Mons Hvattum mot HaldenPosten
SAMMENDRAG:
Gratisavisen HaldenPosten hadde i uke 13/1998 en ramme på side 4 med tre korte usignerte artikler, med den likelydende tittelen » Spennende jobb ledig » og nummerert fra 1 til 3. Den siste av artiklene hadde dessuten, i parentes, undertittelen » eller er’n besatt allerede? «. I artikkelens første avsnitt het det:
» Kultursjef-stillingen i Halden er utlyst ledig. Espen Sørås har gjort sin jobb godt som tjenestegrensleder i en årrekke, under en periode der kulturbudsjettene ikke har hatt høy prioritet. I disse tider, der ‘politisk byttehandel’ mellom AP, PP, SV & co ser ut til å være en fullt ut akseptert måte å skaffe familie, venner, fagforeningsfrender og politiske medspillere jobb på, seiler det opp en kandidat til stillingen som kultursjef, som selv Sørås vil få problemer med ‘å matche’. Med en SV-leder i ‘kulturstyret’, ser vi ikke bort i fra at en ny ‘byttehandel’ er på gang, og at en uttalt SV-er er ‘stueren’ nok for stillingen denne gang «. KLAGEN:
Klageren, Mons Hvattum, er den omtalte «SV-leder i ‘kulturstyret'». Han betegner den usignerte artikkelen som » en blanding av faktiske opplysninger, og grove påstander og beskyldninger » og skriver videre:
«Jeg opplever at HaldenPosten på denne måten forsøker å framstille meg som en uærlig politiker, på grensen til det korrupte. Jeg er selvsagt inneforstått med at jeg i rollen som politiker må tåle både sterk motstand, kritikk, nøye gransking, og det som ofte blir oppfattet som usaklige kommentarer og personfokusering i media. Dette har til nå ikke vært noe problem, og jeg har aldri følt noe behov for å svare på denne type avisinnlegg. Derfor var min første tanke også nå å la artikkelen falle på sin egen urimelighet. Jeg opplever imidlertid at denne artikkelen har et så spesielt preg at det har blitt vanskelig å overse den «.
Vedlagt klagen er kopi av leserinnlegg klageren hadde på trykk i Halden Arbeiderblad 02.04.98, under tittelen » Ryktespredning – HaldenPosten og kultursjefstillingen «.
Som vedlegg følger også kopi av innlegg klageren holdt i Halden kommunestyre 1. april, med utgangspunkt i den påklagde artikkelen, og med følgende spørsmål: «Hva vil Haldens Ordfører gjøre for å tilbakevise og få stopp på slike usannheter og udokumenterte rykter, som både skader enkelt-representanter og kommunen som arbeidsgiver?».
Klageren opplyser for øvrig i sitt brev til PFU at HaldenPosten ikke kontaktet ham på forhånd, men at han selv ringte opp redaktøren etter å ha mottatt avisen. » Jeg ba han om å dokumentere påstandene sine og spurte om han ellers var villig til å trekke dem tilbake. Det var han ikke. Han opplyste at det ikke var han som hadde skrevet innlegget, men at han som redaktør tok ansvaret og ikke så noen grunn til å beklage verken form eller innhold. Avisa kunne innestå for det som kom fram i artikkelen «.
Ifølge klagebrevet skal redaktøren deretter ha foreslått at klageren skrev et leserinnlegg eller eventuelt å la seg intervjue. » Jeg fant begge deler lite tilfredsstillende, både fordi jeg ikke har tiltro til redaktøren og denne avisas seriøsitet lenger «.
Til slutt kommer klageren inn på hvem han mener skrev den påklagede artikkelen og ser det som «ekstra alvorlig» at det skal dreie seg om «en erfaren pressemann».
Redaktøren opplyser at partene, som følge av klagen til PFU, har hatt ny kontakt. Det ble imidlertid ikke funnet grunnlag for en minnelig løsning av saken. TILSVARSRUNDEN:
HaldenPosten har avgitt et omfattende tilsvar, som blant annet tar for seg den politiske «historikk» i Halden. Avisen betrakter seg som en motvekt mot Halden Arbeiderblad, som redaktøren hevder «i enda sterkere grad enn tidligere» har «tatt parti» for Ap, SV og Pensjonistpartiet. Vedlagt tilsvaret følger kopier av reportasjer HaldenPosten har brakt, som eksempler på hva avisen har avdekket i » en endeløs rekke av politiske og familiære ansettelser i de kommunale rekker «.
Slik HaldenPostens redaktør ser det, har klageren tidligere «sluppet lett» fra den type kritikk han selv nevner i klagen. «Det er derfor ikke å undres på at han, ved for første gang å bli rettet kritisk blikk mot på redaksjonell plass, reagerer med vantro». Og redaktøren fortsetter:
» I dette tilfellet betyr det mindre for oss i HaldenPosten at en nær omgangsvenn av Hvattum, som endog tilhører samme parti som ham, søker kultursjefstillingen, som at stillingen i det hele tatt blir lyst ut. Vi valgte å sette et lys på saken, nettopp fordi vi ville gjøre det klart for de administrative og politiske krefter, som behandler ansettelsen av kultursjefstillingen… at vi følger med på dette. Det er pressens rett og plikt å følge med på saker av denne karakter, selv om det i Halden synes fremmed «.
For øvrig reagerer redaktøren sterkt på at klageren avslår tilbud om redaksjonell plass i HaldenPosten, «og bruker i stedet Halden Arbeiderblad som sitt talerør». (…) «At han så, til alt overmål, ber ordføreren om ‘å ta på seg redaktør-rollen’ i HaldenPosten synes også merkelig. Det beviser kun at Hvattum ikke forstår hvordan man fritt driver pressearbeid og kaster lys over saker, som kan virke ‘dunkle’ «.
HaldenPosten anfører i tillegg at klageren ikke er omtalt med navn i den påklagede artikkelen og at man ikke så noen grunn til å kontakte ham på forhånd. Redaktøren vil hverken bekrefte eller avkrefte at klageren har «sirklet inn» medarbeideren som skrev artikkelen. HaldenPosten finner det utilbørlig at klageren har forsøkt å finne fram til skribenten, siden artikkelen under alle omstendigheter er redaktørens ansvar.
Mot slutten av tilsvaret skriver HaldenPostens redaktør dessuten:
» Fra mitt ståsted sett har det aldri vært meningen å fremstille Hvattum som ‘korrupt’ e.l., men å peke på kritikkverdige forhold i vårt lille lokalsamfunn, som de fleste av oss som bor her kjenner godt til gjennom muntlige ‘rykter’. (…) Her snakker vi ikke om grunnløse beskyldninger mot Hvattum fra HaldenPostens side, slik jeg ser det, men snarere om en våkenhet i forhold til prosesser vi gang etter gang ser gjenta seg her på våre kanter «.
Klageren har også avgitt et omfattende tilsvar, som innledningsvis går i rette med HaldenPostens forsøk på å gi «en historisk begrunnelse» for den påklagede artikkelen. I hovedsak gjentas momenter i klagen, men denne gang under henvisning til en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten: 3.1 (identifisering av kilder), 3.2 (kildekritikk), 4.1 (saklighet og omtanke), 4.2 (skille mellom faktiske opplysninger og kommentarer), 4.13 (rettelse av feilaktige opplysninger) og 4.14 (adgang til samtidig imøtegåelse).
Etter klagerens mening var de fleste i Halden på forhånd uten kunnskap om de «rykter og antagelser» som framkom i den påklagede artikkelen. Når det gjelder ønsket om å få vite hvem som skrev artikkelen, anfører klageren:
» Selvsagt anerkjenner jeg redaktørens fulle ansvar for det som kommer på trykk, men det er ikke uvesentlig for den som skal forsøke å tilbakevise slike usannheter og udokumenterte påstander, hvem som fører slike beskyldninger i pennen «.
Klageren oppfatter artikkelen som » et direkte personangrep «, selv om han ikke er navngitt. «Ved å bruke betegnelsen ‘SV-leder i kulturstyret’ er det ikke rom for tvil om hvem denne personen er». Foruten at klageren ikke selv ble kontaktet på forhånd, anfører han at avisen heller ikke kontaktet kommune-administrasjonen angående utlysning og ansettelses-prosedyre i kultursjefsaken. Klageren tilbakeviser at HaldenPosten skulle ha avdekket kritikkverdige forhold, siden det ikke har foregått noe kritikkverdig.
I tilsvaret legger klageren spesiell vekt på at han ikke fikk anledning til samtidig imøtegåelse av avisens påstander og at redaktøren heller ikke i ettertid beklager dette. » Et særlig ansvar for å gi mulighet til samtidig imøtegåelse mener jeg aviser som Halden-Posten burde ha, ettersom den ikke kommer ut oftere enn ca. 1 gang pr. mnd. «. Ifølge klageren var det som følge av HaldenPostens månedsutgivelse han istedet valgte å sende sitt leserinnlegg til Halden Arbeiderblad.
Klageren viser dessuten til at HaldenPostens redaktør, som følge av klagerens innlegg, i uke 17/1998 «valgte å bruke hele lederartikkelen til ytterligere å utdype og kommentere denne saken, og ikke minst min rolle oppe i det hele. De samme beskyldningene ble framsatt og påstandene og saksforholdet ble ytterligere sementert «.
For øvrig har klageren ettersendt kopi av artikkel i Halden Arbeiderblad 12.05.98, med omtale av enstemmighet om ansettelse av ny kultursjef i byen.
HaldenPosten har ikke hatt ytterligere kommentarer. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en usignert redaksjonell artikkel med klare meningsytringer i gratisavisen HaldenPosten. Artikkelen omhandlet i hovedsak muligheten for «politisk byttehandel» ved ansettese av kultursjef i Halden. Lederen av byens kulturutvalg mener avisen har brutt god presseskikk ved å forsøke å framstille ham som en uærlig politiker, gjennom å blande faktiske opplysninger sammen med grove påstander og beskyldninger. Klageren påpeker at han ikke ble kontaktet på forhånd, men finner det spesielt kritikkverdig at artikkelen presenteres anonymt, selv om han aksepterer at redaktøren har ansvaret for alt som står på trykk. Slik klageren ser det, er det ikke uvesentlig at den som skal tilbakevise usannheter og udokumenterte påstander, vet hvem som har ført beskyldningene i pennen.
HaldenPosten hevder at den påklagede artikkelen må sees i lys av en endeløs rekke politiske og familiære ansettelser i kommunen. Med artikkelen ønsket avisen å gjøre det klart for dem som skulle ansette ny kultursjef at redaksjonen fulgte med i saken. For øvrig opplyser HaldenPosten at klageren ble tilbudt spalteplass til tilsvar da han tok kontakt, og reagerer på at klageren i stedet gikk til en annen lokalavis med sitt motinnlegg.
Pressens Faglige Utvalg vil generelt vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.2, der det heter: «Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer». I det påklagede tilfellet er det for utvalget uklart om det dreier seg om en tilsiktet kommentarartikkel, eller om redaksjonen har hatt et ubevisst forhold til det presseetiske kravet om å skille mellom faktaformidling og redaksjonelle meninger.
Uansett finner utvalget at avisen på uakseptabel måte bruker artikkelen til å utsette klageren for mistanke om uhederlighet i utøvelsen av sitt politiske verv, uten at han på forhånd er konfrontert med innholdet. Etter utvalgets mening ville en tilsvarende omtale av identifiserbare personer i vanlig reportasjesammenheng ha utløst retten til å komme samtidig til orde, slik denne er nedfelt i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».
HaldenPosten har brutt god presseskikk.
Oslo , 18. juni 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Nils Ole Oftebro
Gratisavisen HaldenPosten hadde i uke 13/1998 en ramme på side 4 med tre korte usignerte artikler, med den likelydende tittelen » Spennende jobb ledig » og nummerert fra 1 til 3. Den siste av artiklene hadde dessuten, i parentes, undertittelen » eller er’n besatt allerede? «. I artikkelens første avsnitt het det:
» Kultursjef-stillingen i Halden er utlyst ledig. Espen Sørås har gjort sin jobb godt som tjenestegrensleder i en årrekke, under en periode der kulturbudsjettene ikke har hatt høy prioritet. I disse tider, der ‘politisk byttehandel’ mellom AP, PP, SV & co ser ut til å være en fullt ut akseptert måte å skaffe familie, venner, fagforeningsfrender og politiske medspillere jobb på, seiler det opp en kandidat til stillingen som kultursjef, som selv Sørås vil få problemer med ‘å matche’. Med en SV-leder i ‘kulturstyret’, ser vi ikke bort i fra at en ny ‘byttehandel’ er på gang, og at en uttalt SV-er er ‘stueren’ nok for stillingen denne gang «. KLAGEN:
Klageren, Mons Hvattum, er den omtalte «SV-leder i ‘kulturstyret'». Han betegner den usignerte artikkelen som » en blanding av faktiske opplysninger, og grove påstander og beskyldninger » og skriver videre:
«Jeg opplever at HaldenPosten på denne måten forsøker å framstille meg som en uærlig politiker, på grensen til det korrupte. Jeg er selvsagt inneforstått med at jeg i rollen som politiker må tåle både sterk motstand, kritikk, nøye gransking, og det som ofte blir oppfattet som usaklige kommentarer og personfokusering i media. Dette har til nå ikke vært noe problem, og jeg har aldri følt noe behov for å svare på denne type avisinnlegg. Derfor var min første tanke også nå å la artikkelen falle på sin egen urimelighet. Jeg opplever imidlertid at denne artikkelen har et så spesielt preg at det har blitt vanskelig å overse den «.
Vedlagt klagen er kopi av leserinnlegg klageren hadde på trykk i Halden Arbeiderblad 02.04.98, under tittelen » Ryktespredning – HaldenPosten og kultursjefstillingen «.
Som vedlegg følger også kopi av innlegg klageren holdt i Halden kommunestyre 1. april, med utgangspunkt i den påklagde artikkelen, og med følgende spørsmål: «Hva vil Haldens Ordfører gjøre for å tilbakevise og få stopp på slike usannheter og udokumenterte rykter, som både skader enkelt-representanter og kommunen som arbeidsgiver?».
Klageren opplyser for øvrig i sitt brev til PFU at HaldenPosten ikke kontaktet ham på forhånd, men at han selv ringte opp redaktøren etter å ha mottatt avisen. » Jeg ba han om å dokumentere påstandene sine og spurte om han ellers var villig til å trekke dem tilbake. Det var han ikke. Han opplyste at det ikke var han som hadde skrevet innlegget, men at han som redaktør tok ansvaret og ikke så noen grunn til å beklage verken form eller innhold. Avisa kunne innestå for det som kom fram i artikkelen «.
Ifølge klagebrevet skal redaktøren deretter ha foreslått at klageren skrev et leserinnlegg eller eventuelt å la seg intervjue. » Jeg fant begge deler lite tilfredsstillende, både fordi jeg ikke har tiltro til redaktøren og denne avisas seriøsitet lenger «.
Til slutt kommer klageren inn på hvem han mener skrev den påklagede artikkelen og ser det som «ekstra alvorlig» at det skal dreie seg om «en erfaren pressemann».
Redaktøren opplyser at partene, som følge av klagen til PFU, har hatt ny kontakt. Det ble imidlertid ikke funnet grunnlag for en minnelig løsning av saken. TILSVARSRUNDEN:
HaldenPosten har avgitt et omfattende tilsvar, som blant annet tar for seg den politiske «historikk» i Halden. Avisen betrakter seg som en motvekt mot Halden Arbeiderblad, som redaktøren hevder «i enda sterkere grad enn tidligere» har «tatt parti» for Ap, SV og Pensjonistpartiet. Vedlagt tilsvaret følger kopier av reportasjer HaldenPosten har brakt, som eksempler på hva avisen har avdekket i » en endeløs rekke av politiske og familiære ansettelser i de kommunale rekker «.
Slik HaldenPostens redaktør ser det, har klageren tidligere «sluppet lett» fra den type kritikk han selv nevner i klagen. «Det er derfor ikke å undres på at han, ved for første gang å bli rettet kritisk blikk mot på redaksjonell plass, reagerer med vantro». Og redaktøren fortsetter:
» I dette tilfellet betyr det mindre for oss i HaldenPosten at en nær omgangsvenn av Hvattum, som endog tilhører samme parti som ham, søker kultursjefstillingen, som at stillingen i det hele tatt blir lyst ut. Vi valgte å sette et lys på saken, nettopp fordi vi ville gjøre det klart for de administrative og politiske krefter, som behandler ansettelsen av kultursjefstillingen… at vi følger med på dette. Det er pressens rett og plikt å følge med på saker av denne karakter, selv om det i Halden synes fremmed «.
For øvrig reagerer redaktøren sterkt på at klageren avslår tilbud om redaksjonell plass i HaldenPosten, «og bruker i stedet Halden Arbeiderblad som sitt talerør». (…) «At han så, til alt overmål, ber ordføreren om ‘å ta på seg redaktør-rollen’ i HaldenPosten synes også merkelig. Det beviser kun at Hvattum ikke forstår hvordan man fritt driver pressearbeid og kaster lys over saker, som kan virke ‘dunkle’ «.
HaldenPosten anfører i tillegg at klageren ikke er omtalt med navn i den påklagede artikkelen og at man ikke så noen grunn til å kontakte ham på forhånd. Redaktøren vil hverken bekrefte eller avkrefte at klageren har «sirklet inn» medarbeideren som skrev artikkelen. HaldenPosten finner det utilbørlig at klageren har forsøkt å finne fram til skribenten, siden artikkelen under alle omstendigheter er redaktørens ansvar.
Mot slutten av tilsvaret skriver HaldenPostens redaktør dessuten:
» Fra mitt ståsted sett har det aldri vært meningen å fremstille Hvattum som ‘korrupt’ e.l., men å peke på kritikkverdige forhold i vårt lille lokalsamfunn, som de fleste av oss som bor her kjenner godt til gjennom muntlige ‘rykter’. (…) Her snakker vi ikke om grunnløse beskyldninger mot Hvattum fra HaldenPostens side, slik jeg ser det, men snarere om en våkenhet i forhold til prosesser vi gang etter gang ser gjenta seg her på våre kanter «.
Klageren har også avgitt et omfattende tilsvar, som innledningsvis går i rette med HaldenPostens forsøk på å gi «en historisk begrunnelse» for den påklagede artikkelen. I hovedsak gjentas momenter i klagen, men denne gang under henvisning til en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten: 3.1 (identifisering av kilder), 3.2 (kildekritikk), 4.1 (saklighet og omtanke), 4.2 (skille mellom faktiske opplysninger og kommentarer), 4.13 (rettelse av feilaktige opplysninger) og 4.14 (adgang til samtidig imøtegåelse).
Etter klagerens mening var de fleste i Halden på forhånd uten kunnskap om de «rykter og antagelser» som framkom i den påklagede artikkelen. Når det gjelder ønsket om å få vite hvem som skrev artikkelen, anfører klageren:
» Selvsagt anerkjenner jeg redaktørens fulle ansvar for det som kommer på trykk, men det er ikke uvesentlig for den som skal forsøke å tilbakevise slike usannheter og udokumenterte påstander, hvem som fører slike beskyldninger i pennen «.
Klageren oppfatter artikkelen som » et direkte personangrep «, selv om han ikke er navngitt. «Ved å bruke betegnelsen ‘SV-leder i kulturstyret’ er det ikke rom for tvil om hvem denne personen er». Foruten at klageren ikke selv ble kontaktet på forhånd, anfører han at avisen heller ikke kontaktet kommune-administrasjonen angående utlysning og ansettelses-prosedyre i kultursjefsaken. Klageren tilbakeviser at HaldenPosten skulle ha avdekket kritikkverdige forhold, siden det ikke har foregått noe kritikkverdig.
I tilsvaret legger klageren spesiell vekt på at han ikke fikk anledning til samtidig imøtegåelse av avisens påstander og at redaktøren heller ikke i ettertid beklager dette. » Et særlig ansvar for å gi mulighet til samtidig imøtegåelse mener jeg aviser som Halden-Posten burde ha, ettersom den ikke kommer ut oftere enn ca. 1 gang pr. mnd. «. Ifølge klageren var det som følge av HaldenPostens månedsutgivelse han istedet valgte å sende sitt leserinnlegg til Halden Arbeiderblad.
Klageren viser dessuten til at HaldenPostens redaktør, som følge av klagerens innlegg, i uke 17/1998 «valgte å bruke hele lederartikkelen til ytterligere å utdype og kommentere denne saken, og ikke minst min rolle oppe i det hele. De samme beskyldningene ble framsatt og påstandene og saksforholdet ble ytterligere sementert «.
For øvrig har klageren ettersendt kopi av artikkel i Halden Arbeiderblad 12.05.98, med omtale av enstemmighet om ansettelse av ny kultursjef i byen.
HaldenPosten har ikke hatt ytterligere kommentarer. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en usignert redaksjonell artikkel med klare meningsytringer i gratisavisen HaldenPosten. Artikkelen omhandlet i hovedsak muligheten for «politisk byttehandel» ved ansettese av kultursjef i Halden. Lederen av byens kulturutvalg mener avisen har brutt god presseskikk ved å forsøke å framstille ham som en uærlig politiker, gjennom å blande faktiske opplysninger sammen med grove påstander og beskyldninger. Klageren påpeker at han ikke ble kontaktet på forhånd, men finner det spesielt kritikkverdig at artikkelen presenteres anonymt, selv om han aksepterer at redaktøren har ansvaret for alt som står på trykk. Slik klageren ser det, er det ikke uvesentlig at den som skal tilbakevise usannheter og udokumenterte påstander, vet hvem som har ført beskyldningene i pennen.
HaldenPosten hevder at den påklagede artikkelen må sees i lys av en endeløs rekke politiske og familiære ansettelser i kommunen. Med artikkelen ønsket avisen å gjøre det klart for dem som skulle ansette ny kultursjef at redaksjonen fulgte med i saken. For øvrig opplyser HaldenPosten at klageren ble tilbudt spalteplass til tilsvar da han tok kontakt, og reagerer på at klageren i stedet gikk til en annen lokalavis med sitt motinnlegg.
Pressens Faglige Utvalg vil generelt vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.2, der det heter: «Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer». I det påklagede tilfellet er det for utvalget uklart om det dreier seg om en tilsiktet kommentarartikkel, eller om redaksjonen har hatt et ubevisst forhold til det presseetiske kravet om å skille mellom faktaformidling og redaksjonelle meninger.
Uansett finner utvalget at avisen på uakseptabel måte bruker artikkelen til å utsette klageren for mistanke om uhederlighet i utøvelsen av sitt politiske verv, uten at han på forhånd er konfrontert med innholdet. Etter utvalgets mening ville en tilsvarende omtale av identifiserbare personer i vanlig reportasjesammenheng ha utløst retten til å komme samtidig til orde, slik denne er nedfelt i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».
HaldenPosten har brutt god presseskikk.
Oslo , 18. juni 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Nils Ole Oftebro