NN mot Bladet Tromsø

Bladet Tromsø brakte 1. juni 2007 en nyhetsreportasje om at tre barnekor som skulle synge i en forestilling det skulle gjøres opptak fra for NRK, likevel ikke fikk opptre i TV. Ifølge avisen ble planen endret fordi NRK i stedet hadde valgt å la Ingrid Bjørnov opptre med en nyskrevet sang. På førstesiden er tittelen ”Barnekor tapte mot kjendis”, mens overskriften inne i avisen lød: ”Barn kastet ut av miljøforestilling”.

På innsiden var reportasjen illustrert med et mindre bilde av barn under sangøvelse og et større av dirigent NN. Ifølge ingressen ble de tre barnekorene droppet ”på grunn av Ingrid Bjørnovs nyskrevne sang”.

Av brødteksten går det fram at de tre barnekorene forberedte seg på å synge under en festforestilling i regi av Miljøuka, og at korinnslaget skulle sendes på NRK. ”Allerede i januar fikk barnekorene Treklang, Aspirantkoret og Domkirkens Guttekor forespørsel om å opptre, noe de takket ja til umiddelbart”. Imidlertid ble dirigent NN, ifølge artikkelen, for en stund siden ”oppringt av produsenten for forestillingen, Dinamo, som ga beskjed om at de ønsket en programforandring”. Om dette uttaler NN:

”Hun som ringte tilbød koret halvt honorar (…) Da hadde vi allerede kjøpt inn hvite, like antrekk til alle 60 ungene i korene og brukt tid på å øve. Det er ikke pengene dette handler om, men at vi ble avvist på denne måten”.

NN forteller også at ”Ingrid Bjørnov… har skrevet en ny sang om miljø som hun ønsker å framføre på Kulturhuset søndag. For å få plass til dette, ble arrangørene nødt til å droppe barnekorene”. Deretter blir to barn sitert, og de er skuffet over at de ikke får opptre: ”Det er dumt. Det er vi som er jordas framtid, og så får vi ikke være med”, og ”Det er kjempedumt at vi ikke får være med. Jeg har jo aldri sunget på TV før, og nå er jeg litt sint”.

Avslutningsvis sier NN at man nå må se framover, og hun forteller litt om planene korene har før hun konkluderer: ”Den (forestilling om Askepott, sekr. anm.) er vår egen, så ingen kan nå komme og si vi ikke får være med.”

Artikkelen opplyser til slutt om at det ikke har vært mulig å komme i kontakt med Dinamo.

Bildene som illustrerer reportasjen viser barn som øver i ulike kostymer og dirigent NN. Bildetekstene forteller blant annet at ”Korene hadde lagt ned mange timer med øving før TV-opptredenen og barnas skuffelse da de ble droppet var stor.”

Dagen etter har avisen en ny artikkel om saken der produsenten for festforestillingen, Geir Bie, blir intervjuet., og i ingressen sier han: ”Det var ikke Ingrid Bjørnov som skviset ut barnekorene, det var jeg”. Det går deretter fram av artikkelen at han og Irene Heiersjø, som er artistansvarlig, ”reagerer sterkt på uttalelsene som NN (…) kom med i gårsdagens ”Tromsø”.”

Videre går det fram at ”16. mars tok Heiersjø kontakt med korlederne for Treklang, Aspirantkoret og Domkirkens Guttekor for å høre om de hadde anledning til å stille opp på forestillingen”. Avisen henviser til skriftlig korrespondanse mellom Heiersjø og NN som avisen har fått tilgang til.

”Der kommer det fram at korene har blitt bedt om å stille i kostymene de allerede har, og ikke gå til innkjøp av nye. Det kommer også fram at sangen de skulle synge, ”En himmel full av stjerner” er en del av korenes repertoar, og sånn sett ikke måtte øves ekstra inn.”

Bie gir uttrykk for at han skjønner barnas skuffelse, men begrunner valget med at ”Det er ikke det at de lokale ikke er bra nok, men erfaringsmessig vet jeg at det tar lengre tid å formidle noe for barn, og siden vi har mye å formidle blir det slik”.

Dessuten forklarer Bie at han mener det blir feil å bruke barn som et alibi i en slik forestilling, og sier blant annet: ”Det blir litt søkt å ha korene med bare for å gjøre det”.

I en liten undersak nederst på siden gir NN ytterligere noen kommentarer til saken, under tittelen ”Står fast ved uttalelsene”. Der går det fram at dirigenten holder fast ved det hun sa i reportasjen dagen før, og at hun og foreldrene mener at Dinamo Story har behandlet koret dårlig. Deretter presiserer hun at ”korene ikke har gått til innkjøp av kostymer (…) men at foreldrene selv gjorde det etter som det var ønske fra produsentenes side at barna var kledd i lyse klær”.

Avslutningsvis sier NN: ”Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger på at vi sto fram i avisen. Enkelte foreldre mener vi burde gått hardere ut”.

KLAGEN:

Klageren, dirigent NN, reagerer på at hun er blitt tillagt feilaktige meninger og at hun gjennom det avisen skriver blir fremstilt som løgner. Hun mener avisen har brutt totalt mot åtte punkter i Vær Varsom-plakaten (Pkt. 1.2, 3.2, 3.3, 4.1, 4.2, 4.13, 4.14, 4.15).

Klageren redegjør for hvordan intervjuavtalen ble gjort, om at journalisten i utgangspunktet skulle skrive en artikkel om en nystartet blokkfløytegruppe. Imidlertid hadde avisen ”fått inn et tips” om at barnekorene ikke fikk lov til å opptre i NRKs direktesending og at avisen ”heller ville lage sak på det, og skrive om blokkfløytegruppa torsdagen etter”.

Deretter forteller klageren at journalistene ”tok noen bilder og snakket med ungene. Det var lite tid til prat med meg, (…), men jeg forstod at de var bra orientert på forhånd om saken.” Klageren refererer til noen av spørsmålene fra journalisten som hun besvarte på følgende måte:

”Journalisten spurte om vi hadde øvd mye og om vi hadde kjøpt inn nye klær til opptredenen på det direktesendte tv-programmet, og jeg svarte at vi hadde øvd litt og at noen foreldre hadde kjøpt klær fordi arrangøren Dinamo Story hadde bedt om at vi hadde hvite overdeler og lyse klær nedentil. (…) I og med at jeg ble oppringt av Dinamo Story med kontramelding på tv-opptredenen uka før, onsdag 23.5, så hadde vi ikke brukt de to siste torsdagsøvelsene (24..og 31.5) på å øve sangen ”Barn av regnbuen””.

Klageren anfører at hun ”fikk sjokk neste dag da jeg så at jentene i Treklang var i farger på forsiden av Bladet Tromsø, og sjokket ble ikke mindre da jeg leste s. 14 og 15 med store fargebilder og krigsoverskriften ”Barn kastet ut av miljøforestilling”. Hun skriver at ”jeg kunne lese setninger som jeg verken kjente meg igjen i, eller hadde uttalt”.

Deretter følger noen punkter hvor klageren mener artikkelen inneholder feil:

1. ”Allerede i januar fikk barnekorene Treklang, Aspirantkoret og Domkirkens Guttekor forespørsel om å opptre, noe de takket ja til umiddelbart.” Klageren hevder at hun ikke husket tidspunktet nøyaktig, men at hun kan ha sagt feil måned.

2. ”Flere øvinger ble brukt til å øve inn ”Barn av regnbuen”, slik at alt skulle sitte til den store dagen, 3. juni.” Klageren mener dette er journalistens egne ord, og at hun aldri har uttalt dette fordi det ikke stemmer med fakta. Hun forklarer at hun ”hadde delt ut sangen til ungene, og vi hadde sunget den et par ganger, men det var de siste to torsdagene før 3. juni vi skulle øve dem ordentlig”.

3. ”Da hadde vi allerede kjøpt inn hvite, like antrekk til alle 60 ungene i korene og brukt tid på å øve”. Klageren hevder at hun aldri har sagt dette, og spør om journalisten ønsker å ”skape en konflikt som ikke hadde trengt å være der”. Klageren bemerker også at korene ikke har råd til å kjøpe nye kostymer og at å ”Kjøpe inn et kostyme for å synge en sang i et par minutters tv-innslag […] er for dumt.”

4. ”Ifølge NN har Ingrid Bjørnov, som skal være konferansier for forestillingen og oppholde seg på scenen under hele showet, skrevet en ny sang om miljø som hun ønsker å framføre på
Kulturhuset søndag”. Klageren mener hun er blitt gjort til sentrum i en sak som i utgangspunktet ikke gjaldt henne, men barna. Hun gjentar også at journalisten ”har lagt ord i min munn som jeg ikke har uttalt”.

5. Bildetekst: ”Hadde lagt ned mange timer med øving før TV-opptredenen…” Klageren gjentar at dette ikke var tilfelle, og viser til det hun har forklart ovenfor at opptredenen ble avlyst før de rakk å bruke de to planlagte øvelsene på sangen.

Det går videre fram at klageren også ble ”svært fortvilet” over oppfølgingsartikkelen dagen etter, der de ansvarlige for forestillingen er intervjuet, og at det ”ikke er annet å vente enn at (…) Geir Bie og (…) Irene Heiersjø ”reagerer sterkt” på uttalelsene i torsdagens avis”. Klageren understreker nok en gang at uttalelsene ikke er hennes, men derimot journalistens. Hun synliggjør deretter at hun er ”faglig og kunstnerisk uenig med Geir Bie i hans låtvalg”, men at dette ”er ganske uvesentlig” i denne sammenhengen. Klageren anfører deretter noen punkter fra oppfølgingsartikkelen som hun har reagert på.

6. ””Tromsø” har fått tilgang på den skriftlige korrespondansen mellom Heiersjø og NN.” Klager opplyser at hun har fått kopi av utskrifter av mailer og at disse ligger ved klagen og kan brukes som fasit og faktakilde.

7. ”Der kommer det fram at korene har blitt bedt om å stille i kostymene de allerede har, og ikke gå til innkjøp av nye”. Klager mener seg ”gjort til løgner”, og at denne måten å vise til ”fasit” på fra journalistens side gjør at klagers uttalelser fremstår som løgnaktige. Hun understreker deretter at e-postene ”dokumenterer [at] jeg snakker sant, men Sandnes skriver det stikk motsatte”. Hun viser til at hun i mailene har forklart til artistansvarlig at korene har kostymer som er lilla/svart og rødt og at Heiersjø deretter svarer at ”Antrekksmessig ønsker vi oss at de er kledd i hvitt oventil – og gjerne litt lyst nedentil også.” Klager bemerker at hun har videreformidlet dette ønsket til korene og at ”dersom noen ønsker å kjøpe nye klær så er vel dette en privatsak.

8. ”Det kommer også fram at sangen de skulle synge, ”En himmel full av stjerner” er en del av korenes repertoar og sånn sett ikke måtte øves ekstra inn”. Klageren peker på at det er forskjell på å kunne en sang og å ha en sang på repertoaret: ”(…) det er en sang som de fleste barn i landet kan vil jeg tro, selv om verken Aspirantkoret eller Treklang har den på repertoaret”. Hun sier videre at ”alle vil vel kunne forstå at når en sang som ikke alle kjenner fra før skal synges i et stort direktesendt tv-program på NRK i beste sendetid, så må den øves ekstra godt inn, kunnes utenat med tydelig tekst”.

Klageren skriver at ”Først oppkonstruerer Sandnes (journalisten; sekr. anm.) en situasjon med masse ekstraøving som vi faktisk ikke har hatt, og så sier hun imot dagen etterpå – lagt i munnen på meg.” Klageren mener at journalisten ”skaper en kunstig oppkonstruert konflikt og bruker meg som medium.” Deretter hevder klageren at hun ble kontaktet av journalisten for å komme ytterligere til orde i oppfølgingssaken, men at hun da ikke blir orientert om hva journalisten har tenkt til å skrive, ”men sier hun vil høre om jeg har fått reaksjoner etter oppslaget”.

Klageren viser deretter til at hun ble tilbudt å komme til orde i mandagens avis for å presisere enkelte ting. Imidlertid sier klager at presiseringen, slik den ble forelagt henne, ”var så trasig skrevet (…) jeg måtte bare trekke saken fra mandagsavisa”.

Avslutningsvis forteller klageren at hun har følt seg ”elendig, syk og handlingslammet siden dette skjedde”, og at det ikke har lykkes henne ”å få til noen forsoning med journalisten og vaktsjef i lørdagsredaksjonen”. Det er på denne bakgrunnen hun har valgt å melde saken til PFU.

I en ytterligere mail opplyser klageren at hun i tillegg til å klage saken til PFU, også har politianmeldt avisen for ærekrenkelse.

TILSVARSRUNDEN:

”Tromsø” anfører at klageren ”overhodet ikke reagerte negativt fredag 1. juni etter at den første artikkelen om barnekorene som ble ”kastet ut av TV-programmet”, sto på trykk.” Hun reagerte derimot ”etter at produsent Geir Bie hadde fått komme til orde”.

Ifølge avisen reagerte klageren imidlertid så sterkt etter dette oppslaget at ”ansvarlig redaktør beordret journalisten, Kine Sandnes, på jobb en frilørdag for å avklare hva vi eventuelt hadde gjort galt og for å rette opp eventuelle feil vi måtte ha gjort.”

Avisen kunne ikke finne at man hadde gjort noen feil, men tilbød seg likevel å ”presisere i avisen mandag 4. juni det NN følte var helt feil og som gjorde at hun, ifølge henne selv, fremsto som en løgner”. Denne presiseringen ble skrevet, men klager klargjorde pr sms at hun ”likevel ikke ville ha noen presisering i avisa.”

Deretter framgår det av avisens tilsvar at man mener NN i sin klage ”i realiteten [bekrefter] at sakene som er trykt, er riktig framstilt.”Avisen anser å ha sitert klageren korrekt, og at dette ”bekreftes ved at NN ikke hadde noen reaksjoner overfor avisen etter at den første artikkelen sto på trykk.”

Videre blir enkeltpunkter i klagen kommentert, og avisen viser først til punkt 3, der klageren hevder at hun har blitt sitert på ting hun ikke har sagt (”Da hadde vi allerede kjøpt inn hvite, like antrekk til alle 60 ungene i korene og brukt tid på å øve” red.anm.). Avisen mener hun gjennom sin klage, der hun skriver at ”noen foreldre hadde kjøpt klær fordi arrangøren Dinamo Story hadde bedt om at vi hadde hvite overdeler og lyse klær nedentil i stedet for de vanlige kordraktene som korene hadde”, bekrefter det hun er sitert på.

Avisen viser så til punkt 4 i klagen, der klageren ”[hevder] at journalisten har oppkonstruert en konflikt mellom henne og Dinamo Story.” Avisen mener at klageren i punkt 5 ”bekrefter – og forsterker – [det] som av Bladet Tromsø oppfattes som en reell konflikt mellom barnekorene og TV-selskapet” ved å skrive bl.a. at ”Selv om jeg er faglig og kunstnerisk uenig med Geir Bie i hans låtvalg…”. Videre mener avisen at klageren også bekrefter at det eksisterer en konflikt under klagens punkt 7.

Det konkluderes med at ”Hennes sterke reaksjon, og klage, kommer så langt Bladet Tromsø kan se, på bakgrunn av TV-produsent Geir Bies uttalelser:” Avisen bemerker at Bie har en tilsvarsrett, og at Bie ”forøvrig ikke [har] rettet noen henvendelse til Bladet Tromsø om at han er feil sitert eller har noe annet å utsette på artikkelen lørdag 2. juni.”

Avisen kan ikke se at den har brutt noen punkter i Vær Varsom-plakaten, og mener den ”har vært nøye med å la alle parter slippe til i spaltene med sine kommentarer og synspunkter.”

Avslutningsvis understreker avisen igjen at den ”aldri fikk innspill på at det var feilaktige opplysninger, ikke før NN reagerte på produsent Geir Bies kommentarer i avisen lørdag 2. juni.” Det pekes også på at man har ”[tilbudt] klageren å presisere slik at saken i ettertid ikke skule fremstå som upresis eller feil på noen måte. Men det ønsket klageren NN likevel ikke.”

Klageren beklager innledningsvis sin ”sterke reaksjon etter å ha lest ”Tromsø” lørdag 2. juni.” Hun viser til at hun var svært fortvilet, og at hun i denne tilstand ”kom i skade for å skrive unødvendige detaljer i min klage til PFU, og som dessverre Bladet Tromsø velger å bruke mot meg i sitt tilsvar”. Hun ønsker derfor å ”presisere at det er særlig direkte feil framstilling av skriftlig materiale/e-poster, som jeg klager inn til PFU.” Klager sier at ”Journalisten refererer positivt feil fra et skriftlig materiale som hun selv trekker fram som dokumentasjon på at jeg ”lyver” når det beviselig er motsatt.”

Klageren mener at avisens tilsvar tyder på at ”redaktøren ikke har lest min klage eller satt seg tilstrekkelig inn i saken”, og hun mener dette understrekes ytterligere ved at ”det fremkommer uriktige påstander i tilsvaret fra Bladet Tromsø som for eksempel at jeg dirigerer et av tre kor når jeg faktisk dirigerer to av korene som skulle opptre osv.”

Hun understreker deretter at klagen ”har ingenting med Dinamo sin avgjørelse/produsent Geir Bie sin uttalelse til Bladet Tromsø.” Hun klager på ”den ærekrenkende handling ved å fremstille meg som løgner i Bladet Tromsø lørdag 2. juni 2007.”

Klageren sier det er feil at ”journalisten ikke fikk innspill på at det var feilaktige opplysninger i avisoppslaget 1. juni.” Klager viser til en telefonsamtale med journalisten fredag ettermiddag og hevder også at hun sendte journalisten en mail med korreksjoner samme ettermiddag.

Klageren mener også det er feil at premissene for intervjuene har vært klare, da hun ikke fikk innsyn i e-postene som journalisten la til grunn i oppfølgingssaken. Hun går deretter nærmere inn i e-postkorrespondansen og mener ”avisa feilsiterer fra denne skriftlige korrespondansen. Dette gjør at jeg fremstilles til en løgner.”

Ifølge klageren er det to hovedpunkter i den første artikkelen som ikke medfører riktighet. For det første er det påstanden om at ”Korene hadde gått til innkjøp av nye hvite kordrakter” og for det andre påstanden om at ”Korene hadde brukt flere ”ekstraøvelser” på å øve inn ”Barn av regnbuen””. Klageren reagerer på disse påstandene, som hun mener er usanne, ”lagt i min munn”, og mener det er et ”overtramp og et overgrep” når avisen
deretter ”dokumenterer det jeg angivelig ”skal ha sagt” med å referere til ”skriftlig dokumentasjon”” (sic)

Klageren viser så til noen konkrete setninger fra artiklene.

””Tromsø” har fått tilgang på den skriftlige korrespondansen mellom Heiersjø og NN. Der kommer det fram at korene har blitt bedt om å stille i kostymene de allerede har, og ikke gå til innkjøp av nye.” Klageren understreker at det ikke er dette som går frem av e-postene, og hun sier:

”Jeg hadde i meil til Dinamo beskrevet hva Aspirantkoret og Treklang har av kostymer, lilla/svart og rødt. Heiersjø svarer i neste mail at de ikke ønsker at vi skulle bruke de kostymene vi allerede har, men tvert i mot; ”Antrekksmessig ønsker vi oss at de er kledd i hvitt oventil – og gjerne litt lyst nedentil også.”

I denne forbindelse mener klageren:

”Når journalisten velger å vise til skriftlig dokument som hun bruker som ”faktakilde” – så er hun forpliktet på å referere det som faktisk står skrevet, og ikke lage sin egen historie for å konstruere en konflikt på min bekostning. Det er ikke bare ærekrenkende, men et overgrep fordi hun da hevder at jeg er en løgner som står fast på det jeg sa dagen før.”

Den neste setningen klageren viser til er: ”Det kommer også fram at sangen de skulle synge, ”En himmel full av stjerner”, er en del av korenes repertoar, og sånn sett ikke måtte øves ekstra inn.” Klageren påpeker at ingen av korene hennes har sunget denne sangen. Det hun har sagt, er at dette er ”en sang vi kjenner og liker godt”. Dette var noe hun skrev fordi ”dette er en kjent sang som sikkert noen kan fra før, men det er ikke ensbetydende at dette er en del av korenes repertoar”.

Dernest sier klager at det i artikkelen framstilles som at det ikke var nødvendig med ekstraøvelser. Klager viser imidlertid til at de i e-postene blir ”bedt om å stille opp på ekstraøvelser både lørdag og søndag til prøver og til generalprøve før det direktesendte programmet.”

Når det gjelder premissene for det siste intervjuet, mener klageren at journalisten ”unnlater å fortelle meg at hun vil referere til e-poster og at hun vil hevde at jeg snakker usant i forhold til kordrakter og låtvalg.” Journalisten spør ifølge klageren kun ”om hun har fått noen reaksjoner etter oppslaget”.

Avslutningsvis kommenterer klageren møtet som ble holdt i redaksjonen etter at hun klaget på oppslagene. Klageren skriver at ”Det medfører derfor ikke riktighet at vaktsjef Kjetil Vik var der for å ivareta hensynet til kilden i denne saken, vaktsjefen opptrådte kun som en bodyguard for journalisten”.

Avisens redaktør skriver i siste tilsvar: ”Jeg kan ikke med min beste vilje se at Bladet Tromsø har framstilt klageren som løgner”. Det vises til Vær Varsom-plakatens krav om at alle parter
skal slippe til med sitt syn, og redaktøren mener avisen har fulgt opp dette. Avisen minner om at man har tilbudt å presisere ”det som klageren følte var feil”, men at klageren avslo dette. Og redaktøren avslutter slik: ”Undertegnede kan derfor ikke skjønne at Bladet Tromsø på noen som helst måte har opptrådt i strid med god presseskikk, og har verken noe å beklage eller mer å tilføye saken.”

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder to artikler i Bladet Tromsø om tre barnekor som kort tid før en TV-opptreden fikk beskjed om at de likevel ikke kunne være med. I første artikkel er dirigenten intervjuet, og hun gir uttrykk for at barna er svært skuffet. Det kommer også fram at korene har kjøpt nye kostymer og brukt mye tid på å øve. I artikkelen dagen etter reagerer de ansvarlige for forestillingen sterkt på dirigentens uttalelser.

Dirigenten påklager at den første artikkelen tillegger henne utsagn hun ikke har kommet med, og at henvisninger til e-poster i den andre artikkelen indirekte framstiller henne som løgner. Klageren hevder at avisen har referert feil fra e-postutvekslingen, som hun mener bekrefter den versjonen hun har gitt og ikke omvendt.

Bladet Tromsø avviser klagen og mener avisen har sitert dirigenten riktig. Redaksjonen kan ikke se at det er gitt feil opplysninger i noen av artiklene, og mener innholdet i klagebrev og tilsvar bekrefter at avisen har gitt en riktig saksframstilling i de to påklagede artiklene.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer uenighet om hvorvidt enkelte fakta er blitt gjengitt riktig, og viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: ”Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.”

Utvalget mener at den andre påklagede artikkelen bidrar til å skape et negativt bilde av klageren slik hun framstår i den første saken. Påstand står mot påstand i forhold til hva som ble sagt i den aktuelle intervjusituasjonen, men utvalget registrerer at journalisten ved å lese e-postene grundig kunne ha unngått noen av problemstillingene. Så vidt utvalget kan forstå, er det i dette tilfellet noen punkter som er feil eller unøyaktig gjengitt fra e-postene, og utvalget mener dette gir støtte til grunnlaget for klagerens reaksjon.

Videre registrerer utvalget klagerens anførsel om at hun ikke var klar over at journalisten satt på informasjon i form av skriftlig materiale som hun aktet å bruke i artikkelen. Avisen har ikke ytret seg mot denne påpekningen fra klagerens side. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, der det heter: ”Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.”

Bladet Tromsø har brutt god presseskikk.

Oslo, 28. august 2007
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Sigrun Slapgard, Ellen Arnstad,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Henrik Syse