Uttalelser fra PFU

Klagesaker mot Budstikkas Botrend, BT, VG og Haugesunds Avis ble streamet av Journalisten. Her følger uttalelsene fra PFU.

De resterenede uttalelsene publiseres i PFU-basen så snart de er klar og formidlet partene.

SAK 289/16 – Helen F. Nicolson mot Budstikka (Botrend)

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Budstikkas nettmagasin Botrend: en nettartikkel publisert på Botrend.no og et Facebook-innlegg publisert på Botrends Facebook-side. Nettartikkelen handlet om en lokal kunstner med ny vasekolleksjon og et nylig inngått samarbeid med designbutikker. Facebook-innlegget handlet om nye fargetrender fra Jotun. Under profilnavnet «Botrend» på Facebook stod vignetten «Sponset».

Klager reagerer på at redaksjonelle artikler og innlegg fra Botrend ser ut som reklame, og anfører at de påklagede publiseringene får henne til å lete etter merket «annonsørinnhold». Når det gjelder Facebook-innlegget, viser klager til vignetten «Sponset», som sammen med innleggets innhold ellers gjør at klager mener det hele fremstår som annonsør-innhold. Klager etterlyser en prinsipiell diskusjon om sponsing av redaksjonelle artikler på Facebook, der den omtalte har en klar kommersiell fordel av sponsingen. Når det gjelder nettartikkelen, er den for så vidt en grei nyhet, skriver klager, men hun reagerer på måten den er skrevet på: «for her mangler det ikke på gratis markedsføring på redaksjonell plass». Klager viser i begge tilfeller til Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 2.6 og 2.7.

Budstikka skriver at Botrend aldri har hatt til hensikt å viske ut skillet mellom redaksjonelt innhold og reklame. Det vises til merkingen av det kommersielle stoffet, og til skillet mellom redaksjonen og salgsavdelingen, der sistnevnte lager det kommersielle stoffet. Når det gjelder Facebook-publiseringen, opplyser redaksjonen at den betaler for å fremme enkelte artikler for å nå flest mulig lesere. Avisen anfører at det å betale for distribusjon av redaksjonelt innhold, er noe mediene alltid har gjort. På Facebook får imidlertid alle innlegg som fremmes automatisk vignetten «Sponset». Budstikka ser at begrepet «Sponset» kan fremstå noe forvirrende, særlig i de tilfellene hvor en artikkel med en positiv grunntone kan antas å ha en positiv tilleggseffekt for en kommersiell aktør. Men avisen mener innlegget ikke kan sies å bryte med prinsippet i VVP 2.6 og 2.7, fordi hensikten har vært å skape økt lesning av redaksjonelt innhold, ikke å promotere en kommersiell aktør. Den påklagede nettartikkelen er en ordinær redaksjonell artikkel. For Botrends lesere er dette en nyhet, og noe Botrend må kunne omtale, skriver Budstikka.

Pressens Faglige Utvalg forstår at det er journalistisk interessant for et magasin som Botrend å omtale nye fargetrender, og at en lokal kunstner presenterer  en ny vasekolleksjon og innleder samarbeid med designbutikker. Dette er tema som må sies å ha aktuell og allmenn interesse for Botrends lesere.

Når det gjelder Facebook-innlegget, konstaterer utvalget at det ikke er artikkelen i seg selv som skal vurderes, men delingen, slik den fremstod på Facebook. Utvalget viser generelt til VVP punkt 2.6, om at det skal være et klart skille mellom journalistikk og reklame. Videre minner utvalget om viktigheten av å merke kommersielt innhold også her, noe utvalget merker seg at Budstikka gjør.

I det påklagede tilfellet ser utvalget, som både klager og innklaget også gjør, det problematiske i at et redaksjonelt innlegg får vignetten «Sponset». Utvalget mener ikke at mediene skal avstå fra å fremme innhold på Facebook, og Botrend kan vanskelig lastes for at Facebook har valgt begrepet «Sponset» på den aktuelle vignetten.

Når det er sagt, vil utvalget minne om viktigheten av at mediene også ivaretar sin troverdighet og tillit i sosiale medier. En vignett som «Sponset», bør derfor føre til økt varsomhet hos redaksjonen når det gjelder hvordan innlegg som fremmes på Facebook omtales. Utvalget mener at Budstikka i det påklagede tilfellet kunne gjort mer for å tydeliggjøre for publikum at innlegget er redaksjonelt. Likevel, at Budstikka ikke gjorde det, er i dette tilfellet ikke alvorlig nok til å påføre Budstikka en fellelse, ettersom Budstikka vanskelig kan lastes for vignetten «Sponset».

Når det gjelder nettartikkelen, ser utvalget at omtalen fremstår som svært positiv, og derfor også vil ha reklameverdi for de omtalte. At noe har reklameverdi, innebærer imidlertid ikke at omtalen nødvendigvis er ensbetydende med skjult reklame og i strid med god presseskikk. Utvalget har mange ganger uttalt at det er presseetisk akseptabelt å omtale produkter, merkenavn og kommersielle interesser. Det avgjørende i denne sammenheng er hvorvidt omtalen er, og fremstår som, journalistisk motivert og ikke som reklame, eller en ukritisk videreformidling av PR-stoff.

Utvalget kan likevel forstå klagerens undring når det pekes på nettartikkelens svært positive omtale av kunstneren, hennes produkter og produksjons- og salgssamarbeid, ledsaget av mange bilder og beskrivelser av produktene, og kombinert med utstrakt lenkebruk som også går til produsentens nettbutikk og andre salgstilbud.

Ut i fra artikkelens innhold og tilsvarsrunden i denne klagesaken har utvalget ikke grunnlag for å mene at artikkelen ikke skal være journalistisk motivert. Det utvalget imidlertid skal ta standpunkt til er om skillet mellom journalistikk og kommersielt innhold er åpenbart for publikum. Utvalget viser til tidligere uttalelser om at det særlig ved bruk av lenker inne i redaksjonell tekst bør være «overtydelig» merking når leseren bringes over til kommersielt innhold. Det er det samlede helhetsinntrykk av denne artikkelen som etter utvalgets syn gjør  det nødvendig med klarere merking av de to lenkene som fører til salgstilbud.

Budstikka har opptrådt kritikkverdig på punkt 2.6 i Vær Varsom-plakaten.

 

SAK 018/17 – Jarle Aabø mot Bergens Tidende

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder rollen Mathias Fischer har som kommentator i Bergens Tidende (BT) samtidig som han er andrevara til Stortinget for Venstre i Hordaland.

Klager mener at Fischer har en dobbeltrolle som rokker ved tilliten til både BT og Fischer selv. Klager mener at Fischer ikke kan opptre uavhengig og at BT derfor har brutt punkt 2.1 i Vær Varsom-plakaten (VVP), om redaktørens uavhengighet, og punkt 2.2, om å unngå dobbeltroller. Ifølge klager har Fischer også skrevet kommentarer om partipolitikk, selv om BT egentlig har hatt en regel om at han ikke skal få gjøre dette. Klager mener videre at BT har brutt punkt 2.3, om å være åpen om bakenforliggende forhold, fordi avisen ikke opplyser om Fischers stortingsverv i kommentarene.

BT avviser å ha brutt på god presseskikk. Avisen antyder at ansettelsesforhold ikke er innenfor PFUs ansvarsområde, men svarer likevel på de presseetiske anklagene. BT opplyser at Fischer meldte seg ut av Venstre og sa fra seg sine politiske verv da han ble ansatt i avisen. Stortingsvervet kan han av juridiske grunner ikke si fra seg, men avisen påpeker at stortingsrepresentanter svarer til velgerne, ikke partiet de er valgt inn for – for Fischers del et parti han ikke lenger er medlem av. BT mener også at de har vært åpne om Fischers bakgrunn og stortingsverv, og avisen understreker at dette ble tydelig opplyst om da han ble ansatt.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) mener klager reiser interessante og prinsipielle presseetiske spørsmål. Vær Varsom-plakaten vektlegger medienes uavhengighet (jf. punkt 2.1 og 2.2), og det er avgjørende at disse prinsippene følges for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave.

Utvalget slutter seg imidlertid til BTs syn om at selve ansettelsen av Mathias Fischer faller utenfor PFUs ansvarsområde – dette er redaktørens og avisens privilegium. Utvalget skal utelukkende vurdere Fischers rolle og journalistiske arbeid i avisen.

Formelt sett kan det sies at Mathias Fischer har en dobbeltrolle all den tid han er både andrevara for Venstre til Stortinget og aviskommentator i BT. Utvalget merker seg imidlertid at dette er en dobbeltrolle som Fischer helst skulle vært foruten. Han har sagt fra seg alle andre politiske verv for å sikre sin uavhengighet. Ettersom han også har meldt seg ut av Venstre, behøver han heller ikke representere dette partiet selv om han skulle måtte møte som vara for Venstres representant. Det er av betydning at Fischer slik vil kunne være en såkalt uavhengig stortingsrepresentant. Selv om utvalget forstår at klager tar saken inn for PFU, mener utvalget at Fischer har kunnet være tilstrekkelig uavhengig i sitt virke som kommentator, jf. VVP punkt 2.2. Slik utvalget ser det, har BT heller ikke brutt punkt 2.1, om redaktørens uavhengighet.

BT kunne derimot med fordel vært enda tydeligere overfor sine lesere om at Fischer har et stortingsverv, jf. VVP punkt 2.3. BT var åpne og opplyste om vervet da Fischer ble ansatt, men man kan ikke regne med at alle som leser Fischers kommentarer, er kjent med dette. Utvalget merker seg at Fischer har kommentert partipolitikk til tross for at han ifølge BT skal holde avstand fra partipolitikk frem mot stortingsvalget i 2017. Slik utvalget ser det, burde det vært opplyst om Fischers stortingsverv i kommentarer som gjelder stortingspolitikk.

BT har opptrådt kritikkverdig på punkt 2.3 i Vær Varsom-plakaten.

 

SAK 017/17 – Torbjørn Graff Hugo mot Verdens Gang

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en nyhetsartikkel i Verdens Gang (VG) om at konsulentselskapet ILPI (International Law and Policy Institute) ble tildelt 24 bistandsmillioner av UD uten anbud, og at selskapet, like etter tildelingen, ansatte en konsulent i UD som hadde gitt faglige innspill på ILPIs søknad. I tillegg gjelder klagen en kommentarartikkel knyttet til samme sak.

Klager er den omtalte konsulenten, som fikk jobb i ILPI. Slik klager ser det, er han mistenkeliggjort og hengt ut av VG «med utgangspunkt i udokumenterte anklager om korrupsjon». Klager mener VG ikke har ønsket å avklare om rollebyttet har skjedd på en ryddig måte. Han anfører at VG har utelatt opplysninger som kunne balansert og nyansert fremstillingen. Videre avviser klager at en omtalt epost fra ILPI som inneholdt den aktuelle søknaden, dokumenterte for tette bånd. Etter klagers mening har VG også publisert flere påstander og anklager som han skulle fått anledning til å kommentere og imøtegå, ikke minst i den påklagede kommentarartikkelen. Denne mener han dessuten ikke fremstår tydelig nok som en kommentar i papirutgaven. For øvrig mener klager at VG har antydet at han har jukset med sin cv, og at det heller ikke var berettiget å omtale han med navn og bilde.

VG opplyser at den påklagede publiseringen inngår i en større artikkelserie, i kjernen av pressens samfunnsoppdrag, som har avdekket tette bånd mellom ansatte i UD og ILPI. VG avviser alle påstander om presseetisk overtramp. Avisen kan ikke se å ha publisert feil, og mener derimot at redaksjonen har jobbet kildekritisk og kontrollert opplysningene. Omtalen er derfor balansert og nøktern, basert på fakta, mener VG. I VGs øyne handler klagen mye om at klager ønsket en annen vektlegging av momenter enn VG. Videre skriver VG at klager fikk full anledning til samtidig imøtegåelse; han ble kontaktet flere ganger før publisering, og det vises også til hva klager og andre parter er sitert på. For øvrig mener VG det tydelig fremgår at kommentarartikkelen er en kommentar, og at dens innhold er i tråd med hva som tidligere er akseptert. Etter VGs mening er det også av offentlig interesse å vite hvem som er med i saksbehandlingen når «flere titalls millioner offentlige kroner tildeles».

 

Pressens Faglige Utvalg mener VG har arbeidet i tråd med pressens samfunnsrolle, idet avisen har satt søkelys på hvordan offentlige midler tildeles innen bistandssektoren. Selv om det kan oppleves både urettferdig og ubehagelig å få et kritisk søkelys mot seg, minner utvalget om at presseetikken ikke er til for å beskytte det eventuelt kritikkverdige. Presseetikken skal imidlertid sørge for at de(n) kritiserte ytes rettferdighet.

Slik utvalget ser det, etterlater vinkling og presentasjon i det påklagede tilfellet et inntrykk av at det her handler om at noe klanderverdig har skjedd, og dette knyttes til spørsmål om korrupsjon. Utvalget merker seg at klager er sentral i vinklingen og presentasjonen. At klager opplever dette som svært urettferdig, all den tid VG ikke har avdekket at han har gjort noe kritikkverdig, er ikke vanskelig å forstå for utvalget. På generelt grunnlag vil utvalgets flertall her minne om punkt 4.1 i Vær Varsom-plakaten (VVP), om å vektlegge omtanke i presentasjonen.

Samtidig må utvalgets flertall konstatere at VG ikke har påstått at det er avdekket korrupsjon. VG presenterer fakta og stiller spørsmål til involverte parter. Det fremgår også at Statens kontrollenhet, som har undersøkt den omtalte tildelingen til ILPI, heller ikke har funnet noe «umiddelbart kritikkverdig» ved denne. Videre kan utvalget ikke se at VG har publisert feil i titler og ingress; avisen har dekning for det presenterte.

Etter utvalgets mening må kommentatoren også kunne ytre seg så kritisk, som det er gjort her, uten at det i seg selv innebærer noe presseetisk overtramp. Utvalget har en rekke ganger påpekt at det må være stor takhøyde og rom for sterke meninger og spisse formuleringer i meningssjangeren. Slik utvalget ser det, er det dessuten i større grad ILPI og UD enn klager som angripes. Selv om kommentaren ikke er utstyrt med vignetten «kommentar» i papirutgaven, slik den er i digital versjon, mener utvalget at det er tydelig for leseren at det her handler om en subjektiv ytring. Det inntrykket forsterkes også av at det er bilde av kommentatoren i byline.

Videre registrerer utvalget at klager mener VG skulle stilt andre spørsmål og inkludert flere opplysninger i omtalen av saken. Hvordan en sak omtales, er det imidlertid redaktørens privilegium å avgjøre, jf. VVP 2.1, så lenge resultatet ikke gir en feil fremstilling og går ut over andre presseetiske prinsipper.

Et sentralt moment i denne sammenheng er hvorvidt klager har fått komme til orde og uttrykt sitt syn på saken. Det har klager i dette tilfellet. Det fremgår dessuten at han mener VGs fremstilling «gir et galt inntrykk av hva som skjedde» i forbindelse med tildelingen av midlene til ILPI. Det er videre dokumentert at VG stilte klager en rekke spørsmål om de omtalte forholdene før publisering. Slik utvalget ser det, har klager fått svare på det vesentlige, og VG har presentert relevante fakta. Flere av momentene klager etterlyser, er også tatt med. Utvalgets flertall kan derfor ikke se at det er grunnlag for å konkludere med at omtalen ikke er tilstrekkelig balansert.

Videre forstår utvalget at klager finner det ubehagelig å få sitt navn og bilde publisert i denne saken, særlig i lys av vinklingen og presentasjonen VG har valgt. Men selv om utvalget er uenig i VGs argument om at klager har en samfunnsrolle med klar relevans for de forhold som omtales (jf. VVP 4.7), finner ikke utvalget identifiseringen presseetisk uakseptabel. At man navngir de involverte og omtalte i saker der det rettes kritiske spørsmål, er ikke uvanlig og heller ikke brudd på god presseskikk.

 

Etter en samlet vurdering finner utvalgets flertall at Verdens Gang ikke har brutt god presseskikk.

 

Dissens:

Utvalgets mindretall viser til punkt 4.1 i Vær Varsom-plakaten (VVP), om å vektlegge saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Slik mindretallet ser det, etterlater vinkling og presentasjon i det påklagede tilfellet et inntrykk av at klager er sentral i at noe klanderverdig har skjedd, og dette knyttes til spørsmål om korrupsjon. All den tid kritikken i saken egentlig retter seg mot rutiner og regler for rollebytte mellom offentlig forvaltning og konsulentselskaper, mener mindretallet at innhold og presentasjonen i for stor grad fokuserer på klager. Mindretallet forstår at klager opplever dette som urimelig, all den tid VG ikke har avdekket at han har gjort noe kritikkverdig.

På dette punktet, 4.1, finner utvalgets mindretall at Verdens Gang har brutt god presseskikk.

 

SAK 022/17 – Eli Sol Vallersnes mot Haugesunds Avis

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Haugesunds Avis’ omtale av dommen i den såkalte SOS Rasisme-saken i november 2016. Klagen er fremmet med samtykke fra en av de domfelte i saken. Det klages over manglende saklighet og omtanke, forhåndsdom, utilstrekkelig retting og tittelfeil og identifisering. Hovedbegrunnelsen er at dommen ble mye mildere enn tiltalen, i og med at påtalemyndigheten bare fikk medhold i ett av ni tiltalepunkter. Klager mener dette skulle ha framkommet i omtalen. Det klages også over at avisen har knyttet klageren til begrepet medlemsjuks, mens det riktige skal være juks med kursvirksomhet.

Haugesunds Avis avviser klagen på alle punkter. Avisen anser at rettelsen dagen etter publiseringen retter opp den påklagede faktiske feilen om medlemsjuks/kursjuks og mener ellers at den har omtalt dommen mot den domfelte 42-åringen på en akseptabel måte. Det vises til at avisen løpende har dekket SOS Rasisme-saken, men at 42-åringen aldri har vært noen sentral person i omtalene, selv om han som samtlige tiltalte har vært navngitt. Avisen viser ellers til at omtalen av dommen ble laget under tidspress og at om man hadde hatt mer tid, ville presisjonsnivået trolig vært bedre.

 

Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag gjøre det klart at det er en sentral oppgave for mediene å løpende dekke rettsprosesser. Den foreliggende saken mot et antall personer knyttet til SOS Rasisme har åpenbar allmenn interesse.

Utvalget finner det akseptabelt at Haugesunds Avis identifiserte 42-åringen i omtalen av dommen, også selv om mesteparten av tiltalen ble frafalt før og under behandlingen i retten. Videre finner utvalget en påklaget tittel akseptabel og mener den har dekning i teksten og i dommen.

Avisen brukte et ukorrekt begrep da den skrev at 42-åringen var sentral i medlemsjukset i SOS Rasisme. Denne feilen ble rettet i neste dags avis, og på nett samme kveld, og utvalget har funnet å kunne akseptere at korrigeringen retter opp det opprinnelige overtrampet. Avgjørende for dette er at resten av teksten omhandler det han ble dømt for, bedrageri i forbindelse med kursvirksomhet.

Utvalget vil ellers bemerke, i tråd med klagers kritikk, at avisen kunne vært tydeligere med å fortelle også hva 42-åringen ikke ble dømt for, i og med at tiltalen var av en helt annen karakter enn den endelige dommen. Utvalget finner det påfallende at avisen i tilsvarsrunden gjentatte ganger viser til tidspress. Dette er ikke argumenter utvalget har tatt hensyn til verken i denne eller i tidligere klagesaker. For den som omtales er det uten betydning, i en sak som dette, hvor god tid redaksjonen har hatt til å lage omtalen.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Haugesunds Avis ikke har brutt god presseskikk.

 

ØVRIGE SAKER med full behandling  i dagens møte:

Sak 268/16 – Adv. Frank I. Hind pva NN mot Dagbladet – IKKE BRUDD
Sak 295AB/16– A: M. Willumsen AS og B: NOBE Drycker AB mot TV 2 – IKKE BRUDD
Sak 006/17 – NN mot Verdens Gang – IKKE BRUDD
Sak 010/17 – NN mot Finnmark Dagblad – BRUDD (4.1, 4.3)
Sak 023/17 – Norske Lakseelver mot Ilaks.no – BRUDD (4.4)
Sak 027/17 – NN mot Lindesnes – IKKE BRUDD
Sak 039/17 – Atle Hagtun, redaktør i Norges Taxiforbund mot Finansavisen – BRUDD (4.15)