Hva skjer når den brysomme journalisten forsvinner?

KRONIKK: Nedskjæringene i mediebransjen fører først og fremst til fravær av journalistikk. Det er dette som er den egentlige mediekrisen, skriver Kjersti Løken Stavrum.

Så mange som 1000 journalister kan miste jobben i løpet av dette året, frykter Norsk Journalistlag. Det kommer til å merkes. Kuttene kommer på toppen av flere år med nedbemanninger i redaksjonene. Ifølge NJ er en rekke redaksjoner redusert med mellom 20 og 40 prosent. Nytt av året er at kuttene kommer så raskt.

Deler av nedbemanningen skyldes effektiviseringer og nye måter å jobbe på. Men mange frykter at kvaliteten i mediene kommer til å bli redusert. Kvalitetsfrykten må likevel ikke forveksles med forestillingen om at det plutselig vil bli flere stavefeil eller halve setninger. Videoene vil ikke henge og hakke, bildene blir ikke uskarpe. Kjernen i frykten, den som bør bekymre alle, er at det blir mindre journalistikk.

Mangel på innhold kommer det ikke til å bli. Køen av nye leverandører av tekst, bilder og videoer er og vil være lang. Noe vil kunne erstatte innhold som tidligere ble laget av journalister uten at det kommer til å skape et stort savn. Men på andre områder vil fraværet av journalistikk bety hull i det som kalles et nyhetsløp.

Saker blir ikke fulgt opp. Fotografen var ikke til stede da det historiske motivet kunne foreviges. Det var ingen som kunne settes på jobben. Man hadde ingen kveldsvakt. Ingen hadde ansvar for å registrere at det var nettopp i dag det skjedde – og derfor glapp det. Kort sagt: Det kunne ikke bli prioritert. Over tid vil dette forplante seg i de redaksjonelle referanserammene; når man ikke var til stede og så det ved selvsyn eller hørte det med egne ører, vil hendelser få redusert betydning. Journalisten eller kommentatoren vil ikke med innsikt kunne berette om hva som en gang skjedde – verken på arenaen eller i kulissene – til glede for nye lesere eller til bruk i nye settinger.

En journalistisk dekning av en sak er ment å bidra til en opplyst samfunnsdebatt. Kompensasjonene vil presse seg frem og fylle tomrommene. Men en nyhetsmelding fra kommunen, en oppdatering på bedriftens Facebook-side eller en tweet fra en kommunikasjonsenhet er ikke journalistikk. Det er bare en side av saken. Og du kan være helt sikker på at ingen av disse tar ansvar for at svakhetene, det ubehagelige, det som ikke helt tåler dagens lys, kommer frem.

Utenriksdekningen blir ofte nevnt som et område som vil lide under kuttene. I de fleste norske byer og tettsteder er det nok likevel fravær av journalistikk om lokale forhold som vil smerte mest. Hvis redaksjonen ikke lenger fanger opp en sak fra dens spede begynnelse og følger den videre, vil leserne heller ikke kunne følge utviklingen av viktige forandringer i sitt nærområde. Flere vil synes at det er vanskeligere å «henge med», vanskeligere å engasjere seg i en sak. Særlig kan det bli krevende å komme med innspill og, ikke minst, protestere før det er for sent.

For de som sitter i posisjon, de som har makt og betydelige samfunnsroller, kan dette fraværet av journalistikk bli en lettelse. Vi skal ikke undervurdere hva tanken på at en journalist kan krysse deres vei kan skape av uro og bekymringer hos politikere, bedriftsledere og samfunnstopper. Hvis det likevel viser seg at det faktisk sjelden eller aldri dukker opp en journalist, vil slikt stress bli borte. Hvis ingen stiller kritiske spørsmål, etterspør dokumenter, ber om innsyn, krever et svar eller – med rette –påpeker at møtet skal være åpent slik at det kan rapporteres derfra, kan andre slappe av og gjøre mer som det faller seg. Det er under slike forhold man kan ta seg litt til rette.

Et kuriøst, men illustrerende eksempel er kommunetoppene i Drangedal som i vinter vedtok å unne seg noen skreddersydde dresser finansiert over et nedklippet kommunebudsjett. De ansatte ved servicekontoret trengte arbeidsantrekk, og da kastet ordfører, rådmann og tre kommunale sjefer seg på – for de kunne også ha nytte av representasjonsantrekk. Da saken kom for en dag i Drangedalsposten, ble folk rasende, og de gråsorte dresser og kjoledrakter avbestilt – enda skredderen hadde kommet helt fra Oslo og tatt mål. Etterpå ble det selvfølgelig klaget over at avisen hadde fremstilt saken feil og at den «ble satt i en uheldig sammenheng». Rådmannen så seg dessuten nødt til å ta det opp med avisen.

En «gudskjelov, det er ingen journalister til stede»-følelse gir kortvarig lykke. Ingen er tjent med at byer utvikles, skoler eller at arbeidsplasser nedlegges og eldreomsorgen forandres uten at sakene blir belyst fra flere sider, kilder blir sitert, berørte kommer til orde og kritiske røster gjør seg gjeldende. Bare tanken på å måtte stå til ansvar for det man gjør og vedtar, skaper bedre beslutninger og større etterrettelighet.

Det er ikke den digitale utviklingen som har skylden for at redaksjoner må nedbemannes, det er inntektsfallet. Det digitale er i seg selv en gavepakke for journalistikken. For oss som har vært med siden avisartikler startet med et ark på en skrivemaskin, er det en fryd daglig å bli minnet om at hverdagen ikke var bedre før. Tilgangen på fakta, på kilder og ikke minst muligheten til å få innspill og skape debatt, er eventyrlig. Hele den journalistiske prosessen går befriende raskt, man må ikke vente på at saken blir satt av en typograf eller at filmen skal tørke. Og etterspørselen etter journalistikkens resultater, sulten etter nyhetene, avsløringene og dokumenteringen, er større enn noen gang. Muligheten for å spre journalistikken er blitt grenseløs. Samtidig er denne «verdens beste jobb» avhengig av i enda større grad å tiltrekke seg de skarpe hjernene og de smarte håndverkerne. For jobben blir stadig mer krevende – og enda mer faglig vanskelig.

Poenget med journalistikk er at den skal være etterrettelig, du skal kunne stole på det som står der, den skal kunne la seg etterprøve. Troverdighet er derfor journalistikkens fundament. Denne troverdigheten er det mange som har lyst til å tjene penger på. Reklame som ser ut som artikler, kommersielle videoer som utgir seg for å være reportasjer, men som egentlig skal selge et produkt, er blitt så vanlig at vi knapt undres lenger. PR-bransjen bygges opp og blir dyktigere til å spinne frem sine budskap. Enkle bloggverktøy og sosiale medier gjør det mulig for alle å publisere, mene noe, kommentere og kritisere.

Men journalistikken – den som spør, graver, finner ut og forteller noe helt nytt, og som er fri og uavhengig – den har ingen arvtagere. Og den jobben er det viktig at noen gjør.

Kronikken stod først på trykk i Morgenbladet.