kan vi andre puste lettet ut – og vite hvem vi vil være støtter for.

Men før vi lar trampeklappen for de to slippe løs: Jeg vil også gjerne rette en takk til Stiftelsen Byggfag som har etablert denne prisen for varsling og ytringsfrihet i arbeidslivet. Tiden har ikke gått fra den prisen – dessverre. Og nå ser jeg Ibsen nikker.