Moxnes-saken

Rettsaken mot bystyremedlem Bjørnar Moxnes som starter torsdag, tyder på svak demokratiske forståelse i Oslo bystyre, mener NP-jurist Kristine Foss.

Torsdag denne uken må bystyremedlem Bjørnar Moxnes møte i Oslo tingrett for å ha offentliggjort opplysninger fra en granskningsrapport fra Kommunerevisjonen etter den såkalte Lindeberg-saken. Det skal bli interessant å følge saken, men i et demokratisk perspektiv er dette ikke særlig oppløftende:

1. Bystyret i Oslo hadde ingen plikt til å anmelde saken, noe også Kommuneadvokaten har konkludert med.  Videre er det en kjennsgjerning at ingen, verken pasienter, pårørende eller ansatte, har gått til søksmål mot Bjørnar Moxnes. Bystyret går altså til anmeldelse på egne vegne.

2. Grunnlaget for politianmeldelsen er at Moxnes har gitt ut personopplysninger som er undergitt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, herunder opplysninger om pasienters helse og ansattes tjenesteforhold.

Det er dette alene retten skal ta stilling til. At Moxnes har «sveket bystyret», som enkelte bystyrerepresentanter har fremhevet, er irrelevant i en juridisk sammenheng. Spørsmålet er om de opplysningene han har gitt ut, er opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt har stilt spørsmål både ved bystyrets forståelse av taushetsplikt, og ved grunnlaget for siktelsen.

Opplysninger som er frigitt er i all hovedsak kritikk av ansatte i Oslo kommune. Her har man både i forvaltningspraksis (tidligere saker hos Sivilombudsmannen og Fylkesmenn) og fra Justisdepartements side i deres rettleiar til offentleglova, lagt listen høyt for hva som kan regnes som taushetsbelagt informasjon, altså det som defineres som «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 (1), se punkt 6.2.3.2 i veilederen:

Men fordi offentleg tilsette skal vareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.

Videre mener bystyret og politiet at enkelte opplysninger som er frigitt, ved kobling av andre opplysninger, kan identifisere pasienter.

Det blir opp til domstolen å vurdere hva som er rett, men min vurdering er at bystyret har tolket taushetsplikten alt for vidt, ikke minst når det kommer til kritikk av offentlig ansatte.

3. Saken er av betydelig offentlig interesse. De opplysningene Moxnes har frigitt, er viktig for å forstå hva som faktisk gikk galt. Det er avgjørende for at pressen skal kunne drive uavhengig journalistikk både på Kommunerevisjonens granskning av Lindeberg-saken, og på kommunens oppfølging av kritikken. Les også Rødts begrunnelse for å offentliggjøre rapporten. Den offentlige interessen i disse opplysningene må tillegges vekt i vurderingen av hva som er underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten skal ikke hindre mediene i å gjøre jobben sin som offentlig vaktbikkje.

Utover det rent juridiske burde dette poenget ha ført til at bystyret i Oslo gikk en ekstra runde med seg selv før de gikk til politianmeldelse i denne saken. Generalsekretæren i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, kaller betimelig nok prosessen i Oslo bystyre «uverdig». Jussprofessor Bernt stiller legitime spørsmål i en tidligere omtale av saken i Aftenposten:

Så hvorfor gikk da bystyret til anmeldelse?  – Er det av hensyn til pasienten, eller er det underliggende motivet at man ønsker å statuere et eksempel for å skjerme tilsatte og folkevalgte ledelser mot kritikk?

Jeg mener denne rettsaken er unødvendig og et tilbakeskritt for demokratisk tankegang. I stedet for å bruke tid og ressurser på en politianmeldelse, burde bystyret brukt tiden på den kritikken som kommunerevisjonen kommer med i granskningsrapporten, og som Moxnes sørget for at flere enn bystyrets medlemmer får et innblikk i. Det er et sunnhetstegn at bystyret har representanter som tør å være kritiske når viktig informasjon holdes tilbake. Denne saken er et tydelig signal om at bystyret selv ikke vet å verdsette dette.