Presseorganisasjonenes partsinnlegg

- Vi frykter for den grenseoverskridende journalistikken, uttalte generalsekretær Elin Floberghagen i retten i dag. Les hele partsinnlegget fra presseorganisasjonene.

Denne uken går søksmålet mot staten der Tinius og Varden-redaktør Tom Erik Thorsen tester lovligheten av e-tjenestens utvidende fullmakter til å hente inn, lagre og søke i kommunikasjon, for Oslo tingrett. I dag forklarte presseorganisasjonene hvorfor vi støtter søksmålet som partshjelpere. Her kan du lese hele partsinnlegget fra generalsekretær Elin Floberghagen:

Norsk Presseforbund er en paraplyorganisasjon for journalister og redaktører og medier i Norge. Jeg står her i dag også på vegne av Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag, Mediebedriftenes landsforening og de øvrige presseorganisasjonene.

Gjennom arbeidet med presseetikk og for et åpent samfunn, er vårt oppdrag å ivareta og forsvare ytringsfriheten og pressefriheten.

Søksmålet går derfor rett i kjernen av hva vi skal beskytte og kjempe for. Vi er alvorlig bekymret for at e-tjenestens muligheter til å samle inn, lagre og søke i informasjon, vil svekke samfunnets tilgang til viktig informasjon og pressens mulighet til å beskytte anonyme og sårbare kilder.

Jeg vil understreke at vi naturligvis støtter at e-tjenesten må ha gode og treffsikre verktøy for å forebygge og avdekke trusler mot den nasjonale sikkerheten. Vårt anliggende er at verktøyene de bruker ikke er så omfattende at de gjør det umulig for pressen å beskytte kilder eller samarbeide på tvers av landegrenser.

Med dette som utgangspunkt har jeg med meg tre temaer til retten i dag:
jeg vil først si noe om sammenhengen mellom pressens rolle og kildevern, deretter hvordan pressen jobber i dag, så til slutt hvorfor vi mener det trengs bedre kontroll av e-tjenestens lagring og bruk av data.

1. Pressens rolle og kildevern
Pressen skal være samfunnets vaktbikkje. Muligheten til å avdekke kritikkverdige forhold og maktmisbruk er avhengig av at kilder kan stole på at deres identitet forblir beskyttet. Hver dag publiseres det saker i norske medier som aldri hadde vært kjent for offentligheten hvis ikke det var for kildevernet.

Kildevernet er ikke først og fremst en rettighet for pressen, men for kildene og samfunnet. Vi er avhengig av at folk som sitter med viktig informasjon, tør å gå til mediene.

I presseetisk forstand er kildevernet absolutt. I Vær Varsom-plakatens 3.4 står det:

«Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon».  

De redaktørstyrte mediene har forpliktet seg til å forsvare og garantere kildevern når kildens identitet skal beskyttes. Dette er viktig, ikke bare for den aktuelle saken og kilden, men også for at fremtidige kilder skal våge å stole på at mediene er et trygt sted å gå med viktig informasjon.

2. Hvordan jobber pressen i dag:  
Teknologi gjør det enkelt å kommunisere med kilder på avstand.
I små og store saker kommuniserer journalister digitalt hver dag med kilder og journalistkolleger, mange via utenlandske servere. Pressen innhenter data fra hele verden og samarbeider med kolleger i andre land i en helt annen skala enn før. Nasjonale grenser er ikke lenger et hinder.

Dette har gjort journalistikk både enklere og vanskeligere. Enklere fordi det er lettere å ta kontakt, vanskeligere fordi digital kommunikasjon stiller helt andre krav til sikkerhet enn før. Pressen må kunne garantere at kommunikasjonen er 100 prosent beskyttet. I mange saker er selve det at det er kontakt mellom en kilde og en journalist, sensitiv informasjon.

Mest krevende er kanskje at muligheten til å dekke konflikt og krig vil bli vesentlig svekket om ikke pressen kan garantere kilder anonymitet:

Medier som dekker konflikten i Midtøsten eller krigen i Ukraina er avhengig av kilder i alle leire for å kunne bidra med opplysende journalistikk. Samtidig vet vi at kildene ofte risikerer lange fengselsstraffer og forfølgelse dersom de ytrer seg åpent.

Jeg vil også nevne noen av de større prosjektene de siste årene, der kommunikasjon og kildevern har vært særlig viktig;

Snowden-lekkasjen, Fotball Leaks, WikiLeaks, Dubai Unlocked, Panama Papers og Paradise Papers er alle journalistiske prosjekter som bygger på brede internasjonale samarbeid mellom redaksjoner og med kilder fra store deler verden. Gjennom disse prosjektene har det blitt avdekket omfattende statlig overvåking, økonomisk kriminalitet, skatteparadiser, hvitvasking og terrorfinansiering.  Saker av stor offentlig interesse som ikke ville vært mulig uten at journalistene kunne kommunisere sikkert.

Et annet eksempel er “Krabbekrigens ofre”, der Dagbladet skrev om mulig menneskehandel, sosial dumping og uverdige arbeidsforhold blant arbeiderne på utenlandske skip i Båtsfjord og Barentshavet. Her hadde Dagbladet kontakt med kilder og journalister i Norge, Litauen, Latvia, Ukraina og Russland. Ingen av sjøfolkene Dagbladet snakket med turte å stå åpent fram av frykt for represalier.

Som en gravejournalist skrev til oss i forrige uke om sine prosjekter:

«Noen av russerne jeg har jobbet med har en så utsatt sikkerhetssituasjon at de publiserer under pseudonym. Hvis de må regne med at jeg er ute av stand til å beskytte kommunikasjonen vår, vil samarbeid som dette rett og slett ikke finne sted.»

3. Manglende kontrollmekanismer 

Innsamling av kommunikasjon over grensen, vil ramme journalistikken og muligheten til å garantere kildevern hardt.  Kontrollen i loven, der e-tjenesten selv skal bringe saken inn for retten på nytt hvis de kommer over kildesensitivt materiale, er etter vår mening ikke god nok.

For det første fordi skaden allerede har skjedd når e-tjenesten har identifisert materialet som kildesensitivt. I Rolfsen-saken erkjenner jo Høyesterett nettopp dette, at skaden allerede hadde skjedd – sentrale kilder hadde trukket seg da politiets ransakelse og beslagleggelse av upubliserte opptak ble kjent.

For det andre er det vår erfaring at pressen og den utøvende makt ofte har helt ulik virkelighetsforståelse om hva som er kildemateriale og hva som kan komme i konflikt med kildevernet.

Vi så det i Ulrik Rolfsen-saken der PST ikke anså beslagleggelsen av filmskaper Ulrik Rolfsens filmmateriale som et kildevernsspørsmål. Dette gjorde at det som Høyesterett senere beskrev som kildemateriale, ble oppbevart i en åpen konvolutt, stikk i strid med regelverket.

Vi så det i 2008 da en journalist i Dagbladet ble fratatt dokumenter av politiet, til tross for at journalisten sa at dokumentet inneholdt kildeopplysninger. Politiet valgte også å bla gjennom en tydelig merket presseblokk i forbindelse med beslagleggelsen. Sivilombudet konkluderte i ettertid med at det var et klart inngrep i kildevernet.

I 2013 avdekket EOS-utvalget at Etterretningsbataljonen hadde registrert to VG-journalister ulovlig (Hans Petter Aass, Rolf J. Widerøe). De to journalistene hadde de siste årene jobbet med flere kritiske saker og prosjekter om de hemmelige tjenestene i Norge.

I 2017 anmeldte Forsvarsdepartementet en lekkasje til Dagens Næringslov etter at DN publiserte artikler om kritikk fra Riksrevisjonen mot Forsvaret.  PST henla saken. Vi mener dette ville vært en ulovlig kildejakt.

Erfaringen er at når kildevernet blir satt på prøve, må vi langt opp i rettssystemet for å få avklaring. I avveiningen mellom hensynet til ytringsfrihet og oppklaring av saken, velger politiet fort å la ytringsfriheten vike.

Når vurderingen av e-tjenestens bruk av overvåkningsmetoder skal gjennomføres bak lukkede dører, uten at pressen vet om det og uten at de selv kan ivareta og argumentere for kildevernet, skaper det ikke bare en reell fare for at e-tjenesten får tilgang til kildesensitiv informasjon, men det svekker også selve tilliten til systemet.

Vi er redd for at staten går for langt, og at dette vil svekke journalisters kildetilfang og dermed også samfunnets rett til informasjon.

Vi ser frem til rettens vurdering av disse viktige spørsmålene.