Når må motparten få svare samtidig?

Vær Varsom-plakaten har to punkter som gjelder retten til å svare for seg. Det ene angir når noen må få svare samtidig, det andre når noen har rett på tilsvar i ettertid. Skillet kan være vanskelig.

Under en OR-debatt på Litteraturhuset mandag uttalte kommentatorene Hilde Sandvik (Bergens Tidende) og Harald Stanghelle (Aftenposten) at det kan være vanskelig å vite når meningsjournalistikken må gi rom for samtidig imøtegåelse.

Takhøyden for meninger i journalistikken skal være stor, det har PFU fastslått gjentatte ganger. Men ingen sjanger, ei heller meningsjournalistikken, er fritatt fra Vær Varsom-plakatens krav.

Plakaten skiller mellom «angrep» og «sterke beskyldninger av faktisk art». De som utsettes for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar, altså i etterkant. De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse.

Et angrep i plakatens definisjon, vil for eksempel være en karakteristikk: Man kan i journalistikken skrive at noen helt har mistet gangsynet, at statsministeren er talentløs, at et parkeringsselskap er bøllete, eller at Pressens Faglige Utvalg er «på ville veier». Slike karakteristikker utløser ingen rett for den angrepne til samtidig imøtegåelse, altså retten til å kunne komme til orde samtidig med publiseringen.

I en del tilfeller utløser slike utsagn derimot motpartens rett til tilsvar i etterkant, det vil si en rett til å få lov til å svare på det som er publisert. Her må redaksjonene vurdere blant annet hvor kraftig angrepet er, og hvem det rettes mot. Statsministeren må for eksempel tåle sterkere yrkeskritikk enn en vanlig tjenestemann. Har meningsutvekslingen gått over tid, og begge parter fått uttale seg, kan redaktøren også nekte nye tilsvar – angrep og kritikk inngår da som ledd i en løpende meningsutveksling. (Her må redaktøren vurdere om det er snakk om nye angrep eller ikke, men han har altså all rett til å sette strek for en debatt. )

Den som utsettes for sterke beskyldninger skal ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Dette kravet utløses med andre ord når innholdet i angrepet er faktisk – som betyr at det finnes flere motstridende versjoner av hva som er riktig. I så fall skal begge versjoner bringes. Et åpenbart eksempel er når noen beskyldes for lovbrudd. En kommentator kan ikke uten videre beskylde noen for pedofili eller voldtekt uten samtidig å konfrontere vedkommende med dette og bringe hans eller hennes versjon.

Men grenseoppgangene kan altså være vanskelige. Beskylder man noen for en konkret løgn, vil dette som regel utløse retten til samtidig imøtegåelse. Beskylder man noen for å være lystløgner i generelle ordelag, kan dette derimot fremstå som en meningsytring som ikke utløser denne retten.