Journalister og #SoMe

Hva er etisk, hva er lov og hva er lurt? Fallgruvene ligger tett når journalister er på jakt etter gode saker og bilder i sosiale medier.

Forrige uke så vi det hittil mest grelle eksempelet på en slik uventet fallgruve:

Norsk Filminstitutt har støttet produksjonen av en film som angivelig viser en syrisk gutt som skal redde en liten jente – midt i kryssilden. Flere medier formidlet videoen, over en million har sett den.

Mange gikk fem på. Videoen var et falsum og er fordømt av journalister og andre over hele verden.

– Jeg kan ikke se at filmen har gjort noe godt, oppsummerte Fergus Bell, leder av etikkutvalget i amerikanske ONA, som tilbyr opplæring og nettverk for digitale journalister, på et møte vi nylig arrangerte i Oslo om journalisters research i sosiale medier.

Bell har lang erfaring i å avdekke falskt og manipulert materiale på nettet – og brukte to minutter på å se at den norskproduserte filmen om den syriske gutten var juks.

Ikke alle har en slik erfaring og vet hva man skal se etter for å avdekke falsum.

Ikke alt som er lagt ut er sant

Verden og virkeligheten har flyttet inn på internett. Her kan de etablerte redaksjonene hente sterke historier, unike bilder og videoer. Kort og godt ligger verdifullt, interessant og engasjerende materiale bare noen sekunders arbeid unna.

Det er bra – men krever gode etiske refleksjoner og kunnskap om hva som er lov og hva som er lurt.

Det er på høy tid at journalister blir mer profesjonelle og kunnskapsrike når de jobber med materiale i og fra sosiale medier. Vi må ta inn over oss hva det betyr at ikke alt som er lagt ut og lastet opp er sant.

Det innebærer for eksempel at langt mer enn filmer fra krigsområder kan være konstruerte.

Man skal generelt ikke anta at den personen som poster innhold er den samme som har tatt bildet, laget videoen eller står bak teksten, for å starte et sted. Også personlige blogger med sterke historier kan være oppdiktet – eller nesten-sanne – og den som står bak det har trolig ikke tatt inn over seg konsekvensene av å fortelle noe som ikke er sant på internett.

Ved å bringe videre til et stort publikum en historie som ikke er helt sann, kan mediene fange en person i en feil versjon av sitt eget liv med alt hva det innebærer, som psykolog Hedvig Montgomery påpekte på nevnte møte.

Kildevern like viktig i sosiale medier

Medienes troverdighet avhenger av god kildekritikk. Derfor er det fatalt å formidle innhold som ikke er sant. Redaksjonene har ikke for vane å formidle rykter. Hvis man ikke har fått bekreftet om det man har hentet fra nettet er sant, kan man like gjerne betrakte det som et rykte.

Konsekvensen av en omtrentlig forhold til sannheten er at den enkelte leser og seer utvikler sine egne forbehold – og skriver, slik vi ser stadig oftere; «hvis dette er sant», når de deler innhold på sin egen Facebook- eller Twitter-konto.

Enda verre: Journalister og redaksjoner kan også bidra til å sette folk i fare hvis de ikke tenker nøye igjennom hvordan de bruker det materialet de får tilgang på.

Er det mulig å avdekke hvor en avslørende video er filmet fra? Blåser vi kilden ved å publisere?  Bør en blogger beskyttes mot seg selv – til tross for at vedkommende har delt noe interessant?

Bevisstheten om kildevern er like viktig i sosiale medier som i alle andre landskap journalister beveger seg i.

Nye muligheter og store utfordringer

I tillegg til etikken, legger også loven føringer for hva man kan bruke og hvordan.

To aktuelle dommer fra EU-domstolen har nå avklart at man enkelt sagt kan lenke til og laste opp innhold (embedde) til egne sider hvis det er lagt åpent til rette for dette der innholdet opprinnelig ble publisert. Hvis innholdet befinner seg bak en betalingsløsning eller på annet vis er passordbeskyttet, stiller det seg annerledes.

Også Åndsverkloven bør journalistene kjenne til. Den store usikkerheten og de mange fallgruvene gjør at vi nå er i ferd med å utarbeide en faglig veileder til redaksjonene.

Alle journalister og redaktører i Norge er forpliktet til å følge Vær Varsom-plakaten. Presseetikken gjelder hele arbeidsprosessen frem til publisering, og er uavhengig av hvilken plattform innholdet er publisert på.

I møtet med sosiale medier står redaksjonene overfor nye muligheter – men også store utfordringer. Å sikre sannheten, sjekke kilder og verne sårbare mennesker er like viktig der, men enda vanskeligere.

Denne kronikken er skrevet av Ingeborg Volan (leder av NONA), Kjersti Løken Stavrum (generalsekretær i Norsk Presseforbund) og Reidun Kjelling Nybø (ass. generalsekretær i Norsk Redaktørforening). Ble publisert i Aftenposten mandag 24.11.2014.