PFUs uttalelser

Her er PFUs uttalelser i de tre overførte saken.

Sak 282/15 – Adv. Bore pva Rolf-Cato Raade mot Avisa Nordland

Klagen gjelder tre kommentarartikler og en reportasje publisert i Avisa Nordland (AN). Publiseringene inngikk i det som etter hvert er blitt omtalt som «Stormen-saken», som for alvor fikk vind i seilene etter en kronikk skrevet av forfatter og journalist Morten Strøksnes. I kronikken angrep Strøksnes kultur- og makteliten i Bodø, og påsto at Bodø har rykte på seg for å være en korrupt by. I de påklagede publiseringene rettes det også kritikk mot kultur- og makteliten i Bodø, deriblant direktøren for Stormen kulturhus.

Klager er Stormen-direktøren, som klager via advokat. Han mener AN ikke har utøvd tilstrekkelig kildekritikk og kontroll av påstandene som er publisert om ham (jf. VVp-punkt 3.2). Blant annet påpeker klager at tidligere PFU-praksis tilsier at påstander som publiseres, må sannsynliggjøres. Slik klager ser det, skulle AN også ventet med å publisere påstandene til klager var gitt anledning til samtidig imøtegåelse (jf. VVp-punkt 4.14). Etter klagers mening blir han utsatt for «omfattende krenkende omtale» og anklaget for blant annet løgn, korrupsjon, manglende fagkompetanse, maktmisbruk, inhabilitet, kameraderi og regelbrudd. Slik klager ser det, ville innhentingen av en samtidig imøtegåelse også bidratt til at AN hadde sjekket fakta med en sentral kilde.

Avisa Nordland avviser klagen og mener klager tolker innholdet feil; det publiserte handler ikke om «sterke beskyldninger» og «faktiske opplysninger» som utløser imøtegåelsesretten, men om meningsytringer som utløser tilsvarsretten (jf. VVp-punkt 4.15). Slik AN ser det, inngår publiseringene i en løpende debatt der en rekke navngitte personer angripes. AN påpeker at imøtegåelse skal innhentes «så vidt mulig», men at det ville blitt «et salig kaos» om alle skulle svare i munnen på hverandre samtidig. Avisa understreker imidlertid at spaltene har vært åpne for både klager og de andre angrepne, at tilsvar er publisert fortløpende, og at klager også ble kontaktet få minutter etter publisering. Etter ANs mening var mye av kritikken dessuten rettet mot mediene, og mediene skal utvise romslighet i møte med kritikk som rammer dem selv. For øvrig kan AN ikke se at klager har «vist til hvilke faktiske opplysninger som skal være feilaktige, eventuelt ikke er belagt med kildehenvisning eller ikke inngår i relevante refleksjoner av stor allmenn interesse».

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at de påklagede artiklene inngår i en rekke publiseringer i AN om Bodø by, Stormen kulturhus og byens makt- og kulturelite. Utvalget må også fastslå at klager utvilsomt blir målskive for sterke angrep og kritiske spørsmål i publiseringene. Den sentrale presseetiske problemstillingen er derfor om kritikken mot klager er sterke beskyldninger av faktisk art, som utløser imøtegåelsesretten for klager, og hvorvidt det eventuelt foreligger forhold som tilsier at denne retten kunne fravikes.

Et forhold som gjør det noe vanskelig å vurdere kritikken mot klager, er formen den er presentert i. Anklagene blir ikke nødvendigvis konkret uttalt, i stedet er det benyttet en retorikk der det reises flere spørsmål. Mange av beskyldningene fremkommer derfor indirekte, i form av ikke uttalte, men til dels underliggende, svar. Det er derfor rom for en viss tolkning av innholdet i angrepet.

Etter utvalgets mening må man imidlertid kunne fastslå at en stor del av kritikken gjelder forhold av faktisk art. I den første påklagede kommentarartikkelen (som er den andre kronikken Morten Strøksnes publiserte i «Stormen-saken») blir klager anklaget for å lyve om et jobbtilbud, gi oppdrag og stillinger til venner, tilsidesette et demokratisk vedtak og gå bak ryggen på bystyret for å endre driftsmodellen ved Stormen. Det heter også at klager har brukt energi på «å bli enehersker» og «kvittet seg med folk han risikerte å måtte dele makt med». Dessuten anklages klager for å ha opptrådt fysisk og aggressivt overfor en person i et tilfelle.

Flere av de nevnte påstandene ligger i grenselandet mellom å utløse tilsvarsretten og den samtidige imøtegåelsesretten. Likevel kommer utvalgets flertall til at klagers rett på samtidig imøtegåelse er utløst. Dette også fordi spørsmålene og anklagene blir benyttet som eksempel på hvorfor Bodø har rykte på seg for å være en korrupt by, og klagers adferd derigjennom fremstilles som en årsak til dette ryktet. I tillegg kommer det momentet at Strøksnes skriver at påstanden om Bodø er sann, og at han avslutningsvis forklarer – på retorisk vis – at Bodø er korrupt fordi «folk med makt, spesielt i offentlige stillinger, gir hverandre urettmessige fordeler og særbehandling», og det har utviklet seg «en spesielt uheldig kultur i Bodø (…) preget av kameraderi, nettverk, vennskap, dobbeltroller og inhabilitet». Dette slår tilbake på klager.

Utvalget har en streng praksis når det gjelder retten til samtidig imøtegåelse. Men finnes det gode nok argumenter som kan tale for at AN likevel kunne unnlate å innhente en samtidig imøtegåelse i dette påklagede tilfellet?

Ett moment er at dette handler om en meningsartikkel, der det vanligvis skal være stor takhøyde og rom for både spissere formuleringer og sterkere meninger enn på nyhetsplass. Denne konteksten – meningssjangeren – minner dermed leseren på at det overordnet sett handler om en subjektiv ytring, ikke nødvendigvis fakta, noe som dessuten er relevant for vurderingen av VVp-punkt 3.2 (om kildekritikk og -kontroll), som også er påklaget. Slik utvalget ser det, er punkt 3.2 imidlertid ikke brutt. Det sentrale er ikke om påstandene er faktasjekket, men om klager skulle fått imøtegått dem samtidig. Et annet moment som taler for at imøtegåelsen kunne innhentes i ettertid, er at klager besitter en rolle og posisjon som gjør at han må tåle et kritisk søkelys på seg. Utvalget har dessuten akseptert at prinsippet om retten til samtidig imøtegåelse kan fravikes når angrep, påstander og beskyldninger inngår som ledd i en løpende meningsutveksling, selv om dette unntaket strengt tatt er hjemlet i VVp-punkt 4.15. Utvalget merker seg i tillegg at klager fikk sitt svar på trykk så snart det forelå, og at AN også kontaktet klager for hans imøtegåelse så snart denne første av de påklagede kommentarartiklene var publisert.

Når det gjelder de andre påklagede artiklene, mener utvalget at det ikke var påkrevd å innhente noen samtidig imøtegåelse til disse, dette i lys av at klager er en ressurssterk aktør med all mulighet til å svare, at AN har stilt sine spalter vidåpne for svar, samt at disse publiseringene må anses for å være del av en viktig, aktuell og løpende samfunnsdebatt.

Utvalgets flertall er imidlertid av den oppfatning at den første av de påklagede kommentarartiklene inneholder enkelte påstander som er av faktisk art, og som rammer klager hardt. Her blir klager utvilsomt utsatt for det som må kunne kalles et karakterdrap, og utvalgets flertall mener at det ikke var tilstrekkelig å kontakte klager like etter publisering av denne, slik AN gjorde. Utvalgets flertall minner om at retten til samtidig imøtegåelse er sjangeruavhengig, og ikke oppheves av en løpende debatt når angrepene blir tilstrekkelig grove, konkrete og personlige. I VVp-punkt 4.14 heter det i første setning: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

På dette punkt mener utvalgets flertall at Avisa Nordland har brutt god presseskikk.

Oslo, 18. februar 2016

Alf Bjarne Johnsen, Liv Ekeberg, Eva Sannum, Henrik Syse, Reidun Førde

UTVALGETS MINDRETALL UTTALER:

Utvalgets mindretall understreker at det i meningssjangeren må være særlig stor takhøyde og vide rammer i den offentlige debatten. Mindretallet mener videre at også den første av de påklagede kommentarartiklene må ses på som en del av en løpende meningsutveksling, jf. VVp-punkt 4.15. Slik utvalgets mindretall ser det, er tilsvarsretten utløst og ivaretatt av Avisa Nordland.

Utvalgets mindretall mener Avisa Nordland ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 18. februar 2016

Tone Angell-Jensen, Alexander Øystå

 

Sak 384/15 – Kyrre Lien (A) og Eskil Wie Furunes (B) mot Aftenposten (A-magasinet)

Klagen gjelder et forsidebilde på Aftenpostens A-magasin av en flokk hester i fullt sprang. Tittelen på forsiden, «Rir flere hester», viste til en lengre reportasje om den økende hesteinteressen blant folk: Flere rir, og flere investerer også i dyre konkurransehester.

Klagerne er to som – uavhengig av hverandre – mener Aftenposten har brutt punkt 4.11 i Vær Varsom-plakaten (VVp), fordi A-magasinets forsidebilde er manipulert, noe det ikke er opplyst om. Klagerne argumenterer for bruddet med henvisning til flere bilder med omtrent samme motiv, hentet i basen til illustrasjonsbyrået Shutterstock. Etter klagernes mening viser de vedlagte bildene at hestene på A-magasinets forside opplagt ikke løper sammen, og at bildene er manipulert. Klager A anfører at problemet oppstår «når forsidebildet for det utrente øyet fremstår som et autentisk fotografi, men i virkeligheten er digitalt konstruert». Etter klagernes mening bryter publiseringen ned det journalistiske fotografiets troverdighet.

Aftenposten avviser klagene, og mener det er åpenbart at forsidebildet er et «symbolfoto», ikke et forsøk på visuelt å dokumentere at stadig flere nordmenn rir. Avisen avviser også at den har forsøkt å skape et falskt inntrykk og lure sine lesere, og understreker at et slikt bilde aldri ville blitt brukt i selve reportasjen. Det opplyses at redaksjonen har en streng praksis når det gjelder bilderetusjering og -manipulering, at det aktuelle bildet er hentet fra Shutterstock-basen hos Scanpix, og at bildet er brukt uendret. Etter Aftenpostens mening er bildet også tydelig kreditert på innholdssiden. Redaksjonen erkjenner imidlertid at bildet burde vært merket som «omslagsillustrasjon» eller «fotomontasje», og A-magasinet har derfor publisert en presisering om dette i ettertid. For øvrig mener Aftenposten at en montasje i seg selv ikke innebærer en krenkelse.

Pressens Faglige Utvalg minner om hva som står i punkt 4.11 i VVp: «Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.»

Bakgrunnen for punkt 4.11 er altså knyttet til ambisjonen om å bevare tilliten til presse-fotografiet, som besitter den sentrale funksjonen å dokumentere situasjoner og hendelser. Presse-fotografiet skal gi oss en mest mulig sannferdig gjengivelse av virkeligheten. I lys av dette blir manipulerte bilder problematiske, ettersom de kan bidra til å svekke denne troverdigheten som journalistikken også ellers er så avhengig av. Av den grunn skal manipulerte bilder bare brukes unntaksvis.

I dette påklagede tilfellet konstaterer utvalget at bildet imidlertid ikke er benyttet for å dokumentere, men for å illustrere. Reportasjen som forsiden viser til, handler ikke om de avbildede hestene, men om den økende hesteinteressen generelt. Forsiden er altså et forsøk på å illustrere poenget om at flere rir.

Utvalget noterer seg også at det ikke er bestridt at det påklagede bildet er en montasje. Etter utvalgets mening er det derfor siste setning i punkt 4.11 som er det sentrale. Spørsmålet er hvorvidt det tydelig fremgår at det handler om en montasje, og om det var presseetisk akseptabelt å publisere uten å opplyse at det handlet om et manipulert bilde.

Selv om man isolert sett kan oppfatte bildet som et autentisk foto, mener utvalget at det åpenbart fremstår som en illustrasjon og ingen dokumentasjon av virkeligheten, spesielt sett i lys av reportasjens innhold. Men at det fremstår som en illustrasjon, er ikke ensbetydende med at man oppfatter at bildet er manipulert.

Slik utvalget leser VVp-punkt 4.11, er prinsippet strengt: Manipulerte bilder kan bare benyttes som illustrasjon når det er åpenbart at det dreier seg om en montasje. Når så ikke er tilfellet her, mener utvalget at Aftenposten i det minste skulle merket bildet som en montasje eller som manipulert, slik redaksjonen også selv har erkjent. Utvalget merker seg at det ble publisert en presisering i ettertid, men utvalget kan ikke se at den fullt ut oppveier det opprinnelige overtrampet.

Aftenposten har opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 18. februar 2016

Alf Bjarne Johnsen, Tone Angell-Jensen, Alexander Øystå, Liv Ekeberg, Eva Sannum, Henrik Syse, Reidun Førde

 

Sak 284/15 – Per Kristian Eide mot TV 2

Klagen gjelder TV 2s omtale av et forskningsprosjekt ved Oslo universitetssykehus som ble stanset fordi minst to pasienter hadde fått alvorlige hjerneskader (hjerneblødning) i forbindelse med forskningsprosjektet. Da TV 2 startet å omtale saken, i desember 2012, var prosjektet allerede stanset og granskningen hadde startet. Utvalget behandlet i juni 2015 en omfattende klage på disse publiseringene. I tillegg ble det også i august 2015 behandlet en klage i samme sakskompleks.

Den aktuelle klagen gjelder TV 2s omtale i februar 2015 av Helsetilsynets konklusjoner i rapporten «Avgjørelse i tilsynssak – brudd på helseforskningsloven».  Tilsynet fant at sykehuset hadde begått to lovbrudd i forbindelse med prosjektet. Klager er legen som hadde ansvaret for forskningen. Tilsynet slår fast, og det er gjengitt i de påklagede innslagene, at forskningen var forsvarlig, men at pasientene ikke var godt nok informert om risikoen ved deltagelse og at den manglende rapporteringen av skadene innebar en overtredelse av Helseforskningsloven.

Den foreliggende klagen er, i likhet med den første, omfattende og svært detaljert, men er i tilsvarsrunden avgrenset til to nyhetsinnslag.  Gjennomgående mener klageren at hans samtidige imøtegåelse ikke var tilstrekkelig, og at Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 derfor er brutt gjentatte ganger. Han mener dessuten at TV 2 framstilte det som om det var forskningen som førte til hjerneblødningene, selv om dette ikke slås fast i Helsetilsynets rapport.

TV 2 avviser klagen og klagers anførsler om brudd på imøtegåelsesretten. Det vises fra tv-kanalens side til at Helsetilsynets kritikk og konklusjon om brudd på gjeldende lovgivning er rettet mot sykehuset, men at sykehuset ikke har klaget publiseringene inn for PFU. TV 2 mener også at klageren ikke kan høres på påstanden om at de påklagede nyhetsinnslagene framstiller det som om det var klagerens forskning som førte til hjerneblødningene. TV 2 ber også om at klagen ses i lys av at det dreier seg om to relativt korte nyhetsinnslag.

Pressens Faglige Utvalg må slå fast at TV 2 i nyhetsinnslagene videreformidler konklusjonen i en rapport der Helsetilsynet retter sin kritikk mot sykehuset, og at sykehusets øverste leder også har fått mulighet til, og benytter seg av, samtidig imøtegåelse. Også klager er gitt slik mulighet, men mener at TV 2 ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til hans anførsler. Etter utvalgets syn er klagerens imøtegåelser, også presentert som tekstblokker på TV-skjermen, tilstrekkelig til å ivareta hans imøtegåelse, sett i lys av innholdet i de påklagede innslagene. Klageren er for øvrig anonymisert i innslaget, slik han ba om – og TV 2 etterkom.

Utvalget mener at TV 2 har ivaretatt sin informasjonsoppgave overfor sine seere/lesere om Helsetilsynets konklusjon på en korrekt måte. TV 2 fokuserer på konklusjonene slik de fremkommer i Helsetilsynets rapport. Utvalget mener derfor at TV 2 har opptrådt presseetisk forsvarlig overfor klageren. I og med at TV 2 i sin tid brakte mye omtale av forskningsprosjektet, er det forståelig om klageren ønsker en enda tydeligere synliggjøring av at forskningen som sådan var akseptabel. Men utvalget må slå fast at dette faktisk er opplyst i innslagene, og dessuten at kritikken fra tilsynet er rettet mot sykehuset.

Gitt den store plassen TV 2 tidligere har brukt på saken, kunne tv-kanalen ha brukt mer tid på de sidene av Helsetilsynets rapport som gir klageren medhold, og som setter en del tidligere publiseringer i et annet lys. Utvalget kan likevel ikke se at dette er presseetisk påkrevd innenfor rammen av disse nyhetsinnslagene.

Klager hevder at TV 2 påsto at biopsien var årsak til hjerneblødningene, mens Helsetilsynet har konkludert med at det ikke kan fastslås om årsaken var biopsien (vevsprøven) eller trykkmålingen som ble foretatt samtidig, som var årsaken, eller om det var kombinasjonen av de to prosedyrene. Utvalget kan ikke se at det skulle innebære brudd på god presseskikk at TV 2 ikke går inn i detaljene i rapporten slik klager påstår. Helsetilsynets rapport angår forskningsprosjektet, jfr. rapportens tittel, og det er derfor naturlig at TV 2 refererer til dette i sin omtale. I den omtalte tekstblokken der klager kommer til orde, påpeker vedkommende også at alle som deltok i prosjektet, har alvorlige hjernesykdommer.

TV 2 har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 18. februar 2016

Alf Bjarne Johnsen, Tone Angell-Jensen, Alexander Øystå, Liv Ekeberg, Eva Sannum, Henrik Syse