Innspill til ytringsfrihetskommisjonen

NPs generalsekretær Elin Floberghagen ba om en utvidelse av virkeområdet for offentleglova, at det innføres sanksjoner for brudd på loven og at pressens kildevern må styrkes i sine innspill ytringsfrihetskommisjonen 26. august 2021. Floberghagen understreket også betydningen av PFU for pressens samfunnsoppdrag.

Torsdag 26. august ble det arrangert et innspillsmøte for ytringsfrihetskommisjon i Pressens hus. Norsk Presseforbunds generalsekretær Elin Floberghagen holdt det første innlegget. Her er det:

Se opptak fra møtet her

«Hver gang vi sier samfunnsoppdraget så dør en elefant av kjedsomhet i Afrika». Det sa daværende sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen på et strategiseminar i redaktørforeningen. Han var kritisk til pressens hang til store ord og floskler når vi skulle snakke om hvor viktige vi var.

Like fullt hopper jeg ut i det – fordi medienes samfunnsoppdrag er viktigere enn noen gang – og særlig viktig for ytringsfriheten. Så får vi håpe at verken elefanter eller dere dør av kjedsomhet de neste fem minuttene.

Samfunnsoppdraget defineres i Vær Varsom-plakaten. Der slås det fast at;

• Ytringsfrihet og en fri presse er avgjørende for et demokratisk samfunn
• At pressens har et særlig ansvar for å sørge for at ulike syn kommer til uttrykk
• At man ikke skal gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene
• At det er pressens jobb å informere om det som skjer – og å avdekke kritikkverdige forhold
• At det er pressens plikt å være kritiske mot mediene selv
• Og til slutt at det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep fra myndigheter eller andre.

Høye idealer. Og det er – gudskjelov – til enhver tid debatter om pressen klarer å leve opp til dem. Mediene har høy tillit i Norge, men den tilliten må fortjenes – hele tiden.

Da er presseetikken viktig. Norske journalister, redaktører og utgivere har frivillig sluttet seg til et felles etisk regelverk – Vær Varsom-plakaten. Etikken kan oppsummeres i to overordnede setninger, som lyder: Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke.

Mediene har underlagt seg selvjustis – gjennom PFU. Utvalget behandler klager mot mediene fra dem som opplever seg rammet av journalistikken. Er det sannsynliggjort, det som påstås? Er det tatt nødvendige hensyn? Har folk fått ta reelt til motmæle? Har man blitt utsatt for urett skal det rettes opp igjen.

Ofte dreier diskusjonen seg om kommentarfeltene, og Vær Varsom-plakaten slår fast at redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk. Kravet gjelder både innlegg som publiseres i medienes egne kanaler, men også når de publiserer i sosiale medier.

De siste ti årene har PFU felt mediene 31 ganger for ikke å ha fulgt godt nok med på kommentarfeltene. PFU har kritisert manglende årvåkenhet fra redaksjonen når kommentarfeltene har utviklet seg i retning av en gapestokk.

Den presseetiske forpliktelsen gir også mediene noen viktige særrettigheter. Det får de nettopp fordi de skal følge Vær Varsom-plakaten. Ett eksempel er tilgangen til dommer fra domstolene. Mediene publiserer ikke rått og røti av det de får innsyn i. De skal vurdere etiske hensyn opp mot samfunnets behov for informasjon. Det kan bety anonymisering av domfelte eller at de holder igjen på detaljene fra dommen. Poenget her er at mediene skal være i stand til både å få tilgang til informasjon, og i tillegg ta nødvendige hensyn.

Det leder meg opp til et helt avgjørende premiss for at mediene skal kunne spille en viktig rolle for ordskiftet og for ytringsfriheten. Det handler om retten til motta informasjon, en rett som er slått fast både i norsk lovverk og i EMK. I Grunnloven er det formulert slik:

«Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner».

Vi mener denne grunnleggende retten er under press, og ber derfor Ytringsfrihetskommisjonen om å fremme forslag som kan forsterke retten til innsyn og tilgangen til informasjon. Det har vi spilt inn for kommisjonen tidligere, men her er hovedpoengene:

• Vi ber om en utvidelse av virkeområdet for offentleglova, slik at det offentlige ikke kan organisere seg vekk fra folks mulighet for innsyn.
• Vi foreslår at det innføres sanksjoner for brudd på loven, fordi en lov uten sanksjoner er en svak lov som ofte ikke følges.
• Og vi ber om et styrket kildevern.

Pandemien har vist oss at det er særlig viktig å sikre tilgangen til informasjon i krisetider. Dessverre har vi sett mange eksempler på det motsatte. Ett eksempel er et møte 11. mars i fjor, der helseminister, helsedirektør og departementsråd i realiteten la grunnlaget for nedstenging av Norge dagen etter. Ingen dokumenter finnes fra dette møtet. Ikke noe referat, ikke engang en håndskrevet lapp. Det er uholdbart, og gjør at vi i realiteten aldri kan ettergå hvordan beslutningene ble fattet.

Regjeringen har heller ikke lagt nok til rette for journalisters mulighet til å dekke pandemien. Et av de mest graverende eksemplene er at journalister i svært liten grad har kunnet komme inn på sykehus og sykehjem for å dokumentere situasjonen. Et annet er at utenlandske journalister i store deler av pandemien ikke har hatt mulighet til å dekke større nyhetshendelser i Norge, fordi de har vært underlagt absolutte karantekrav.

Vi mener presse- og ytringsfrihet kan måles på hvordan det legges til rette for åpenhet i krisetid. Dessverre har denne siste krisen vist oss at åpenhet ikke prioriteres høyt nok. Det bør også problematiseres i NOU-en dere legger frem i mars.