PFU-sak 20-067Wullum Amcar AS ved Tore Wullum mot Adresseavisen

SAMMENDRAG:

Adresseavisen publiserte torsdag 28. november 2019 et rettsreferat med overskriften: «I retten for femte gang om samme hjullaster». Ingressen var:

«Arbeidstilsynet har i tre og et halvt år prøvd å få Wullum Amcar til å rette seg etter pålegg som skal sikre at hjullasterne hans ikke er en fare for liv og helse. Nå kan saken gå mot en slags løsning.»

I en av bildetekstene sto det:

«Wullum Amcar AS på Spongdal må møte i retten på grunn av hjullastere som de selger. Arbeidstilsynet har gått til sak mot bedriften.»

Innledningsvis i brødteksten fremgikk det at det var Wullum Amcar som saksøkte Staten for å få opphevet Arbeidstilsynets vedtak, som forbød selskapet å selge en hjullaster det importerte fra Kina. Det sto at saken hovedsakelig har «dreid seg om at det mangler norsk, godkjent bruksanvisning», og at Arbeidstilsynet har ansett dette som en vesentlig mangel som utgjorde en «fare for liv og helse». Videre sto det at Wullum Amcar, fremfor å oversette den 64 sider lange originale bruksanvisningen, hadde en syv sider lang egenskrevet bruksanvisning som selskapet mente var bedre rettet mot norske kunder.

Det fremgikk også at Wullum Amcar mente at Arbeidstilsynet brukte feil regelverk for hva en bruksanvisning skal inneholde, og at tilsynet dermed ikke hadde hjemmel for å ilegge selskapet salgsforbud. Det ble opplyst i artikkelen at partene ble enige i et rettsforlik.

Rettsreferatet ble også publisert på nett samme dag.

KLAGEN:

Klager er Wullum Amcar AS ved Tore Wullum, som mener at Adresseavisen publisering var i strid med Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.2 om kontroll av opplysninger, 4.4 om dekning for titler, 4.13 om retting av feil og 4.14 om samtidig imøtegåelse.

Bakgrunn

Klager mener at Adresseavisens rettsreferat bar preg av manglende kunnskap om det klager anfører var sakens juridiske kjerne, nemlig en motstrid mellom EUs maskindirektiv 2006/42/EF og den norske forskrift om maskiner av 20. mai 2009. Mens det i direktivet listes opp en rekke elementer som skal inngå i en bruksanvisning så fremt de er relevante, har ikke den norske forskriften et tilsvarende språklig forbehold som åpner for at enkelte opplistede elementer kan utelates om de ikke er relevante (se direktiv og forskrift s. 16-17 i dokument med klage og vedlegg, sekr. anm).

Klager fremholder at det gjelder felles regler for maskiner som omsettes i EØS-landene, og at hjullasterne alt var godkjent av italienske sertifiseringsselskaper i 2016 da Arbeidstilsynet startet tilsyn. Sertifiseringen innebar også en godkjennelse av fabrikkens bruksanvisning, fremholder klager.

Videre skriver klager at Arbeidstilsynet etter hvert frafalt tidligere pålegg, unntatt det som knyttet seg til at tilsynet ikke godkjente fabrikkens bruksanvisning, det til tross for at bruksanvisningen ble ansett som god nok for andre EØS-land. Høsten 2019 ble imidlertid hjullasterne sertifisert for EØS-land av et tredje sertifiseringsorgan i Tyskland, noe Arbeidstilsynet ifølge klager tok til etterretning.

Klager anfører at forvaltning og domstoler hadde fattet avgjørelser på uriktig grunnlag ved å basere seg på norske forskrifter som er i strid med gjeldende EØS-rett. Sånn sett mener klager at saken har klare paralleller til NAVs trygdeskandale.

Klager påpeker at partenes sluttinnlegg hadde vært tilgjengelige for journalisten i god tid før hovedforhandlingen. Deler av regjeringsadvokatens sluttinnlegg følger sakspapirene i PFU-klagen (se s. 24 i dokument med klage og vedlegg, sekr. anm).

VVP 3.2

[1]1) Klager mener at publiseringen ga inntrykk av at klager var uvillig til å oversette fabrikkens bruksanvisning, mens det i realiteten handlet om at klager fant det meningsløst å oversette en bruksanvisning som Arbeidstilsynet ikke godkjente. Da tilsynet aksepterte det tyske sertifiseringsorganets godkjenning, ble anvisningen oversatt til norsk. Klager anfører at Adresseavisens manglende dokumentasjonsbredde ga et uriktig bilde av Wullum Amcar.

2) Frem til forholdet rundt bruksanvisningen ble avklart i rettsforliket, benyttet klager en egenprodusert bruksanvisning tilpasset norske forhold, i henhold til en fullmakt fra produsenten. I publiseringen oppgis det at denne bruksanvisningen var på sju sider. Klager anfører at dette er feil, da den var på 24 sider, og at journalister dessuten bør skjønne at et dokument ikke nødvendigvis blir bedre desto lenger det er. Etter klagers syn ga denne fremstillingen et uriktig inntrykk av at Wullum Amcar tar lett på sikkerheten.

3) Videre reagerer klager på følgende formulering i publiseringen: «Noen timer senere, gikk han likevel med på å trekke søksmålet og inngå forlik med Staten.» Klager mener at fremstillingen etterlater et uriktig inntrykk av ham som en uvillig part som motstrebende gikk med på forlik. Klager skriver: «Faktum er at Staten […] innså at det var brukt feil lovhjemmel for ATs vedtak om salgsforbud. Som følge av dette ble det satt fram tilbud fra Statens side om rettsforlik. […] Rettsforliket innebar at Staten dekket WAs kostnader. Journalisten har gitt et uriktig inntrykk av rettsforliket og av WA som part i rettsforliket. Dette til tross for at journalisten fikk utskrift av rettsboken […] to dager før reportasjen ble publisert[.]» Se rettsbok s. 27-30 i dokument med klage og vedlegg, sekr. anm.

4) Videre reagerer klager på bildeteksten der det sto: «Wullum Amcar AS på Spongdal må møte i retten på grunn av hjullastere som de selger. Arbeidstilsynet har gått til sak mot bedriften.» Klager fremholder at det var han som hadde brakt saken for retten, og at dette dermed var å snu saken på hodet. Klager mener også at det burde ha fremgått av artikkelen at påleggene fra Arbeidstilsynet hadde falt bort.

VVP 4.4

Klager mener at både overskrift og ingress ga et vrengebilde av saken, og anfører at det var feil at han var «i retten for femte gang om samme hjullaster». Klager oppgir at han hadde vært i retten tre ganger som saksøker mot Staten. Videre skriver klager: «I ingressen gis det inntrykk av at AT har prøvd å få WA til å rette seg etter pålegg. Men påleggene er frafalt fordi det ikke var grunnlag for kravene som ble reist. Dette er en sak om en tilsynsmyndighet som har kommet med grunnløse pålegg mot en lovlig næringsvirksomhet[.]»

VVP 4.13

Klager er kritisk til at Adresseavisen ikke har gjort rettelser i publiseringen etter at han sendte redaksjonen en e-post 8. desember 2019 der han utdypet sine innvendinger mot publiseringen (se s. 8 i dokument med klage og vedlegg, sekr. anm.). Klager skriver: «I en e-post 11.12.2019 svarte Adresseavisen at journalisten var bortreist den uka, at de måtte konsultere med henne og at de skulle ta kontakt med en tilbakemelding så snart som mulig. Det har nå gått 11 uker uten noen tilbakemelding fra Adresseavisen. […] Det etterlater et inntrykk av at Adresseavisen har valgt å ignorere vår henvendelse […] Dette er i strid med god presseskikk og er kritikkverdig.»

VVP 4.14

Endelig skriver klager at han ba journalisten om å få rettsreferatet til gjennomlesning før publisering, men at oppfordringen ble ignorert, og at Adresseavisen ikke har tatt noe initiativ til å innhente imøtegåelse i ettertid.

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Adresseavisen gjør innledningsvis rede for kommunikasjonen mellom partene, både før og etter at saken ble klaget inn til PFU (se detaljert tidslinje i redaksjonens tilsvar, sekr. anm).

Redaksjonen viser til at det var en intern misforståelse som gjorde at klager ikke fikk tilsendt svaret han ble lovet i desember 2019, etter at han hadde sendt en e-post til redaksjonen 8. desember 2019. At klager valgte å henvende seg til PFU fremfor å etterlyse et svar, var hans rett, skriver redaksjonen.

Da redaksjonen, gjennom PFU-klagen, fant ut at klager ikke hadde fått svar, ble det allerede utarbeidede svaret sendt klager (vedlegg 1 til tilsvar, sekr. anm.). Etter et påfølgende møte sendte også redaksjonen klager et forslag til minnelig løsning (vedlegg 2 til tilsvar, sekr. anm). Klager responderte på forslaget til minnelig ordning med «en ni siders utredning», hvorpå redaksjonen igjen svarte (vedlegg 3 til tilsvar, sekr. anm.). Redaksjonen skriver:

«Disse tre vedleggene beskriver Adresseavisens holdning i denne saken; at saken inneholdt en mindre redigeringsfeil i en bildetekst i papirutgaven som bør korrigeres, men at det utover dette ikke foreligger faktafeil eller presseetiske brudd. At klager kan oppleve artikkelen som belastende for sin virksomhet har vi forståelse for, men vi kan ikke se at dette skyldes en feil i en bildetekst.»

VVP 3.2

Redaksjonen anfører at artikkelen er basert på en hovedforhandling og fire tidligere dommer, og at dette må sies å være primærkilder til en artikkel om en rettslig konflikt. Redaksjonen erkjenner som nevnt at den ene bildeteksten i papirutgaven feilaktig oppga at klager var saksøkt part, men viser samtidig til at det gikk frem tidlig i brødteksten og andre steder i publiseringen at det var klager som saksøkte Staten, ikke omvendt. Adresseavisen anser det derfor som usannsynlig at leserne ble feilinformert.

VVP 4.4

Redaksjonen fremholder at tittelen, om at klager var i retten for femte gang, var forankret i fakta som det ble redegjort for i brødteksten. Der sto det: «Han hadde før mandagen sak startet, talt i alt fire rettssaker, hvorav to ankesaker, angående salg av en hjullaster han importerer fra Kina og selger i Trondheim under merket Sino.»

Når klager argumenterer for at det riktige tallet var tre, er det trolig fordi han ikke regner med ankesaker, skriver redaksjonen. Ingressen om at Arbeidstilsynet har prøvd å få klager til å rette seg etter pålegg, var også en oppsummering av et objektivt faktum, slik redaksjonen ser det. Det fremgikk for øvrig av artikkelen at klager mente påleggene var uberettigede.

VVP 4.13

På grunn av en misforståelse mottok ikke klager et svar fra redaksjonen i desember 2019. Det fremholdes imidlertid at det dreide seg om en mindre redigeringsfeil som ikke kan ha hatt vesentlig betydning for publikums forståelse av saken, og at redaksjonen har gjort det den kunne for å bidra til en hurtig avklaring etter at den ble oppmerksom på forglemmelsen.

VVP 4.14

Redaksjonen avviser at klager hadde rett til å lese gjennom rettsreferatet før publisering. Det påpekes også at han fikk anledning til å kommentere saken utover det han er referert på fra retten, så etter redaksjonens syn er klagers rett til samtidig imøtegåelse fullt ut ivaretatt.

Klager opplever at Adresseavisen har hatt lite interesse av å gå inn i de faktiske forhold som var til behandling i tingretten og bakgrunnen for disse. Klager avviser at det kritikkverdige ved publiseringen bare dreier seg om en mindre redigeringsfeil i en bildetekst.

Klager legger ved Arbeidstilsynets vedtak fra 27. februar 2018, som lå til grunn for klagers søksmål. I dette vedtaket ble det angitt at den aktuelle hjullasteren ikke tilfredsstilte krav til: «blant annet bruksanvisning, samsvarserklæring og dokumentasjon av utskiftbart utstyr.»

Videre legger klager ved stevningen av 27.03.2019 som han innga for å få overprøvd vedtaket. I stevningen fremholdt klager blant annet:

- At det varierer hvorvidt det etter forskriften er krav til dokumentasjon og merking av den type utskiftbart utstyr som det formodentlig henvises til i vedtaket.

- At pålegget knyttet til utskiftbart utstyr uansett er ugyldig da det ikke er adgang til å inkorporere nye enheter i et allerede fattet enkeltvedtak.

- At forskriftsmessig samsvarserklæring var blitt inngitt flere ganger i løpet av tilsynsprosessen.

- At det, fra Wullum Amcars side, var blitt gjort gjeldende gjennom hele tilsynsprosessen at bruksanvisningen oppfylte forskrifts- og standardkravene, da forskriftens utgangspunkt er at produsentens representant kan/skal utvise relevansskjønn når det gjelder bruksanvisningens innhold.

- At Arbeidstilsynets begrunnelse for vedtaket hadde et lavt presisjonsnivå som gjorde det problematisk for Wullum Amcar å imøtegå påståtte forskriftsbrudd. Det vises i den forbindelse til formuleringen «blant annet» i Arbeidstilsynets begrunnelse for vedtaket.

Klager fikk vite at journalisten ikke hadde lest stevningen og det aktuelle vedtaket før vedkommende dekket rettsmøtet, noe klager finner kritikkverdig. Klager fremholder at det er et faktum at Staten ba om et rettsforlik fordi den erkjente at vedtaket var fattet på uriktig grunnlag. Klager skriver følgende om journalisten:

«Hun har fått med seg at det har vært en lang saksbehandling siden 2016 med en rekke pålegg. Det hun ikke har fått med seg, er at disse påleggene var falt bort i tur og orden, ikke fordi WA rettet seg etter dem, men fordi de var grunnløse. Hennes fremstilling […] er feil. På dette uriktige grunnlaget etterlot hun i artikkelen inntrykk av at WA er en skurkevirksomhet som ikke retter seg etter pålegg fra offentlig myndighet. Ved stevningen 27.03.2019 var det kun vedtak om bruksanvisning og samsvarserklæring som gjenstod. Det viste seg at også disse var grunnløse. […] Det hun har skrevet har også en fullstendig mangel på kontradiksjon. AT har åpenbart hatt behov for å fortelle om en forferdelig lang saksbehandling med pålegg som ikke er etterkommet av WA, og på den måten tilsløre det i seg selv kritikkverdige forhold at en tilsynsmyndighet prøver å rettferdiggjøre seg selv ved å tilbakeholde vesentlige fakta. Det er kritikkverdig at [journalisten] ikke selv har gjort undersøkelser, og at hun ikke har kontaktet WA som motpart i saken for å få bekreftet eller avkreftet det hun hadde blitt fortalt. En slik ukritisk bruk av offentlig myndighet som kilde er kritikkverdig.»

Klager viser til at saken er til behandling i ESA, og at hele sakskomplekset kan komme opp for retten som erstatningssak når det kommer en avgjørelse fra ESA/EFTA-domstolen.

Endelig viser klager til at han 5. november 2020 sendte redaksjonen en e-post der han blant annet kom med et forslag til en minnelig løsning (vedlegg 3 til klagers kommentarer, sekr. anm). Et av kravene var da at nettpubliseringen av rettsreferatet ble slettet. I e-posten ga også klager eksempler på hvordan den påklagede omtalen har påvirket selskapets omdømme og gjort potensielle kunder skeptiske, noe som igjen har hatt økonomiske konsekvenser, ifølge klager.

Adresseavisen ønsket å komme med et tilsvar til klagers kommentarer, og skriver:

«Klager legger her, som tidligere, til grunn at hans syn i konflikten med Arbeidstilsynet representerer en objektiv sannhet som Adresseavisen bør referere. Dette kan ikke være vårt utgangspunkt. Vi refererer en rettslig konflikt mest mulig nøytralt og balansert. I den innklagede artikkelen er Wullum sitert både fra rettsforhandlingene og i separat kommentar. Det er i forrige svar redegjort for de konkrete punktene klager har nevnt i sin opprinnelige klage. I sitt tilsvar fremmer klager igjen en rekke påstander om både vår sak og vårt arbeid. Blant dem [en] påstand om at flere pålegg fra Arbeidstilsynet, referert i vår sak, var frafalt. Uttalelser fra Direktoratet for arbeidstilsynet i saken tilbakeviser dette. Det gjør også Arbeidstilsynets tilsynsbrev av 12.05.2020 (vedlagt), sendt Wullum et halvt år etter publisering av saken. Ut over dette ser vi ingen nye momenter i klagers tilsvar som krever ytterligere redegjørelse fra vår side.»

I det vedlagte tilsynsbrevet fra 12.05.2020 anføres det at tilleggsutstyr skal leveres med påkrevd bruksanvisning, samsvarserklæring og merking. Det forutsettes at denne dokumentasjonen blir utarbeidet og levert til sluttbruker. På bakgrunn av tilbakemeldinger fra Wullum Amcar anser Arbeidstilsynet, i tilsynsbrevet, at de omtalte påleggene er oppfylt.

[1] Sekretariatets nummerering.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder et rettsreferat i Adresseavisen publisert på nett og papir. I rettssaken gikk Wullum Amcar AS til søksmål mot Staten for å få opphevet et vedtak fra Arbeidstilsynet, som forbød selskapet å selge en importert hjullaster. Det fremgikk at tilsynet hadde forsøkt i flere år å få selskapet til å rette seg etter pålegg. Det ble opplyst at partene inngikk forlik.

Klager er Wullum Amcar AS ved eneeier Tore Wullum, som mener at Adresseavisen urettmessig fremstilte ham som en vrangvillig, skurkaktig aktør, og at lesere kunne få inntrykk av at det var han som var saksøkt part. Videre fremholder klager at publiseringen inneholdt feil, og at det ble utelatt sentral bakgrunnsinformasjon om årsaken til at han motsatte seg tilsynets pålegg. Etter klagers syn la redaksjonen ukritisk til grunn tilsynets virkelighetsbeskrivelse. Han er kritisk til at han ikke fikk rettsreferatet til gjennomsyn før publisering, og han mener at redaksjonen burde rettet opp feil han har påpekt i etterkant.

Adresseavisen mener å ha referert på nøytralt vis, og anfører at den ikke kunne legge klagers syn til grunn som en objektiv sannhet. Videre kan redaksjonen ikke se at klager hadde krav på å få artikkelen til gjennomsyn før publisering. Redaksjonen medgir at en bildetekst i papiravisen var feil, og at ingressen inneholdt en noe upresis tidsangivelse, men kan ikke se at dette påvirket helhetsinntrykket i en slik grad at leserne ble feilinformert. Adresseavisen viser også til at en intern misforståelse i redaksjonen førte til at klager ikke fikk svar som lovet da han tok kontakt i desember 2019. Redaksjonen mener imidlertid å ha gjort det den kunne for å få en hurtig avklaring etter at den ble oppmerksom på forglemmelsen.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) minner om at man ikke kan forlange samme detaljnivå av et rettsreferat som av selve rettsbehandlingen. I journalistikken er det rom for forenklinger og sammenfatninger. Det er viktig og ønskelig at pressen også går myndigheter og domstoler etter i sømmene. Samtidig kan det ikke være et presseetisk krav at redaksjoner må ta stilling til avanserte lovtekniske tvisteemner mellom rettspartene for å kunne referere fra en rettssak.

Videre kan redaksjoner selv velge hvilke aspekter ved en rettssak som løftes frem i overskrift og ingress, så fremt presentasjonen har dekning i stoffet, jf. Vær Varsom-plakaten (VVP) 4.4. Følgelig mener utvalget at Adresseavisen måtte kunne vise til at klager hadde motsatt seg Arbeidstilsynets pålegg i flere år, selv om klager mente å ha hatt gode grunner til dette.

Det fremgikk av publiseringen at klager mente Arbeidstilsynets pålegg og vedtak var ilagt på sviktende grunnlag. Det ble også opplyst at partene endte med å inngå forlik. PFU utelukker ikke at det hadde vært mulig å sette et mer kritisk søkelys på klagers motpart, og forstår at klager gjerne skulle ha utdypet sitt syn i publiseringen. Utvalget kan imidlertid ikke se at Adresseavisen var presseetisk forpliktet til å gjengi mer av klagers argumentasjon.

PFU ser at en bildetekst i papiravisen var direkte feil, og at ingressen hadde en noe unøyaktig tidsangivelse, samt var spisset på en ufordelaktig måte for klager. I klagen fremholdes det også at publiseringen ga en uriktig beskrivelse av en bruksanvisning klager hadde operert med. Etter en samlet vurdering kommer utvalget likevel til at dette ikke innebar en presseetisk krenkelse av klager.

Utvalget oppfatter at både redaksjon og klager har et visst ansvar for at det er blitt en krevende kommunikasjon mellom partene etter publisering, og at dette kan ha medvirket til at det ikke er blitt gjort presiseringer. Skulle det være elementer i nettpubliseringen som Adresseavisen selv erkjenner er unøyaktige, vil utvalget oppfordre redaksjonen til å foreta justeringer, selv om det nå har gått lang tid.

Etter en samlet vurdering har Adresseavisen ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 25. mars 2021

Anne Weider Aasen,

Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård, Gunnar Kagge,

Ylva Lindberg, Ingrid Rosendorf Joys, Øyvind Kvalnes