Steinar M. Hauge mot Drammens Tidende
Drammens Tidende brakte søndag 6. november 2005 en reportasje med tittelen » Nervekamp i retten «. Ingressen lød:
» Det må bli slutt på at tiltalte selv velger lege og psykolog .»
Brødteksten fortsatte som følger:
» Det mener en rekke stortingspolitikere, som vil ha omgjort reglene i etterkant av avsløringene om kjøp av legeattester. Blant de kritiske politikerne er Trond Helleland (H) fra Drammen, som mener det bør bli vanskeligere for domfelte å slippe soning på feil grunnlag.
– Vi må sørge for at domfelte og dennes forsvarer ikke lenger selv kan plukke ut hvilken lege eller psykolog som skal avgjøre om domfelte er soningsudyktig, påpeker stortingsrepresentant Trond Helleland (H) fra Drammen.
– Flere vil at retten alene skal oppnevne to sakkyndige for å vurdere den mentale helsen til tiltalte .»
Videre skriver avisen om forholdene under en spesifikk rettssak mot en drammenser, siktet for forsøk på drap ved planting av en bilbombe:
» Mannens forsvar plukket ut psykiater Steinar M. Hauge som en av to rettspsykiatrisk sakkyndige. Den andre var professor dr. med. Kjell Noreik. Aktoratet ville ha psykiater Berthold Grünfeld, men dette ville ikke forsvareren akseptere.
– Det var en kamp om dette, husker etterforskningsleder Kari Benjaminsen ved Drammen politistasjon.
Hauge kom fram til at bombemannen ikke led av noen personlighetsforstyrrelse, og var dypt uenig med uttalelsen fra Den Rettsmedisinske kommisjon. Men Noreik mente diagnosen ?uspesifisert personlighetsforstyrrelse? kunne stilles. Hauges konklusjon svekket statsadvokatens krav om forvaring, og Hauge var altså plukket ut av bombemannen og hans forsvarer .»
Om resultatet av saken skriver avisen:
» T ingretten dømte mannen til ti års fengsel. Retten fant ikke at grunnlaget for forvaring var til stede. Hauges uttalelse kan ha blitt tillagt vekt. Lagmannsretten dømte mannen til 14 års fengsel, og fant heller ikke grunn til forvaring. Hauge hadde i en skriftlig erklæring til lagmannsretten fastholdt at bombemannen ikke led av noen personlighetsforstyrrelse. Men under rettsforhandlingene endret Hauge syn, etter massiv utspørring fra både dommer og aktor, og la seg på linje med Noreik. Usikkerheten gjorde at lagmannsretten ikke fant grunnlag for forvaring, også fordi retten mente at forvaring skal brukes først når en person har truet flere. (…) Men Høyesterett (…) konkluderte med at mannen var så farlig for omgivelsene at grunnlaget for forvaring var til stede. Han ble dømt til 15 års forvaring med en minstetid på ti år . »
Saken inneholder også en faktaramme som presenterer den såkalte Legeattest-saken, der en psykiater og en psykolog er anklaget for å ha solgt falske legeerklæringer.
KLAGEN:
Klager er Steinar M. Hauge, som for det første reagerer fordi han mener avisen «ved sin oppstilling» kobler ham til «legeattestsaken». Han skriver: » Artikkelen kan lett oppfattes som en insinuasjon av at jeg skulle være ?kjøpt og betalt? på bekostning av faglig integritet .»
Videre reagerer klageren på det han mener er faktiske feil i artikkelen.
«Det er helt vanlig, så langt jeg kjenner til, at partene kan ha meninger om hvilke sakkyndige de ønsker oppnevnt av retten. (…) I denne saken var jeg oppnevnt av, og hadde mitt oppdrag fra retten. Jeg var ikke partsoppnevnt .»
Klageren mener også at avisen er upresis i sin omtale av uenigheten om diagnosen i den aktuelle rettssaken. De sakkyndige er uenige om hvorvidt tiltalte kan diagnostiseres med en personlighetsforstyrrelse. De er imidlertid enige om at tiltalte ikke kan diagnostiseres med psykopati. Klageren skriver:
«Psykopati er den eneste personlighetsdiagnosen hvor det er vitenskap som underbygger en sammenheng mellom diagnosen og gjentakelse av voldelige-/kriminelle handlinger. Det var i forhold til denne diagnosen det kom til inngående utspørring (…). De diagnoser som det var forskjellig vurdering av har ingen betydning for gjentakelsesfare (og de var heller ikke av interesse for partene eller retten å foreta noen særlig utspørring om).»
Videre mener klageren avisen overdriver i sin beskrivelse av sakkyndiges makt.
» De sakkyndige skal ivareta den medisinsk faglige vurdering og tar ikke stilling til spørsmål om forvaring. Spørsmålet om forvaring er ikke et medisinsk spørsmål, men et straffeutmålingsspørsmål som retten avgjør på helt selvstendig grunnlag . Den vurdering de sakkyndige kommer til er en selvstendig medisinsk vurdering som kan være rådgivende for retten. Retten er på ingen måte bundet av den medisinske vurderingen.»
TILSVARSRUNDEN:
Drammens Tidende forklarer at «[b]akgrunnen for å lage den påklagede saken, og det er også årsaken til at stortingsrepresentant Helleland tar opp ordningen om sakkyndige, er nettopp at dette ble et tema i kjølvannet av ?legeattest-saken?. Den konkrete rettssaken hvor psykiater Hauge var sakkyndig, mener vi var et godt eksempel på hvordan de sakkyndige blir oppnevnt. (?) Det er ikke antydet at det skulle være koblinger mellom forsvareren (Sulland) og Hauge (sakkyndig) .»
Avisen skriver videre:
«Det var i rettssakens forberedende fase mye tautrekking omkring valg av sakkyndige. Retten ga forsvarer medhold i at Hauge skulle foretrekkes ( plukkes , slik vi skriver) fremfor aktoratets andre kandidat.»
Avisen gir klageren medhold i «at retten står fritt i forhold til de sakkyndiges erklæringer», men legger til: «Ikke sjelden er dette likevel mer teori enn praksis. Retten velger ofte å legge vekt på sakkyndiges uttalelser, fordi de medisinske vurderinger tillegges vekt ved straffereaksjon.»
Drammens Tidende viser til at avisen har skrevet om uenigheten mellom de sakkyndige i den aktuelle rettssaken tidligere. «Slik sett er det ikke noe nytt i artikkelen av 6/11. »
Klageren skriver i sitt tilsvar:
«Jeg finner det meningsløst at man fremholder mitt navn og min person som eksempel på en rettspleie i Norge som noen, på et meget generelt grunnlag, mener ikke er tilfredsstillende. Når dette deretter kobles direkte til en sak der en kollega blir beskyldt for å ha begått kriminelle handlinger blir dette krenkende.»
Klageren mener det som skjedde under utvelgelsen av sakkyndig i denne saken, var at den ene parten benyttet seg av sin rett til å «reservere seg mot en bestemt sakkyndig i en bestemt
sak». Klageren er ikke kjent med at det var noe spesielt ønske om å få inn ham, og han skriver videre: » Det måtte da være mer rimelig å fokusere på partene i tautrekkingen og retten som fattet beslutningen enn på meg og min person .»
Avslutningsvis heter det:
«Når det hevdes at ?Ikke sjeldent er dette mer teori enn praksis? mht hvilken vekt retten ønsker å tillegge den sakkyndige erklæringen så er dette en myte som bl.a. denne saken avkrefter. (…) Det er meningsløst å hevde at saken fra Åssiden eksemplifiserer den prinsippdebatt som rådet og når det i denne sammenheng henvises til uenighet mellom de sakkyndige ? en meningsforskjell som ikke er relevant for saken ? da blir det verre enn meningsløst.»
Drammens Tidende skriver i sitt siste tilsvar:
«Det er nettopp partenes påvirkning av sakkyndige som den prinsipielle debatten har gått på. Steinar M. Hauges navn er, etter vårt skjønn, knyttet opp mot Åssiden-saken som et eksempel i prinsipp-debatten, ikke for å så tvil om hans integritet. Det er heller ikke antydet at det skulle være noen kobling mellom forsvareren (Sulland) i ?bilbombe-saken? og sakkyndige Hauge (…). Det er heller ikke antydet eller vist til noen kobling mellom Hauge og den pågående etterforskning av psykiater Herlofsen.»
Og avslutningsvis:
«Hauge viser i sitt tilsvar til at det måtte være mer rimelig å fokusere på partene i tautrekkingen enn på Hauges person. Avisen vil vise til at vi også gjorde det. Forsvarer Sulland var part i saken, og det var han som ønsket å ha Hauge, mens politi/ påtalemyndighet ikke ønsket det. Denne striden mellom de to partene er det vist til i artikkelen, men også i forbindelse med vår dekning av selve rettsaken i de ulike instanser.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en rettsreportasje i Drammens Tidende om problemer knyttet til valg av sakkyndige i rettssaker, aktualisert gjennom den såkalte «legeattestsaken», der en psykiater og en psykolog er mistenkt for å ha solgt falske legeerklæringer. I den aktuelle lokale rettssaken var det uenighet mellom aktoratet og forsvaret når det gjaldt valg av sakkyndige. Klageren, som var en av de sakkyndige, mener reportasjen skader hans faglige integritet ved å koble ham til «legeattestsaken». Han anfører samtidig at avisen også bringer faktiske feil i forbindelse med årsaken til og betydningen av oppnevnelsen av ham som sakkyndig psykiater.
Drammens Tidende mener avisen har vært klar på at saken er et eksempel, og at de dermed ikke kobler klageren til «legeattestsaken». Avisen hevder videre at den er presis nok når det gjelder beskrivelsen av prosessen rundt valget av sakkyndig. Når det gjelder rettens mulighet til selv å velge hvorvidt den vil legge vekt på sakkyndiges uttalelse eller ikke, skriver avisen at dette ikke sjelden er «mer teori enn praksis».
Pressens Faglige Utvalg mener Drammens Tidende hadde god grunn til å ta opp spørsmålet om hvordan sakkyndige velges ut i rettssaker. Det er heller ikke vanskelig å forstå avisens ønske om å gi den sentrale debatten en lokal tilknytning ved å bruke den aktuelle rettssaken som eksempel. Utvalget mener imidlertid at avisen går langt i å insinuere paralleller mellom den aktuelle rettssaken og «legeattestsaken». Dette gjelder blant annet der avisen hevder at klageren «var plukket ut av bombemannen og hans forsvarer». Også ingressen bidrar til å antyde dette. Utvalget anser derfor at avisen her går lengre enn det er dekning for i stoffet, noe det advares mot i Vær Varsom-plakatens punkt 4.4.
Videre finner utvalget at avisen er lite presis i sin beskrivelse av betydningen av uttalelsen fra de sakkyndige. Reportasjen slår fast at klagerens konklusjon svekket statsadvokatens krav om forvaring, selv om uttalelsen hans ikke omhandler diagnoser som kan få slike konsekvenser. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kontroll av opplysninger som framkommer.
Drammens Tidende har brutt god presseskikk.
Oslo, 28. februar 2006
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum