Årets (mest omdiskuterte) bilde

Fotografiet av lille Alan Kurdi kan bli årets bilde. Det ble også ett av årets presseetisk mest omtalte.

Gummibåten var laget for åtte personer. Men de var 16 ombord. En av dem var tre år gamle Alan Kurdi fra Kobani i Syria. Han hadde akkurat startet på en reise som skulle ende i Vancouver i Canada. Men for Alan Kurdis del endte den på en strand i nærheten av Bodrum i Tyrkia. Gummibåten forliste etter bare fem minutter på vannet. Det var tidlig om morgenen 2. september 2015.

Alan Kurdi kunne blitt en av mange navnløse syrere som aldri kom fram til Kos eller Samos. Men fotograf Nilüfer Demir sørget for at Kurdi med sin død ble ikonisk, senere sammenlignet med bildet av ni år gamle Kim Phuc som løper fra et amerikansk napalmangrep under Vietnamkrigen. Bildet av døde Alan i vannkanten gikk, som det gjerne heter, verden rundt. Det ble publisert i norske medier allerede dagen etter, 3. september. Det kan bli årets bilde i 2015, et bilde som i all sin enkelhet forteller om årets store sak i vår del av verden.

Må vi se slike bilder? Bør ikke mediene spare oss for den belastningen det er å se bildet av en uskyldig død treåring? Pressens Faglige Utvalg behandlet i september flere klager, mot flere norske medier, på publiseringen. Det var to begrunnelser for klagene; at publiseringen krenket Alan og at det var belastende å få et slik bilde presentert. En av klagerne påpekte til at bildet ble vist i en morgensending på TV, på et tidspunkt da barn ser sendingen før de går på skolen.

Alle klagene ble behandlet såkalt «forenklet», det vil si at det ikke ble gjennomført en tilsvarsrunde og at sekretariatet sendte klagen direkte til utvalget med forslag om at det ble fattet vedtak som konkluderte med at det ikke forelå brudd på god presseskikk.

Utvalget var enig med sekretariatet. I vedtakene sier utvalget at det ikke er brudd på god presseskikk å vise bilder av døde mennesker, men presiserer samtidig at også døde; les Alan Kurdi, har et presseetisk vern. Den klassiske presseetiske avveiningen sto mellom medienes samfunnsrolle – å fortelle om verdens grusomhet ved å bruke bildet av Alan – og den mulige krenkelsen av Alan selv.

Hva med alle oss andre, som uten forvarsel får bildet servert? Presseetikken er i liten grad opptatt av den vanlige leser og seer. Journalistikkens oppgave er også å bringe ubehaget opp i dagen, inn på frokostbordet eller opp i sofakroken. PFU sier ganske tydelig at om du reagerer på bildet, så er det en naturlig konsekvens av bildets innhold, les virkeligheten.

Alan-bildet gikk altså verden rundt, og det var ikke bare nordmenn og –kvinner som klaget. Flere lands PFUer fikk «gutten på stranda» til behandling. I Tyskland ble et tyvetalls klager registrert. Deutscher Presserat legger vekt på at bildet dokumenterer historie, som et symbol på flykningenes lidelse og risikoen de utsettes for. «Konsekvensene av krigen i Syria er dokumentert i bildet», heter det i den tyske uttalelsen. Samtidig sier den at guttens verdighet ikke er krenket og at det ikke er preget av sensasjon. Det nevnes også at guttens ansikt ikke er vist.

Heller ikke i Østerrikes Presserat fant grunn til å felle bildebruken, med de samme begrunnelsene som tyskerne. I tillegg nevnes det at guttens far, som overlevde, ønsket at bildet av hans døde sønn skulle publiseres.

I Australia var begrunnelsen for «frifinnelsen» tilsvarende den norske, allmennhetens interesse oppveier den mulige krenkelsen av Alan. Det vises til at bildet endrer samtaler både blant folk flest og i politiske fora. New Zealand Press Council behandlet to klager – men ingen av klagerne fikk medhold. En av klagerne mente bildet var urovekkende og at «vi ikke trenger slike bilder for å bli fortalt alvoret i flyktningesituasjonen». Utvalget i New Zealandlyttet heller ikke til argumentet om at Alans egen interesse ikke ble hensyntatt.

I Estland ble en klage mot en lokal tv-kanal avvist av formelle grunner. Klagen var fra en far som oppdaget at hans tre år gamle sønn hadde sett tv alene da bildet ble vist. I Belgia klaget en person på publiseringen i alle verdens medier. Klagen ble formelt avvist, men det belgiske PFU avga en generell uttalelse om at publiseringen av bildet var relevant og dermed ikke i strid med den belgiske Vær Varsom-plakaten.

Hos mange PFUer (Press Councils, som det gjerne heter) finnes det regler som krever at det bare er de/den som er direkte berørt av publiseringen som kan klage. Av den grunn ble klager på bildet i Storbritannia avvist. Og i mange land kom det ingen klager, eksempelvis i Sverige og Finland.

En rundspørring vi i Norsk Presseforbund har foretatt viser at ingen land konkluderte med at bildet av den døde treåringen var i strid med god presseskikk.

Alan Kurdi ble begravet i hjembyen Kobani 4. september.